2.1 Kommisjonens forslag til tiltak

I arbeidet med tiltak har kommisjonen tatt utgangspunkt i målet om et mer forsonet samfunn preget av språklig, kulturell og identitetsmessig likeverd. For å få til dette er det behov for en bred mobilisering i hele samfunnet. Gjennom kommisjonens rapport har samfunnet som helhet fått et bredt og samlet kunnskapsgrunnlag om fornorskingspolitikken og dens konsekvenser.

Kommisjonens rapport viser at fornorskingspolitikken har hatt alvorlige konsekvenser for skogfinners, kveners/norskfinners og samers mulighet til fortsatt å eksistere som egne etniske grupper.

Fornorsking i form av tap av språk og kultur har over lang tid ført til at skogfinnenes, samenes og kvenenes kultur er hardt presset. En slik utvikling er særlig alvorlig ettersom Norge har et særskilt folkerettslig ansvar overfor samene, kvenene/norskfinnene og skogfinnene.

Ulike samfunnsaktører som er berørt av kommisjonens gransking av fornorskingspolitikk og fornorsking, har et selvstendig ansvar for å ta et oppgjør med egen historie og praksis og slik legge til rette for forsoning. Offentlige institusjoner i alle samfunnssektorer og på alle forvaltningsnivåer bør vurdere hvordan de kan bidra til forsoning, i lys av de funn denne rapporten dokumenterer. Det samme gjelder sivilsamfunnets ulike aktører innen frivillighet, kunst og kultur, religion og livssyn. Det er kommisjonens vurdering at disse aktørene samlet og hver for seg representerer et stort potensial for forsoning.

Kommisjonen har valgt å konsentrere sine forslag til tiltak for forsoning om noen brede hovedsatsinger basert på de funn og konklusjoner som fremgår av kommisjonens rapport, og som det foreslås at Stortinget tar stilling til. I tillegg viser kommisjonen til det brede tilfanget av mulige tiltak som de ulike miljøene har spilt inn i prosessen, dokumentert i denne rapporten.

Kommisjonen foreslår både videreføring og styrking av eksisterende tiltak og nye tiltak for videre forsoning. Kommisjonen mener at etablering og formidling av et felles kunnskapsgrunnlag om fornorskingspolitikk og urett har en sentral rolle. Kommisjonen skal berede grunnen for videre forsoning i samfunnet blant annet gjennom å få frem kunnskap om fornorskingshistorien og dens konsekvenser, samt foreslå tiltak. Dette er forstått som en gjensidig prosess der flere parter deltar, men der myndighetene må ta et særlig ansvar.

Flere steder kommisjonen har besøkt, finnes det interne konflikter eller konflikter mellom grupper i lokalsamfunnet, hvor det er behov for å gjennomføre forsoningsprosesser. Dette er det viktig at de aktuelle lokalsamfunnene med kommunene tar tak i med støtte fra eksisterende og foreslåtte kompetansemiljøer.

Tiltakene kommisjonen foreslår skal bidra til å styrke samfunnets kunnskap om både fornorskingshistorien og minoritetsgruppene, samt føre til erkjennelse av de negative konsekvensene fornorskingspolitikken har hatt for samene, kvenene/norskfinnene og skogfinnene. Forslagene skal bidra til språklig, kulturelt og identitetsmessig likeverd mellom majoritetsbefolkningen og minoritetene; på sikt vil tiltakene kunne føre til en styrket mellommenneskelig tillit og fornyet tillit til politiske institusjoner og prosesser.

Kommisjonens forslag er rettet til Stortinget. I tillegg fremmer kommisjonen en rekke oppfordringer til andre samfunnsaktører.

For at det knippet av brede nasjonale satsinger som kommisjonen foreslår, skal kunne gjennomføres, må nasjonale myndigheter erkjenne konsekvensene av fornorskingen ut fra det som legges frem i denne rapporten og ta et nødvendig oppgjør med fornorskingen. Det er dessuten av stor betydning at de handlinger man beslutter på grunnlag av rapporten, blir gjenstand for systematisk oppfølgning, slik at tilliten til forsoningsprosessen bygges gjennom måten man arbeider videre på. Kommisjonen vil foreslå at Stortinget på en egnet måte sikrer en oppfølging og oppdatering på arbeidet med forsoning.

Kommisjonen har valgt å sortere forslagene sine under fem pilarer som forsoningsprosessen må bygge på:

• Kunnskap og formidling

• Språk

• Kultur

• Forebygging av konflikter

• Implementering av regelverk

2.1.1 Pilar 1: Kunnskap og formidling

• Kommisjonen foreslår et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett, med ansvar for forskning, dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid.

• Kommisjonen foreslår at kunnskapsformidling om fornorskingspolitikken og dens konsekvenser styrkes i undervisningen i grunnskole, i videregående skole og ved høyskoler og universiteter.

• Kommisjonen oppfordrer myndighetene og relevante institusjoner til å følge med på prosesser og å utvikle tiltak i lys av funn som også de øvrige kommisjonene i Norden kommer frem til i årene som kommer.

Det er behov for mer kunnskap om samer, kvener/norskfinner og skogfinner og om fornorskingshistorien og urett. Befolkningens generelle kunnskap om skogfinner, samer, og kvener er svært mangelfull.

Det er behov for økt kunnskap og større forståelse for hvordan historiske traumer som konsekvenser av fornorskingspolitikken har hatt, og fortsatt har, implikasjoner for helse, levekår og identitet for den kvenske, skogfinske og samiske befolkningen.

Kommisjonen foreslår en bred satsing på formidling av kunnskap om samer, kvener/norskfinner og skogfinner, og videre en satsing på formidling av kunnskap om fornorskingspolitikk og urett og om hvilke konsekvenser fornorskingspolitikken har hatt for samfunnet og individet. Kunnskap er en forutsetning for erkjennelsen av at fornorskingspolitikk og urett har funnet sted, og konsekvenser og betydning dette har hatt helt inn i vår egen tid.

En bred satsing innebærer derfor et kunnskapsløft innenfor både offentlig sektor og sivilsamfunnet.

Sentrale myndigheter må sette klare, overordnede målsettinger for hvordan offentlige myndigheter skal bidra for å styrke kunnskapen om samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske forhold.

Økt kunnskap om samer, kvener/norskfinner og skogfinner generelt kan redusere den diskrimineringen og hetsen disse gruppene opplever. En bred formidling av faglig solid kunnskap om gruppene vil bidra til å redusere stereotypier, fordommer og negative holdninger. At den øvrige befolkningen og de berørte miljøene lærer og får mer kunnskap om gruppene, vil også kunne bøte på opplevelser av usynliggjøring og neglisjering – og legge til rette for at gruppene selv gjenoppdager sin samiske, kvenske eller skogfinske bakgrunn. De kvenske, skogfinske og samiske samfunnene må få bedre mulighet til å ta del i kunnskapsutviklingen og formidlingen av egen historie og kultur.

For å drive frem kunnskapsløftet om alle gruppene mener kommisjonen det er nødvendig at det opprettes et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett, med ansvar for formidling, forskning, dokumentasjon og fortsatt forsoningsarbeid. Kunnskapsformidling og forskning skal utgjøre kjernen av senterets virksomhet. Kompetansesenteret skal også bidra med kompetanse og kunnskapsformidling i forsoningsprosesser på lokalt og regionalt nivå. Kommisjonen har gjennom sitt arbeid identifisert flere forskningsbehov som kan være aktuelle for kompetansesenteret.

Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) og National Centre for Truth and Reconciliation i Canada kan tjene som forbilder for etablering og organisering av kompetansesenteret om fornorskingspolitikk og urett. Kompetansesenteret skal samarbeide med Arkivverket i formidlingen av de personlige historiene som kommisjonen har tatt imot.

Kompetansesenteret om fornorskingspolitikk og urett vil ha en rolle som pådriver og kompetansesenter for forsoning ved å støtte forsoningen på lokalt og nasjonalt nivå. I lys av deres ansvar for fornorskingspolitikken oppfordres kommunene og andre aktører til å undersøke behovet for gjennomføring av prosesser som virker forsonende og til å søke støtte hos kompetansesenteret for en prosess tilpasset lokale forhold.

2.1.2 Pilar 2: Språk

• Kommisjonen foreslår en nasjonal satsing på gjennomgående språkopplæring for kvensk og samiske språk fra barnehage til voksenopplæring.

• Kommisjonen foreslår en målrettet satsing på og en synliggjøring av kvensk og samiske språk i offentligheten.

• Kommisjonen foreslår et nordisk initiativ for å styrke det grenseoverskridende samarbeidet om språk, språkutdanning, læremiddelproduksjon og språkrevitalisering.

• Kommisjonen foreslår at det utvikles en handlingsplan for kvensk språk for å få opp antall språkbrukere, slik at kvensk på sikt kan løftes fra del II til del III i minoritetsspråkpakten.

Kommisjonen viser til NOU 2016:18 Hjertespråket og foreslår at det utarbeides en overordnet strategi for å oppnå språklig likestilling innen oppvekst og utdanning, helse og omsorg, og forvaltning og justis, tilpasset samiske språk. Kommisjonen vurderer tiltak innen språkpilaren som avgjørende for å bøte på konsekvensene av fornorskingspolitikken, i form av språktap, og for å skape et reelt kulturelt og identitetsmessig likeverd mellom majoriteten og minoritetene.

Kommisjonen har konstatert at fornorskingspolitikken førte til et dramatisk språktap blant samer, kvener og skogfinner. Sorg over språktap og frustrasjon over manglende tilbud om språkopplæring er et gjennomgående tema i de personlige historiene kommisjonen har tatt imot. Dette fremheves spesielt av unge kvener og samer, både i personlige historier og på åpne møter. Utfordringene som har blitt identifisert, er i stor grad de samme og gjelder både for samisk og kvensk- og finskspråklig opplæring.

De personlige historiene forteller om vansker med å få gjennomført språkopplæring i skolen; mangel på kvalifiserte lærere og gode nok opplærings- og kurstilbud er gjennomgående utfordringer. Samtidig er det en utfordring for skoleeiere at språkopplæringen enten må erstatte andre fag eller gjennomføres etter skoletid, noe som oppleves som en belastning for elevenes gjennomføring og motivasjon. Samtidig er en særskilt utfordring for kvensk språkopplæring i skolen at slik språkopplæring per i dag er begrenset til en områderettighet for Nord-Troms og Finnmárku/Finnmark/Finmarkku, og ikke en rettighet alle kvenske barn har.

Det er nødvendig med et språkløft og en målsetting om flerspråklighet i samfunnet som gir gode rammer for revitalisering av språk for både barn, ungdom og voksne. Kommisjonen understreker at språkpilaren innebærer at det finnes undervisningstilbud fra barnehage til høyere utdanning, og mange nok språkarenaer, slik at språkene er lett tilgjengelige, synlige, relevante og tilstedeværende i hverdagen.

I en situasjon med stadige språktap i samfunnet er hver språkbruker, og enhver som er motivert til å lære språk, en verdifull ressurs. Det er også viktig å gi språkløft for de som har samisk som førstespråk eller har det som sitt morsmål. Det samiske samfunnet har behov for at flere samisktalende også får mulighet til å utvikle sitt morsmål.

Det vil være gode forutsetninger for å styrke eller etablere skoler innenfor forvaltningsområdet for samiske språk, der mesteparten av undervisningen kan gå på ett av de samiske språkene. Det bør ses på muligheten for å etablere samiske klasser eller slike skoler i flere av de store byene som har et elevgrunnlag som støtter dette.

Retten til undervisning i kvensk bør være en individuell rett for kvener i grunnskolen. Det bør ses på muligheten for å utvikle undervisning på kvensk i flere andre fag.

Å løfte kvensk til del III i minoritetsspråkpakten innebærer sterkere rettigheter til språkopplæring og til å bruke kvensk i møte med offentlig administrasjon og i rettssystemet. I en situasjon med lav språkkompetanse hos offentlige myndigheter kan tolke- og oversettelsestjenester benyttes.

For å oppnå målsettingen om likeverdige samiske språk foreslår kommisjonen at det utarbeides et program for å styrke pite-, ume- og skoltesamisk, slik at språkene på sikt kan inkluderes av minoritetsspråkpakten. I revitaliseringen av språkene er det avgjørende med et samarbeid med kompetansemiljøene som finnes på svensk og finsk side.

Kommisjonen oppfordrer offentlige myndigheter på alle nivåer til å sette seg mål om å styrke kvensk og samiske språk både i kvantitativ og kvalitativ forstand. Kommisjonen mener en reversering av fornorskingspolitikkens språklige konsekvenser er en sentral del av forsoningsprosessen. Det helhetlige opplæringstilbudet i både barnehage, grunnskole, videregående skole, høyere utdanning og voksenopplæring legger grunnlaget for revitalisering og en større anerkjennelse av samiske og kvensk språk. Kommisjonen oppfordrer Kunnskapsdepartementet til å utrede bakgrunnen for frafallet av elever i samisk, kvensk og finsk språkopplæring i grunnskolen, og sette seg som mål å motvirke den negative utviklingen.

Kommisjonen erfarer at skogfinner ønsker å ta i bruk skogfinsk språk i en begrenset form, etter en rituell modell. Det vil si at de blant annet ønsker å lære seg å bruke visse fraser, rim, regler og sanger på skogfinsk. Kommisjonen foreslår at det etableres et fagmiljø for å gjennomføre dette på en systematisk måte.

Kommisjonen oppfordrer til en styrking av eksisterende utdanningstilbud og regelmessig tilby ettårige heltidsutdanningstilbud i kvensk og samiske språk for voksne. Kommisjonen foreslår en etablering av nye språkkurs og styrking av eksisterende språkkurs, samt at det etableres tjenlige stipend- og kompensasjonsordninger for å stimulere bruken av både helårlige kurs og kortere kurs. Kommisjonen oppfordrer offentlige organer til å tilrettelegge for at ansatte kan ta språk- og/eller kulturkompetansehevende kurs.

Potensialet for nordisk samarbeid for å styrke utdanningstilbudet fra barnehage til høyere utdanning på minoritetsspråkene bør utnyttes. Det bør iverksettes grenseoverskridende samarbeid med Sverige og Finland med mål om å styrke språkarbeidet, blant annet gjennom kulturutveksling, felles barnehage- og skoletilbud, harmonisering av læreplaner og felles læremiddelproduksjon. Samlet sett vil disse tiltakene bidra til likeverdig tilgang til språk og språkopplæring gjennom hele oppveksten og utdanningsløpet, samt til at de som mistet språket sitt som følge av fornorskingspolitikken, får en reell mulighet til å ta det tilbake.

Kommisjonen oppfordrer til å søke samarbeid med Sverige og Finland om revitalisering av skoltesamisk, umesamisk, pitesamisk og kvensk der språkkompetansen fortsatt finnes. En ettårig heltidsutdanning på enaresamisk har for eksempel vist gode resultatet i Aanaar/Anár/Inari i Finland.

Utdanningen i Aanaar/Anár/Inari har satt studentene i stand til å føre samtaler på anarâškielâ/enaresamisk, og kommunalt ansette er derfor i stand til å betjene publikum på enaresamisk. På samme måte som i Aanaar/Anár/Inari kan den ettårige heltidsutdanningen i norsk kontekst bidra til at flere kommuner og offentlige instanser settes i stand til å oppfylle retten til å bli betjent på samisk. Denne rettigheten finnes i samiske språkforvaltningsområder, men det er opp til den enkelte arbeidsgiver å gi ansatte permisjon med lønn for å høyne kompetansen.

Foresatte har også behov for å lære samisk eller kvensk for å kunne bidra til sine barns språkutvikling. Derfor er det nødvendig å styrke tilbudet til den samiske og kvenske befolkningen. I dag tilbyr ulike aktører, både språksentre, institusjoner og private, språkkurs. En satsing på språkkurs med tilrettelegging både på dag- og kveldstid vil bidra til at foresatte og den øvrige samiske og kvenske befolkningen vil få muligheten til å ta tilbake språket. Kommisjonen oppfordrer til at språksentrene får et tydeligere ansvar, og tilstrekkelig finansiering, for å tilby jevnlige språkkurs til voksne, og for å være en ressurs for barnehager og skoler i form av språkarena. Kommisjonen oppfordrer utdanningsinstitusjonene til å samarbeide om å gi årlige utdanningstilbud i kvensk og samiske språk.

Tiltakene rettet mot barn og unge og deres foresatte forutsetter at det finnes samisk- eller kvenskspråklige lærere og barnehagelærere og at de har tilgang på læremidler. Å rekruttere og beholde samisk- og kvenskspråklige grunnskolelærere og barnehagelærere har blitt løftet frem som en av hovedutfordringene for den språklige revitaliseringen, sammen med en mangel på læremidler og undervisningsopplegg. Dette reflekteres i de personlige historiene som kommisjonen har samlet inn. Kommisjonen erfarer at samiskspråklige lærere rekrutteres til andre stillinger med vesentlig høyere lønn. Kommisjonen mener derfor det er nødvendig å styrke rekrutteringen av samisk- og kvensksspråklige pedagoger i høyere utdanning. Kommisjonen mener at rekrutteringsgrunnlaget til samisk og kvensk språkopplæring bør utvides og at den øvrige befolkningen skal ha mulighet til å lære seg samisk eller kvensk.

Når det igangsettes undervisning i fagene kvensk eller samisk som andrespråk, bør det bli mulig for øvrige elever i klassen eller på skolen til å delta.

Kommisjonen oppfordrer universiteter og høyskoler til å sikre at det gis utdanningstilbud av god kvalitet på høyere nivå, fra bachelor til master, i samiske språk og i kvensk, gjerne gjennom samarbeid mellom institusjonene. Kommisjonen foreslår at tilbudet om samiske- og kvenskspråklig barnehagelærer- og lærerutdanning ved universiteter og høyskoler finansieres og tilbys på årlig basis.

Kommisjonen har konstatert at reindriftsutøvere har opplevd å møte en hovedsakelig norskspråklig forvaltning og at norskspråklig informasjon til næringen har blitt misforstått, med konsekvenser for reindriftsutøvere. Kommisjonen oppfordrer reindriftsforvaltningen til å i større grad benytte samisk som arbeids- og forvaltningsspråk.

2.1.3 Pilar 3: Kultur

• Kommisjonen foreslår en omfattende og langsiktig nasjonal satsing på samisk, kvensk/norskfinsk og skogfinsk kultur som en del av forsoningsarbeidet.

• Kommisjonen foreslår å styrke de økonomiske rammene for samiske, kvenske og skogfinske kulturnæringer og -institusjoner.

• Kommisjonen oppfordrer nasjonale institusjoner til å etablere tettere samarbeid med samiske, kvenske og skogfinske institusjoner, og til å bidra til synliggjøring, ivaretakelse og formidling av samisk, kvensk/norskfinsk og skogfinsk kultur.

• Kommisjonen foreslår en styrking av det grenseoverskridende samarbeidet om samisk, kvensk og skogfinsk kultur.

Kommisjonens gjennomgang av forutsetninger for utvikling av samers, kveners/norskfinners og skogfinners kunst og kulturuttrykk viser at urfolk og nasjonale minoriteter har vært marginale i kulturoffentligheten. Gjennom utredningen har kommisjonen pekt på en positiv utvikling av kulturlivets ulike områder som gjenspeiler det kulturelle mangfoldet i hele samfunnet og særlig i flerkulturelle deler av landet og i samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske miljøer. Kommisjonen har videre dokumentert at deler av den kulturelle grunnmuren og det kulturelle mangfoldet har gått tapt gjennom fornorskingen eller ikke fått like gode utviklingsvilkår som andre.

Kommisjonen mener at erkjennelsen av at Norge har vært og er et flerkulturelt samfunn, må ligge til grunn for forsoning.

Gjennom formidling har kulturlivet en sentral rolle i å fremme toleranse og forståelse for andre. Det skaper refleksjoner over og innsikt i andres historie, verdier, identitet, og videre forståelse for det samfunnet vi lever i. Kommisjonen ser et mangfoldig kunst- og kulturuttrykk som en forutsetning for å skape mer inkluderende et velfungerende demokrati både nasjonalt, lokalt og innad i samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske miljøer. Å styrke kulturinstitusjoner og -arenaer for samer, kvener/norskfinner og skogfinner er nødvendig for å opprettholde kontinuitet for urfolks- og minoritetskulturer.

Det må legges til rette for at ikke bare samer, kvener/norskfinner og skogfinner, men også den øvrige befolkningen skal kunne delta i et kulturliv som oppleves relevant for alle. Kommisjonen mener at de store nasjonale kulturinstitusjonene har en viktig rolle i dette, og mener videre at man ved å fremme inkludering i kulturlivet kan stimulere kulturaktører til å øke samarbeidet mellom gruppene. Kommisjonen oppfordrer kulturinstitusjoner til å benytte seg av kunstverkene kommisjonen overleverte til Stortinget i formidling av fornorskingshistorien. På sikt kan et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett forvalte samlingen.

Kommisjonen foreslår en styrking av skogfinske, samiske og kvenske kulturinstitusjoner, kulturorganisasjoner og kunstner og kulturmiljøer. Samarbeidet forankres både på nasjonalt, nordisk og internasjonalt nivå, og minoritetene prioriteres innen kunst, kultur, litteratur og film. Kommisjonen foreslår at Norsk Skogfinsk Museum/Norjan metsäsuomalaismuseo blir etablert som et selvstendig nasjonalt kultur- og kunnskapssenter for hele den skogfinske minoriteten. Kommisjonen oppfordrer til å styrke de økonomiske rammene for Äʹvv Saaʹmi Muʹzei/Äʹvv skoltesamisk museum.

Kommisjonen foreslår at Norge tar initiativ til at det i samarbeid med andre nordiske land etableres et program til støtte for internasjonal formidling av urfolks- og minoritetskultur. Dette programmet kan knyttes til for eksempel Nordisk kulturfond, hvor kvener, samer og skogfinner har mulighet til å søke støtte til kulturprosjekter. Kommisjonen oppfordrer media til å styrke mediedekningen av urfolk og nasjonale minoriteter. Kommisjonen foreslår en styrking av det nordiske mediesamarbeidet for å utvikle det samiske og kvenske medietilbudet, både på sør-, lule-, nord-, pite-, ume- og skoltesamisk og kvensk. Det er spesielt viktig å prioritere medietilbudet til barn og unge, og samtidig sikre at kvener og samer får tilgang til nyheter og viktig informasjon på sitt eget morsmål.

Kommisjonen mener at vilkår og ressurser for virksomhet og forvaltning knyttet til sikring av materiell og immateriell kulturarv ikke er tilstrekkelig for å sikre kvensk, samisk og skogfinsk kultur. Det er behov for å gi kvenske og skogfinske kulturminner et lovfestet vern på linje med samiske kulturminner. Dette vil synliggjøre og sikre historie og kulturarv, noe som er av stor verdi for gruppene det gjelder.

Kommisjonen erfarer at skogfinner og kvener i Norge opplever utfordringer med å ta tilbake etternavn som har blitt fornorsket og at navnelovens begrensninger med hensyn til antall slektsledd forhindrer dette. Kommisjonen foreslår at navneloven endres slik at etterkommere får retten til å ta tilbake familiens opprinnelige etternavn.

2.1.4 Pilar 4: Forebygging av konflikter

• Kommisjonen slutter seg til forslagene fra Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 2022:9) til tiltak for å motvirke hat og diskriminering overfor urfolk og minoriteter.

• Det bør utredes et permanent rådgivende organ for regjeringen i saker som angår nasjonale minoriteter, herunder former for medbestemmelse.

• Kommisjonen oppfordrer til en kartlegging av eiendoms- og bruksrettigheter i områdene utenfor Finnmárku/Finnmark/Finmarkku i tråd med folkeretten. Denne må omfatte retten til reinbeite

• utenfor dagens reinbeitedistrikt og nasjonale minoriteters bruksrettigheter etter hevd og alder tids bruk.

• Kommisjonen viser til NOU 2007:13 Den nye sameretten og NOU 2008: 5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark og oppfordrer til at forslagene i disse utredningene følges opp.

• Kommisjonen foreslår en samlet gjennomgang av reindriftens arealsituasjon og betydning for samisk kultur.

Kommisjonen erfarer at hatytringer og diskriminering er et samfunnsproblem, og at urfolk og minoriteter er en utsatt gruppe, til dels på grunn av manglende kunnskaper om urfolk og minoriteter og til dels som følge av holdninger som fornorskingspolitikken forsterket. Kommisjonen slutter seg derfor til Ytringsfrihetskommisjonens forslag til tiltak for å motvirke hat og diskriminering. Ytringsfrihetskommisjonen foreslår blant annet at det utarbeides en handlingsplan mot diskriminering av samer og nasjonale minoriteter som er særlig utsatt for hets og sjikane, og at synligheten til og kunnskapen om samer og nasjonale minoriteter i skolen økes.

Kommisjonen erfarer også at kvenske og skogfinske organisasjoner ikke opplever sin medvirkning i politiske prosesser som angår dem, som reell.

Årsaken er at regjeringen legger til grunn at «effektiv deltakelse ikke innebærer at minoritetene skal ha medbestemmelse, men de skal være i stand til å påvirke sin egen situasjon, og at det skal tas behørig hensyn til deres interesser i det kulturelle, sosiale og økonomiske livet og i det offentlige liv». Kommisjonen mener derfor at likeverd og forsoning for kvener og skogfinner forutsetter en formalisering av medbestemmelse for nasjonale minoriteter, og ber om at behovet for et permanent rådgivende organ for regjeringen i saker om nasjonale minoriteter utredes.

Gjennom sine undersøkelser har kommisjonen erfart at press på tradisjonelle næringer og bruk av naturressursene er et gjennomgående tema både blant kvener og samer. En rekke industrielle tiltak de senere år har lagt beslag på tradisjonelle bruksområder både til lands og på sjøen, for eksempel i form av gruvedrift, vindkraftutbygging, kraftlinjer og fiskeoppdrett. Summen av disse inngrepene har betydelige konsekvenser for samisk og kvensk kulturutøvelse, enten det dreier seg om reindrift, kystfiske eller utmarksnæringer. I dag er disse konfliktene forsterket ved at det har blitt etablert stadig flere fiskeoppdrettsanlegg i områder med samisk og kvensk bosetning.

Kommisjonen vil også peke på forvaltningen av utmark, som i økende grad har prioritert frilufts- og naturverninteresser på bekostning lokal sedvanebasert bruk.

En viktig årsak til arealkonflikter er uavklarte rettigheter til land og vann. Kommisjonen har identifisert et behov for å kartlegge eiendomsrettigheter og bruksrettigheter i områdene utenfor Finnmárku/Finnmark/Finmarkku, særlig retten til reinbeite utenfor dagens reinbeitedistrikter. Det er særlig viktig for den sørsamiske reindriften at disse rettighetene avklares. Kommisjonen mener det er behov for en vurdering av praksisen med forhåndstiltredelse hjemlet i oreigningsloven.

Videre peker kommisjonen på fornorskende konsekvenser av både lovgivning og forvaltning over tid, og på uavklarte forhold angående reindriftens privatrettslige situasjon. Kommisjonen viser til hvordan historiebruk, lovanvendelse og rettsoppfatning gjennom de siste hundre år har hatt alvorlige konsekvenser for reindriftens økonomiske og kulturelle bærekraft. En rekke rettsavgjørelser viser hvordan dette særlig har rammet den sørsamiske reindriften.

Til tross for politiske forpliktelser gjennom mange tiår har reindriftsarealene gradvis blitt redusert.

Hittil har de enkelte inngrep blitt vurdert hver for seg uten en vurdering av de samlede konsekvenser for reindriften som kulturbærende livsform. Kommisjonen mener at dagens omfang av ulike arealinngrep i reinbeiteområder nødvendiggjør en samlet vurdering av reindriftens arealsituasjon og kulturbærende rolle, ikke minst ut ifra Norges folkerettslige forpliktelser.

En tilsvarende utvikling har funnet sted når det gjelder fisket til sjøsamene og kvenene. Kommisjonen finner det dokumentert at befolkningen i disse områdene har protestert over flere generasjoner mot ulike inngrep som har forverret livsvilkårene deres. Forvaltningen av fiskeressursene har ikke tatt nok hensyn til tradisjonell bruk. I dag er disse konfliktene forsterket ved at det har blitt etablert stadig flere fiskeoppdrett i sjøsamiske områder. Kommisjonen vil også peke på forvaltningen av utmark i samiske og kvenske bosettingsområder. Den har i økende grad prioritert frilufts- og naturverninteresser på bekostning lokal sedvanebasert bruk. Et gjennomgående trekk er at lokalbefolkningen i liten grad er involvert eller representert i forvaltningen.

Gjennom innhentingen av personlige historier fra de berørte miljøene har kommisjonen erfart at det mangler en kultur- og språkkompetent beredskapløsning for akutt, psykososial støtte for voksne. I dag finnes slik beredskap kun for barn og ungdom. Kommisjonen mener at det er behov for et sikkerhetsnett for miljøene som er berørt av fornorskingspolitikken og at en slik beredskap vil være særlig viktig under prosesser som fører frem mot forsoning.

Lokale myndigheter oppfordres til å ta rede på hvorvidt det er nødvendig med en forsoning mellom samer, kvener, skogfinner og nordmenn. I enkelte lokalsamfunn kan det også være behov for forsoning internt i gruppene. I de lokalsamfunn hvor det er behov for det, oppfordrer kommisjonen til at det legges til rette for en forsoning der ulike perspektiver på urett som har skjedd, kommer frem og blir erkjent av alle parter. Erkjennelse av ulike perspektiver på urett i lokalmiljøet er en sentral del av forsoningen og for en styrket mellommenneskelig tillit.

Kommisjonen erfarer at latente og uforløste konflikter i enkelte lokalsamfunn har svekket fellesskapsbånd mellom majoritet og minoritet, og at ulike perspektiver ikke nødvendigvis blir formidlet i sin helhet mellom minoritet og majoritet eller innad i de berørte miljøene. Slike taushetskulturer forhindrer dermed en fellesskapsfølelse, eller en fellesskapsfølelse som oppleves likeverdig.

En lokal forsoning kan på den annen side ta tid, og det er ikke sikkert at den enkelte er beredt til å formidle sitt perspektiv eller umiddelbart erkjenne andres. Forsoning vil utvikle seg ulikt, men det er etter kommisjonens oppfatning en forutsetning for tillit og forsoning at man erkjenner fornorskingspolitikken, prosessene som har ført til fornorsking, og virkningene av disse prosessene for individer og samfunn. Det foreslåtte kompetansesenteret bør ha i oppdrag å støtte slike lokale prosesser.

2.1.5 Pilar 5: Implementering av regelverk

• Som et ledd i Stortingets kontroll med forvaltningen bør det settes i gang en gjennomgang av manglende implementering av vedtak i det minoritetspolitiske feltet.

• Kommisjonen oppfordrer myndighetene til å styrke opplæringen om samer, kvener og skogfinner og deres rettigheter for offentlig ansatte.

• Kommisjonen oppfordrer universitets- og høyskolesektoren til å tilby flere studenter undervisning om urfolk og nasjonale minoriteter.

Kommisjonen foreslår at Stortinget som en del av sin kontroll med forvaltningen iverksetter en gjennomgang av manglende implementering av vedtak på det minoritetspolitiske feltet. Kommisjonens gjennomgang av konsekvensene av fornorskingspolitikken har vist at myndighetene på ulike nivåer gjennom sin forvaltningspraksis fører en politikk som ikke i tilstrekkelig grad har vært og er innrettet mot å gjøre tilpassinger til eller imøtekomme urfolk og nasjonale minoriteter. Den minoritetspolitiske passiviteten gjør seg gjeldende på ulike nivåer og samfunnsområder og har direkte konsekvens for samer, kvener og skogfinners mulighet for livsutfoldelse og utvikling av språk, kultur og samfunnsliv. Minoritetspolitisk passivitet kan svekke tilliten til myndighetene.

Manglende implementering i seg selv utgjør en utfordring for effekten av politikk, deriblant forsoning. Forsoningen er derfor avhengig av holdnings- og kunnskapsmessig forankring hos ansatte i stat, kommuner, fylkeskommuner og andre virksomheter. Ansvarlige myndigheter på alle nivåer bør følge opp manglende implementering.

For å bøte på manglende implementering av vedtatt politikk oppfordrer kommisjonen myndighetene til å styrke kunnskapen om urfolk og nasjonale minoriteter og deres rettigheter i forvaltningen. Tiltakene retter seg mot både den nåværende forvaltningen og mot universitets- og høyskolesektoren, hvor den fremtidige forvaltningen utdannes. Tiltakene i pilaren for implementering av regelverk tar sikte på å legge til rette for likeverd i møte med offentlig forvaltning, og legger derfor grunnlaget for forsoning.

Offentlige tjenester, for eksempel opplæring- og helsetilbud til befolkningen, leveres i stor grad av kommunene. Kommisjonen oppfordrer kommunene til å bøte på manglende implementering av lover og regelverk som berører kommunale tjenester til skogfinner, kvener og samer.

Kommisjonen anser implementeringsgapet som hovedutfordringen innenfor språkopplæring, og oppfordrer aktuelle skoleeiere og myndigheter på alle nivåer til å identifisere og håndtere utfordringer som forhindrer implementeringen av en effektiv og kvalitetsmessig god språkopplæring i oppvekst- og utdanningsinstitusjoner. For å bøte på manglende implementering og oppnå likeverdig tjenesteyting mener kommisjonen at det er nødvendig med en styrket innsats innen både oppvekst- og utdanningssektoren og helse- og omsorgssektoren på kommunalt nivå. Spesielt i møte med helsesektoren er det viktig at samer og kvener får bruke sitt morsmål.

Kommisjonen ser behov for at det iverksettes tiltak for å sikre at samiske kvinner og barn blir fullt ut beskyttet og sikret mot psykisk, fysisk og seksuell vold. Kommisjonen konstaterer at selvdrapssatferd er et alvorlig folkehelseproblem i den samiske befolkningen. Kommisjonen foreslår at kulturkompetente selvdrapsforebyggende virksomheter styrkes.

2.2 Avslutning

Kommisjonen har søkt å fremme forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen og bidra til å øke den generelle kunnskapen i samfunnet om samisk, kvensk og skogfinsk historie og kultur. Hovedmålsettingen er at kommisjonen, gjennom å etablere en felles forståelse av fornorskingspolitikken og dens konsekvenser, skal legge grunnlaget for forsoning mellom skogfinner, samer, kvener og majoritetsbefolkningen.

For å kunne ta et oppgjør med fornorsking og urett, og for å kunne gå videre i en forsoning, må en bygge dette på tillit og kunnskap. Forsoning har mange ulike sider, og kommisjonen håper at rapporten vil legge et kunnskapsgrunnlag for endringer i samfunnet, tuftet på økt kunnskap om fornorskingspolitikken, om gruppene den rammet, og om konsekvensene av den. Det er viktig å komme til en erkjennelse av at fornorskingspolitikk og urett har funnet sted, og at vi ser konsekvenser av dette helt frem til vår egen tid. Forsoningen må bygge på dette – erkjennelse av og oppgjør med urett, men også erkjennelse av hva hele befolkningen har tapt av kunnskap og kulturell rikdom. I kjernen av forsoningen ligger at urfolk og nasjonale minoriteter er synlige, og at deres rettigheter er ivaretatt, slik at både språk og kultur har utviklingsmuligheter.

Kommisjonen har foreslått tiltak for videre forsoning, men verken kommisjonen, Stortinget eller regjeringen kan vedta en tilstand av forsoning. Det er en samfunnsprosess som vil ta tid, og som må involvere et bredt spekter av samfunnsområder og aktører. Viljen til forsoning må vises i handling. Her har de som sitter i maktposisjoner, et særlig ansvar, og det venter store utfordringer.