Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Mani Hussaini, lederen Ingvild Kjerkol, Stein Erik
Lauvås, Linda Monsen Merkesdal og Sigurd Kvammen Rafaelsen, fra
Høyre, Nikolai Astrup, Bård Ludvig Thorheim, Ove Trellevik og Mathilde Tybring-Gjedde,
fra Senterpartiet, Aleksander Øren Heen, Gro-Anita Mykjåland og
Hans Inge Myrvold, fra Fremskrittspartiet, Terje Halleland og Marius
Arion Nilsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra
Rødt, Sofie Marhaug, fra Venstre, Ola Elvestuen, fra Miljøpartiet
De Grønne, Une Bastholm, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf
Ropstad, viser til at temaet kjernekraft er en del av den
norske energidebatten. Blant europeiske land har det blitt tatt
initiativ til tettere samarbeid om å utvikle, og skalere opp produksjonen
av, små modulære reaktorer (SMR). I Norge finnes det private aktører
som ønsker å etablere kjernekraft i Norge ved hjelp av SMR-teknologi. Komiteen viser til at Norge allerede
har et rammeverk på plass for utvikling av kjernekraft, men at dette
rammeverket ikke har blitt oppdatert. Komiteen viser
også til at kjernekraft ikke løser energiutfordringer i Norge på
kort sikt.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Miljøpartiet De Grønne, viser til at det er behov for mer
kraft i årene som kommer, og understreker at det er viktig å fokusere
på utvikling av fornybar kraftproduksjon for å kunne møte det økte energibehovet
frem mot 2030 og 2040. Flertallet mener
at det er her Norge har naturgitte fortrinn og kompetanse.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet har merket seg den økte interessen
fra ulike aktører og politisk oppmerksomhet om kjernekraft. I denne
sammenheng vil disse medlemmer understreke at kjernekraft er en
utfordrende og kompleks energikilde som reiser en rekke problemstillinger
som man ikke har svar på i dag. Det gjør at man bør fremskaffe et
oppdatert kunnskapsgrunnlag, og disse medlemmer viser
til at regjeringen nylig har varslet (21. mai 2024) at det skal
nedsettes et offentlig utvalg som skal utrede de ulike sidene ved
kjernekraft. Norge har en lang historie med kjernekraftteknologi, men
kjernekraft har aldri vært en del av den norske kraftforsyningen.
Kjernekraft i Norge ble sist utredet grundig i 1978, også da gjennom
en NOU. Uavhengig av hva utvalget kommer fram til, vil ikke kjernekraft
kunne løse utfordringene vi står overfor i dag og de nærmeste årene. Disse medlemmer har merket seg at regjeringen
vil komme tilbake med mandat for og sammensetning av utvalget og
i den forbindelse også til spørsmålet om når utvalget skal levere
utredningen.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser
til tidligere forslag i Stortinget knyttet til kjernekraft (Dokument
8:107 S (2022–2023), hvor det tas til orde for å utrede behov og
forutsetninger for kjernekraft i en fremtidig norsk energimiks. Disse medlemmer mener at en grundig offentlig
utredning må være riktig sted å starte, og at et slikt kunnskapsgrunnlag
bør ligge til grunn for videre vurderinger omkring kjernekraft i
Norge. Disse medlemmer viser til at
regjeringen ved energiminister Terje Aasland den 21. mai 2024 varslet
en offentlig utredning om kjernekraft, og er glad for at regjeringen
mener at det er behov for en grundig utredning om kjernekraft som
en del av den norske energimiksen. Disse
medlemmer mener at forslaget om å vurdere behov for nettutvikling
i sammenheng med kjernekraft kan ivaretas i en slik utredning.
Komiteens
medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at kjernekraft
allerede er en viktig del av kraftmiksen i det nordiske kraft-systemet. Disse medlemmer er positive til internasjonalt
samarbeid for å realisere mer samlet kraftproduksjon i Norden, også
fra kjernekraft. Et tettere norsk-svensk samarbeid er mest nærliggende,
siden vi har flest mellomlandsforbindelser med Sverige.
Disse medlemmer viser
også til at konseptet med små modulære reaktorer (SMR) er under
utvikling og har vakt interesse i flere europeiske land som i dag har
kraftproduksjon fra kjernekraft, og land som ikke har det. Disse medlemmer mener at en offentlig
utredning om behov og forutsetninger for kjernekraft i en fremtidig
norsk energimiks må komme før man eventuelt tar stilling til konsepter,
men mener samtidig at norske energimyndigheter bør holde seg oppdatert
på teknologiutviklingen i forbindelse med alle energikilder og hva
andre europeiske land foretar seg.
Komiteens medlemmer
fra Høyre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen søke
norsk observatørstatus i EUs allianse for små modulære reaktorer (SMR).»
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser
til at Norsk Kjernekraft AS har sendt en konsesjonssøknad som er
under behandling av energimyndighetene. Videre vises det til forslaget
om å gjennomgå regelverk for å berede grunnen for kjernekraft i
Norge. Disse medlemmer ser behovet for
å få belyst hvilket norsk regelverk som eventuelt må oppdateres
dersom kraftproduksjon fra kjernekraft skal realiseres i Norge. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse
med statsbudsjettet for 2025 gi en oversikt over regelverk som må oppdateres
dersom kjernekraft skal realiseres i Norge.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti viser
til at kjernekraft i senere tid har fått stor oppmerksomhet internasjonalt
og gjerne pekes på som en løsning på det store behovet for utbygging
av stabil, regulerbar og utslippsfri energiproduksjon. Disse medlemmer viser til at det er tatt
flere initiativer for å akselerere utvikling og utbygging av kjernekraft både
i COP28, i OECD og nå i EU. EU-kommisjonen anser at særlig små modulære
kraftverk (SMR) vil kunne spille en rolle i skiftet mot ren energi,
og at disse vil kunne styrke energisikkerheten i Europa de neste
årene. Disse medlemmer merker seg at
Norge er godt integrert i det europeiske energimarkedet, og at en
rekke rettsakter fra EU på energiområdet er til vurdering hos regjeringen
og vil fremmes for Stortinget for nødvendig samtykke. Disse medlemmer finner at det burde være
naturlig om regjeringen også er åpen for å vurdere deltakelse i
EUs kjernekraftinitiativ, men registrerer at dette er et samarbeidsområde
på energisiden der regjeringen svært raskt avviste norsk deltakelse. Disse medlemmer merker seg at regjeringen
i et brev til komiteen skriver at utviklingen av SMR er interessant
også for Norge, men at
«det er fremdeles stor usikkerhet om
kostnader og modenhet for slike anlegg»,
og at
«[b]ruk av SMR-teknologi i kraftproduksjonen
ligger derfor fremdeles noe frem i tid».
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti peker
på at lignende argumentasjon kan benyttes når det gjelder en rekke
nye energiteknologier som er under utvikling, men at dette av den
grunn ikke har stoppet regjeringen fra å bruke betydelige ressurser
på aktiv utvikling av nye energiteknologier.
Disse medlemmer viser
for øvrig til brev fra departementet til komiteen i forbindelse
med behandlingen av Representantforslag 128 S (2023–2024), der det opplyses
om at det ikke er knyttet faste kostnader til deltakelse i EUs SMR-allianse:
«Det er ikke krav til medlemsavgift for
å delta i EUs SMR-allianse. Budsjettmessige konsekvenser vil dermed
begrense seg til utgifter i forbindelse med fysisk deltakelse i
eventuelle møter og arbeidsgrupper.»
Dette viser at regjeringens hensyn i denne saken
ligger i det politiske og ikke i det økonomiske.
Disse medlemmer viser
til at fristen for å melde seg på i EUs SMR-allianse utløp 2. april
i år, og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for deltakelse i EU-kommisjonens European Alliance on SMRs.»
Disse medlemmer påpeker
at kjernekraft utgjør en betydelig produksjon av elektrisitet i
det nordiske og europeiske kraftmarkedet. Kravet om globale kutt i
utslipp av klimagasser gjør at kjernekraft må fortsette å spille
en viktig rolle i det internasjonale kraftmarkedet. Disse medlemmer mener Norge bør bli medlem
i Euratom, Det europeiske atomenergifellesskap, også for å delta
i arbeidet med hvordan man skal håndtere avfallet kjernekraften
genererer. Ved et medlemskap i Euratom vil vi betale kontingent,
men disse medlemmer påpeker at vi trolig
får mer penger tilbake til de forskningsmiljøene vi har i Norge
ved å være aktive deltakere. Disse medlemmer mener
at norske forskningsmiljøer bør være en del av den forskningen som
skjer i Skandinavia. Kjernekraftproduksjonen i Finland og Sverige
er også en del av vår energisikkerhet.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at kjernekraft
har bidratt til kraftforsyningen i Norge i flere tiår gjennom tilknytningen
til Sverige, og at kjernekraft vil være en viktig del av energisystemet
i tiden som kommer. Disse medlemmer mener
likevel at det ikke er riktig å gå inn for å bygge kjernekraft i
Norge nå, og viser til at kjernekraft enda har uløste problemer
tilknyttet sikker avfallshåndtering.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil understreke
at det er stor usikkerhet knyttet til framtidig kraftbehov, og at
dette i stor grad avhenger av politiske prioriteringer som gjøres
i dag. Å spare på energien er det billigste, raskeste og mest naturvennlige
vi kan gjøre for å unngå et stort kraftunderskudd de neste årene.
Den kraften vi har, må prioriteres strengere, og mer ny, fornybar
kraft må bygges ut på naturens premisser og uten å bryte menneskerettigheter.
Disse medlemmer anerkjenner
at moderne kjernekraftteknologi har en rolle i det grønne skiftet. FNs
klimapanel (Intergovernmental Panel on Climate Change, IPCC) slår
fast at noe økt bruk av kjernekraft som energikilde på global basis
kan bli nødvendig dersom vi skal nå klimamålene i tide. Disse medlemmer mener videre at det ikke
er hensiktsmessig å gå inn for utredninger eller planer om kjernekraftverk
på norsk territorium nå, da dette fort vil gå på bekostning av raskere
klimakutt. Det er sentralt for Norges bidrag til utslippskutt at
vi nå satser kraftigere på modne, fornybare energikilder hvor vi
har kompetanse og fortrinn, som havvind, sol- og vannkraft og landvind
på grå arealer, samt at vi gjør en kraftigere innsats for energisparing og
energieffektivisering.
Komiteens medlem
fra Rødt ønsker en økt statlig satsing på kjernekraftforskning,
med særlig fokus på sikker avfallshåndtering og utnyttelse av thorium.
Komiteens medlem
fra Venstre viser til Venstres merknader og forslag som omhandler
kjernekraft, i behandlingen av Dokument 8:256 S (2022–2023), jf.
Innst. 46 S (2023–2024), Dokument 8:107 S (2022–2023) og Dokument
8:129 S (2022–2023), jf. Innst. 307 S (2022–2023) og Meld. St. 36
(2020–2021), Meld. St. 11 (2021–2022) Tilleggsmelding til Meld.
St. 36 (2020–2021), Dokument 8:136 S (2021–2022), Dokument 8:138
S (2021–2022), Dokument 8:171 S (2021–2022), Dokument 8:190 S (2021–2022),
Dokument 8:217 S (2021–2022) og Dokument 8:222 S (2021–2022), jf. Innst.
446 S (2021–2022).
Komiteens medlem
fra Miljøpartiet De Grønne er positiv til at Norge skal bidra
til forskning på håndtering av kjernefysisk avfall internasjonalt.
Det er naturlig at Norge bidrar til at europeiske land samarbeider
om de ulike sikkerhetsaspektene ved kjernekraft, som demokratiske
verdikjeder og trygge deponier for kjernefysisk avfall. Brenselproduksjon
åpner for utvikling av bombemateriale. Det må sikres at alt atombrensel
kommer fra trygg og sikker produksjon og ikke kan spres. Ved forskning
og ny satsing på kjernekraft må det sikres at ikkespredningsavtalen
overholdes.
Dette medlem mener
videre at Norge som et rikt land i større grad bør tilby finansiering
av kjernekraft for å fortrenge fossile kraftverk i andre land, dersom
det ses som ansvarlig etter en helhetlig risikovurdering. Dette medlem vil påpeke at et samordnet
energisystem i Europa er en forutsetning for å nå klimamålene og
sikre effektiv utnyttelse av infrastruktur og naturressurser. Både
Norge, Europa og klimaet tjener på et felles energimarked og energisamarbeid.
Komiteens medlemmer
fra Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for at Norge bidrar til forskning på håndtering av kjernefysisk
avfall internasjonalt.»
Komiteens medlemmer
fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen bidra
med forskningsmidler til forskning på elproduksjon fra kjernekraft,
fusjonsforskning og sluttdeponering av radioaktivt avfall knyttet
til dette. Forskningsmidlene skal ikke gå på bekostning av betydelig
økte midler til fornybar energi.»
Komiteens medlem
fra Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede
muligheter for at Norge bidrar til internasjonal finansiering av
kjernekraft for å fortrenge fossil energi i andre land der dette
er ansvarlig etter en helhetlig risikovurdering.»
Komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser
til at etterspørselen etter kapasitet hos nettselskapene har økt betydelig
de siste årene, uten en tilsvarende utbygging av kraftproduksjon
og nettinfrastruktur. Dette har ført til at flere aktører nå står
i kø for tilknytning til nettet. For å imøtekomme denne etterspørselen
må det gjennomføres betydelige utbygginger av både kraftproduksjon
og nettinfrastruktur.
Disse medlemmer viser
til at vind- og solkraft er avhengig av værforholdene, og produksjonen
derfra er derfor uforutsigbar. NVE og Statnett har advart om utfordringer
med å matche tilbud og etterspørsel i kraftnettet. Denne usikkerheten,
sammen med risikoen tørr-år medfører for vannkraftproduksjonen,
gjør at kjernekraftverk med sin evne til jevn produksjon over lengre perioder
kan bidra til å stabilisere kraftnettet.
Disse medlemmer peker
på at sammenlignet med andre utslippsfrie energikilder som sol-
og vindkraft krever kjernekraft relativt lite landareal for å generere
store mengder elektrisitet. Kjernekraftanlegg kan også plasseres
på allerede utviklede områder eller eksisterende industrielle områder,
noe som reduserer behovet for nedbygging av natur i forbindelse
med kraftproduksjon og nettutbygging.
Disse medlemmer er
opptatt av at kjernekraft-utbygging i Norge også vil skape flere
lokale arbeidsplasser. Erfaringen fra kjernekraftverk som Forsmark
i Sverige viser at det vil være en betydelig økning i arbeidskraft
og lokale ringvirkninger i kommunene hvor kjernekraftverkene etableres. Disse medlemmer viser til at kjernekraftverk
krever mye av den samme kompetansen som olje- og gassinstallasjoner
innen for eksempel prosessteknikk, kontrollromsoperasjoner, beredskap
og fysisk sikring. Kjernekraft kan derfor være en av flere muligheter
for å omstille norsk verdensledende fagkompetanse fra fossil energi
til et nullutslippssamfunn uten at det går på bekostning av sysselsetning.
Disse medlemmer viser
til at Energidepartementet i dag kan behandle søknader om konsesjon
for kjernekraftverk, og at Energidepartementet har en slik søknad
til behandling nå. Dette regelverket er ikke nylig oppdatert, og
det har ikke tidligere blitt brukt på den kommersielle elproduksjonen
fra kjernekraft. Det er viktig at en utbygging ivaretar de berørte
interesser, og at det sørges for at man ikke får opphold i konsesjonsbehandlingen,
slik situasjonen har vært for vindkraft. Et utvalg som ser mer helhetlig
på regelverk og kompetanse hos konsesjonsmyndighetene, vil derfor
være et fornuftig første skritt.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette
ned et utvalg som bereder grunnen for at regelverk, kompetanse og
konsesjonsmyndigheter er klargjort for å kunne starte elproduksjon
fra kjernekraft i Norge.»
Komiteens
medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti understreker
at en økt kraftproduksjon ikke bare er nødvendig i Norge, men i
hele Norden. Statnett anslår at produksjonen i Norden må dobles
fra rundt 400 TWh i dag til rundt 850 TWh i 2050, ifølge deres basisscenario
i Langsiktig markedsanalyse fra 2023. Både finske og svenske myndigheter
ønsker økt satsing på både nybygging og forlengelse av allerede
etablert kjernekraft.
Disse medlemmer viser
til at Sverige har satt mål om betydelig utbygging av kjernekraft,
og det vil være klokt for Norge å samarbeide med dem. Dette samarbeidet
kan gi verdifull kunnskap og erfaring som vil være relevant for
Norge. Med et felles kraftmarked er det positivt for Norge at Sverige
lykkes med å bygge ut mer regulerbar kraft, og dette vil kunne bidra
til økt stabilitet i kraftforsyningen i Norden.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gå i
dialog med svenske og finske myndigheter for å kartlegge hvordan
man best kan samarbeide for å bygge opp kjernekraft i Norden.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at
Norge allerede har kunnskap som trengs for å håndtere avfall fra
kjernekraftverk, blant annet på grunn av forskningsreaktorene på
Kjeller og i Halden. Det er naturlig at kjernekraftverkene er med
på å betale for sin egen avfallshåndtering, og ved å dele disse
kostnadene med staten kan statens utgifter til å håndtere det eksisterende
avfallet reduseres.
Disse medlemmer viser
til at sikkerhet er et tema som ofte kommer opp knyttet til kjernekraftverk. Livsløpsanalyser
fra EUs vitenskapspanel viser at moderne kjernekraftverk er den
tryggeste energikilden som finnes. Risikoen for ulykker vil aldri
bli null, men fordelene med kjernekraft veier opp for den gjenværende
risikoen, slik fordelene ved vannkraftproduksjon er verdt den medfølgende
risikoen.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til
at Forskningsrådet per nå ikke har noen tematiske programmer på
området for elproduksjon fra kjernekraft. Institutt for energiteknikk
(IFE) har gjennom flere år vært sentrale i forskning på kjernekraft,
men energiministeren pekte i sitt svar på spm. 1 til Representantforslag
129 S (2022–2023) på at etter nedleggelse av reaktorene i Halden
og på Kjeller er denne forskningen begrenset til atomsikkerhet og
kontrollromsteknologi. Universitet i Tromsø har en forskningsgruppe
som ligger langt fremme på fusjonsforskning.
Disse medlemmer viser
til at Senter for nukleær forskning forsker innenfor felt som strålevern,
atomsikkerhet og håndtering av radioaktivt avfall, men ikke innen
elproduksjon fra kjernekraft.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Rødt, Venstre og Kristelig Folkeparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for at forskningsmidler gjøres tilgjengelig til forskning på elproduksjon fra
kjernekraft, fusjonsforskning og sluttdeponering av radioaktivt
avfall knyttet til dette.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at
det årlig betales ut betydelig støtte til utslippsfri energi, blant
annet gjennom Enova. Enova står fritt til å prioritere innenfor
sitt mandat, men det bør i forbindelse med revidering av mandatet
understrekes at støtte til innovative løsninger knyttet til elproduksjon
fra kjernekraftverk ikke skal utelukkes. Aktører som ønsker å satse
på SMR i Norge, har pekt på at de vil gjøre dette uten subsidier.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre
at virkemiddelapparatet sidestiller kjernekraft med andre grønne
energikilder.»
Disse medlemmer viser
til NOU 2022:6 s. 16 der det pekes på at
«Siden 2018–2019 har det vært en økning
i etterspørsel etter nett, og det forventes videre økt etterspørsel
etter nett framover. Dette skjer blant annet som følge av omstilling
til lavutslippssamfunnet og økt elektrifisering, samt etableringer
av ny kraftkrevende industri. Etterspørselsøkningen har kommet svært
raskt. Samtidig tar det lang tid å utvikle, konsesjonsbehandle og bygge
nettanlegg, og dette tar ofte lengre tid enn å etablere nytt forbruk.
I tillegg er det ofte konfliktfylt å bygge ut store nettanlegg.»
Disse medlemmer mener
det økte behovet for større og kraftigere nett må møtes med både
mer utbygging av nett og smartere utnyttelse av dagens nett og fremtidig
kraftproduksjon. Kjernekraftverk har stor fleksibilitet med tanke
på plassering og kan derfor plasseres i tilknytning til kraftkrevende
industri og eksisterende nettanlegg. Dette vil redusere behovet
for nytt nett betraktelig. I tillegg kan plassering av kjernekraft-verk
i tilknytning til kraftkrevende energi gjøres off grid. Dette vil
innebære at kostnader knyttet til nettleie utgår, og den samlede
prisen for forbruker vil derfor bli kraftig redusert.
Disse medlemmer viser
til statsrådens svar på spørsmål 1 og 2 til Representantforslag
128 S (2023–2024), der statsråden uttaler at Statnett har reservert
kapasitet i 64 saker som gjelder forespørsler om nytt eller økt
uttak over 25 MW. I tillegg er 40 prosjekter som har etterspurt
25 MW eller mer, vurdert som modne og satt i kapasitetskø fordi
det ikke er tilgjengelig kapasitet i nettet. Dette illustrerer at
det kan være stort rom for slike løsninger off grid.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede
hvordan kjernekraft kan redusere behovet for nettutbygging, og optimalisere
utnyttelsen av dagens nettanlegg.»