Komiteens merknader
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig
Folkeparti viser til at det er en norsk banktradisjon at bankene
ikke skal være både eiere i og långivere til næringslivet. Disse medlemmer viser imidlertid til
at det ikke er noen kvantitativ begrensning på hva banker kan holde
av risikable, private rentepapirer eller derivater. De fleste norske
banker har rentepapirer, som blant annet fungerer som likviditetsbuffere.
En stor del av norske bankers tap under finanskrisen kom fra rentepapirer
som falt i verdi. En bank som DNB har også en betydelig derivatportefølje.
Norske regler er altså ikke til hinder for at en bank kan ha en
utstrakt verdipapirvirksomhet. Større norske banker driver også
virksomhet som likner på investeringsbankvirksomhet. Bankene bistår
kunder ved utstedelse av rentepapirer og handler aktivt på vegne
av seg selv og kunder.
Disse medlemmer understreker
at vi ikke har noen garanti for at bankene i fremtiden ikke vil
ta større risiko i verdipapirer eller derivater. I så fall kan en
samordning av verdipapirvirksomhet og tradisjonell bankvirksomhet
være uheldig for finansiell stabilitet. Et knapt mindretall i Finanskriseutvalget,
bestående av Randi Flesland, Jon M. Hippe, Thore Johnsen, Tore Lindholt,
Stein Reegård, Bent Sofus Tranøy og Karen Helene Ulltveit-Moe, anbefalte
at bankenes adgang til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten
bør avgrenses ytterligere ut over det som i dag er nedfelt i norsk
bank- og konsernlovgivning.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag som ytterligere reduserer bankenes adgang til å ta
risiko utenfor kjernevirksomheten.»
Disse medlemmer viser
til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Rødt og Miljøpartiet de Grønne stemte for dette forslaget i forbindelse
med Finansmarkedsmeldingen 2021.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser
til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Rødt og Miljøpartiet de Grønne stemte for dette forslaget i forbindelse
med Finansmarkedsmeldingen 2021.
Disse medlemmer viser
til at bolig i løpet av de siste tiårene har gått fra å være et
velferdsgode til å i større grad bli et spekulasjonsobjekt. Vi ser
tydelig konsekvensene av å ha overlatt all styring av boligsektoren
til markedet. Boligmarkedet øker de økonomiske forskjellene i samfunnet
og har bidratt til en gjeldsgrad som er en trussel mot den finansielle
stabiliteten og for økonomien til mange mennesker.
Disse medlemmer viser
til at gjeldsbetjeningsgraden aldri har vært høyere enn den er nå,
ikke engang under bankkrisen på 1980-tallet eller finanskrisen i 2008.
Gjelden til norske husholdninger har lenge vokst raskere enn inntekten.
Disse medlemmer viser
til at norske husholdninger har mye gjeld, som gjør at en forholdsvis
stor andel av deres inntekter går til å betjene renter og avdrag. Disse medlemmer peker på at dette øker
risikoen for at husholdningene må stramme inn på konsumet ved høyere
rente eller ved et plutselig inntektsbortfall.
Disse medlemmer viser
til at i Norge har de aller fleste flytende rente på lånene sine,
mens det i andre land ofte er mer vanlig med fastrente. Flytende
rente innebærer at renteendringer slår raskt ut i lånekostnadene.
Disse medlemmer viser
til at selv om regjeringen beskriver problemene med økt husholdningsgjeld og
galopperende boligpriser over lang tid, skorter det på tiltak for
å bøte på det.
Disse medlemmer viser
til at det er to måter for myndighetene å regulere kreditt på –
gjennom pris, dvs. rentesetting, og gjennom mengde, dvs. gjennom
utlånsforskrift eller andre former for kvantumsbegrensninger. Disse medlemmer peker på at regulering
av mengden kreditt kan dempe behovet for å øke styringsrenten i
en situasjon med høyt aktivitetspress i økonomien. Disse
medlemmer viser til at blant annet IMF har anbefalt Norge
å vurdere å stramme inn boliglånsreguleringen. Disse
medlemmer er enig i dette, men det må gjøres på en måte som
skjermer førstegangskjøpere. I tillegg har IMF advart mot den høye
risikoen i markedet for næringseiendom – denne kan også dempes gjennom
kredittregulering. Disse medlemmer mener det
er avgjørende at en innskjerping i utlånspraksisen ikke bare skjer
ved renteøkninger, da dette rammer de mest sårbare låntakerne hardest,
og i seg selv kan utgjøre en systemisk risiko. Også av denne grunn
kan det være mer hensiktsmessig å regulere mengden enn prisen på
boliglånene.
Disse medlemmer mener
det trengs både kortsiktige og langsiktige grep for en bedre kredittregulering.
På kort sikt må vi få regulert de utlånene til eiendom som er minst
nødvendige og driver prisene opp. Bankenes totale utlån til eiendom
må begrenses, uten at førstegangskjøpere får mindre tilgang til
lån – gjennom differensierte egenkapitalkrav i boliglånsforskriften,
eller på annet vis dersom det er mer hensiktsmessig. På lengre sikt
trengs det en gjennomgang av kredittreguleringen for å sørge for
en bedre samfunnsøkonomisk allokering av kreditt, der mindre bør
gå til spekulasjon, bolig og næringseiendom og mer f.eks. til produktive grønne
næringer. Også her må førstegangskjøpernes interesser sikres.
Disse medlemmer viser
til at det kan være et godt tiltak at utlånsforskriften stimulerer
til økt bruk av fastrente, både for å skjerme husholdninger mot
risikoen for renteoppgang og redusere den systemiske risikoen forbundet
med det høye gjeldsnivået.
Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen så snart
som mulig foreslå kredittregulering som sørger for at bankenes totale utlån
til bolig begrenses, samtidig som førstegangskjøpernes andel av
totale nye boliglån øker.»
«Stortinget ber regjeringen utrede
virkemidler for å endre sammensetningen av bankenes kreditt på sikt, slik
at en mindre andel går til bolig og næringseiendom og en større
andel til annen næring, og komme tilbake til Stortinget med forslag
om dette i Finansmarkedsmeldingen 2025.»
«Stortinget ber regjeringen vurdere
tiltak som legger til rette for økt bruk av fastrente på boliglån.»
Disse medlemmer mener
vi fortsatt ikke er i mål med å bedre konkurransen i bankmarkedet.
Bankenes overskudd alene viser at banktjenestene kunne vært enda
billigere enn de er i dag. Disse medlemmer viser
til at norske banker går med store milliardoverskudd. Disse medlemmer viser til at blant annet
Forbrukerrådet har dokumentert at flere banker øker boligutlånsrenta
raskere enn innskuddsrenten, og at dette gir store overskudd til
bankene.
Disse medlemmer mener
det er urovekkende at norske banker synes å benytte situasjonen
med kraftig prisvekst og økende styringsrente til å øke sin inntjening
ytterligere, på bekostning av vanlige låntakere og småsparere. Disse medlemmer viser til at dette tyder
på at bankene opererer i et marked med svak konkurranse, og at det
trengs tiltak fra myndighetene for å begrense bankenes rentemarginer
og urimelig store overskudd.
Disse medlemmer viser
til at det er behov for flere tiltak for å regulere bankmarkedet
til det beste for forbrukerne. Disse medlemmer viser
til at Finanstilsynets rapport peker på at det de siste årene er
lagt fram flere reguleringsforslag på finansområdet som vil være
av betydning for forbrukervernet, men som dessverre ikke er ferdigbehandlet
og dermed heller ikke innført i norsk lov. Disse
medlemmer mener disse tiltakene bør innføres snarest. Disse medlemmer vil særlig fremheve følgende
tiltak som Forbrukerrådet mener er gryteklare og der høring allerede
er avholdt:
-
Obligatorisk tilknytning
til utenrettslig tvisteløsningsordning.
-
Tilleggsfordeler ved kredittopptak.
-
Forbud mot returprovisjoner.
-
Ny inkassolov.
Disse medlemmer vil
trekke fram Finanstilsynets oppdrag om å utrede koblingssalg (produktpakker)
som spesielt viktig for å regulere bankmarkedet til forbrukernes
beste. Disse medlemmer viser til at Forbrukerrådet
mener produktpakker og koblingssalg er et stort problem for konkurransen
i finansmarkedene, og at det er avgjørende at Finanstilsynet får
et klarere ansvar enn i dag for å følge opp hvordan selskapene utformer
produktene som tilbys i forbrukermarkedet, slik at de er lovlig
og forsvarlig utformet og ikke til hinder for konkurranse.
Disse medlemmer viser
til at Forbrukerrådet i fjor høst analyserte hvor lang tid bankene
bruker på å justere renta i etterkant av rentejusteringen til Norges Bank.
Analysen viste at bankene vanligvis bruker fire arbeidsdager på
å øke renta på nye boliglån. På innskuddsrenta bruker bankene i
snitt 34 dager.
Disse medlemmer vil
også utfordre påstanden om at det er lett å bytte bank, og viser
til at Forbrukerrådet har funnet ut at for at kunden kan få tilbud
om et boliglån, krever bankene ofte at du samtidig:
-
setter penger på
en innskuddskonto, hvor renten ofte er lavere enn lånerenten, og/eller
-
at du flytter over lønnskontoen, hvor betalingstransaksjonene
kan være gebyrbelagt, og/eller
-
at du oppretter «spareavtale», hvor du
investerer i fondsprodukter, og gjerne
-
at du kjøper en eller flere forsikringsprodukter
Disse medlemmer viser
til at i Finansportalen i mai 2023 var kun 25 pst. av boliglånene
mulig å få uten krav om en eller flere tilleggstjenester.
Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet
av 2024 komme med forslag til regelendringer for å innføre en maksimal rentedifferanse
mellom innskudds- og utlånsrenter.»
Disse medlemmer viser
til den finansielle uroen i kjølvannet av kollapsen av Silicon Valley
Bank og synliggjøringen av renterisiko som et aktuelt problem for
finansiell stabilitet. Selv om regjeringen understreker at norsk
finansregulering gjennomgående behandler lik risiko likt, må vi
være på vakt mot den systemiske risikoen denne renterisikoen medfører
for norsk finansnæring, både direkte og gjennom sammenkobling med
de globale finansmarkedene.
Disse medlemmer viser
til at Norges Bank trekker fram høy gjeld i husholdningene som den
viktigste sårbarheten i det norske finanssystemet. Disse
medlemmer viser til at bankenes utlån i hovedsak går til eiendom. Disse medlemmer viser til at en hovedårsak
til at kreditten allokeres slik, er at å gi lån med pant i fast
eiendom er det som er bedriftsøkonomisk mest lønnsomt for de private
bankene. Det er likevel langt fra samfunnsøkonomisk optimalt. Det
bidrar til problemene med høy gjeld, høye boligpriser og finansiell
ustabilitet– en slags «økonomisk forurensning».
Disse medlemmer peker
på at ny kreditt er ny kjøpekraft i økonomien, som i betydelig større
grad bør kanaliseres i retning av nye, grønne næringsprosjekter. Disse
medlemmer mener dette problemet må belyses og kartlegges, slik at
vi kan få et kredittvesen som i størst mulig grad støtter opp under
samfunnets økonomiske mål.
Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede
i hvilken grad bankenes kredittgivning er samfunnsøkonomisk gunstig,
og vurdere hvordan kredittregulering kan gjøre allokeringen av kreditt
mer effektiv med sikte på å nå særlig målene i Parisavtalen og ellers
støtte realøkonomien.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at erfaringer
fra finanskrisen i 2008 tilsier at utenlandske banker i stor grad
velger å trekke seg ut fra fremmedmarkeder i en krisesituasjon.
Det er derfor viktig at en tilstrekkelig stor andel av det innenlandske
bankmarkedet betjenes av banker hjemmehørende i Norge. I motsatt
tilfelle kan konsekvensene av f.eks. en global finanskrise bli svært mye
mer alvorlige for Norge enn de ellers ville ha blitt.
Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette
ned et utvalg som skal vurdere hvordan man kan øke markedsandelene
til banker og finansinstitusjoner hjemmehørende i Norge, og komme
tilbake til Stortinget med vurderingen i forbindelse med Finansmarkedsmeldingen
2025.»
Disse medlemmer peker
på at obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) står for om lag halvparten
av bankenes markedsfinansiering. Dette innebærer at utviklingen
i boligmarkedet er en risikofaktor for bankenes finansieringsmuligheter
i OMF-markedet. Disse medlemmer er bekymret
for at kombinasjonen av høy boligprisvekst over tid sammen med historisk
høy gjeldsgrad i husholdningene utgjør en risiko for finansiell
stabilitet.
Disse medlemmer viser
til at det i meldingen påpekes at fremveksten av OMF innebærer nye
sårbarheter, fordi utviklingen i boligmarkedet er en risikofaktor
for bankenes finansieringsmuligheter samt på grunn av krysseierskap
der bankene eier hverandres OMF, noe som gir systemisk sårbarhet
dersom flere banker vil selge OMF samtidig, og mulige forsterkede
virkninger gjennom tilbakeslag i boligmarkedet.
Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge
frem tiltak for å redusere den systemiske risikoen forbundet med
bankfinansiering gjennom obligasjoner med fortrinnsrett (OMF), den
underliggende avhengigheten av utviklingen i boligmarkedet, samt
krysseierskap til OMF i banksektoren.»
Disse medlemmer er
bekymret for at flere av ordningene under koronapandemien ikke i
tilstrekkelig grad virket etter hensikten, og at enkeltaktører nøt store
økonomiske fordeler av krisepolitikken. I en eventuell fremtidig
krise av lignende art bør Norge ha en finansiell beredskap i de
offentlige finansinstitusjonene til å yte kreditt, og også til å
sørge for betydelig raskere utbetaling til dagpengemottakere og
andre stønadsmottakere.
Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge
for at Norge har beredskap i offentlige finansinstitusjoner til
å umiddelbart yte kreditt til næringslivet i en akutt økonomisk krise.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet merker seg at Finanstilsynet innen
23. august 2024 skal gi Finansdepartementet råd om innrettingen av
utlånsforskriften etter 31. desember 2024 og tolker dette som at
det legges opp til en videreføring av den angivelig midlertidige
forskriften også etter 1. januar 2025. Disse
medlemmer støtter ikke en videreføring av utlånsforskriften
og mener derfor det ikke er grunn til å avvente en slik vurdering.
Disse medlemmer mener
forskriften fungerte etter hensikten i situasjonen den ble etablert,
men er nå for lite fleksibel for blant andre unge mennesker med betjeningsevne. Disse medlemmer viser til at egenandelskravet
er urettferdig fordi det skaper et boligklasseskille, der barn med
foreldre som har vært med på prisveksten i f.eks. Oslo, har råd
til å kjøpe bolig, mens andre må leie.
Både rentenivå, endringer i finansavtaleloven
om bankenes opplysningsplikt, kredittvurdering, avslagsplikt og
ansvar ved ikke å følge opp regelverket innebærer en helt annen
situasjon nå enn ved forskriftens innføring. Det observeres videre
lansering av forskjellige alternative boligmodeller som alle har
det til felles at de representerer alternative finansieringsformer
motivert av behovet for å omgå nettopp utlånsforskriften. Dette
er en uheldig utvikling, også for boligkjøperne, da det må legges
til grunn at slike alternative finansieringsformer vil være dyrere
enn ordinære lån via banker. Disse medlemmer mener
bankene fullt ut er i stand til å vurdere låntakernes evne til å
betjene sine lån, og at utlånsforskriften ikke lenger tjener hensikten
og bør fjernes.
Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen
uten ugrunnet opphold avvikle utlånsforskriften.»