Justiskomiteen oversendte 19. mars 2024 foreløpig avgitt innstilling til kontroll- og konstitusjonskomiteen til uttalelse. Komiteen hadde i svarbrevet følgende merknader:

«Komiteen viser til at Sivilombudet 20. april 2023 sendte brev til Stortingets presidentskap om Oppfølging av Dokument 21 (2020–2021) – bevisførsel om opplysning underlagt taushetsplikt hos Sivilombudet.

Stortinget sendte brevet med vedlegg til justiskomiteen til behandling, og justiskomiteen ba Justis- og beredskapsdepartementet om å vurdere synspunktene som kom frem i brevet fra Sivilombudet. I sitt svarbrev av 30. oktober 2023 uttaler justisministeren:

‘Jeg har i denne saken ingen bestemt formening om det er mest hensiktsmessig at lovendringen fremmes med grunnlag i forslag fra Stortingets medlemmer eller om forslaget fremmes av regjeringen.’

Komiteen viser til at Stortingets ombud for kontroll med forvaltningen, kjent som Sivilombudet, er direkte valgt av Stortinget. Sivilombudet er derfor ikke underlagt regjeringen som del av forvaltningen. Det primære ansvaret for forslag til lovendring for Sivilombudet og dets ansatte bør derfor tilligge Stortinget.

Komiteen mener at det er naturlig at en eventuell lovendring gjøres i sivilombudsloven, i tråd med Sivilombudets forslag, alternativ 2. Komiteen viser til at Sivilombudet, i vedlegg til brevet forklarer sitt forslag til nytt femte ledd i Sivilombudsloven slik:

‘Til § 22 femte ledd:

Bestemmelsen regulerer adgangen til å føre bevis for domstolene i tilfeller hvor dette vil krenke taushetsplikten etter sivilombudsloven § 22. Innenfor sitt virkeområde trer bestemmelsen i stedet for straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3.

Hovedregelen er at det ikke kan føres bevis som vil krenke taushetsplikten etter sivilombudsloven § 22. Dette tilsvarer hovedregelen som gjelder for tjenestepersoner i forvaltningen m.m., jf. straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3. Til forskjell fra nevnte bestemmelser, åpnes det ikke for at departementet kan samtykke til at beviset føres. Dette skyldes at Sivilombudet administrativt er underlagt Stortinget, og fører kontroll med departementene og forvaltningen for øvrig. På samme måte som etter straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3 kan imidlertid retten – etter en avveiing av hensynet til taushet og hensynet til opplysning av saken – ved kjennelse bestemme at beviset likevel skal føres. Sivilombudet skal få redegjøre for sitt syn på saken før retten treffer avgjørelsen.

Bestemmelsen gjelder bare i tilfeller hvor det er taushetsplikten etter sivilombudsloven § 22 som vil bli krenket. Hvem denne taushetsplikten gjelder for, følger av første og tredje ledd. Personer og organer som faller utenfor disse bestemmelsene – f.eks. tjenestepersoner og forvaltningsorganer som har vært involvert i en sak ombudet har undersøkt – er ikke omfattet av taushetsplikten etter § 22. De vil imidlertid kunne ha taushetsplikt etter andre bestemmelser, f.eks. forvaltningsloven § 13. Adgangen til å føre bevis som vil krenke taushetsplikt etter slike andre bestemmelser, reguleres av straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3.»

Komiteen slutter seg til dette, og mener justiskomiteen i denne sak bør innstille til Stortinget å vedta følgende:

«I lov 18. juni 2021 nr. 121 om Stortingets ombud for kontroll med forvaltningen § 22 skal nytt femte ledd lyde:

Taushetsplikten gjelder også i en sak for domstolene. Retten kan likevel bestemme ved kjennelse at taushetsplikten skal vike etter en avveining av hensynet til taushet og hensynet til opplysning av saken. Sivilombudet skal få redegjøre for sitt syn før retten treffer en slik avgjørelse. Redegjørelsen meddeles partene.’

Komiteen mener videre at det er opp til justiskomiteen å vurdere om det er behov for en høring og/eller å forelegge forslaget til en lovteknisk gjennomgang i Justisdepartementet før endelig innstilling avgis.»