3.3 Flere fosterhjem til barn som trenger det
Komiteen viser til
at regjeringen ser på trygghet for god støtte og oppfølging, stabilitet,
men også trygghet hva gjelder de økonomiske rammevilkårene, som viktigst
for å kunne rekruttere tilstrekkelig med fosterhjem. Dette er i
tråd med hva komiteen har erfart i kontakt
med interesseorganisasjoner og i høringer.
For å lykkes bedre og hindre flyttinger viser komiteen til hvordan barneverns- og helsetjenestene
nå er forutsatt å samarbeide for å gi et godt og helhetlig tilbud.
Dette ser komiteen svært positivt på,
og viser til at det allerede bidrar til mer målrettede tiltak.
Komiteen vil også
understreke betydningen av tiltaksplanen for fosterhjemsrekruttering
fra 2023 og de særskilte tiltakene knyttet til avlastning for fosterhjemsforeldrene,
og at Bufetats regioner har etablert døgnbemannede hjelpetelefoner
for fosterforeldre. I tillegg støttes initiativene til å rekruttere
fosterhjem i barns nærmiljø.
Når det gjelder mer bruk av spesialiserte fosterhjem som
alternativ til institusjon, viser komiteen til
at Barnevernsinstitusjonsutvalget i NOU 2023:24 forslo at ordningen
ble utviklet, tilpasset og utvidet, og at Bufetat skulle ha bistandsplikt
for slike. Regjeringen viser til at flere spesialiserte fosterhjem
er ønskelig, og at man derfor økte bevilgningen til Bufetat i 2023
og 2024. Dette skulle gi om lag 40 nye spesialiserte fosterhjem.
Det konstateres nå at tilgangen på slike hjem er lav, og at det
vil ta tid å bygge opp tilbudet. Komiteen merker
seg at regjeringen vil se på andre tiltak, som å gi kommunene og
ordinære fosterhjem bedre tilgang på støtte, og gjennom det kunne
tilby fosterhjem en innretning som ligner på riggen rundt de spesialiserte.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til omtalen av spesialiserte
fosterhjem ovenfor. På bakgrunn av dette bes departementet om å
sikre at kommunene kan søke Bufetat om spesialiserte fosterhjem, på
lik linje med en institusjonsplass, når de har behov. Flertallet ber regjeringen utrede økonomiske,
administrative og faglige konsekvenser ved å innføre en bistandsplikt
for spesialiserte fosterhjem, og vurdere eventuelt andre tiltak
for å gjøre spesialiserte fosterhjem til et aktuelt tilbud i alle
regioner. Dette med sikte på å komme tilbake til Stortinget til
våren.
Komiteen vil
anmode regjeringen om at det i oppfølgingen av tiltaksplanene for
rekruttering av fosterhjem samarbeides med ideelle organisasjoner. Komiteen vil dessuten tilrå egne satsinger
for rekrutteringsinitiativer blant likekjønnede, og også i samiske
miljøer.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at barnevernstjenesten
ikke kan plassere barn i et fosterhjem som har inngått avtale med
en privat tjenesteyter om godtgjøring for eller innholdet i fosterhjemsoppdraget. Dette
gjelder ikke fosterhjem barne-, ungdoms- og familieetaten tilbyr
etter barnevernsloven § 16-3 annet ledd bokstav a og c. Disse medlemmer viser til at dette i praksis
gjelder det som nå kalles spesialiserte fosterhjem, tidligere forsterkede
fosterhjem/familiehjem. Bestemmelsen som begrenser kommunenes selvråderett og
beslutningsmyndighet på denne måten er barnevernsloven § 15-7 fjerde
ledd, vedtatt ved behandlingen av Prop. 86 L (2021–2022), jf. Innst.
391 L (2021–2022). Disse medlemmer viser
til at de barna som har behov for tilbud som spesialiserte fosterhjem,
som er en liten del av fosterhjemstilbudet, er de mest sårbare og vanskeligst
plasserbare barna. Dette er barn som ikke har utviklet atferdsvansker
eller rusproblemer, men trenger en ny omsorgsbase som kan romme
dem over tid. Det er i denne kategorien det skjer mange fosterhjemssprekker.
Dette fordi fosterhjem med ordinær oppfølging og rammer ikke ser
seg i stand til å gi slike barn et godt nok tilbud i en familiesammenheng.
Disse medlemmer viser
til at barnevernsloven § 15-7 fjerde ledd lyder:
«Barnevernstjenesten kan ikke plassere
barn i et fosterhjem som har inngått avtale med en privat tjenesteyter
om godtgjøring for eller innholdet i fosterhjemsoppdraget. Dette
gjelder ikke fosterhjem barne-, ungdoms- og familieetaten tilbyr
etter § 16-3 annet ledd bokstav a og c.»
Disse medlemmer foreslår
at denne bestemmelsen oppheves. Kommunene selv bør kunne avgjøre om
og i hvilken grad de ønsker å involvere private tjenesteytere i
sine tilbud.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om å oppheve barnevernsloven § 15-7 fjerde ledd.»
Komiteens medlem
fra Fremskrittspartiet viser til at når ikke kommunen selv
kan inngå samarbeid med private aktører, er det kun Bufetat sine løsninger
som er aktuelle. I dag er det ikke bistandsplikt for omsorgssviktede
barn som ikke har utviklet atferdsvansker eller rusproblemer. De
vil ikke få noe tilbud om fosterhjem, kun tilbud om institusjonsplass.
Dersom bistandsplikten for denne type plasseringer blir gjeninnført,
vil det allikevel være staten som skal «eie» plasseringen og bestemmer
alt av rammer for barn og fosterfamilie. Med det nye avtaleverket
for spesialiserte fosterhjem som kommer på nyåret, vil det bli enda
mer innskjerpet, og kommunen og fosterhjemmet mister nesten alt
av innflytelse på omsorgsbetingelsene til fosterbarnet de har omsorgen
for. Det er også slik at Bufetat trekker stigen opp etter seg ved
å lage sjablongdefinisjoner på målgruppen for spesialiserte fosterhjem
som alternativ til institusjon. Dette medlem viser
til at barn bor i en kommune, og så lenge kommunen har fått totalansvaret
for fosterhjemsomsorgen, må den også få muligheten til å kunne velge
selv hvilke tilbud barnet skal ha, og frihet til å lage avtaler
med private dersom den ønsker det, og selv bestemme hvilke avtaler
det skal være. En slik mulighet kan utgjøre den fleksibiliteten kommunene
trenger for å gi tilbud til de mest sårbare og skadede av de barna
som tas under omsorg av det offentlige.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at regjeringen i Prop. 133 L (2020–2021) foreslo å lovfeste
at barnevernstjenesten ikke kan plassere barn i fosterhjem som har
inngått avtale med private tjenesteytere om godtgjøringen eller
innholdet i fosterhjemsoppdraget. Flertallet viser
videre til at det ble vektlagt at det for barnevernstjenester som
velger å benytte seg av fosterhjem tilknyttet private aktører, vil
kunne bli utfordrende å ha tilstrekkelig innsikt i og påvirkningsmulighet
på barnets situasjon. Videre vil det være en risiko for at barnevernstjenesten ikke
klarer å følge opp barnets situasjon og behov. Årsaken er at fosterforeldrene
vil kunne få en nærere relasjon til leverandøren enn til barnevernstjenesten.
Fosterforeldrene vil også måtte forholde seg til flere aktører.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at barn
med minoritetsbakgrunn skal søkes gitt et fosterhjem som kan ivareta
tilknytningen til deres etniske, kulturelle, språklige og religiøse
bakgrunn, og at tilknytningen til egen bakgrunn skal sikres gjennom
andre tiltak dersom dette ikke lykkes.
Dette flertallet merker
seg at manglende rekruttering av fosterhjem i minoritetsbefolkningen
kan ha ulike årsaker, som lavere tillit til barnevernet, liten kunnskap
om ordningen, rekrutteringskampanjer som ikke treffer, men også
kravene til bolig og norskkunnskaper kan stå i veien. Samtidig viser
studier at barnevernstjenesten praktiserer en mer fleksibel vurdering
av kriteriene knyttet til opphold i fosterhjem i familie eller nære
nettverk. Dette flertallet ser positivt
på gjennomgangen av vurderingsgrunnlaget for fosterhjem og støtter
at en helhetlig vurdering skal ligge til grunn for vurderingen om
egnethet.
Dette flertallet er
enig i behovet for en egen styrking av innsatsen for å rekruttere
fosterhjem med minoritetsbakgrunn. I denne sammenheng vises eksempelvis
til erfaringer fra Oslo, der lokale tros- og livssynsorganisasjoner
har bidratt som samarbeidspartnere.
Komiteen viser
til at det i medlemsundersøkelsen til Norsk Fosterhjemsforening
i 2022 var 207 fosterforeldre som sa at de var eller hadde vært
fosterforeldre for barn med minoritetsbakgrunn. Av disse var det
bare 25 som hadde minoritetsbakgrunn selv. Komiteen viser også
til studier som omtales i Fosterhjemsmeldingen, som viser at innvandrere
jevnt over uttrykker lavere tillit til barnevernet enn andre gjør.
Det er positivt at regjeringen er opptatt av en egen styrking av
innsatsen for å rekruttere fosterhjem med minoritetsbakgrunn. Komiteen vil understreke behovet for
både å ha god dialog om barnevernets arbeid og å samarbeide med aktuelle
minoritetsmiljøer om rekruttering av fosterhjem, både i familie
og nettverk.
Som et av flere bidrag til å forsterke samarbeidet, ber komiteen om at det vurderes forsøk med
mangfoldskontakter i barnevernet, eventuelt etter modell fra politiet.