2.1 Sikkerhetspolitiske utfordringer
Komiteen understreker
at Norges sikkerhet i stor grad påvirkes av spenningsnivået i nordområdene.
Vår geografiske plassering og våre store havområder utgjør tidløse
premisser for de sikkerhetspolitiske utfordringene. Som en liten
stat i en region der stormakter oppfatter å ha motstridende interesser,
er det i vår interesse at konfliktnivået holdes så lavt som mulig.
Når nordområdene nå får økt strategisk betydning, både som følge
av større geopolitiske spenninger og av at havisen smelter, øker
også behovet for å aktivt bidra til forutsigbarhet og stabilitet.
Komiteen peker på
at respekt for internasjonal rett er avgjørende for å holde spenningsnivået
nede, og dermed er det i Norges interesse at folkeretten forsvares og
håndheves. Samtidig må vi øke vår evne til å forstå, påvirke og
forme utviklingen i nordområdene. Ved å være kontinuerlig til stede
og hevde suverenitet, bidrar vi til å redusere mulighetene for misforståelser,
konflikt og stormaktsrivalisering i regionen. Styrkingen av den nasjonale
forsvarsevnen må sees på denne bakgrunnen.
Komiteen mener at
Norge i første rekke skal innrette forsvarsinnsatsen mot å forebygge
og motvirke konflikt, da norsk innflytelse og handlingsrom er størst i
den lavere delen av konfliktspekteret. Det er avgjørende å bidra
til å forebygge og avskrekke bruk av maktmidler mot norske strategiske
interesser. På den måten kan norske myndigheter hindre videre eskalering
til nivåer der vår nasjonale handlefrihet og innflytelse reduseres markant.
Komiteen vil videre
poengtere at ambisjonen om en vesentlig styrking av Forsvaret må
sees i et historisk perspektiv. Etter andre verdenskrig ble Europa
splittet i to, og gjensidig mistillit mellom USA og Sovjetunionen skapte
sikkerhetspolitiske interessemotsetninger og politisk konfrontasjon.
Disse skarpe motsetningene var foranledningen til den kalde krigen.
Helt frem til murens fall i 1989 var det en reell fare for ny storkrig
i Europa. Den kalde krigen førte til en stor militær opprustning
både i vest og øst, og atomtrusselen var overhengende. Også Norge
foretok en omfattende militær opprustning.
Murens fall førte til at Europa gikk fra kald
krig og militær opprustning til fredsoptisme. Det norske forsvaret
ble gradvis bygget ned i likhet med andre europeiske lands forsvar.
Den «dype freden» fikk imidlertid en brå slutt. Russlands fullskalainvasjon
av Ukraina 24. februar 2022 endret premissene for samarbeidet i
Europa. Allerede ved den ulovlige russiske anneksjonen av Krim ble den
sikkerhetspolitiske situasjonen betydelig endret.
Komiteen mener dette
bakteppet er vesentlig for å forstå hvorfor hele det politiske Norge
i dag ønsker å styrke vårt nasjonale forsvar. Dagens forsvar svarer
ikke til vår tids nye spenninger og sikkerhetsutfordringer.
Komiteen viser til
at samtlige av de faglige grunnlagene for langtidsplanen understreker
at den sikkerhetspolitiske situasjonen nå er svært alvorlig både
regionalt og globalt, og at den kommer til å vedvare eller ytterligere
forverres. Komiteen merker seg at ingen
av grunnlagene peker på utviklingstrekk som kan tilsi stabilisering
eller bedring av den alvorlige utviklingen i overskuelig fremtid.
Komiteen viser til
at Forsvarskommisjonen i NOU 2023: 14 påpeker følgende sikkerhetspolitiske utviklingstrekk:
«Russlands fullskala invasjon av Ukraina
24. februar 2022 innledet en ny epoke i internasjonal politikk.
Invasjonen var den endelige avslutningen på epoken etter den kalde
krigens slutt fra 1991. På tross av regionale kriger, internasjonal
terrorisme og en rekke andre globale kriser, var perioden 1991–2022
preget av relativ fremtids- og fredsoptimisme, økonomisk globalisering
og vekst. I flere tiår har USA og andre vestlige land og institusjoner
vært dominerende aktører og satt dagsorden i internasjonal politikk.
Nå er den globale situasjonen i endring.»
Og videre at:
«Russlands militære angrep er den største
sikkerhetspolitiske enkeltendringen for Norges sikkerhet siden 1992,
da forrige forsvarskommisjon langt på vei konstaterte bortfallet
av en konvensjonell trussel i Europa. NATOs strategiske konsept
fra 2022 beskriver Russland som den viktigste og mest direkte trusselen mot
alliert sikkerhet. Russlands angrepskriger har gjort det tydelig
at landet kan utgjøre en alvorlig trussel mot norsk og transatlantisk
sikkerhet.»
Komiteen viser til
at Totalberedskapskommisjonen i NOU 2023: 17 påpeker en tilsvarende
alvorlig sikkerhetspolitisk utvikling:
«Angrepet på Ukraina er en trussel mot
europeisk sikkerhet, mot den internasjonale rettsorden og mot demokratiske
verdier og dermed også en trussel mot Norges sikkerhet og handlefrihet.»
Komiteen viser til
at forsvarssjefen i sitt fagmilitære råd 2023 vektlegger følgende
globale utviklingstrekk:
«Rivalisering mellom demokratier og autoritære regimer
preges i økende grad av maktbruk, ideologiske konfliktlinjer og
blokkdannelser. Krigen i Ukraina er en del av dette bildet, og følgene
av krigen vil bestå lenge etter at kamphandlingene er avsluttet.
Kinas støtte til Russland er problematisk. De to landenes felles
forsøk på å endre den regelbaserte internasjonale verdensorden utfordrer
våre verdier og interesser. Russland har demonstrert sin manglende
respekt for de internasjonale normer og de rettsprinsipper Norge
som småstat er avhengig av. Samtidig gjør USAs nødvendige orientering mot
Asia at USA i økende grad forventer at europeiske stater ivaretar
mer av sin egen sikkerhet. Ved siden av en styrket norsk forsvarsevne
blir alliansetilhørighet og forpliktende samarbeid med allierte
og partnere helt avgjørende for norsk sikkerhetspolitikk.»
Komiteen merker
seg at også Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) i sitt sikkerhetsfaglige
råd viser til en lignende sikkerhetspolitisk utvikling:
«Demokratier er under press. De er utsatt
for dynamiske og sammensatte trusler som ligger under terskelen
for væpnet konflikt, men som likevel utfordrer oss. Statssikkerheten
må ta høyde for mer enn konvensjonelle styrker de neste årene. Styrkeforholdet
vil defineres vel så mye av forsprang innen teknologi, strategiske oppkjøp,
eierskap, forsyningslinjer, forskning og utvikling. De som leder
an i teknologikappløpet, får naturlig fortrinn i spørsmål knyttet
til nasjonal sikkerhet. I sikkerhetsfaglig råd er vårt utgangspunkt
at fremmede staters og trusselaktørers bruk av teknologi kan komme
til å utvikle seg raskere enn åpne demokratiers evne til å beskytte
seg. Autoritære regimer vil kunne utnytte informasjonsteknologi
på måter som rammer demokratier med åpne informasjonsmiljøer hardest.»
Det er komiteens oppfatning
at et stadig mer aggressivt, fiendtlig og ekspansjonistisk Russland
med klare totalitære trekk utgjør en betydelig potensiell trussel mot
Norge og våre allierte. Det er ingen tegn til at utviklingen i våre
nærområder vil stabiliseres eller forbedres i overskuelig fremtid. Komiteen vil peke på at risikoen for
russisk maktbruk mot Norge og våre allierte vedvarer, og dermed
vil forbli den dimensjonerende trusselen for innretningen av Forsvaret. Komiteen viser til at den militære beredskapen
offisielt har vært hevet siden 1. november 2022, da Fase 1-planverket
ble aktivert.
Komiteen vil understreke
at langtidsplanen for forsvarssektoren på kort, mellomlang og lang
sikt må styrke Forsvaret tilstrekkelig til å kunne ivareta Norges sikkerhet
og innbyggernes trygghet i en sikkerhetspolitisk svært omskiftelig
tid. Komiteen viser til at den vedvarende
høye spenningen regionalt og globalt kan øke faren for konflikt
gjennom for eksempel bruk av militærmakt som et politisk pressmiddel
mot Norge, spredning av regionale konflikter andre steder til Norges
nærområder, eller enkeltepisoder eller misforståelser som kan komme
ut av kontroll. Komiteen viser til at
konflikt under terskelen for NATOs artikkel V også er et høyst relevant
scenario, og at den videre styrkingen av Forsvaret må innrettes
også mot å kunne håndtere denne typen trusler. Sett i lys av dette,
understreker komiteen at det er avgjørende
at styrkingen av Norges forsvarsevne de neste årene medfører et
økt politisk handlingsrom for norske myndigheter i tråd med den
alvorlige utviklingen.
Komiteen vektlegger
at en forsterket egenevne styrker forutsetningene for mer nasjonal
selvstendighet og gjør Norge bedre rustet til å trygge landets befolkning,
demokrati, selvråderett, territorielle integritet og ressurser.
Dagens praksis, hvor Stortinget konsulteres i forkant av sentrale
og viktige beslutninger på utenriks- og forsvarsområdet, videreføres.
Komiteen merker
seg at regjeringen i forslaget til langtidsplan reviderer Norges
vedtatte forsvarskonsept innenfor de hovedlinjer som ble lagt til
grunn i Prop. 14 S (2020–2021) jf. Innst. 87 S (2020–2021). Dette
omtales i Prop. 87 S (2023–2024):
«Forsvarskonseptet og vår samlede forsvarsevne består
grunnleggende av tre gjensidig avhengige hovedelementer: Forsvarets
egenevne, forsvarsevnen gjennom alliert og regionalt samarbeid og
kollektiv avskrekkings- og forsvarsevne i rammen av NATO, og den
støtten som kan mønstres fra det sivile samfunn, også i rammen av
totalforsvaret. Et bredt omfang av sivile totalforsvarsaktører og
mekanismer understøtter både nasjonale og allierte militære styrker
som opererer i Norge og norske nærområder. Alliansetilknytningen er
avgjørende for forsvaret av Norge og norske sikkerhetsinteresser.
Den allierte dimensjonen omfatter sikkerhetsgarantien, den kollektive
tilnærmingen til avskrekking og forsvar i NATO, samt bilaterale,
regionale og flernasjonale rammer for samarbeid, samvirke og forsterkning.»
Komiteen viser til
at den alvorlige sikkerhetspolitiske utviklingen globalt medfører
økt risiko for at krig og konflikt kan bryte ut eller foregå samtidig
på helt ulike steder i verden, og at byrdefordeling dermed får økt betydning
i NATO. I lys av dette mener komiteen at Norges
militære egenevne må økes. Komiteen viser til
at byrdefordeling for Norges og våre alliertes del omhandler å kunne
ivareta konkrete militære behov i tråd med det aktuelle trusselbildet. Komiteen understreker at Norges forsvar
dermed må styrkes både i tråd med våre nasjonale behov, og for å
kunne forsterke allierte land eksempelvis i Norges nærområder.
Komiteen viser til
Finlands og Sveriges nylige inntreden i NATO, og at de dermed ble
alliansens 31. og 32. medlemsland. Komiteen viser
til Innst. 464 S (2021–2022) til Prop. 119 S (2021–2022) Samtykke
til godkjenning av utkast til protokoller om Finlands og Sveriges
tiltredelse til traktaten for det nordatlantiske område av 4. april
1949. Komiteen viser til at flertallet
i utenriks- og forsvarskomiteen i Innst. 464 S (2021–2022) blant
annet fastslår at:
«Flertallet understreker at svensk og
finsk NATO-medlemskap betyr at Norge vil være i et folkerettslig bindende
forsvarssamarbeid med Finland og Sverige. I dag har vi et nært forsvarssamarbeid
med Finland og Sverige, og det ble ytterligere forsterket gjennom
intensjonsavtalen mellom våre tre land fra 2020. Vi har et utstrakt
øvings- og treningssamarbeid. Men så lenge vi ikke tilhører samme
allianse med den samme sikkerhetsgarantien, har vi ikke kunnet legge
dette samarbeidet til grunn for våre forsvarsplaner for krise og
krig. Flertallet vil peke på at dette nå vil endre seg fundamentalt.
Når Finland og Sverige blir medlemmer i NATO, må Norge i vår fremtidige
planlegging og forsvarstenkning legge til grunn at vi vil samarbeide
og operere militært med Finland og Sverige også i krise og krig,
fordi vi er omfattet av samme forsvarsplanverk, ansvarsområde og sikkerhetsgaranti.»
Det er komiteens oppfatning
at et samlet Norden i betydelig sterkere grad evner å avskrekke
Russland fra å utøve militært press i våre nærområder enn hva Norge
kan alene. Komiteen understreker at
dette tjener norsk sikkerhet i den omskiftelige tiden vi nå befinner
oss i.
Komiteen merker
seg den sikkerhets- og forsvarspolitiske partnerskapsavtalen inngått
av regjeringen med EU 28. mai 2024. I avtalen samler Norge trådene
i vårt samarbeid med EU, skaper rammer for samarbeidet som vi allerede
har, og peker på nye samarbeidsområder. Dette gjelder områder som
krisehåndtering, romsamarbeid, kritisk infrastruktur, hybride trusler
og forsvarsindustri.