4.1 Sammendrag

Effektiv ressursbruk og god omstillingsevne blir avgjørende fremover

Hva et samfunn kan oppnå over tid, avhenger av evnen til å forvalte arbeidskraft, kapital og naturressurser på en klok måte. Produktiviteten vokser når man finner bedre måter å gjøre dette på. Da vil arbeidsinnsatsen til den enkelte bidra til størst mulig verdiskaping. En forutsetning for at samfunnet skal dra nytte av teknologisk fremgang og endringer i rammebetingelser, er en omstillingsdyktig økonomi hvor arbeidskraft og kapital kan flyttes mellom næringer.

På lang sikt bestemmes produktivitetsveksten særlig av teknologiske fremskritt og bruk av ny teknologi. Enkeltteknologier med brede anvendelsesområder kan øke produktiviteten i store deler av økonomien. Globalisering og økt internasjonal handel har lagt til rette for spesialisering og teknologispredning på tvers av land. Norge har hatt fordeler av dette.

De siste 15 årene har produktivitetsveksten avtatt både i Norge og hos Norges viktigste handelspartnere. Meldingen legger til grunn at produktivitetsveksten vil holde seg lavere enn det historiske gjennomsnittet også fremover. Det er flere faktorer som vil kunne gi enda lavere produktivitetsvekst enn lagt til grunn. Økt geopolitisk spenning øker risikoen for at videre økonomisk integrasjon kan avta og eventuelt reverseres. Konsekvensene av globale klimaendringer, omstillingen til et lavutslippssamfunn og tiltak for å begrense virkningene av klimaendringer kan vise seg å bli mer krevende enn lagt til grunn. På den annen side kan anvendelse av og innovasjon i informasjonsteknologi, slik som videre digitalisering, kunstig intelligens og robotisering, bidra til å løfte produktiviteten og kvaliteten på det som produseres.

Aldringen av befolkningen øker behovet for omstilling i næringslivet fordi flere vil trenge helse- og omsorgstjenester, uten særlig vekst i arbeidsstyrken. I tillegg vil den ventede nedgangen i petroleumsaktiviteten på norsk sokkel gi endringer i næringssammensetning. Myndighetene må sørge for forutsigbare rammevilkår slik at næringslivet kan tilpasse seg utfordringene og fortsatt være innovativt og produktivt.

Kapittelet starter med en omtale av produktivtetsveksten i Norge og andre land i avsnitt 4.1. Deretter følger en beskrivelse av hvordan offentlige myndigheter kan påvirke ressursbruken gjennom rammebetingelser for privat næringsliv og stønadsordninger for husholdningene i avsnitt 4.2. Ressursbruken i offentlig virksomhet omtales i 4.3.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at det er det vi klarer å få ut av vår felles arbeidsinnsats, som avgjør hvilken sikkerhet og velferd vi kan gi hverandre og generasjonene som kommer etter oss. Disse medlemmer viser til at Norge er blant landene i verden med høyest produktivitet, selv om den årlige produktivitetsveksten har avtatt de senere årene, slik den også har gjort hos våre viktigste handelspartnere.

Disse medlemmer mener den norske modellen er godt rustet til å håndtere endringer og teknologiske fremskritt. Norge har ansvarlige parter i arbeidslivet, som flere ganger tidligere har vist sin evne til å komme til nødvendige forlik for å omstille sektorer i det norske arbeidslivet. Disse medlemmer mener at en sterk organisering av arbeidstakere er en forutsetning for at nødvendige omstilling kan gjennomføres på en ansvarlig og rettferdig måte. I lys av dette vil disse medlemmer vise til at disse medlemmer denne perioden har sikret flertall for å doble fagforeningsfradraget, og med samme begrunnelse vil disse medlemmer sterkt advare mot de kontinuerlige forslagene fra borgerlige partier om å sterkt redusere eller fjerne fagforeningsfradraget. Disse medlemmer er overbevist om at en svakere organisering av arbeidstakere ikke bare vil være ufordelaktig for den enkelte arbeidstaker, men også for det norske arbeidslivets omstillingsevne. Disse medlemmer vil også vise til de mange tiltakene i denne perioden for å styrke det organiserte arbeidslivet og rydde opp i useriøse aktører, blant annet gjennom arbeidet med «Norgesmodellen».

Disse medlemmer vil understreke at god ressursutnyttelse i den offentlige tjenesteytingen ikke handler om at ansatte skal løpe raskere eller få dårligere arbeidsvilkår. Velferdsproduksjonen blir ikke mer effektiv av at ansatte eksempelvis får dårligere lønns- og arbeidsvilkår når borgerligere partier privatiserer velferdsoppgaver.

Disse medlemmer mener også at et viktig moment i debatten rundt produktivitetsvekst er hvordan samfunnet måler produktivitet. Bruken av arbeidsproduktivitet som mål har åpenbare svakheter. Eksempelvis vil arbeidsproduktiviteten trolig påvirkes negativt av at vi klarer å få flere av dem som står utenfor, inn i jobb, da flere av disse ikke nødvendigvis vil gå inn i jobber som har en målbar økonomisk verdi som tilsvarer arbeidsproduktivitet over snittet. At så mange som mulig får bruke sin arbeidsevne, er bra for den enkelte og for hele samfunnet, selv om den gjennomsnittlige arbeidsproduktiviteten reduseres. En annen utfordring er fastsetting av kvaliteten i den offentlige tjenesteytingen. En mer kompetent arbeidsstyrke vil øke produktiviteten, men det vil likevel være vanskelig å måle på en hensiktsmessig og sammenlignbar måte på tvers av sektorer. For vareproduksjon som kjøpes og selges på et åpent marked, vil økt kvalitet som oftest lede til økt inntjening for produktet, mens dette ikke alltid er tilfellet for velferdstjenester.

Disse medlemmer viser til at perspektivmeldingen i sine fremskrivninger tegner et bilde av endringene Norge står overfor. De demografiske endringene vil også endre måten vi bruker ressursene i samfunnet på, og hvordan disse utnyttes mest mulig effektivt. Flere eldre vil isolert sett øke behovet for ansatte innenfor helse- og omsorgssektoren. At stadig flere av oss vil måtte jobbe innenfor velferdsyrker, utfordrer den tradisjonelle tenkingen rundt produktivitet og produktivitetsvekst.

Disse medlemmer mener også at måten vi utnytter produktivitetsveksten på, er avgjørende. I for mange land ser vi eksempler på at de største overskuddene i samfunnet i tiltakende grad samles på få hender. Da kan den makroøkonomiske produktivitetsveksten frembringe gode overskudd, uten at den enkelte arbeidstaker opplever å få ta del i denne økonomiske veksten. Det er en utvikling disse medlemmer vil advare mot. Disse medlemmer viser til at norske bedrifter gjør det bedre og har styrket sin konkurransekraft i løpet av denne perioden. Driftsresultatet i markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge utenom kraftforsyning har økt omtrent dobbelt så mye fra 2021 til 2024 som det gjorde fra 2014 til 2021, med hhv. 127,8 mrd. kroner og 57,3 mrd. kroner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det i økonomier som den norske, hvor de viktigste velferdsoppgavene i hovedsak drives av det offentlige, er nødvendig med ledelse som evner å endre og forbedre systemer, prosesser og oppgaveløsning. Disse medlemmer vet at velferdsstaten er i kontinuerlig omstilling og forbedring, til det beste for den enkelte og for fellesskapet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at økningen i fagforeningsfradraget fra 3 850 til 8 250 kroner i liten grad har tilfalt personer med lave inntekter, siden disse ikke betaler de høyeste kontingentsatsene. Organisasjonsgraden på arbeidstakersiden i Norge er på rundt 50 pst., og har endret seg lite de siste 15 årene, uavhengig av endringer i fagforeningsfradraget. Disse medlemmer påpeker at både privat og offentlig sektor tilbyr gode lønns- og arbeidsvilkår i Norge, og er ikke enige i Arbeiderpartiets beskrivelse av privatisering.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader om en effektiv offentlig sektor, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjøre en fullstendig gjennomgang av statlig direktorats- og etatsstruktur og foreslå endringer for å forenkle, effektivisere og kutte i byråkratiet. Gjennomgangen og forslag til tiltak legges frem for Stortinget i forbindelse med statsbudsjett for 2026.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen hensynta kost-nytte-prinsippet i klima- og miljøpolitikken.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti mener et sterkt næringsliv trenger lavere skatt og færre subsidier. Regjeringen Støre har i sin regjeringsperiode tatt inn over 120 mrd. kroner i mer skatt. Dette har skapt stor usikkerhet for næringslivet og ført til at gründere og investorer forlater Norge. Regjeringens skattepolitikk har vært kortsiktig og lite helhetlig, med midlertidige skatter og mangel på en overordnet reform.

Formuesskatten på arbeidende kapital (aksjer og driftsmidler) bør fjernes, siden den rammer norsk næringsliv hardere enn utenlandske eiere. En mer stabil og forutsigbar skattepolitikk vil styrke norsk konkurransekraft og tiltrekke seg investeringer.

Disse medlemmer mener at bærekraftig vekst og velferd sikres best ved å gi næringslivet gode rammevilkår gjennom lavere skatter, mindre byråkrati, mer kraft og kompetent arbeidskraft. Finansdepartementet har selv påpekt at stabile makroøkonomiske forhold, et forutsigbart skattesystem og konkurransepolitikk er avgjørende for økonomisk vekst.

Regjeringen Støre har skapt usikkerhet gjennom uforutsigbare skatteendringer og en midlertidig forhøyet arbeidsgiveravgift. Dette har økt den politiske risikoen for næringslivet.

Næringsstøtten har økt kraftig, ofte rettet mot enkeltnæringer, selv om staten er dårlig egnet til å «plukke vinnere». Norsk næringsstøtte er mer enn dobbelt så stor som USAs «Green New Deal» målt mot økonomiens størrelse. Næringsstøtte bør begrenses til tilfeller med konkret markedssvikt.

Disse medlemmer vil styrke privat eierskap, familieeide bedrifter og ansattes medeierskap. Lokale eiere er ofte avgjørende for lokalsamfunn hvor alternative eiere ikke finnes. Små og mellomstore bedrifter står for nesten halvparten av verdiskapningen i Norge og er essensielle for velferdssamfunnet.

Konkurransekraft avhenger også av satsing på næringsrettet forskning og utvikling. Forskning gir innsikt i økonomiske, sosiale og miljømessige forhold og er avgjørende for å møte demografiske endringer, teknologiske fremskritt og klimaendringer. Norge og Europa sakker akterut, og det trengs ambisiøse investeringer i forskning, særlig på områder der vi har naturlige fortrinn eller sterke kompetansemiljøer. Samarbeid i Norden og Europa bør styrkes, også i et beredskapsperspektiv for å sikre kunnskapstilgang i krisetider.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at innen 2050 skal Norge være et tilnærmet nullutslippssamfunn. Det krever en systematisk tilnærming og tydelig ledelse slik at alle sektorer kutter egne utslipp, og tilstrekkelig tilgang på fornybar energi. Som et rikt, industrielt samfunn med særegne, naturgitte fortrinn har Norge alle muligheter til å gå foran og bidra til å utvikle teknologi og andre løsninger som kan tas i bruk internasjonalt.

Den beste måten å få fortgang i det grønne skiftet på er å produsere mer fornybar energi, regulere utslipp strengere, stille krav i offentlige anskaffelser, styrke forskningen og forsterke de økonomiske insentivene til å kutte utslipp for både næringsliv og privatpersoner. Disse medlemmer vil gjøre det dyrere å forurense og billigere å velge miljøvennlig og gjennomføre målrettede tiltak for å redusere utslippene fra de største utslippskildene i Norge. For å sikre konkurransekraften i norsk næringsliv må Norge slutte seg til EUs karbongrensejusteringsmekanisme (CBAM), fjerde energimarkedspakke og annen relevant lovgivning innen miljø og klima.

Disse medlemmer er bekymret over at offentlig sektor i Norge generelt, og statsforvaltningen spesielt, stadig har est ut i størrelse. Utgiftene i offentlig forvaltning utgjør nå rekordhøye 62 pst. av fastlands-BNP. Det er langt over våre naboland.

I en framtid med fallende petroleumsinntekter, knapphet på arbeidskraft og behov for økte ressurser til pensjoner og til helse- og omsorgstjenester er det helt nødvendig å øke trykket på effektivisering, digitalisering og fjerning av unødvendig byråkrati i offentlig sektor.

Riksrevisjonen peker på at bare ved å ta i bruk løsninger innenfor kunstig intelligens som allerede er tilgjengelige, kan offentlig sektor effektivisere arbeidsoppgaver som årlig vil tilsvare 155 000 årsverk. Slike gevinster må hentes ut med en helt annen systematikk og styrke enn i dag, for å frigjøre økonomiske og menneskelige ressurser både til ny næringsutvikling og til offentlige kjerneoppgaver vi vil trenge mer av i fremtiden, for eksempel innenfor helse og omsorg.

Disse medlemmer vil derfor ha en samordnet digitaliseringsstrategi i staten med klare mål om å realisere gevinster og hente en vesentlig del av disse ut i form av redusert statlig byråkrati. Det er også behov for å sette årlige effektiviseringskrav til alle statsetater og digitalisere enda flere offentlige løsninger og tjenester.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener Arbeiderpartiets omtale av driftsresultat fra nasjonalregnskapet ikke gir et dekkende bilde for bedriftenes økonomiske utvikling. Driftsresultatet inkluderer også kostnader til renter og skatt bedriftene må betale, og nominelle tall tar ikke hensyn til den kraftige prisveksten etter 2021. Driftsresultatet for markedsrettet virksomhet på fastlandet har falt i 2023 og 2024. SSBs regnskapsstatistikk viser at samlet årsresultat for ikke-finansielle aksjeselskaper på fastlandet har falt fra 950 mrd. kroner i 2021 til 777 mrd. kroner i 2023.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Norge og resten av verden i større og større grad merker de alvorlige konsekvensene av klimaendringene. Disse medlemmer mener regjeringens klimainnsats og tiltak for utslippskutt i Norge ikke er tilstrekkelige. Både ambisjonsnivået og innsatsen må opp, utslippene må kuttes raskere for hvert år som går, og oljeavhengigheten må reduseres. Disse medlemmer viser til at vi allerede har funnet mer olje og gass enn vi har råd til å brenne hvis vi skal nå klimamålene våre. Disse medlemmer viser til at den høye aktiviteten i petroleumsbransjen er til hinder for en rettferdig og styrt omlegging fra olje og gass til eksisterende og nye grønne næringer. Disse medlemmer er bekymret for at eiersiden kan være opptatt av å fortsette oljealderen lengst mulig for å hente ut mest profitt, og at det kan koste dyrt både for arbeiderne og samfunnet som helhet. Det er derfor behov for en økt innsats for omstilling. Disse medlemmer mener det må satses mye sterkere på norsk grønn industri og på den måten også sikre økonomi og arbeidsplasser for fremtiden.

Klima- og miljøkrisen og ulikhetskrisen vil definere verden i lang tid fremover. Oppgavene kan ikke løses hver for seg. De henger sammen og må løses sammen. Disse medlemmer vil understreke at fortsetter vi som før, binder vi norsk næringsliv fast i en fossil fremtid, mens resten av verden er på vei over til utslippsfrie løsninger. Da risikerer vi en brå omstilling med store tap av arbeidsplasser når markedet for alvor snur mot grønne løsninger. En slik strategi er både klimafiendtlig og uansvarlig. Tida er overmoden for å ta norsk økonomi ut av oljealderen. Heldigvis har vi i Norge gode forutsetninger for et grønt skifte. Vi har høykompetente arbeidstakere og etablerte leverandørindustrier, vi har naturressurser og vi har tilgang på kapital. Det har aldri vært nok å tro at markedet skal levere, og håpe på det beste.

Disse medlemmer viser til at et rettferdig grønt skifte krever omstilling i alle sektorer, og at vi må klare å nå klimamålet her hjemme. Samtidig som vi skal løse klimakrisen, må vi også løse naturkrisen. Naturkrisen og tapet av norsk natur er svært alvorlig. Heldigvis er det mulig å gjøre begge deler. I lys av de store utfordringene vi må løse fremover, blir det særlig viktig med løsninger som til og med kan spare samfunnet for penger. Et viktig eksempel på det er at vi ikke har råd til å bygge ut flere miljøfiendtlige motorveier, som både vil kutte utslipp, bevare natur og gi oss nødvendig inndekning til de store utfordringene vi skal løse sammen.

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet viser til Senterpartiet sin hovudmerknad i kapittel 1 og særleg til avsnittet «Folk skal få det betre».

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i meldingen pekes på at en mer effektiv offentlig ressursbruk vil gi økt handlingsrom. Høyere produktivitetsvekst i offentlig sektor vil bidra til at det kan tilbys bedre tjenester til lavere kostnader eller opprettholde et gitt nivå med en lavere ressursbruk. Gitt at produktivitetsveksten tas ut i form av lavere sysselsetting i offentlig sektor fremfor stadig høyere standard på tjenestene, så vil dette øke handlingsrommet.

Disse medlemmer merker seg at en årlig reduksjon i sysselsettingen i offentlig sektor på 0,25 pst. vil redusere inndekningsbehovet med hele 2,2 prosentpoeng.

I meldingen pekes det også på at Norge har et høyt nivå på offentlige investeringer med kostnader som ikke står i forhold til nytten de gir. En mer effektiv offentlig sektor kan gjøre at tilbudet som gis innbyggerne, kan leveres med lavere bruk av innsatsvarer og et lavere investeringsnivå. Om man også her legger til grunn en årlig nedskalering på 0,25 pst. i reduserte investeringer og bruk av innsatsvarer, så reduseres inndekningsbehovet med 1,0 prosentpoeng. I sum kan økt effektivisering av offentlig sektor altså redusere inndekningsbehovet med 3,2 prosentpoeng.

Disse medlemmer mener det er behov for en modernisering av norsk offentlig forvaltning, med den hensikt å forenkle og deregulere samfunnet og redusere omfanget av offentlig administrasjon. Det gjelder blant annet en reduksjon i antall forvaltningsnivåer og antall direktorater og underliggende etater. En modernisering må avgrense det offentliges virksomhet.

Rent konkret ønsker disse medlemmer et effektiviseringskrav til offentlig forvaltning på 0,5 pst. årlig. Videre ønsker disse medlemmer en nedleggelse av fylkeskommunen, som disse medlemmer anser som et unødig forvaltningsnivå. Disse medlemmer mener det vil være mer effektivt å dele fylkeskommunens oppgaver mellom stat og kommune. Det forutsetter en hensiktsmessig kommunestruktur som ivaretar god tjenesteyting og effektiv bruk av ressursene.

Disse medlemmer vil også peke på at det er rom for mer konkurranse og nye måter å tenke på i offentlig sektor. I så måte er veibyggingsselskapet Nye Veier et godt eksempel. Det kom i stand på initiativ fra Fremskrittspartiet og kan vise til gode resultater innen veibygging, både når det kommer til tidsbruk og kostnad. Nye Veier fungerer som både en konkurrent og supplement til Statens vegvesen. Disse medlemmer mener modellen med Nye Veier kan ha overføringsverdi til annen virksomhet, eksempelvis utbygging av jernbane.

Disse medlemmer vil peke på at om man lykkes med å effektivisere offentlig sektor i kombinasjon med redusert overgang til uføretrygd og økt yrkesdeltakelse i innvandrerbefolkningen, så har man langt på vei dekket inn inndekningsbehovet på 6,2 pst. som meldingen mener vil oppstå i 2060.

Grønn omstilling

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at den grønne omstillingen av økonomien innebærer betydelige kostnader for hele samfunnet og vridninger i konkurranseforhold mellom land. Disse medlemmer mener det er viktig å bidra til lavere utslipp, men at dette ikke kan baseres på særnorske krav, avgifter og reguleringer. Miljøutslipp er en global utfordring, Norge har ingen egen atmosfære.

Disse medlemmer mener at reguleringer som bidrar til å flytte utslipp fremfor utslippskutt, er uholdbar symbolpolitikk. Disse medlemmer vil ta et oppgjør med en politisk utvikling der ressurser overføres fra velferdsstatens kjerneoppgaver til statlig engasjement i grønn industriutbygging med høy risiko. Disse medlemmer viser til at regjeringens pensjonsreform er et eksempel på dette, der folk med et langt yrkesliv pålegges å bære en ekstra byrde for å finansiere andre prioriterte oppgaver, herunder grønn omstilling. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet vil at velferdsstatens kjerneoppgaver skal styrkes, ikke bygges ned. Det er uholdbart at pensjonsreformen legger til grunn at verdien av alderspensjonen skal reduseres, og at folk skal måtte jobbe lenger for å kunne motta samme pensjon.

Disse medlemmer vil ta et oppgjør med en utvikling der politikere og byråkrater skal skape nye markeder gjennom reguleringer og høye avgifter. Et eksempel på dette er kjøretøymarkedet, der ensretting over noe tid nærmest medfører et teknologimonopol der alt skal over på strømnettet. Dette gir store kostnader til både investeringer og infrastruktur samt skaper praktiske utfordringer for både person- og næringstrafikk. Beredskapsmessig skaper det nye sårbarheter for samfunnet, noe også Totalberedskapskommisjonen påpeker.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet vil legge til rette for et mangfold av kjøretøy og teknologikonkurranse for å levere det best tilpassede produktet til både husholdninger og næringsliv. Beredskapshensyn forutsetter at det er et mangfold av drivlinjer tilgjengelig.

Disse medlemmer mener at den grønne omstillingen preges av stor grad av symbolpolitikk, og at offentlige ressurser prioriteres til prosjekter med høy risiko som burde ha funnet privat finansiering, noe det også kan være grunnlag for dersom skattenivået reduseres.