Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet foreslår i Prop. 93 LS (2023–2024) en ny lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven) som skal erstatte gjeldende lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven). Loven vil regulere og gi rammer for ekomsektoren og datasenterindustrien i årene som kommer.

I denne innstillingen behandles den delen av Prop. 93 LS (2023–2024) som gjelder ny lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven).

I Innst. 29 S (2024–2025) behandles den delen av Prop. 93 LS (2023–2024) som gjelder samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 274/2021, 275/2021, 276/2021 og 277/2021 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordningene (EU) 2018/1971, (EU) 2019/2243 og (EU) 2020/1070 og direktiv (EU) 2018/1972. Det vises til Innst. 29 S (2024–2025) for nærmere omtale av dette.

Loven regulerer mobil- og bredbåndstjenester og andre tradisjonelle elektroniske kommunikasjonstjenester og elektroniske kommunikasjonsnett. Nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester er inkludert i lovens virkeområde. Eksempler på slike tjenester er meldingstjenester i internettbaserte applikasjoner eller på sosiale medier. Slike tjenester underlegges kun enkelte av lovens bestemmelser, for eksempel enkelte sikkerhetskrav.

Datasentre reguleres for første gang i ny ekomlov. Reguleringen er ment å være en første regulering som kan utvides etter hvert og ved behov. Datasentre er infrastruktur som lagrer og bærer digitale tjenester og data. Disse er viktige for å sikre en robust nasjonal infrastruktur med trygge og fleksible tjenester over hele landet. Mange viktige funksjoner i samfunnet i dag hviler på tjenester som blir levert av datasentre, og datasentre legger til rette for innovasjon og effektivisering både i næringslivet og i det offentlige. Loven innfører en registreringsplikt for datasentre, og den stiller krav til forsvarlig sikkerhet og beredskap i datasentre.

Samfunnets avhengighet av elektronisk kommunikasjon er økende og stadig mer kritisk. Loven legger derfor til rette for en ytterligere styrking av sikkerheten og robustheten i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Loven fastslår blant annet at elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester skal ha forsvarlig sikkerhet i fred, krise og krig.

Loven inneholder regler for å sikre kommunikasjonsvernet. Det er viktig at brukerne av internett, mobiltjenester og andre elektroniske kommunikasjonstjenester kan ha tillit til at de trygt kan bruke tjenestene uten at de må gi fra seg mer informasjon enn det som er nødvendig, og uten at uvedkommende kan få tilgang til kommunikasjonen og trafikkdata. Kommunikasjonsvernet skal sikre konfidensialitet, autentisitet og integritet i bruken av elektronisk kommunikasjon for alle, slik som forbrukere og virksomheter med mer. Loven inneholder også regler for lovbestemt tilgang til informasjon for politiet og andre myndigheter.

Informasjonskapsler, også omtalt som cookies, reguleres også i loven. Reglene om samtykke skjerpes i forhold til gjeldende rett for å sikre at samtykke er en frivillig, spesifikk, informert og utvetydig viljesytring gitt ved en erklæring eller en tydelig bekreftelse.

Loven inneholder en sektorspesifikk markedsregulering der forhåndsdefinerte markeder analyseres og tilbyder som har sterk markedsstilling utpekes. Tilbyder med sterk markedsstilling kan pålegges å gi konkurrentene tilgang til sine elektroniske kommunikasjonsnett, dersom tilgang til anleggsinfrastruktur ikke er tilstrekkelig til å fremme bærekraftig konkurranse. Loven gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å fastsette vilkår for tilgangen. Tilbyder med sterk markedsstilling kan selv påvirke forpliktelsene Nasjonal kommunikasjonsmyndighet pålegger, ved å påta seg forpliktelser om saminvesteringer med andre tilbydere i nye nett med svært høy kapasitet. Tilbydere med sterk markedsstilling som kun er aktive i grossistmarkedet, gis lettelser i reguleringen. Loven regulerer også prisen ved terminering av tale (avslutning av en samtale i et annet nett enn der samtalen starter) i mobilnett og fastnett.

Overgangen fra eldre infrastruktur til nyere infrastruktur reguleres i loven, og den gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å pålegge særskilte plikter på tilbyder med sterk markedsstilling. Pliktene kan for eksempel pålegges i forbindelse med overgang fra kobberinfrastruktur til fiber for å ivareta hensynet til konkurransen og sluttbrukernes rettigheter.

Loven åpner for symmetrisk regulering av tilgang til nett og fasiliteter i og utenfor bygninger. Med symmetrisk regulering menes at tilbydere uten sterk markedsstilling også kan pålegges tilgangsforpliktelser. I særlige tilfeller kan tilgangsplikten utvides til et punkt som ligger forbi det første tilkoblingspunktet og lenger inn i nettet. Slik tilgang skal ikke pålegges tilbyder som kun er aktiv i grossistmarkedet, og som tilbyr tilgang til nett med svært høy kapasitet på ikke-diskriminerende vilkår. Dette gjelder likevel ikke dersom nettet er finansiert gjennom offentlige midler.

Når det gjelder frekvensspekteret, gir loven regler om fastsetting av nasjonal frekvensplan, saksbehandlingsregler ved tildeling, tilbakekall og endring av frekvensressurser, rett til bruk av frekvenser som er tildelt andre, samt regler for å ivareta nasjonale sikkerhetshensyn. Loven inneholder regler om etablering og drift av småcellebasestasjoner, inkludert en plikt for statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter til å imøtekomme rimelige anmodninger om tilgang til fysisk infrastruktur for å etablere slike småcellebasestasjoner.

Begrensede ressurser som nummer, navn og adresser for elektronisk kommunikasjon reguleres i loven. Loven gir i tillegg rammevilkår for norske landkodetoppdomener og andre domenenavn av nasjonal betydning.

Loven regulerer forbrukerrettigheter på området for elektronisk kommunikasjon, slik som forbud mot diskriminerende krav eller vilkår, rett til avtalesammendrag, kontroll av kostnader, prissammenlikningstjenester og tilgang til e-post etter oppsigelse av abonnementsavtale. Enkelte regler om beskyttelse av forbrukere er i tillegg utvidet til å gjelde mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner som kjøper tjenester. Loven inneholder også en forskriftshjemmel som gir kompetanse til å regulere fellesfakturerte tjenester. Dette er varer og tjenester som faktureres sammen med elektroniske kommunikasjonstjenester.

Brukere med funksjonsnedsettelser skal sikres likeverdig tilgang til og utvalg av elektroniske kommunikasjonstjenester. Loven søker å ivareta disse brukernes behov for å få informasjon om relevante tjenester, avtalevilkår og brukerutstyr.

Loven innfører hjemmel til å kunne pålegge leveringsplikt for bredbånd. Leveringsplikt vil først være aktuell dersom andre mindre inngripende virkemidler ikke fører frem (som for eksempel bredbåndsstøtteordningen).

Reguleringen av radioutstyr, terminalutstyr og annet utstyr videreføres i det vesentligste fra gjeldende rett med enkelte mindre endringer knyttet til blant annet krav til sikkerhet. Loven inneholder regler om at radioutstyr og annet utstyr som er beregnet på å forstyrre eller hindre lovlig elektronisk kommunikasjon (jammere for GPS-signaler mv.), ikke er tillatt å innføre, besitte, bringe i omsetning, gjøre tilgjengelig på markedet, sette i drift eller bruke. Slike GPS-signaler er blant annet egnet til å forstyrre helikopter og luftambulanse ved landing.

Autorisasjonsregimet for prosjektering, installasjon, vedlikehold og sammenkobling av elektronisk kommunikasjonsnett reguleres med hjemmel i loven. På bakgrunn av nasjonale behov innføres et krav om autorisasjon for prosjekterende virksomhet.

Loven setter rammer for en klagenemnd som skal behandle de fleste av klagene på enkeltvedtak fattet av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i saker som følger ekomdirektivet. Loven inneholder en forskriftshjemmel med sikte på å fastsette de nærmere detaljene i klageordningen.

Forordningen om opprettelsen av sammenslutningen av europeiske reguleringsmyndigheter for elektronisk kommunikasjon (BEREC) ble innlemmet i EØS-avtalen 24. september 2021. Ekomloven inneholder en forskriftshjemmel med sikte på å kunne inkorporere forordningen i norsk rett. Dette vil legge til rette for at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan delta i BEREC og BERECs arbeid på lik linje med andre europeiske reguleringsmyndigheter, men uten stemmerett.

Det vises til proposisjonen for nærmere omtale av rettsaktene og lovforslaget.