2.1 Generelle merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at regjeringen mener at innvandring til Norge skaper både muligheter og utfordringer. Flertallet merker seg at regjeringen mener det er viktig at flere innvandrere kommer seg i arbeid, og at regjeringens hovedmål for integreringspolitikken er å få flere i arbeid. Flertallet merker seg at sysselsettingsandelen blant innvandrere har økt de siste årene, men at sysselsettingsandelen fortsatt er lavere enn blant befolkningen for øvrig. Flertallet viser til at yrkesdeltagelsen blant kvinnelige innvandrere er lavere enn blant mannlige innvandrere. Flertallet merker seg at innvandrere er overrepresentert i yrker som er fysisk belastende, og at de har en mer usikker tilknytning til arbeidslivet enn befolkningen ellers.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker en integreringspolitikk hvor samfunnet både stiller krav og stiller opp. At alle som kan være det, er i jobb, er grunnleggende for å redusere fattigdom, utjevne sosiale forskjeller og oppnå likestilling. Det er også avgjørende for velferdsstatens bærekraft. Arbeid betyr økonomisk selvstendighet, mestring og tilhørighet. Det gir også nettverk og mulighet for å praktisere og lære norsk.

Disse medlemmer viser til at Norge har lykkes bedre med integreringen enn mange land det er naturlig å sammenligne seg med. Flere barn og unge med innvandrerbakgrunn går i barnehage, gjør det bra på skolen, fullfører videregående opplæring og tar høyere utdanning. Sysselsettingen blant innvandrere har også økt mer enn hos resten av befolkningen de siste årene.

Disse medlemmer viser til at det likevel fortsatt er mange innvandrere som står utenfor arbeidslivet, eller som faller ut etter kort tid. Personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant personer som har dårligere levekår, vedvarende lavinntekt og dårlige boforhold. Særlig mange barn med innvandrerbakgrunn vokser opp i lavinntektsfamilier, uten de samme mulighetene til å delta på trygge fellesskapsarenaer som andre barn. Altfor mange opplever også rasisme og diskriminering, og negativ sosial kontroll og æresrelatert vold er et problem i noen miljøer.

Disse medlemmer mener derfor det er avgjørende at samfunnet fortsetter å styrke innsatsen og fører en integreringspolitikk som får flere ut i arbeid eller utdanning, sikrer velferden og forebygger kriminalitet. Disse medlemmer viser til at integrering handler om innsats i bredden av samfunnet, både i arbeidslivet, på skolen og ute i lokalsamfunnene. Det handler om arbeid og økonomi, men også om helse, likestilling og skole. For at samfunnet skal lykkes med å styrke integreringen, må alle sektorer være med.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at innvandring til Norge har bragt med seg mye positivt. Økt mobilitet bidrar til innovasjon og økt verdiskaping. Norge har blitt et mer mangfoldig samfunn. Arbeidsinnvandring til Norge har vært avgjørende for å sikre økonomisk vekst. Samtidig bidrar innvandring til utfordringer som må løses gjennom god integrering. Flertallet vil forbedre integreringen, og mener det er viktig for å oppnå målet om muligheter for alle. Flertallet viser til at innvandrere er en sammensatt og mangfoldig gruppe. Det er mange ulike årsaker til at innvandrere kommer til Norge. Noen kommer på grunn av arbeid, andre på grunn av studier eller for å forenes med familien, og mange kommer på grunn av at de må flykte fra hjemlandet sitt. Innvandrere kommer med ulike forutsetninger, og må derfor ha en integreringsordning som er tilpasset hver enkelt. Flertallet mener det er en forutsetning for å lykkes med en god integreringspolitikk at Norge har kontroll på ankomstene til Norge, og at Norge ikke tar imot flere enn landet kan integrere på en god måte.

Flertallet mener det er nødvendig med en aktiv og treffsikker integreringspolitikk for å beholde et samfunn med høy tillit mellom folk og for å gi enkeltmennesker mulighet til å leve et godt og selvstendig liv. Norge har rause velferdsordninger som finansieres gjennom høy arbeidsdeltagelse. Det er avgjørende for et bærekraftig velferdssamfunn at flere kommer i jobb. Det er viktig at alle som kan jobbe, kommer seg ut i jobb. Det er et mål å sikre at flere innvandrere kan forsørge seg selv og sin familie. Flertallet mener også at integrering handler om å kunne delta i det norske samfunnet og ha grunnleggende respekt for og leve etter norske verdier. Dette er verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet, respekt for barn og kvinners rettigheter, friheten til å leve et fritt liv og likestilling, for å nevne noe.

Flertallet mener at den enkelte innvandrer spiller den viktigste rollen for å lykkes med integreringen. Stat, fylkeskommuner, kommuner og lokalsamfunn skal legge godt til rette for integrering gjennom deltagelse i introduksjonsprogram, norskopplæring og inkludering i arbeidslivet. Samtidig krever integreringen også stor egeninnsats fra den enkelte innvandrer. Flertallet vil stille tydeligere krav og forventninger til hver enkelt. Flertallet mener at å stille tydelige krav handler om å ha tro på og bry seg, og vise at det norske samfunnet mener at alle har noe å bidra med til små og store lokalsamfunn.

Flertallet viser til at mye med integreringen går i riktig retning. Flertallet viser til at flere norskfødte med innvandrerforeldre enn tidligere fullfører videregående skole, og er overrepresentert i høyere utdanning. Flertallet viser videre til at andregenerasjons innvandrere også har vesentlig høyere arbeidsdeltagelse enn sine foreldre. Flertallet vil likevel påpeke at selv om mange piler peker i rett retning, er det fortsatt store integreringsutfordringer. Flertallet viser til at tall fra SSB viser at innvandrere er overrepresentert blant familier i vedvarende lavinntekt, de deltar i mindre grad i arbeidslivet enn befolkningen for øvrig, og særlig innvandrerkvinner står i for stor grad for langt unna arbeidslivet. Flertallet viser til at det er en opphoping av levekårsproblemer i enkelte områder og at mange innvandrere utsettes for rasisme og diskriminering, vold, tvang og negativ sosial kontroll. Flertallet peker på at levekårsutfordringer er en faktor som bidrar til økt grad av kriminalitet og risiko for rekruttering til kriminelle nettverk.

Flertallet mener kvalifisering er en sentral nøkkel til å lykkes med integreringen. Flertallet viser til at formelle kvalifikasjoner og gode norskkunnskaper gir grunnlag for å komme seg varig inn i det norske arbeidsmarkedet. Det norske arbeidsmarkedet stiller store krav til kompetanse. Flertallet mener en god skole også er avgjørende for å sikre alle barn like muligheter, uavhengig av foreldrenes utdanningsnivå.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre har ledet an i alle de store integreringsløftene i Norge de siste 20 årene. Disse medlemmer viser til introduksjonsloven i 2003 og integreringsloven som begynte å virke fra 1. januar 2021. Integreringsloven la større vekt på differensiering av den enkeltes introduksjonsprogram, med mål om at deltakere skal oppnå formell kompetanse, i tillegg til at det ved bosetting skal legges vekt på å unngå segregering, og at kommunenes integreringsresultater skal tas med i vurderingen. Disse medlemmer merker seg at regjeringen i meldingen bygger videre på integreringsreformen gjennomført av regjeringen Solberg. Det er positivt at reformen kan virke over tid gjennom vekslende regjeringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener en integrering først er vellykket når norske lover, regler og verdier etterleves og respekteres, når man er selvforsørget og en aktiv del av sitt lokalsamfunn, og når gutter og jenter, kvinner og menn får ta del i de frihetsverdiene som Norge er bygget på. Disse medlemmer mener det er viktig å møte innvandrere med rimelige krav og klare rammer. Det er innvandreren selv som har hovedansvaret for å tilpasse seg et liv i Norge. Dette innebærer et oppgjør med tanker, ideer og ideologier som er uforenlige med norske verdier. Disse medlemmer mener at arbeidslinjen, frihet, demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling mellom kjønnene, respekt for barns rettigheter og konfliktløsning gjennom rettstaten og rettsapparatet er viktige verdier som også innvandrere i Norge må tilpasse seg. Disse medlemmer mener at det å stille krav til innvandrere er å vise dem respekt. Gjennom å stille krav til gjennomføring av norsk- og samfunnskunnskapsundervisning og arbeidstrening som vilkår for å få offentlige ytelser, vil kommunikasjonen mellom nordmenn og innvandrere, og mellom innvandrere fra ulike opprinnelsesland, sikres ved at norsk blir et felles språk for alle.

Medlemen i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti meiner målet for integreringspolitikken må vere at alle som bur i Noreg, skal kunne leve eit godt og sjølvstendig liv, også dei som har innvandra eller flykta til Noreg. Det er ulike grunnar til at menneske med utanlandsk bakgrunn har kome til landet, men alle har behov for å få sine grunnleggande behov dekte, og denne medlemen meiner at det er svært viktig at alle får lære norsk, også dei som kjem som familieinnvandrar, arbeidsinnvandrarar eller dei som er over 55 år. I hovudsak går integreringa bra i Noreg, noko ein ser ved at mange unge med innvandrarbakgrunn lukkast i utdanning og arbeid. Samtidig er det utfordringar med både vedvarande låginntekt, diskriminering og tilgang til bustader for alle. Denne medlemen meiner mellom anna at det må gjerast ein innsats for å auke innvandrarkvinner si deltaking i arbeidslivet, styrke norskopplæringa og ta utfordringar med æreskultur på alvor. Rasisme, framandfrykt og diskriminering må kjempast imot i alle lag av samfunnet.

Denne medlemen meiner det vil lønne seg å satse tungt på integrering gjennom språkopplæring og kvalifisering for arbeid. Det må sørgast for ressursar til å fylgje opp dei krava som blir stilt av styresmaktene, slik at den einskilde kan oppleve meistring og få motivasjon til å delta i samfunnet. Denne medlemen meiner ein god start på tida i Noreg vil gje eit godt utgangspunkt og stimulere til auka deltaking. Denne medlemen meiner at å kjempe imot fattigdom og sikre gode og trygge buforhold er eit svært viktig fundament for å bygge eit likestilt og trygt samfunn for alle. Det er ingen som blir integrert og motivert av å ha barn som veks opp i fattigdom. Tvert imot vil det gjere menneske meir sårbare og auke faren for sosiale og helsemessige problem i livet. Denne medlemen meiner inkludering av innvandrarar må starte frå dag éin når nye kjem til landet. God og relevant norskopplæring for alle er ein føresetnad for deltaking i arbeids- og samfunnsliv. Medan nykomne går gjennom opplæring og kvalifisering, må den økonomiske stønaden frå staten vere mogleg å leve av, slik at den einskilde opplever grunnleggande økonomisk tryggleik. Denne medlemen meiner at ein aukande tendens mot meir midlertidige opphaldsløyve kan bremse integreringsarbeidet. Denne medlemen meiner det er viktig å legge til rette for individuelle kompetanseløp som tettar gapet mellom kva arbeidslivet krev, og det den einskilde har av kompetanse og praktisk erfaring.

Denne medlemen merkar seg at regjeringa vil revidere integreringslova med mål om å styrke ordningane for nykomne innvandrarar. Denne medlemen viser til integreringsmeldinga og problemet med at barn og familiar vert buande lenge på asylmottak fordi ein av foreldra ikkje får opphaldsløyve, og difor ikkje kan busettast. Denne medlemen viser til at dette kan løysast med å gjennomføre Baumann-rapporten si tilråding om å innføre alternativ til utvising for brot på utlendingslova i saker der barn er involverte, og at regjeringa gir instruks til UDI og UNE om at barns beste skal vektast tyngre i forvaltninga av utlendingslova. Denne medlemen viser til Redd Barna sitt høyringsinnspell, der dei peikar på at også barneperspektivet bør styrkast.

På denne bakgrunnen fremjar denne medlemen følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa kome tilbake til Stortinget med forslag til lovfesting av prinsippet om barns beste etter barnekonvensjonen artikkel 3, barns rett til å bli høyrde etter barnekonvensjonen artikkel 12 og barns rett til leik og fritid etter barnekonvensjonen artikkel 31.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at barnekonvensjonen gjennom menneskerettsloven er gjort til norsk lov. Prinsippet om at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, er videre gjentatt blant annet i utlendingsloven § 38 (opphold på humanitært grunnlag), § 49 (familieinnvandring) og § 70 (utvisning). Det finnes i tillegg en rekke andre bestemmelser i utlendingslovgivningen som gir særskilte rettigheter til barn, og som ivaretar barneperspektivet. Herunder er det også særskilte regler om høring av barn i utlendingsloven § 81, utlendingsforskriften § 17-3 til § 17-5 og om begrunnelse i vedtak som berører barn i utlendingsforskriften § 17-1 a.

Disse medlemmer viser videre til at Justis- og beredskapsdepartementet med grunnlag i Vedtak nr. 71 (2023–2024) om å følge opp ett av punktene i den såkalte Baumann-rapporten, nylig gav instruks til UDI med føringer om når det i stedet for utvisning skal treffes vedtak om inntil tre års tilleggstid for at en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse skal innvilges.

Komiteens medlem fra Rødt viser til Meld. St. 17 (2023–2024) og komiteens merknader i innstillingen her. Det er dette medlems syn at innvandring beriker Norge og har skapt mangfold og bidratt positivt til det norske samfunn.

Dette medlem mener at målet med integreringspolitikken må være å sikre at alle som kommer til Norge, som flyktninger, som arbeidsinnvandrere, gjennom familieinnvandring og så videre, får muligheten til en trygg og god fremtid i Norge. Dette sikres gjennom å gi dem opplæring i norsk, lære dem om det norske samfunnet, en desentralisert bosettingspolitikk, et introduksjonsprogram som ruster dem godt på veien inn i arbeidslivet eller videre utdanning, og som sikrer en sterk tilhørighet til lokalsamfunnet og storsamfunnet. En vellykket integreringspolitikk fremmer også likestilling og bidrar positivt til demokratiet.

Dette medlem understreker at for flyktninger er det viktig å kompensere for at mange har vært tvunget til å avbryte utdanning og arbeid i sine hjemland. Derfor er det behov for gode ordninger som gjør flyktninger og innvandrere i stand til å kunne ivareta sine rettigheter og plikter og bli en inkludert del av samfunnet, som rett til arbeid, norskopplæring og tolketjenester. Dette medlem viser til at Rødt ønsker en politikk som fremmer inkludering og integrering framfor assimilering. Mennesker som kommer til Norge av ulike grunner, skal møte en inkluderende bolig-, arbeids-, skole- og utdanningspolitikk som sikrer at det er plass til alle, og som hindrer segregering.

Dette medlem viser til at integreringen i Norge i hovedsak går bra. Mange unge med innvandrerbakgrunn tar høyere utdanning og lykkes på skolen og i arbeidslivet. Deltakelse i arbeidslivet har også økt mer blant innvandrere enn hos den øvrige befolkningen. Samtidig er det utfordringer. Mange innvandrere står utenfor arbeidslivet, og dessverre faller mange ut av arbeidslivet. Mennesker med innvandrerbakgrunn er fremdeles overrepresentert når det gjelder fattigdom, dårligere levekår og boforhold. Dette medlem viser til at dette i stor grad går ut over barn og unge med innvandrerbakgrunn som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt, og at mange unge med innvandrer- eller minoritetsbakgrunn opplever rasisme og diskriminering. Dette medlem mener dette er utfordringer som samfunnet må løse.

Dette medlem mener en integreringspolitikk som satser på språkopplæring, arbeidskvalifisering, utdanning og styrket tilhørighet til det norske samfunnet, vil lønne seg for den enkelte, for velferdsstaten og for samfunnet både lokalt og nasjonalt. Innvandrere er en viktig ressurs for Norge, og det er derfor viktig at integreringspolitikken fra første dag evner å ruste den enkelte til et liv i Norge. Dette medlem mener derfor at integreringspolitikken må sees i sammenheng med andre politiske områder, som boligpolitikk og sosial utjevning. En sosial boligpolitikk og en økonomisk politikk som utjevner og omfordeler, kombinert med en integreringspolitikk som fra første dag satser på å gi god norskopplæring, arbeidstrening, kvalifisering og utdanning, vil gjøre at flere finner seg til rette i fellesskapet, det vil føre til individuell mestring, likestilling og motvirke sosiale og helsemessige utfordringer.

Dette medlem viser til at Norge er ett av få land i Europa som fremdeles praktiserer tilbakekall av statsborgerskap og oppholdstillatelse uten en foreldelsesfrist. Dette medfører at mennesker og familier som har vært i Norge i mange år, noen i generasjoner, som har bygd sitt liv her, deltatt i arbeidsliv og samfunnet og som er godt integrerte, kan stå i fare for å miste statsborgerskap eller oppholdstillatelse på grunn av feil eller brudd på utlendingsloven som skjedde mange år tilbake i tid. Dette medlem understreker at en slik praksis har negative konsekvenser for den enkelte, for deres familie og for lokalsamfunnet. Særlig går det negativt utover barn som opplever at en forelder blir fratatt statsborgerskap eller oppholdstillatelse, og som i verste fall blir utvist fra Norge. Dette medlem vil derfor understreke nok en gang at det er viktig at barns beste veier tungt i saker som gjelder utvisning eller tilbakekall av oppholdstillatelse og statsborgerskap, at regjeringen følger opp Baumann-utvalgets anbefalinger, og at det innføres en foreldelsesfrist for brudd på utlendingsloven.

Dette medlem mener at utfordringene som finnes på integreringsfeltet, kan løses i fellesskap gjennom målrettede tiltak.

2.2 Høye ankomster fra Ukraina

Komiteen viser til at krigen i Ukraina har ført til at mange mennesker har flyktet til Norge. I overkant av 70 000 fordrevne fra Ukraina har kommet til Norge siden krigsutbruddet, og UDI anslår at ankomstene vil være om lag 30 000 i 2024. Komiteen viser til at Stortinget har vedtatt flere lovendringer for å håndtere situasjonen med høye ankomster. Komiteen viser til at det har vært tverrpolitisk enighet om å stille opp for Ukraina humanitært, militært og ved å ta imot flyktninger til Norge.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Norge de siste årene har tatt imot omtrent 75 000 flyktninger fra Ukraina. Ankomstene forventes å være høye også i 2024. Disse medlemmer merker seg at norske kommuner har en presset kapasitet for mottak av flyktninger. Dette kommer særlig til syne i kommunenes svar på IMDis bosettingsanmodning. Per 15. april 2024 har kommunene meldt tilbake at de kan ta imot 10 000 færre enn de er anmodet om. Dette er bekymringsfullt for den enkelte flyktning som blir boende lenger på mottak og ikke kommer inn i aktivitet i lokalsamfunnet i bosettingskommunen, og det er bekymringsfullt for samfunnet at noen som kan være en ressurs, ikke kommer i gang med arbeid og kvalifisering. Disse medlemmer mener det må gjøres mer for å bosette flyktningene som kommer fra Ukraina. Disse medlemmer vil særlig peke på behovet for flere boliger i kommunene. Disse medlemmer viser til at regjeringen har fjernet tilskudd til utleieboliger i 2024. Disse medlemmer har tidligere fremmet et forslag om at regjeringen må komme tilbake til Stortinget med forslag til tiltaksplan for økt bosetting. Disse medlemmer merker seg at regjeringen ikke har ønsket å gjøre dette, og at stadig flere kommuner sliter med å bosette flyktninger.

Disse medlemmer mener arbeidsdeltagelsen fra ukrainske flyktninger i Norge må opp. Disse medlemmer viser til at om lag 50 pst. av ukrainske fordrevne som avslutter introduksjonsprogrammet, går ut i arbeid. Samtidig er etterspørselen etter arbeidskraft stor. Disse medlemmer mener bruk av bransjeprogram, økt bruk av fleksibel digital norskopplæring og å gjøre veien inn i arbeidslivet kortere gjennom mer fleksibilitet, er viktige tiltak for å få flere raskere ut i arbeid.

Disse medlemmer viser til forslag som vil bli fremmet i forbindelse med behandlingen av Prop. 72 L (2023–2024), Dokument 8:103 S (2023–2024), jf. Innst. 382 S (2023–2024), og Høyres alternative statsbudsjett for 2024.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina 24. februar 2022 har over 70 000 personer fra Ukraina søkt om beskyttelse i Norge hittil. Disse medlemmer viser til at gjennom 2023 mottok Norge en høy andel av de fordrevne til Norden. I en periode tok Norge imot flere ukrainske fordrevne enn det Sverige, Danmark og Finland gjorde til sammen. I slutten av august 2023 økte Norges andel fra om lag 40 til 60 pst. av det totale antallet ukrainske flyktninger i Norden. Disse medlemmer vil påpeke at norske kommuner har gjort en stor innsats med å bosette ukrainere. Disse medlemmer viser likevel til at mange kommuner opplever et enormt press på de kommunale tjenestene, og mange kommuner opplever snart at kapasiteten er sprengt. Dette vil kunne gå utover tjenestene til innbyggerne i kommunen. Dette gjelder blant annet barnehage, skole og helsetjenester. Disse medlemmer viser til at tilgangen på boliger er den største bekymringen til kommunene for å kunne klare å bosette flyktninger. Disse medlemmer mener et viktig tiltak for å få ned innvandringen er å sette ytelsene til flyktninger til maksimalt svensk og dansk nivå. Disse medlemmer viser til behandlingen av Dokument 8:44 S (2023–2024), jf. Innst. 196 S (2023–2024), hvor Fremskrittspartiet fremmet forslag om å ikke ha bedre ytelser for flyktninger i Norge enn i Danmark og Sverige.

Disse medlemmer viser til at Danmark har lykkes bedre med sysselsettingen av ukrainske flyktninger enn Norge. Tall fra integrationsbarometeret i Danmark viser at andelen ukrainere i jobb i alderen 18 til 66 år per mars 2024 var på 55 pst., mens tall fra SSB viser at andelen ukrainere i jobb i alderen 20 til 66 år var på 19,2 pst., per mars 2024. Disse medlemmer viser til at i Danmark tilbyr kommunene et «Selvforsørgelses- og hjemrejseprogram» etter bosetting med danskopplæring og arbeidsrettede tilbud, inkl. tilbud om arbeidspraksis og arbeid med lønnstilskudd. Hovedmålet er rask selvforsørgelse og arbeid innen ett år. Disse medlemmer mener Norge har mye å lære av Danmark, og mener det er viktig at introduksjonsprogrammet blir mer arbeidsrettet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at siden Russlands brutale og folkerettsstridige invasjon av Ukraina 24. februar 2022 har Norge tatt imot nærmere 80 000 ukrainske flyktninger. Det norske samfunnet, kommunene, frivilligheten og mange andre har siden krigsutbruddet stilt opp, vist solidaritet og samhold, tatt imot og hjulpet alle de som har flyktet fra krigens grusomhet og brutalitet. Disse medlemmer vet at det ikke har vært en enkel oppgave. Den ekstraordinære situasjonen særlig kommunene plutselig befant seg i, har krevd mye og satt et stort press på kommunene. Likevel har viljen og evnen til bosetting av ukrainske flyktninger vært stor, og disse medlemmer mener det er mange som skal ha en stor takk for nettopp dette. Norske kommuner, og særlig mindre kommuner og distriktskommuner, har bosatt rekordmange mennesker, og bosettingen har gått fortere enn noen gang før.

Disse medlemmer viser til at krigen i Ukraina nå er inne i sitt tredje år, og at det ikke ser ut som krigen vil ta slutt med det første. En slik langvarig situasjon med høye ankomster utfordrer kommunenes kapasitet, tjenester og økonomi. Disse medlemmer mener regjeringen ikke har gjort nok for å støtte kommunene, da særlig økonomisk, i denne krevende situasjonen. Disse medlemmer mener regjeringen må komme kommunene til unnsetning, for nå er det mange kommuner i landet som virkelig merker at det tærer på økonomien og tjenestetilbudet de skal gi innbyggerne. Viljen til å bosette er fremdeles stor, og solidariteten står sterkt i samfunnet, men kommunene trenger bedre økonomiske rammer dersom denne situasjonen vedvarer, noe den sannsynligvis vil.

Disse medlemmer fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan kommunenes utgifter i en situasjon med ekstraordinært høye flyktning- og asylankomster bedre kan kompenseres, slik at kommunene kan prioritere både bosetting og tjenester til hele befolkningen, uten å svekke kommunenes økonomiske situasjon.»

Disse medlemmer mener det var feil å gjøre introduksjonsprogrammet for ukrainske flyktninger med midlertidig kollektiv beskyttelse til kun en rett og ikke en plikt. Disse medlemmer viser til at det er gjort flere tilpasninger i minstekravene for introduksjonsprogrammet og at det er mulig å ta det på deltid, slik at det kan kombineres med arbeid eller utdanning. Disse medlemmer mener derfor at det burde vært en rett og en plikt, slik det er for de fleste andre flyktninger som kommer til Norge. Det samme gjelder retten til opplæring i norsk, som også kun er en rett og ikke en plikt. Disse medlemmer har forståelse for at det er krevende å oppskalere slike tilbud og programmer på kort tid til en så stor gruppe, men mener likevel at det var galt å fjerne pliktelementet i disse programmene for denne gruppen. Disse medlemmer har forståelse for at når en ekstraordinær situasjon oppstår, må myndighetene ta grep raskt. Disse medlemmer viser til at Fafo nylig la frem to rapporter om norsk integrering. Her kommer det frem at en rekke av de midlertidige unntakene som kom på plass i månedene etter invasjonen, kan se ut til å slå negativt tilbake på de ukrainske flyktningene. Disse medlemmer merker seg at ni av ti ukrainere får et forkortet introduksjonsprogram, noe som egentlig er ment for flyktninger med høy utdannelse og kompetanse fra før de ankom Norge. Ukrainske flyktninger får et dårligere integreringstilbud, med blant annet færre norsktimer, og det er vanskeligere for dem å få arbeid. Disse medlemmer viser til at det kommer frem i Fafos rapporter at blant ukrainske deltakere med et halvt års introduksjonsprogram, endte kun 22 pst. i arbeid. Disse medlemmer er enige med regjeringen i at det er viktig at ukrainske flyktninger kommer i arbeid i det seriøse arbeidslivet. Deltakelse i arbeidslivet er en nøkkel til god integrering, en vei inn i fellesskapet og en måte å oppnå økonomisk selvstendighet og livsmestring på. Disse medlemmer er i likhet med Fafo bekymret for at landet får en stor gruppe ukrainere som ikke lærer seg norsk, og som dermed ikke klarer å finne seg arbeid, eller som ender opp i de useriøse delene av arbeidsmarkedet, der de kan risikere å bli utnyttet.

Disse medlemmer viser til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) sitt notat «Flyktninger fra krigen i Ukraina: Psykososiale konsekvenser, behov og tiltak den første tiden i Norge –voksne og barn». Notatet tar utgangspunkt i ukrainske flyktningers situasjon og beskriver de psykososiale konsekvensene det kan få for mennesker å være på flukt fra krig og konflikt, og hvilke behov og tiltak som er viktige for å forbygge langvarige helseproblemer og PTSD (posttraumatisk stresslidelse) hos flyktningene.

NKVTS understreker at:

«Omfanget og alvorlighetsgraden av krisen krever proaktiv oppfølging på lavest effektive nivå for å styrke motstandskraft, minimere negative konsekvenser, og sikre nødvendig hjelp og kapasitet i helse- og omsorgstjenestene. På bakgrunn av eksisterende kunnskap anbefaler vi at myndighetene:

• 1. Sørger for tilstrekkelig ressurser, kapasitet og kompetanse i mottak til å dekke flyktningenes grunnleggende fysiske behov, behov for trygghet og psykososial ivaretagelse.

• 2. Søker å få til rask og adekvat bosetting i inkluderende samfunn (kommuner), vern mot vold, diskriminering og sosial isolasjon.

  • Rask sysselsetting av omsorgsgivere og oppstart skole og barnehage for barn, med fleksible løsninger for videreføring av velfungerende utdanningsløp på morsmål, i kombinasjon med aktiv deltagelse i sosiale fellesskap (fritidsaktiviteter). For barn og unge i skolealder: Kontakt med jevnaldrende og tilgang til traumeinformert pedagogisk oppfølging.

  • Kontaktperson for proaktiv oppfølging av enslige og familier i mottaks- og bosettingskommune for rask hjelp på laveste effektive omsorgsnivå, avhengig av behov.

• 3. Sikrer kunnskapsutvikling og overføring på tvers av kommune og landegrenser, slik at så mange som mulig får så god hjelp som mulig. Forskning kan gi verdifull kunnskap som vi kan ta med oss neste gang vi må respondere på en katastrofe.»

Disse medlemmer mener disse rådene er viktige å følge opp i integreringsarbeidet, og at rådene i stor grad også vil gjelde andre flyktninger fra andre konfliktområder.

2.3 Del 1 Den første tiden i Norge

2.3.1 Arbeidsinnvandreres første tid i Norge

Komiteen viser til at det er mange arbeidsinnvandrere i Norge. De fleste kommer fra EØS-området.

Komiteen viser til at det nylig er gjennomført en norsk offentlig utredning om tiltak for integrering av arbeidsinnvandrere: NOU 2022: 18 Mellom mobilitet og migrasjon – Arbeidsinnvandreres integrering i norsk arbeids- og samfunnsliv.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det er et stort behov for arbeidskraft med riktig kompetanse i norsk arbeidsliv. Disse medlemmer mener mye av arbeidskraftsbehovet må løses ved å inkludere personer som står utenfor i Norge i dag. Samtidig må også en del løses med arbeidsinnvandring fra andre land. Disse medlemmer er positive til at arbeidsinnvandrere får bedre tilgang til norskopplæring. Det er viktig at flere arbeidsinnvandrere blir bedre integrert og kan delta mer aktivt i små og store lokalsamfunn.

Disse medlemmer viser til at arbeidsinnvandrere med dårlige språkferdigheter kan være mer sårbare for utnyttelse i arbeidslivet. Bedre norskkunnskaper og kunnskap om egne rettigheter i Norge er viktige tiltak for å forhindre utnyttelse. Samtidig trengs flere tiltak mot arbeidslivskriminalitet. Disse medlemmer viser til at Høyre har fremmet en rekke forslag mot arbeidslivskriminalitet, og henviser til Representantforslag 142 S (2023–2024), jf. Innst. 376 S (2023–2024).

2.3.2 Personer med fluktbakgrunn og den første tiden i Norge

Komiteen viser til at asylmottak vanligvis utgjør rammen for de fleste asylsøkeres første tid i Norge. Komiteen viser til antall beboere på asylmottak vil svinge i takt med ankomstene.

Komiteens medlemmer fra Høyre merker seg at regjeringen foreslår at kvalifisering skal starte tidligere, allerede i mottak. Disse medlemmer er bekymret for at saksbehandlingstiden og ventetiden på asylintervju er for lang, slik at mange som bor på mottak, ikke har avklart oppholdsstatus. Dersom utlendinger som skal returneres, begynner et integreringsløp i Norge samtidig som de venter lenge på avklaring av søknad, kan det få uheldige utslag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at asylsøkere i asylmottak som er over 18 år, har plikt til å delta i 175 timer opplæring i norsk og 25 timer opplæring i samfunnskunnskap. Plikten til deltakelse i opplæring i mottak ble lovfestet i 2018, og er dermed ikke noe nytt. Disse medlemmer viser til at lang ventetid kan føre til at den enkelte blir passivisert, demotivert og får økte helseplager. Å lære norsk og samfunnskunnskap kan fremme mulighetene til å komme i jobb eller ta utdanning. Disse medlemmer mener derfor det er riktig å jobbe for at flere starter opplæringen og kvalifisering for arbeid allerede i asylmottak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at både kommunale, private og ideelle aktører drifter asylmottak på vegne av UDI. Disse medlemmer viser til at vertskommunene for asylmottak mottar et årlig tilskudd fra staten som skal dekke de gjennomsnittlige utgiftene til helsetjenester, barnevern, tolketjenester og administrasjon av slike tjenester i kommunen. Vertskommunene får også tilskudd for elever i grunnskolealder som bor i asylmottak, og for å utføre kompetansekartlegging av beboere i mottak. Disse medlemmer viser til behandling av Fremskrittspartiets forslag, Dokument 8:70 S (2023–2024), jf. Innst. 272 S (2023–2024). Disse medlemmer mener det er viktig at vertskommunenes utgifter dekkes fullt ut av tilskuddet fra staten, slik at de kan levere et godt tjenestetilbud til sine innbyggere. En fullfinansiering vil kunne hjelpe kommunene som opplever en presset situasjon på de kommunale tjenestene og som opplever at utgiftene stadig øker. Disse medlemmer vil påpeke at det er viktig å returnere asylsøkere og utlendinger som er i Norge uten lovlig opphold, herunder personer med endelig avslag på søknad om asyl. Disse medlemmer vil likevel påpeke at tilliten til asylordningen ikke bare omhandler effektivt returarbeid, men det handler like mye om å ta og straffe de som har jukset til seg oppholdstillatelse og statsborgerskap. Disse medlemmer viser til at NRK i perioden 6. april 2024 til 16. april 2024 publiserte saker som omhandler at UDI henlegger over tusen saker der asylsøkere er mistenkt for juks, samt at nye norske regler har gjort det vanskeligere å avdekke juks. Disse medlemmer mener at mennesker som jukser seg til opphold/statsborgerskap, burde miste dette. Disse medlemmer mener sakene som har blitt publisert i NRK, er med på å skade tilliten til asylordningen. Disse medlemmer viser til at Justis- og beredskapsdepartementet 8. mai 2024 sendte ut en instruks til Utlendingsdirektoratet (UDI) om å stille utvisningssaker som berører barn, i bero. Disse medlemmer mener at instruksen vil kunne sende ut uheldige signaler til mennesker som ønsker seg opphold, og gi folk med barn insentiver for å jukse. Disse medlemmer mener denne instruksen vil kunne undergrave asylinstituttet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til FNs barnekonvensjon, som Norge har sluttet seg til. Det er en menneskerett både å kjenne sine foreldre og kunne utøve foreldreskap overfor egne barn, og barn som har mistet sine foreldre, er spesielt sårbare og har rett på særskilt oppfølging. Disse medlemmer viser til Dokument 8:77 S (2023–2024), jf. Innst. 277 S (2023–2024), som Sosialistisk Venstreparti og Venstre fremmet om tilbakekall av oppholdstillatelse og statsborgerskap. I mange av sakene UDI har gjenåpnet, har det ikke vært feil som har gitt grunn til utvisning. Tvert imot har mange søkt på nytt og fått innvilget opphold fordi de oppfyller kravene etter utlendingsloven. Det som politisk blir omtalt som juks, kan like gjerne være en misforståelse i et asylintervju, feil tolkning av det som har blir fortalt av asylsøkeren, eller at asylsøkeren ikke har blitt trodd, eller har hatt problemer med å skaffe identitetspapirer fra hjemlandet. Mange av de som tilbakekallssakene gjelder, var svært unge da de kom og har hatt mye av livet sitt i Norge. Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis representantforslag Dokument 8:210 S (2022–2023) om reform av UNE. Disse medlemmer mener at dagens ordning med et domstolliknende klageorgan i utlendingssaker uten rett til kontradiksjon, fører til svak rettssikkerhet for asylsøkere i Norge. Disse medlemmer mener at overdreven mistenksomhet mot asylsøkere fra styresmakter og politiske ledere virker integreringshemmende og ødeleggende for tilliten nordmenn har til asylinstituttet.

Disse medlemmer viser til at regjeringen i meldingen understreker at den første tiden i Norge er den mest krevende for de som kommer hit som innvandrere eller flyktninger. De skal finne seg til rette her, integreres, lære språket og bli kjent med et nytt samfunn som de skal bli en del av. Det er en stor oppgave. Disse medlemmer er enige i at det er viktig at de raskt får opplæring i norsk, og at informasjon er tydelig, korrekt og tilgjengelig. Disse medlemmer er opptatte av at det satses mer på god norskopplæring allerede i mottaksfasen, slik at overgangen til å bosettes i en kommune og delta på introduksjonsprogrammet ikke blir for stor.

Disse medlemmer mener, i likhet med Røde Kors, at alle asylsøkere bør gis muligheten til å arbeide mens de bor på mottak og venter på svar på asylsøknaden. Regjeringen understreker selv en rekke ganger hvor viktig deltakelse i det seriøse arbeidslivet er for integrering og for at innvandrer skal finne seg til rette i sitt nye liv i Norge, og disse medlemmer er enige i at det er viktig både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Derfor mener disse medlemmer at de som bor på asylmottak, bør gis denne muligheten så tidlig som mulig. Å være boende på mottak i lengre tid uten noe å gjøre, kan ha store negative konsekvenser for både psykisk og fysisk helse. Deltakelse i arbeidslivet er derimot med på å fremme god livskvalitet og bygger selvfølelse for den enkelte, samtidig som det gir dem en mulighet til å bidra, lære seg språket og skaffe seg viktig erfaring som de kan ta med seg på veien videre. Disse medlemmer er glade for at regjeringen signaliserer at de vil jobbe for å starte kvalifisering for arbeid allerede i asylmottak, men mener videre at det er viktig at det samtidig åpnes for at alle asylsøkere bør gis muligheten til å arbeide mens de venter på svar på asylsøknaden.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at alle voksne asylsøkere som bor på mottak, skal kunne få arbeidstillatelse mens de venter på svar på sin asylsøknad.»

Disse medlemmer viser til at Meld. St. 17 (2023–2024) beskriver omsorgssituasjonen til enslige mindreårige asylsøkere i Norge. Disse medlemmer viser til at Rødt og Sosialistisk Venstreparti lenge har ment at det er bekymringsfullt at det finnes et skille mellom enslige mindreårige asylsøkere over og under 15 år, som gir dem ulike omsorgssituasjoner. Denne forskjellsbehandlingen er både usaklig og dårlig begrunnet, mener disse medlemmer. Disse medlemmer viser til at Rødt, Sosialistisk Venstreparti og flere andre partier har fremmet forslag om at alle enslige mindreårige asylsøkere bør være under barnevernets omsorg, slik enslige mindreårige asylsøkere under 15 år er per dags dato. Disse medlemmer viser til at dette forslaget har fått støtte fra flere organisasjoner som arbeider med barn og unge og enslige mindreårige asylsøkere, og at Redd Barna tok opp dette i høringen om Meld. St. 17 (2023–2024).

Disse medlemmer mener det er positivt at regjeringen i Meld. St. 17 (2023–2024) tar opp problematikken med at statsborgerloven ikke inneholder en definisjon av hvem som skal regnes som statsløse. Dagens statsborgerlov inneholder bestemmelser for statsløse søkere, men uten en klar definisjon av hvem som regnes som statsløse. Disse medlemmer mener denne mangelen på en tydelig definisjon er høyst problematisk, og viser til at FNs menneskerettighetskomité lenge har anbefalt Norge å ta inn en slik definisjon, blant annet for å forhindre at barn født i Norge blir statsløse. Disse medlemmer mener at det ikke er noe i veien for å innføre en slik definisjon av statsløshet i statsborgerloven allerede nå, og at dette ikke burde være noe som skal vurderes.

Disse medlemmer fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en definisjon av statsløshet i statsborgerloven.»

2.3.3 Bosetting av flyktninger

Komiteenviser til at bosettingsordningen i Norge er styrt, og at bosetting av flyktninger er frivillig for kommunene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at kommunene mottar et integreringstilskudd når de tar imot flyktninger. Flertallet merker seg at regjeringens mål er at bosettingen skal være styrt, spredt, rask og treffsikker. Bosettingsordningen er forenklet som følge av de høye ankomstene av fordrevne.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at stortingsmeldingen omtaler anmodningskriteriene for bosetting som siden 2019 har anmodet om å unngå bosetting av nyankomne flyktninger i områder hvor andelen innvandrere er over 30 pst., men merker seg at regjeringen har fjernet dette kravet. Disse medlemmer mener at en bedre spredning av flyktninger i landet vil bidra til å unngå opphopning av levekårsutfordringer. Det handler både om å gi de nyankomne bedre forutsetninger til et godt integreringstilbud som er bedre tilpasset behovene de har, og om å sikre at levekårsutfordringene i områdene ikke forsterkes. Disse medlemmer mener derfor at det ikke skal bosettes flyktninger i områder med mer enn 25 pst. innvandrerandel.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen tydeliggjøre bosettingskriteriene slik at flyktninger som hovedregel ikke skal bosettes i områder med en høyere innvandrerandel enn 25 pst.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre bosettingskriteriene slik at det stilles tydeligere krav til kommunenes integreringsresultater dersom de skal ta imot flyktninger.»

«Stortinget ber regjeringen pålegge kommunene å gjennomføre kartlegging av arbeidsmarkedet før bosetting av flyktninger.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det er regjeringens mål at bosetting av flyktninger skal være styrt og spredt, rask og treffsikker. Som en følge av dette blir flyktninger bosatt mindre sentralt enn befolkningen generelt. De siste ti årene har små og mer desentrale kommuner bosatt betydelig flere flyktninger per innbygger enn større og mer sentrale kommuner. Anmodningskriteriene ble i 2022 midlertidig forenklet for å håndtere de ekstraordinært høye ankomstene fra Ukraina. Disse medlemmer mener kriteriet om å unngå bosetting i levekårsutsatte områder bør gjeninnføres ved en normalisering av ankomstnivået.

Disse medlemmer viser videre til at fylkeskommunen skal utarbeide planer for kvalifisering av innvandrere, og anbefale hvor mange flyktninger som bør bosettes i den enkelte kommune i fylket, jf. § 4 i integreringsloven. Planene for kvalifisering er et virkemiddel for å få flere innvandrere i jobb, og skal omfatte tiltak for å kvalifisere innvandrere til å møte regionale behov for arbeidskraft. Fylkeskommunen skal i sin anbefaling i anmodningsprosessen legge vekt på regionale planer for kvalifisering av innvandrere, samt fylkeskommunens kjennskap til regionen og den enkelte kommune. Fylkeskommunen skal dermed ivareta behovet for kunnskap om det lokale arbeidsmarkedet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at kommunene bør få enda større handlingsrom knyttet til bosetting av flyktninger og også etablering av asylmottak. Disse medlemmer viser til behandlingen av Dokument 8:70 S (2023–2024), Innst. 272 S (2023–2024), som inneholder Fremskrittspartiets tidligere forslag knyttet til dette. Disse medlemmer viser til at mange kommuner allerede har en stor andel innbyggere fra ikke-vestlige land. Dette medfører noen utfordringer, og risiko for etablering av parallelle samfunn slik det er vi ser tendenser til enkelte steder, spesielt i Oslo. Andelen fødte i Oslo hvor mor har innvandrerbakgrunn, er omtrent doblet de seneste 13 årene, og i enkelte områder i Oslo har under 10 pst. av barna en etnisk norsk mor. Disse medlemmer mener det er uheldig når norskspråklige elever blir et lite mindretall i sine skoleklasser. Disse medlemmer mener derfor at man må ta i bruk nye virkemidler for å stoppe den økende segregeringen. Disse medlemmer mener at det må stilles strengere krav til kommuner for å kunne bosette flyktninger. Dette er viktig for at den enkelte flyktning skal få mulighet til å lykkes i Norge. Disse medlemmer mener at kommuner som skal bosette flyktninger, må kunne dokumentere god kvalitet på introduksjonsordningen, ikke minst på norskopplæringen, og det må være et arbeidsmarked i kommunen som gjør det mulig å komme i jobb. Disse medlemmer mener det bør innføres stopp for bosetting av flyktninger i kommuner, og i deler av kommuner, hvor ikke-vestlige innvandrere utgjør mer enn 15 pst. av befolkningen. IMDi skal ikke anmode disse kommunene om bosetting. Kommuner med dårlige integreringsresultater og få muligheter på arbeidsmarkedet skal heller ikke bosette flyktninger. Disse medlemmer viser til at i de opprinnelige anmodningskriteriene for 2022 og 2023 ble det lagt vekt på å unngå bosetting i områder med levekårsutfordringer. Disse medlemmer viser til at regjeringen skriver i meldingen at på grunn av ekstraordinært høye ankomster er det lagt mindre vekt på dette kriteriet i 2022–2024. Disse medlemmer mener at selv om det er høy ankomster, er det fortsatt viktig å legge vekt på å unngå bosetting i områder med levekårsutfordringer.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt er enige i at norsk bosettingspolitikk, der bosettingen har vært spredt mellom byer og distrikter, fungerer godt. Rask og god bosetting av flyktninger er en avgjørende faktor for integrering, og det er viktig for den enkeltes vei inn i arbeidsliv, utdannelse og samfunn. Det er også viktig for god distriktspolitikk at bosetting skjer i hele landet, ikke bare i de sentrale strøkene. Disse medlemmer viser til at bosettingspolitikken de siste ti årene har ført til at flyktninger bor mindre sentralt enn det generelle bomønsteret i befolkningen som helhet, og at små og mer desentrale kommuner bosetter langt flere flyktninger per innbygger enn de store og mer sentrale kommunene. Disse medlemmer viser til at Rødt og Sosialistisk Venstreparti har tatt til orde – og fått gjennomslag – for at bosetting av flyktninger må skje raskt og at hele landet må tas i bruk. Små kommuner har gode forutsetninger for god integrering, og fraflyttingstruede kommuner har behov for befolkningsvekst. Disse medlemmer minner om at mange små kommuner i distriktene lenge har gjort det veldig godt med å integrere flyktninger som har blitt bosatt der.

Disse medlemmer er glade for at regjeringen signaliserer at de vil styrke de frivillige organisasjonenes rolle i integreringsarbeidet. Frivilligheten og frivillige organisasjoner har lang erfaring og mange gode forutsetninger for å kunne bidra positivt i integreringsarbeidet, men for å kunne fortsette dette gode arbeidet må frivillige organisasjoner få styrkede rammebetingelser økonomisk. Disse medlemmer mener dette er særlig viktig nå som vi opplever ekstraordinært høye flyktningeankomster. Disse medlemmer viser til Røde Kors’ innspill i komiteens høring om Meld. St.17 (2023–2024), der organisasjonen ber om at Stortinget øker bevilgningen til tilskuddsordningen «Tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner» med 10 mill. kroner (kap. 671 post 71). Disse medlemmer mener regjeringen og Stortinget bør følge denne oppfordringen.

2.4 Del II Integrering gjennom arbeid og utdanning

2.4.1 Styrket samarbeid og samordning

Komiteen merker seg at regjeringen mener samarbeid mellom ulike aktører i integreringsarbeidet, blant annet kommunene, fylkeskommunene, Nav, arbeidsgivere og statsforvalterne, kan forbedres for å gi den enkelte et mer tilpasset integreringsløp. Komiteen merker seg at regjeringen vil vurdere en rekke tiltak for å bedre samordning mellom nevnte aktører.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at arbeid er en viktig arena for integrering. Å komme i arbeid som gir en inntekt en selv og familien kan leve av, sikrer også at flere kommer varig ut av lavinntekt. Disse medlemmer viser til at et viktig mål med integreringen er at den enkelte får mulighet til å komme varig inn i arbeidslivet. Disse medlemmer viser til at utdanning, kvalifisering og bedre norskopplæring er viktig for å lykkes med disse utfordringene. Disse medlemmer mener veien inn i arbeidslivet må bli enklere. Disse medlemmer merker seg at regjeringen har gjennomført en rekke innstramminger på arbeidslivsområdet som gjør terskelen for å komme inn i arbeid høyere. Disse medlemmer peker på at innleie for mange er en første fot innenfor arbeidslivet. Rundt 40 pst. av ansatte innen bemanningsbransjen kommer rett fra arbeidsledighet. For særlig denne gruppen er bemanningsbransjen viktig. Alternativet for mange er nemlig ikke en hel, fast stilling, rett og slett fordi de trenger arbeidserfaring og noen attester å vise til. Disse medlemmer viser til at Arbeids- og inkluderingsdepartementet selv skrev i sitt eget lovforslag Prop. 131 L (2021–2022) at innstrammingene kan innebære begrensninger i virksomhetenes muligheter for å få tak i den arbeidskraften de trenger. Rekrutteringsutfordringer kan medføre reduksjon i aktiviteten og hvor mange oppdrag en virksomhet kan ta på seg. Departementet skriver videre at for enkelte arbeidstakere så fungerer bemanningsbransjen som en inngangsport til arbeidsmarkedet. Det utelukkes ikke at et redusert omfang av innleiemarkedet vil påvirke mobiliteten i arbeidsmarkedet og gjøre at færre arbeidsledige kan få arbeids-erfaring og styrkede jobbmuligheter. Disse medlemmer mener det er svært oppsiktsvekkende at regjeringen ikke tar hensyn til disse realiteter, særlig med tanke på at arbeid og inkludering i arbeidslivet er en viktig målsetting ifølge Hurdalsplattformen.

Disse medlemmer mener hele og faste stillinger er og skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Disse medlemmer viser videre til at regjeringen har valgt å fjerne inkluderingsdugnaden og målet om at 5 pst. av alle nyansettelser i staten skal være av personer med «hull i CV-en», innvandrere eller personer med funksjonsnedsettelser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at lovforslagene som ble vedtatt med Prop. 131 L (2021–2022) har bidratt til å styrke faste og direkte ansettelser, gi innleide flere rettigheter og sikre seriøse bemanningsforetak. Målet med lovendringene er å bidra til et tryggere arbeidsliv, der flere har faste og forutsigbare arbeidsforhold.

Disse medlemmer viser til at arbeid gjennom bemanningsforetak for enkelte arbeidstakere kan fungere som en inngangsport til arbeidsmarkedet. Disse medlemmer viser videre til at det fortsatt vil være mulig å leie inn arbeidstakere til arbeid i vikariater, noe som kan gi muligheter for overgang til fast ansettelse direkte i virksomheten. Virksomhetene vil også ha anledning til å benytte innleie fra bemanningsforetak til arbeidsmarkedstiltak og etter avtale med tillitsvalgte. Det er også adgang til direkte midlertidig ansettelse.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt viser til at introduksjonsprogrammet for flyktningar skal gje både språkopplæring, karriererettleiing og realkompetansevurdering. Mange av tiltaka i arbeidsprogramma er innafor kommunegrensene, og det gjer at spekteret av tiltak ofte vert svært avgrensa. Difor er det viktig at regjeringa vil utgreie korleis utvikling av tiltak for innvandrarar kan skje på tvers av kommunestrukturane. Desse medlemene støttar at Statsforvaltaren skal få ei styrkt rolle med tilsyn og rådgjeving overfor kommunane. Desse medlemene støttar også at det bør innførast rett og plikt til introduksjonsprogram for flyktningar mellom 55 og 60 år. Det vil gje denne gruppa større høve for å kunne arbeide, ei betre forståing av det norske samfunnet, og gjere det lettare å delta sjølvstendig utan å vere avhengig av andre, til dømes yngre familiemedlemer.

Desse medlemene meiner det trengst betre koordinering mellom frivillige, kommunale og regionale aktørar på integreringsfeltet, og desse medlemene fremjar fylgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa greie ut om korleis ei ordning med interkommunal velkomstkoordinator for arbeidsinnvandrarar og flyktningar kan verte ein del av det regionale utviklingsarbeidet.»

«Stortinget ber regjeringa vurdere å styrke arbeidet med tilrettelegging for inngang til arbeidslivet for flyktningar ved å etablere lokale eller regionale jobbsentralar som supplement til Nav, samt utvikle betre kommunikasjonsplattformer med informasjon tilgjengeleg på fleire språk.»

2.4.2 Økt formell kompetanse

Komiteen viser til at økt formell kompetanse er et viktig tiltak for å sikre at innvandrere kan få en varig tilknytning til arbeidslivet. Komiteen viser videre til at det norske arbeidsmarkedet har høye kompetansekrav og relativt få stillinger uten krav til utdanning. Mulighet til å få formell kompetanse er dermed et viktig tiltak for å sikre at flere kommer ut i arbeid. Komiteen viser til at muligheten til å få godkjent formell utdanning fra utlandet trekkes frem som et viktig tiltak for å nyttiggjøre seg medbragt kompetanse i det norske arbeidsmarkedet.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at mange innvandrere ikke har med seg formell utdanning fra hjemlandet. Utdanningsnivået varierer mellom ulike innvandrergrupper, og tall fra SSB for 2022 viser at omtrent halvparten (49 pst.) av innvandrere med bakgrunn fra Afrika hadde grunnskole som høyeste utdanningsnivå. Andelen med kun grunnskole som utdanningsnivå er høyere for samme gruppe med fluktbakgrunn. Omtrent 60 pst. har enten ingen utdanning eller grunnskole som høyeste utdanning. Innvandrere med bakgrunn i Asia hadde 38 pst. med grunnskole som høyeste utdanning. For personer med fluktbakgrunn fra Asia har over halvparten ingen eller grunnskoleutdanning som høyeste fullførte utdanning. Dette krever at kvalifisering og utdanning vektlegges mye i introduksjonsprogrammet. Disse medlemmer viser til at regjeringen Solberg gjennomførte integreringsreformen og lanserte integreringsstrategien «Integrering gjennom kunnskap».

Disse medlemmer har merket seg Fafo-rapport 2024:04. Rapporten ser på tilgangen til videregående opplæring for nyankomne flyktninger i lys av den nye integreringsreformen. I rapporten vises det til flere utfordringer, blant annet manglende tilrettelegging fra fylkeskommunen, manglende plasser på videregående opplæring og stor variasjon mellom fylkeskommunene i hvordan de praktiserer inntak til videregående og dokumentasjon på fullført grunnskole. Anbefalte tiltak for å løse disse utfordringene er å klargjøre hva det innebærer at fylkeskommunen har ansvar for å sikre et tilbud om videregående opplæring og å samkjøre og tydeliggjøre hvilke krav fylkeskommunene skal stille for inntak. Disse medlemmer mener det er viktig at regjeringen følger opp rapporten, og vurderer om og hvordan de ulike tiltakene kan følges opp. For Høyre er det et viktig mål at flyktninger får mulighet til å ta videregående opplæring og for eksempel få et fagbrev for å komme ut i arbeid. Det er bra for den enkelte flyktning og for det norske arbeidsmarkedet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen følge opp Fafo-rapport 2024:04 for å sikre at flere innvandrere får mulighet til å fullføre videregående opplæring.»

2.4.3 Bedre norskferdigheter

Komiteen viser til at norskkunnskaper er grunnleggende for å delta aktivt i det norske samfunnet. Norskkunnskaper er viktig for å kunne delta i arbeid, i lokalsamfunn og for å ta del i barns hverdag i skole og fritidsaktiviteter. Komiteen viser til at flyktninger og deres familiegjenforente og familiegjenforente med norske og nordiske borgere har rett og plikt til opplæring i norsk, og de får opplæring i dette gratis. Tilsvarende rettigheter har ikke arbeidsinnvandrere.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at gode norskferdigheter er grunnleggende for å kunne delta aktivt i det norske samfunnet. Å snakke og forstå norsk er viktig for å kunne delta i arbeidslivet, i sivilsamfunnet og følge opp barn i skole og barnehage. Disse medlemmer viser til at Høyre i regjering foreslo og fikk innført en rekke endringer i norskopplæringen som har vært viktige for å øke kvaliteten og stille tydeligere krav til hver enkelt. Noen av disse endringene er at det tidligere kravet om antall timer ble gjort om til et krav om oppnådd mål, det ble innført kompetansekrav til lærere som underviser i norsk og samfunnskunnskap, og det ble lagt større vekt på differensiering av den enkeltes introduksjonsprogram for å gi bedre tilpasset opplæring.

Disse medlemmer viser til at IMDi la frem en rapport i april 2024 om etnisk mangfold og inkludering i arbeidslivet, og i denne fremkommer det at 37 pst. av innvandrere i Norge opplever barrierer for sysselsetting. Mangelfulle norskferdigheter trekkes fram som en stor barriere.

Disse medlemmer mener at kvaliteten på norskopplæringen er for forskjellig mellom kommuner. Disse medlemmer viser blant annet til en rapport fra Proba samfunnsanalyse (2019:04) som viser at det i enkelte kommuner er 60 pst. som besto norskprøve 2 (A2) eller høyere, mens det i andre kommuner bare er 20 pst. Disse medlemmer mener at mange av tiltakene for å forbedre norskopplæringen bidrar til å forbedre dette. Likevel er det behov for mer kunnskap om resultatene i norskopplæringen for å kunne gi et bedre og likere tilbud på tvers av kommuner.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og innføre nasjonale prøver for norskopplæring i introduksjonsprogrammet, med sikte på å oppnå bedre kvalitet i opplæringen i hele landet.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er tydelige på at ansvaret for å lære seg det norske språket ligger hos den enkelte, selv om det offentlige har tilbud for å hjelpe dem. Disse medlemmer vil påpeke at gode kunnskaper i norsk er et viktig grunnlag for integrering og for å få innpass på arbeidsmarkedet, og dermed gjøre det mulig å oppnå en ordinær yrkeskarriere. Disse medlemmer mener det er foreldrenes ansvar at barna lærer norsk. Disse medlemmer mener at fremmedspråklige foreldre må bli tydelig informert om dette. Disse medlemmer mener det er omsorgssvikt dersom barn født i Norge ikke kan norsk ved skolestart. Disse medlemmer mener det bør gjennomføres en obligatorisk språkkontroll for fireåringer, slik at manglende norskkunnskaper kan følges opp. Disse medlemmer er skeptiske til å gi arbeidsinnvandrere og deres familie rett til norskopplæring. Disse medlemmer viser til at et mindretall i Arbeidsinnvandrerutvalget anbefalte å ikke gi arbeidsinnvandrere en lovfestet rett til norskopplæring. De viste til at:

«Arbeidsinnvandring er et resultat av frie valg, motivert av økonomiske eller velferdsmessige gevinster for både arbeidsgivere og arbeidstakere. Kostnadene med å lære seg et nytt språk er en reell kostnad som bør inngå i grunnlaget for en migrasjonsbeslutning, eller i arbeidsgiveres strategier for å rekruttere utenlandsk arbeidskraft. Mindretallet mente at det i den norske velferdsstatens utforming allerede i utgangspunktet foreligger en implisitt subsidie av arbeidsinnvandring fra land med mindre utbygde velferdsordninger enn Norge, noe som kan bidra til høyere innvandring enn det som er samfunnsøkonomisk ønskelig, og til urimelig stor kostnad i form av dårlige lønns- og arbeidsforhold. Utvalgets mindretall mente samtidig at de samfunnsmessige utfordringene som manglende norskkunnskaper fører med seg, tilsier at det i en viss utstrekning bør være tiltak i offentlig regi, men at norskopplæringen ikke bør rettighetsfestes. Mindretallet anbefalte at tilbudet om norskopplæring til arbeidsinnvandrere og deres familie styrkes gjennom å utvide eksisterende ordninger for norskopplæring, som norskopplæringsordningen eller en utvidelse av Kompetansepluss arbeid eller begge deler.»

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt viser til at arbeidsinnvandrarar eller familieinnvandrarar og flyktningar over 55 år ikkje har tilgang på noka form for organisert språkopplæring eller introduksjonsprogram i dag. Ikkje alle treng å meistre norsk på eit akademisk nivå, men alle treng arenaer der ein kan lære og praktisere kvardagsnorsk. Desse medlemene viser til NOU 2022: 18 og høyringa i Stortinget, der representanten frå Frelsesarmeen peika på at arbeidsinnvandrarar frå EØS-land er ekstra sårbare for å bli utnytta av useriøse arbeidsgivarar og kriminelle nettverk, mykje på grunn av manglande norskkunnskap og låg organisasjonsgrad. Desse medlemene viser til at fylkeskommunen har yrkesnorsk som eit fag, og det ville vere eit svært nyttig tilbod for mange arbeidsinnvandrarar saman med generell arbeidslivskunnskap. Samtidig må ein ta omsyn til at dette er ei gruppe som er i arbeid og som vil ha avgrensa med tid, og dermed har mindre kapasitet til å gjennomføre kurs i tillegg til jobb. Difor vil praktisk tilrettelegging saman med arbeidsgjevar, fagrørsla, friviljuge organisasjonar og kommunen vere viktig.

Med bakgrunn i dette fremjar desse medlemene følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa teste ut og gje ei utgreiing om regionale velkomsttilbod til arbeidsinnvandrarar med tilrettelagde språkkurs og informasjon om rettar, plikter, norsk arbeidsliv og lokalsamfunn.»

«Stortinget ber regjeringa legge til rette for gratis språkopplæring og tilpassa introduksjonsprogram for innvandrarar mellom 55 og 60 år.»

2.4.4 Styrket deltakelse i arbeidslivet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, merker seg at mange innvandrere har en løsere tilknytning til arbeidslivet enn befolkningen ellers, med økt grad av midlertidighet og deltid. Flertallet merker seg at regjeringen mener en viktig del av integreringspolitikken ikke bare handler om økt sysselsetting, men også om å styrke situasjonen og forholdene i arbeidslivet for innvandrere. Flertallet viser til at for mange innvandrere opplever diskriminering og rasisme i arbeidslivet.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at innvandrere i større grad enn befolkningen ellers står utenfor arbeid eller har en løsere tilknytning til arbeidslivet. Disse medlemmer mener arbeidsdeltagelsen blant innvandrere må økes. Disse medlemmer viser særlig til at kvinner som innvandrer til Norge, i større grad er utenfor arbeidslivet enn befolkningen ellers. Særlig blant kvinner er det behov for særskilte tiltak. Disse medlemmer viser til ordningen «Jobbsjansen». Jobbsjansen har gode resultater og bør benyttes mer. 74 pst. av deltagerne som avsluttet Jobbsjansen i 2022, gikk over til enten arbeid eller utdanning.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å øke antall plasser i Jobbsjansen i statsbudsjettet for 2025.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det i regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2024 foreslås å styrke Jobbsjansen slik at omtrent 240 flere hjemmeværende innvandrerkvinner får delta i ordningen.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at innvandrere som kommer til Norge, i større grad skal møtes med tydeligere krav og forventninger til deltagelse i arbeid og det norske samfunnet. Disse medlemmer mener at å stille tydelige krav til den enkelte handler om å ha tro på den enkelte, og at å stille krav er å stille opp. Disse medlemmer merker seg at regjeringen i retorikken er tydelige på at det skal stilles krav, men at dette ikke følges opp med konkrete tiltak.

Disse medlemmer viser til at en relativt høy andel av innvandrere er sosialhjelpsmottakere. Omtrent 8 pst. av innvandrerne mottar sosialhjelp, mens i den øvrige befolkningen er dette tallet rundt 2 pst. ifølge SSB. Innvandrere har også en i gjennomsnitt høyere månedlig utbetaling og er derfor overrepresentert i utbetalingen av sosialhjelp.

Disse medlemmer mener det trengs flere tiltak for å få flere sosialhjelpsmottagere ut i aktivitet, og disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utvide ordningen med aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere, i første omgang opp til 40 år.»

«Stortinget ber regjeringen stille tydeligere krav om deltagelse i norskopplæring for foreldre som mottar gratis barnehage og som ikke deltar i arbeid, utdanning eller kvalifisering.»

Disse medlemmer er videre bekymret for at en for stor andel av personer med familieinnvandringstillatelse står utenfor arbeid. Disse medlemmer viser til at familieinnvandring utgjør 35 pst. av innvandringen til Norge siden 1990, og sysselsettingsandelen er lav, særlig blant familieinnvandrere med flyktning som referanseperson. Av personer som har kommet til Norge gjennom familiegjenforening til en person med fluktbakgrunn, var bare 53 pst. sysselsatt i 2022. Disse medlemmer viser til at mange med familieinnvandringstillatelse har rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram, og i enkelte tilfeller plikt til norskopplæring. Disse medlemmer mener likevel for mange faller utenfor, for eksempel enkeltpersoner som kommer til Norge gjennom familiegjenforening og ikke deltar i norskopplæring. Disse medlemmer mener det bør stilles tydelige krav også til personer som kommer til Norge gjennom familieinnvandring. Disse medlemmer viser særlig til at dette er viktig for å sikre at begge forsørgere kommer ut i arbeid, og at hver enkelt har mulighet til å leve et fritt liv. Disse medlemmer mener derfor ordningen med rett og plikt til norskopplæring og opplæring i samfunnskunnskap bør utvides til familieinnvandrere som i dag står uten annet tilbud. Disse medlemmer mener det kan ses hen til rettighetene beboere på asylmottak har. Videre er det mulig å se for seg et visst krav til egenbetaling og en gradvis innføring. Hvordan ordningen kan treffe best, bør utredes.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og gradvis innføre en ordning med rett og plikt til 200 timer norskopplæring og opplæring i samfunnskunnskap for personer med familieinnvandringstillatelse som ikke har rett eller plikt til å delta i introduksjonsprogram.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at målgruppen for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap er videre enn målgruppen for introduksjonsprogram, og gjelder personer mellom 18 og 67 år. Familiegjenforente som ikke har rett eller plikt til å delta i introduksjonsprogram, f.eks. familiegjenforente til personer som har permanent oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap, har rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Arbeidsinnvandrere fra EØS-området og deres familiegjenforente har i dag verken rett eller plikt til å delta i opplæringen, mens arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-området og deres familiegjenforente kun har plikt til å delta i opplæringen. Disse medlemmer viser til at det fremgår av Meld. St. 17 (2023–2024) at regjeringen vil vurdere å også gi arbeidsinnvandrere og deres familie en rett til norskopplæring og utrede nærmere hvordan dette bør innrettes.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at kommunen er en viktig aktør for å stille tydelige krav til hver enkelt innvandrer og gi den enkelte en klar forståelse av hvilke forventninger det norske samfunnet har til hver enkelt. Det kan dreie seg om deltagelse i arbeidsliv, men også deltagelse i lokalsamfunn, foreldremøter og forståelse av barn og kvinners rettigheter, for å nevne noe. Disse medlemmer viser til at regjeringen Solberg innførte krav om at kommunene skal benytte seg av integreringskontrakt. Integreringskontrakten setter konkrete mål, og er et virkemiddel for å komme i dialog om forventninger i Norge.

Ordningen bør benyttes aktivt, og på denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen videreutvikle og forbedre ordningen med integreringskontrakt og sørge for at kommunene bruker ordningen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig å stille krav til innvandrere, slik at de tilpasser seg det norske samfunnet. Disse medlemmer mener det er viktig å ta et oppgjør med holdninger som bryter med de frihetsverdiene som det norske samfunn er bygget på. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets forslag om en helhetlig integreringskontrakt/samfunnskontrakt som bør inneholde krav om at innvandreren aksepterer norske lover, regler og frihetsverdier, for eksempel knyttet til likestilling, barneoppdragelse, demokrati, rettsstatens prinsipper, ytringsfrihet og religionsfrihet. Samtidig må det forpliktes til at barn skal oppdras i henhold til norske lover og regler, og at jenter og gutter skal ha samme muligheter og behandles likt. Konsekvenser ved brudd på integreringskontrakten er at man vil miste retten til permanent opphold, ikke få fornyet oppholdstillatelsen eller mister oppholdstillatelsen. Disse medlemmer viser til behandlingen av Dokument 8:96 S (2023–2024) i justiskomiteen. Disse medlemmer vil også utvide dagens integreringskontrakt for deltakere på introduksjonsprogrammet.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at ett av de viktigste tiltakene for å sikre at flere kommer seg ut i arbeid, er at innvandrere får den formelle kvalifiseringen arbeidslivet etterspør, og lærer seg norsk. Kompetansepluss og bransjeprogrammene er viktige kompetansepolitiske tiltak som med fordel kan brukes mer. Samtidig som norske bedrifter har et stort behov for flere fagarbeidere, har regjeringen kuttet betydelig i bransjeprogrammene, noe som har gitt en nedgang fra 435 tilbud i 2021 til 63 tilbud i 2023. Det er derfor et behov for å styrke og videreutvikle kompetansepolitikken.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen videreutvikle bransjeprogrammene ved å utvikle nye program og sikre tilbud om arbeidsrettet norskopplæring.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at de kompetansepolitiske tiltakene for voksne er godt tilpasset personer med innvandrerbakgrunn, med mål om å øke yrkesdeltagelsen.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at bransjeprogram har en bredere tilnærming til kompetanse enn språkferdigheter, og skal bidra til fleksibel kompetanseutvikling for personer som har en tilknytning til bransjen. Det er partene i arbeidslivet som identifiserer og prioriterer kompetansebehov i de utvalgte bransjene, og deres valg er styrende for utlysningen i tilskuddsordningen. Dersom partene i bransjen ser behov for opplæring i yrkesnorsk, har de allerede mulighet til å gi støtte til disse tilbudene innenfor dagens ordning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at målet må være å få innvandrere ut i arbeid raskest mulig. Arbeid er sannsynligvis den beste måten å bli integrert i samfunnet på, lære språket, kulturen og normer. Disse medlemmer viser til at det er naturlig at mange innvandrere i starten har høyere grad av midlertidig arbeid og må arbeide med andre arbeidsoppgaver enn de opprinnelig ønsker frem til de er ordentlig integrert i samfunnet. Det viktigste er å komme seg ut i arbeid og bli selvforsørgende. Disse medlemmer mener at det ikke er riktig bruk av offentlige ressurser å gi arbeidsinnvandrere og deres familier en lovfestet rett til opplæring i samfunnskunnskap. Disse medlemmer mener det er viktig at kursene i norsk og samfunnskunnskap må holde høy standard, slik at de som har gjennomført og bestått, møter et arbeids- og samfunnsliv som tar vel imot dem.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt viser til at det er i ferd med å vekse fram ei ny gruppe fattige arbeidarar i Europa og Noreg, difor er det svært viktig å intensivere arbeidet mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Desse medlemene viser til at Noreg treng arbeidskraft og at innvandrarar og flyktningar er ein ressurs med ulik bakgrunn og kompetanse. Skal ein lukkast med å inkludere alle på ein måte der alle kjenner seg trygge og får motivasjon til å bidra til samfunnet med sine ressursar, er det grunnleggjande at alle vert møtte med positiv interesse og med krav som står i samsvar med personen sin kompetanse og erfaringar.

Desse medlemene meiner regjeringa kjem med mange gode forslag og intensjonar i kapittel 11 «Økt formell kompetanse», og meiner det er viktig å forske på kva som er barrierar og hindringar, så ein ikkje stiller krav som vert umoglege å oppfylle for den enkelte. Her er det viktig å involvere innvandrarane sjølve og lytte til deira erfaringar for å finne ut kva som må forbetrast.

Desse medlemene viser til KS sitt høyringsinnspel, der det vert åtvara mot å la behovet for å få ukrainske flyktningar raskt i jobb gå på kostnad av det å finne rett jobb til rett person. Det er viktig å bygge på kompetansen den einskilde har og bruke tilstrekkeleg med tid og ressursar på å finne rett jobb til rett person. Desse medlemene viser til at fylkeskommunen har fått eit spesielt ansvar for å følgje opp flyktningar med høg utdanning, men manglar både kompetanse og ressursar til å utføre denne oppgåva. Desse medlemene meiner det er spesielt viktig å få på plass eit program for dei som kjem til landet med låg eller inga formell utdanning, slik at dei kan greie seg betre i det norske samfunnet. For somme kan korte yrkesretta løp vere bra, men det er også bra at regjeringa opnar opp for å endre integreringsloven slik at det vert mogleg å auke bruken av realkompetansevurdering og vurdere lang programtid for dei som har behov for det.

Desse medlemene viser til at Skattedirektoratet har skrive ut 1,3 millionar d- nummer for arbeidsinnvandrarar, og at det kan opphalde seg så mykje som 200 000 arbeidsinnvandrarar, særleg frå EØS-land, i Noreg. Desse medlemene viser til skriftleg spørsmål stilt av representanten Kjerstad til justis- og beredskapsministeren datert 24. april 2024 om når e-ID på høgt tryggleiksnivå kan bli tilgjengeleg for arbeidsinnvandrarar og andre grupper, slik at dei kan få tilgang til grunnleggande tenester, som betaling i nettbank og tilgang til offentlege digitale søknadsskjema, med meir. Desse medlemene viser til høyringsbrevet til forslag om nye reglar i forskrift om pass og nasjonalt ID- kort, som understrekar at elektronisk ID til alle som oppheld seg lovleg i Noreg, vil vere eit svært viktig verktøy for å redusere digitalt utanforskap og forebygge at arbeidarar vert utsette for ID-svindel og arbeidslivskriminalitet i Noreg.

Desse medlemene merkar seg at regjeringa har evaluert ordningar rundt mottak av dei ukrainske flyktningane. Desse medlemene meiner det er mykje gode erfaringar rundt mottaket av denne gruppa som bør tene til inspirasjon for landet si handsaming av andre innvandrargrupper. Desse medlemene viser til at ukrainske fordrivne frå fyrste stund har hatt rett til å arbeide i landet. Desse medlemene meiner det er eit godt integreringspolitisk tiltak å la folk få delta på arbeidsplassar med den kompetansen og dei kvalifikasjonane dei har. Enkelte asylsøkjarar lever lenge på mottak medan dei ventar på svar på sin søknad om opphaldsløyve. Desse må ofte vente lang tid på avgjerda, og det ville både vere lønsamt for samfunnet og for den einskilde å sleppe å leve på sida av samfunnet i så lang tid.

Difor fremjar desse medlemene følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa kome tilbake til Stortinget med forslag til lovendring som gir alle asylsøkjarar rett til å arbeide medan dei ventar på svar på sin asylsøknad.»

Desse medlemene viser til Institutt for samfunnsforskning, Rapport 2022:3, som har undersøkt samanhengar mellom etnisk mangfald og lønsemd i norske verksemder. Forskarane fann positiv samanheng mellom etnisk mangfald og lønsemd på eit overordna nivå. Analysen syner også ein korrelasjon mellom etnisk mangfald, lågare gjennomstrøyming av tilsette, lågare sjukefråvær og høgare driftsmargin. Desse medlemene meiner det er viktig å løfte fram dei gode døma, og stimulere leiarar både i offentleg og privat sektor til tydeleg å signalisere at innvandrarar sitt bidrag i samfunnet er viktig. Desse medlemene meiner at integreringsarbeidet i størst mogleg grad bør vere ein inkludert del av arbeidet med kommunal og regional utvikling, og at det vil føre til at innvandring vert sett meir på som ein utviklingsfaktor enn eit problem.

Desse medlemene meiner sosial dumping er ei alvorleg utfordring som også rammar arbeidsinnvandrarar. Det trengst etter desse medlemene si meining auka kontroll og strengare sanksjonar mot arbeidslivskriminalitet. Desse medlemene merkar seg at regjeringa vil gje regionale velkomsttilbod til nykomne arbeidsinnvandrarar og vil understreke at det er viktig at opplæring av kva rettar dei har som arbeidstakarar i Noreg, bør vere del av dette tilbodet. Desse medlemene merkar seg at regjeringa vil «gjennomføre tiltak for å styrke fagorganiseringen blant innvandrere og føre en politikk som stimulerer til økt organisasjonsgrad blant både arbeidstakere og arbeidsgivere». Dette er eit arbeid som desse medlemene støttar fullt ut. Vidare meiner desse medlemene at Kirkens Bymisjon kjem med nyttige forslag i sitt høyringsinnspel.

På denne bakgrunn fremjar desse medlemene følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa følgje opp tilrådingane frå Arbeidsinnvandrerutvalget om å styrke bistanden til utnytta arbeidsinnvandrarar, styrke organisasjonane på feltet og styrke rettshjelpa i saker som gjeld lønnsinndriving.»

«Stortinget ber regjeringa foreslå og utvikle incen-tivordningar knytte til det ordinære fylkeskommunale næringsutviklingsarbeidet som premierer og stimulerer verksemder som legg vekt på etnisk mangfald og inkludering.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at anbefalingene fra Arbeidsinnvandrerutvalget allerede følges opp av regjeringen, blant annet gjennom oppfølgingen av handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, tiltak mot menneskehandel samt et eget kunnskapsprosjekt om bistand til arbeidsinnvandrere som blir utnyttet.

2.5 Del III Fellesskap og mangfold

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt meiner det er viktig med ein heilskapleg integreringspolitikk. Dette må skje både på det økonomiske, sosiokulturelle, sivilpolitiske og resepsjonelle området. Resepsjonell integrering dreier seg om at innvandrarar og etterkomarane deira opplever aksept som fullverdige medlemer i samfunnet, og at rasisme og diskriminering avtek over tid. Det største hinderet for å delta er ofte økonomi, og det er fleire med innvandrarbakgrunn som lever trongbudd og med vedvarande låge inntekter enn elles i befolkninga. Dette påverkar både livskvalitet, helse og levealder. Fleire eldre med flyktning- og innvandrarbakgrunn og kort butid i Noreg er utestengde frå ein del ordningar som er sjølvsagde for menneske som er fødde inn i det norske samfunnet.

Difor fremjar desse medlemene følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa gå gjennom lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg og kome tilbake til Stortinget med eit forslag til endringar som gir betre og meir føreseieleg inntektssikring for personar som har kort butid i Noreg og som har redusert arbeidsevne, eller er over 67 år og som ikkje har fulle rettar i folketrygda.»

Desse medlemene viser til at flyktningar og fordrivne ofte vil måtte bruke tid på å finne grunnleggande tryggleik og handtere traume og vonde opplevingar før dei greier å gjere seg nytte av opplæring og undervisning fullt ut. Difor meiner desse medlemene det er viktig å legge til rette for heilskaplege, realistiske kvalifikasjonsløp, der situasjonen til den einskilde vert teken omsyn til så langt det er råd. Desse medlemene viser til mellom anna Røde Kors sitt høyringsinnspel, som åtvarar mot dei svært negative effektane av at asylsøkjarar og flyktningar må leve med usikker opphaldsstatus over lang tid. Røde Kors understreka at både barn og vaksne vil få ei sterkare tilknyting til samfunnet dess lengre dei blir. Det er mykje som tyder på at også krigen i Ukraina kan kome til å bli langvarig, og at denne realiteten krev at samfunnet planlegg for dette i integreringsarbeidet.

Desse medlemene viser til det store arbeidet friviljuge organisasjonar gjer, og meiner at det er viktig å styrke arbeidet friviljuge organisasjonar gjer på integreringsfeltet, og gje desse meir føreseielege rammevilkår. Dei friviljuge organisasjonane utfyller og supplerer det offentlege integreringsarbeidet. Desse medlemene meiner det kan gjerast gjennom å gjere det mogleg å inngå fleirårige avtaler med staten gjennom ei open og kriteriebasert søknadsordning for ideelle og friviljuge organisasjonar på integreringsfeltet.

Medlemene i komiteen frå Høgre, Sosialistisk Venstreparti og Raudt fremjar følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa greie ut og kome tilbake til Stortinget med forslag om korleis friviljuge ideelle landsdekkande organisasjonar som driv integreringsarbeid, kan få meir føreseielege vilkår der tilskott vert gitt for tre eller fem år, slik at evaluering og ny søknad med eventuell ny avtale kan avklarast i god tid før gjeldande avtale går ut.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner ble fastsatt i forskrift som trådte i kraft 2. januar 2024. I forskriften fremkommer det at det kan søkes om tilskudd for inntil tre år, og at det ikke er nødvendig å søke om midler hvert år når det innvilges tilskudd for flere år. Ved flerårig tilskudd må tilskuddsmottakere sende inn framdriftsrapporter underveis i perioden, men det er tilstrekkelig at det sendes inn sluttrapport og årsregnskap etter siste året for tildeling.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt viser til at omsorgstilbodet som einslege mindreårige asylsøkjarar over og under 15 år får, er svært ulikt. Ifølgje FNs barnekomité er forskjellsbehandlinga i strid med barn sine rettar. Desse medlemene viser til Redd Barna sitt høyringsinnspel, der dei peikar på at det ikkje lenger er eit krav at kommunar gjer barnevernsvedtak for busetjing av einslege mindreårige. Redd Barna reiser vidare bekymring rundt manglande og dårlege undersøkingar av relasjonar mellom barn og følgjeperson, og følgjepersonane si evne til å gje forsvarleg omsorg til barnet.

På denne bakgrunnen fremjar desse medlemene følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa flytte omsorgsansvaret for alle einslege mindreårige asylsøkjarar, både før og etter busetjing, til barnevernet. Omsorgsansvaret skal heimlast i barnevernsloven.»

«Stortinget ber regjeringa overføre omsorgsansvaret for einslege mindreårige asylsøkjarar mellom 15 og 18 år til barnevernet.»

«Stortinget ber regjeringa innføre ei generell plikt for barnevernet til å opne undersøkingssak og vurdere barnet sin omsorgssituasjon dersom eit barn bur privat hos andre enn foreldra.»

«Stortinget ber regjeringa kome med forslag til lovendring som gir barn på asylmottak rett til barnehageplass.»

Desse medlemene viser til Kirkens Bymisjon sitt høyringsinnspel, der dei peikar på at det er mange som bur og arbeider i Noreg utan tilgang til sosialhjelp, butilbod, rett til fastlege eller moglegheit for bustøtte. Desse medlemene etterlyser tiltak som sikrar arbeidsinnvandrarar og flyktningar viktige velferdsordningar.

På denne bakgrunnen fremjar desse medlemene følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa innføre bustadsosiale tiltak retta mot arbeidsinnvandrarar.»

2.5.1 Levekår og barrierer for deltakelse

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, merker seg at regjeringen vil bygge ned barrierer for deltagelse på alle samfunnsarenaer. Flertallet viser til at for mange innvandrere opplever barrierer for deltagelse, for eksempel gjennom dårlige levekår, vedvarende lavinntekt, trangboddhet, diskriminering og rasisme. Videre utsettes for mange for negativ sosial kontroll, noe som kan begrense den enkeltes mulighet for å delta fritt i samfunnet. Flertallet viser til at barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i statistikken over barn som lever i vedvarende lavinntekt.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at samfunnet skal legge til rette for at alle har like muligheter uavhengig av foreldrenes bakgrunn. Gode levekår og oppvekstvilkår for barn og unge er viktig for å sikre at hver enkelt har et godt grunnlag for å klare seg godt videre i livet. Disse medlemmer understreker at barnehage er en viktig arena for deltagelse, og merker seg at andelen med minoritetsbakgrunn som går i barnehage, er lavere enn for befolkningen ellers. Disse medlemmer mener kommunene i større grad må oppfordre til at barn med minoritetsbakgrunn bruker barnehagetilbudet. Disse medlemmer viser videre til Høyres forslag om redusert foreldrebetaling i barnehage for familier med dårligst råd, hvor familier med lavest inntekt kommer bedre ut enn med regjeringens ordning.

Disse medlemmer viser til at grunnlaget for utvikling og læring blir lagt i barnas første leveår. Dersom barn utvikler et godt fundament disse årene, øker sannsynligheten for en god utvikling videre. Det er en klar sammenheng mellom gode barnehager og hvordan barn gjør det videre i skoleløpet. Kvalitet og målrettede tiltak i barnehagen er derfor viktig for at barn skal få en god start og gode muligheter. Barnehage er ikke bare tidlig innsats, men også en viktig arena for utvikling, læring, sosialisering, inkludering og integrering. Disse medlemmer vil også understreke viktigheten av en god kunnskapsskole som legger til rette for at alle kan lære grunnleggende ferdigheter og fullføre videregående opplæring. Disse medlemmer vil fremheve at noe av det viktigste som kan gjøres for at barn lærer å lese, skrive og regne skikkelig, er å sikre et godt tilpasset utdanningstilbud tidlig i livet. Det innebærer tilgang på en barnehageplass med kvalitet i innholdet og trygge, kvalifiserte barnehagelærere, og en god kunnskapsskole med kvalifiserte lærere som tilpasser undervisningen til hver enkelt elev.

Disse medlemmer vil også påpeke at det er en utfordring at gutter med innvandrerbakgrunn i mindre grad fullfører videregående enn befolkningen ellers.

Disse medlemmer viser til at innvandrerne bor mer sentralt enn befolkningen ellers. Disse medlemmer viser også til at i områder med store levekårsutfordringer er det ofte også en høy andel innvandrere. Det har ofte sammenheng med lavere arbeidsdeltagelse og derfor lavere inntekt, dårlige språkferdigheter og høy konsentrasjon av kommunale boliger. Disse medlemmer mener det trengs en bred innsats for å redusere levekårsutfordringene. Disse medlemmer viser blant annet til at det er behov for en boligpolitikk som legger til rette for at flere kan eie egen bolig. Disse medlemmer viser til at det i dag er flere ulike boligkjøpsmodeller på markedet som bidrar til å gi nye veier inn på boligmarkedet for dem som ikke har mulighet til å kjøpe en bolig på den tradisjonelle måten. De vanligste er ulike leie-til-eie-ordninger og deleie. Det er viktig å legge til rette for ulike boligkjøpsmodeller for å få flere inn på boligmarkedet. Disse medlemmer mener at det i tillegg til ulike boligkjøpsmodeller også må utvikles andre tiltak for å få vanskeligstilte inn på boligmarkedet, få flere til å ha mulighet til å bo i boliger som er tilpasset livssituasjonen, og at det bør prøves ut nye boligmodeller for personer med særskilte boligbehov. Disse medlemmer viser til at regjeringen la fram Meld. St. 13 (2023–2024) Bustadmeldinga – Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk for heile landet denne våren, og at den nå er til behandling i Stortinget. Disse medlemmer viser til at regjeringen i boligmeldingen peker på startlån som det viktigste boligpolitiske virkemiddelet for å få flere inn på boligmarkedet. Disse medlemmer viser til at under regjeringen Solberg ble det gjort flere endringer i Husbankens støtteordninger for å treffe de som trenger det mest, bedre. Disse medlemmer viser til at målgruppen for startlån ble snevret inn i 2014 til å gjelde langsiktig vanskeligstilte på boligmarkedet, samtidig som unge med gode inntektsutsikter ble tatt ut. Disse medlemmer viser til at før denne endringen, i 2013, var 22 pst. av dem som mottok startlån, vanskeligstilte, noen år etter at startlånsordningen ble mer målrettet, i 2017, var 98 pst. av de som mottok startlån, vanskeligstilte. Disse medlemmer understreker at Husbankens rolle må være et effektivt og treffsikkert hjelpemiddel for å hjelpe de svakeste inn på boligmarkedet. Disse medlemmer merker seg at regjeringen i boligmeldingen foreslår å igjen utvide gruppen som mottar startlån, og disse medlemmer mener at dette tiltaket vil gå ut over de som står lengst unna boligmarkedet.

Disse medlemmer mener det er en særskilt utfordring at enkelte store familier bor trangt. Målrettede tiltak som områdesatsinger i byområder med store utfordringer er også viktige tiltak. Mens tiltak iverksettes for å forbedre situasjonen i områder med store levekårsutfordringer, bør det ikke bosettes nye flyktninger i de nevnte områdene, og disse medlemmer viser til at bosetting omtales i del I av integreringsmeldingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Husbanken har en sentral rolle i å løse de boligpolitiske utfordringene. Disse medlemmer viser til at regjeringen sammen med Sosialistisk Venstreparti har styrket Husbanken med 10 mrd. kroner siden 2022. Utlånsramma har blitt økt både for å bygge studentboliger og gi flere startlån, og det er bevilget 1 mrd. kroner til kommunale utleieboliger.

Disse medlemmer viser videre til at det i flere byer er en tendens til at segregering og levekårsproblemer hoper seg opp i visse områder. Disse områdene er ofte preget av «gjennomtrekk», der færre eier sin egen bolig og mange bor trangt. Disse medlemmer viser til at regjeringen nylig har sendt på høring et forslag til lovendring som gir kommunene flere verktøy i plan- og bygningsloven for å legge til rette for en variert boligsammensetning. Disse medlemmer viser til at dette vil være et godt styringsverktøy i arbeidet med å løfte levekårsutsatte områder.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at dårlige levekår, lite mestring i hverdagen og få meningsfylte fritidsaktiviteter gjør ungdom sårbare for å bli rekruttert inn i en kriminell løpebane. Disse medlemmer viser til at det i meldingen omtales at innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre lenge har vært overrepresentert i kriminalstatistikken, og at de er overrepresenterte når det gjelder risikofaktorer for kriminalitet. Tall fra 2017–2022 viser også at innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn samlet sett også oftere er registrert som ofre for anmeldt kriminalitet enn befolkningen ellers. Disse medlemmer viser til at det har vært en økning i antallet siktelser blant unge under 18 år siden 2016, og at ungdoms- og gjengkriminalitet er et økende problem i alle norske storbyer. Disse medlemmer er bekymret for utviklingen, og mener at god integreringspolitikk er viktig for å forebygge ungdoms- og gjengkriminalitet. Disse medlemmer viser videre til at tiltak som reduserer utenforskapet, kan bidra til å stoppe utviklingen, og mener at man også må slå hardt ned på gjenger, organisert kriminalitet og lovbrudd. Disse medlemmer viser til at Høyre har fremmet en rekke forslag for å bekjempe ungdoms- og gjengkriminaliteten, som for eksempel hurtigspor for fengsling av ungdoms- og gjengkriminelle. Disse medlemmer merker seg at regjeringen ikke har fulgt opp dette.

Disse medlemmer viser til at rasisme og diskriminering er en barriere for deltagelse. Disse medlemmer viser til at mange opplever hatkriminalitet. Det trengs flere tiltak for å slå ned på hatkriminalitet. Disse medlemmer merker seg at Ekstremismekommisjonen i NOU 2024: 3 Felles innsats mot ekstremisme: Bedre vilkår for det forebyggende arbeidet har anbefalt at det utarbeides en handlingsplan mot hatkriminalitet. Disse medlemmer viser til at Høyre har foreslått dette tidligere, og mener det er på høy tid at regjeringen følger opp anbefalingen fra nevnte NOU.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en handlingsplan mot hatkriminalitet.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at NOU 2024:3 Felles innsats mot ekstremisme: Bedre vilkår for det forebyggende arbeidet, nå er sendt på høring, og at forslagene fra NOU-en vil bli behandlet i den videre oppfølgingen fra regjeringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig å bygge ned barrierer for deltakelse i samfunnet. Det handler om mange aspekter, alt fra viktigheten av raskt å komme seg ut i arbeid, få forståelse og respekt for grunnleggende verdier i samfunnet, nulltoleranse for negativ sosial kontroll, at stønader/ytelser ikke er for høye og at en stilles til ansvar for sine handlinger og valg. Disse medlemmer viser til at negativ sosial kontroll og æresrelatert vold har alvorlige konsekvenser for dem som er utsatt. Disse medlemmer viser til at dette problemet gjelder særlig noen innvandrermiljøer. Disse medlemmer viser til at sosial kontroll og æresvold/æresdrap ikke er nytt problem, men har eksistert i alle år. Disse medlemmer mener årsaken til problemene skyldes at samfunnet ikke har turt å stille krav til innvandrere om at det er de som må tilpasse seg det norske samfunnet, ikke omvendt. Disse medlemmer mener det er viktig å ta et oppgjør med holdninger som bryter med de frihetsverdiene som det norske samfunn er bygget på. Æreskultur bidrar til å begrense borgernes rettmessige personlige frihet. Selv om de fleste er imot tvangsekteskap, har det vært en stilltiende aksept for at det praktiseres arrangerte ekteskap i innvandrermiljøer, noe som i mange tilfeller bare er en variant av tvangsekteskap. Disse medlemmer mener en del av løsningen er å stille klare krav og forventninger til ikke-vestlige innvandrere som bosetter seg i Norge. Disse medlemmer viser til at 24. januar 2024 kunne man lese følgende på Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets hjemmeside:

«Aldri før har Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og ærerelatert vold håndtert så mange saker som i 2023.»

Disse medlemmer viser til behandlingen av Dokument 8:96 S (2023–2024), som inneholder flere konkrete tiltak fra Fremskrittspartiet rettet mot æres-kriminalitet.

Disse medlemmer viser til at det har vært en bekymringsfull utvikling av organisert kriminalitet i Norge gjennom det siste året, og da særlig i hovedstaden. Dette har utviklet seg dithen at man nå opplever grove voldsepisoder med bruk av våpen i det offentlige rom. Politiet har kommunisert at det i mange av disse tilfellene dreier seg om interne oppgjør i hovedstadens kriminelle miljøer. Disse medlemmer mener denne utviklingen må møtes med resolutte grep som synliggjør samfunnets nulltoleranse for gjengkriminalitet. Det er tale om alvorlig kriminalitet som undergraver flere samfunnsfunksjoner, og som også er egnet til å skape frykt og utrygghetsfølelse i befolkningen. Det er nødvendig å møte dette samfunnsproblemet med flere virkemidler, som samlet må utgjøre en effektiv respons til denne uønskede utviklingen. Disse medlemmer viser til behandlingen av Dokument 8:7 S (2023–2024), jf. Innst. 86 L (2023–2024) og Lovvedtak 23 (2023–2024), hvor Fremskrittspartiet fremmet 13 forslag om tiltak for bekjempelse av ungdoms- og gjengkriminalitet.

2.5.2 Hverdagsintegrering og fellesarenaer

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, merker seg at regjeringen vil bygge gode fellesarenaer som kan motvirke at det oppstår nye former for sosial ulikhet. Frivillighet, tilgang på meningsfylte fritidsaktiviteter og deltagelse i ulike organisasjoner er viktig for å sikre hverdagsintegrering. Flertallet merker seg at innvandreres deltagelse i valg og i demokratiet er svakere enn i befolkningen ellers. Færre innvandrere stemmer ved valg og færre stiller til valg.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at alle skal ha rett til å leve et fritt og selvstendig liv uten tvang og kontroll. Disse medlemmer merker seg at negativ sosial kontroll er mer utbredt blant innvandrere enn i befolkningen ellers. Disse medlemmer mener forebyggingsarbeidet må bli bedre. Det trengs mer kunnskap i tjenesteapparatet for å sikre at slik negativ sosial kontroll avdekkes, og at utsatte kan få nødvendig hjelp. Videre mener disse medlemmer det er avgjørende at foreldre får forståelse av hvilke rettigheter og plikter de har i Norge. Foreldreveiledningsprogram må forbedres, og veiledningen knyttet til barns rettigheter i Norge og ansvar som foreldre må forbedres.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre en opptrapping av antall mangfoldsrådgivere i forslaget til statsbudsjett for 2025.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre økt kompetanse på forebygging av negativ sosial kontroll i kommunale tjenestetilbud.»

«Stortinget ber regjeringen forbedre ettervernet for kvinner som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at ordningen med foreldreveiledning forbedres, og at det gis særlig veiledning knyttet til temaene barns rettigheter i Norge og ansvar og plikter som følge av foreldreansvar i Norge.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det er viktig å bygge gode fellesarenaer der innvandrere blir en del av storsamfunnet. Dette gjøres gjennom arbeid, fritidsaktiviteter, deltakelse i organisasjoner osv. Disse medlemmer mener det må slås hardere ned på de som motvirker dette og heller ønsker parallellsamfunn. Disse medlemmer viser til behandlingen av Dokument 8:22 S (2023–2024), jf. Innst. 225 S (2023–2024). Forslaget omhandlet å sikre at kommunene gis en klar lovhjemmel til å stanse virksomheter og fritidsaktiviteter rettet mot barn og unge som anses å ha en klart integreringshemmende effekt. Disse medlemmer viser til at forslaget ble fremmet i sammenheng med at mediene høsten 2023 rapporterte om at organisasjonen Islam Net er i full gang med oppussing av lokalene for det bebudede «Dawah-senteret» i Groruddalen.

2.5.3 Offentlige tjenester for en mangfoldig befolkning

Komiteen viser til meldingen, hvor det er et mål at alle skal motta likeverdige offentlige tjenester som er tilpasset individuelle behov, uavhengig av bakgrunn eller utgangspunkt. Komiteen viser til meldingen, hvor regjeringen gjør rede for tilstanden i ulike offentlige tjenester, herunder skole, barnevern og helsetjeneste, for å nevne noe.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, merker seg at regjeringen i arbeidet med å sikre likeverdige tjenester mener bedre informasjon og bruk av kvalifisert tolk er viktige tiltak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at gratis tolketjenester som hovedregel skal opphøre etter tre år, etter dette må den enkelte betale for eventuelle tolketjenester selv.