Lønnsforhandlingene i det statlige tariffområdet
2024
Komiteen viser til
proposisjonens omtale av lønnsforhandlingene i det statlige tariffområdet
for 2024. Komiteenviser til at Stortinget
20. juni 2024 samtykket til at medlemmene av YS Stat får utbetalt
lønn i samsvar med møteboken til Riksmekleren datert 24. mai 2024,
jf. vedlegg 1 og 2, etter at det endelige resultatet av lønnsoppgjøret
i det statlige tariffområdet foreligger, jf. Prop. 108 S (2023–2024)
Utbetaling av nye løningar for arbeidstakarar i det statlege tariffområdet
2024 m.m., Innst. 442 S (2023–2024) og vedtak nr. 855 (2023–2024).
Komiteen viser videre
til at LO Stat og staten 17. juni 2024 ble enige om frivillig lønnsnemd.
Stortinget samtykket 20. juni 2024 til at Kongen på vegne av staten
kan bringe tvister i forbindelse med hovedtariffoppgjøret i staten
2024 inn for Rikslønsnemnda i samsvar med tjenestetvistloven § 31
annet ledd, jf. Stortingets vedtak 853 (2023–2024). Komiteen viser til at Akademikerne og
Unio ikke kom til enighet med staten i meklingen og tok sine medlemmer
ut i streik. Streiken ble avsluttet med tvungen lønnsnemnd 2. juni
2024 for Akademikerne og 5. juni 2024 for Unio.
Komiteen viser til
at avgjørelser i interessetvistene mellom Akademikerne og Unio og
staten og LO Stat og staten, forelå 20. november 2024. Nemnda bestemte at
Akademikerne og Unio sine avtaler fra forrige periode skal videreføres.
Nemnda bestemte videre at LO Stat skal ha den avtalen som YS Stat
ble enig med staten om under meklingen.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Rødt, viser til at de nøytrale medlemmene i Rikslønnsnemnda
hadde forståelse for statens synspunkt om behovet for en samordnet lønnsdannelse
i staten. Flertallet vil videre fremheve at
de nevnte medlemmene av nemnda mente at en slik endring av hovedtariffavtalen
som staten nedla påstand om, herunder fire likelydende avtaler for
det statlige tariffområdet, bør finne sin avklaring og løsning gjennom
forhandlinger mellom partene.
Flertallet viser
til at frontfaget legger rammen for lønnsoppgjørene i det statlige
tariffområdet. Flertallet vil i den
forbindelse understreke statens ansvar for å sikre en samordnet
og koordinert lønnsdannelse i det statlige tariffområdet.
Flertallet viser
til Fafo-rapport 2024:12 Utredning av konsekvenser av ulike hovedtariffavtaler
i staten. Flertallet mener dagens situasjon
med ulike avtaler må følges nøye for å hindre at ansatte får ulik
lønn for likt arbeid avhengig av hvor de er organisert.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet påpeker at organisasjons-
og forhandlingsfrihet er grunnleggende i det norske samfunnet, og
at det er arbeidsgivers ansvar å ta vare på alle sine ansatte, både
organiserte og uorganiserte. Disse medlemmer påpeker
også at staten forhandler med flere parter, og at det derfor er
grunnlag for flere tariffavtaler, og at staten har rettslig adgang
til å ha flere tariffavtaler. Disse medlemmer bemerker
at det å pålegge staten å inngå likelydende hovedtariffavtaler vil
være å gripe inn i den enkelte organisasjons selvstendige forhandlingsrett
og partenes avtalefrihet.
Komiteens medlem
fra Rødt viser til årets forhandlinger mellom staten ved Digitaliserings-
og forvaltningsdepartementet (DFD) og hovedsammenslutningene for
statsansatte, Akademikerne, LO Stat, Unio og YS Stat, om ny hovedtariffavtale
i staten for perioden 1. mai 2024 til 30. april 2026. Staten som
arbeidsgiverpart er i en særstilling fordi tariffoppgjørene i staten
er en del av regjeringens inntektspolitikk. Gjennom inntektspolitikken
har regjeringen et overordnet nasjonalt ansvar for lønnsutviklingen
og sysselsettingen. Stortinget har i tjenestetvistloven satt rammer
for å oppnå en koordinert lønnsdannelse i staten. Hovedsammenslutningene
er gjennom tjenestetvistloven gitt en dominerende posisjon på arbeidstakersiden.
Regjeringen Bondevik II understreket dette da loven ble endret i
2002. Formålet med lovendringsforslagene var å «… opprettholde og
styrke hovedsammenslutningenes posisjon i det statlige tarifforhandlingssystemet.»
(Ot.prp. nr. 38 (2001–2002), side 4). Et av hovedformålene med tjenestetvistlovens
strenge krav til forhandlingsrett var å sikre så stor representativitet
at hovedsammenslutningene, gjennom koordinering av lønnskrav fra
sine medlemsorganisasjoner, gjorde det mulig for staten å gjennomføre
en ansvarlig lønnspolitikk basert på en helhetlig tenkning fra alle
parter.
Regulering gjennom hovedtariffavtaler bygger
på forutsetningen om at det skal finne sted en felles regulering
av alminnelige lønns- og arbeidsvilkår. Dette medlem mener
det er et sentralt synspunkt at reguleringen for de forskjellige
gruppene av statsansatte sees i sammenheng.
Allerede i Innst. 417 (2015–2016) påpekte et mindretall
i kommunal- og forvaltningskomiteen at ulikelydende tariffavtaler
i staten kunne medføre et effektivitetstap. Dette
medlem vil likevel påpeke at staten sin egen undersøkelse
blant statlige arbeidsgivere («Arbeidsgiverbarometeret») viser at
dette har skjedd. Dette medlem viser
til at det er ressurskrevende og tar tid å gjennomføre flere forskjellige
forhandlinger. Det har videre oppstått lokal uenighet om forskjellsbehandling pga.
organisasjonstilknytning.
Teknisk beregningsutvalg (TBU) for 2023 viser
et betydelig merforbruk av virksomhetenes driftsmidler, ut over
avtalt disponibel ramme. Dette gjelder for begge avtalemodellene.
Statens beregningsutvalg (SBU) for 2023 viser at ulikelydende tariffavtaler
har ført til økt bruk av driftsmidler, utenom avtalt disponibel
ramme, for å rette opp i utilsiktede konsekvenser av ulikelydende
tariffavtaler. Dette medlem er videre
bekymret for at dagens situasjon med ulikelydende tariffavtaler bryter
mot likebehandlingsprinsippet, ufravikelighetsprinsippet og aktivitets-
og redegjørelsesplikten.
Dette medlem merker
seg at det i årets oppgjør fra statens side ble fremmet identiske
krav og tilbud overfor de fire hovedsammenslutningene i forhandlingene,
med en klar målsetting om å oppnå likelydende avtaler. Dette medlem konstaterer at det kun ble inngått
avtale om ny hovedtariffavtale med én av hovedsammenslutningene.
Dette medlem tar
Rikslønnsnemndas kjennelser i sakene 2-24, 3-24 og 4-24 til etterretning,
herunder nemndas føringer til alle partene – både om at partene raskt
samler seg om likelydende hovedtariffavtaler, og at øvrige krav
henvises til forhandlinger mellom partene.