Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Eigil Knutsen, lederen Tuva Moflag, Tellef Inge
Mørland, Nils Kristen Sandtrøen, Maria Aasen-Svensrud og Rigmor
Aasrud, fra Høyre, Tina Bru, Heidi Nordby Lunde, Helge Orten og
Emilie Schäffer, fra Senterpartiet, Kjerstin Wøyen Funderud, Ole
André Myhrvold og Per Martin Sandtrøen, fra Fremskrittspartiet, Hans
Andreas Limi og Roy Steffensen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari
Elisabeth Kaski, fra Rødt, Marie Sneve Martinussen, fra Venstre,
Sveinung Rotevatn, fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg,
og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til
finansministerens rettebrev av 8. april 2024. Brevet følger vedlagt
denne innstillingen, og det er i komiteens tilråding tatt hensyn
til rettebrevet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til en økende
etterspørsel etter investeringer som skal være bærekraftige og ansvarlige,
der både profesjonelle og ikke-profesjonelle investorer ønsker å
bidra til en bærekraftig utvikling. Derfor har Stortinget tidligere
sluttet seg til EUs taksonomiforordning, som bidrar til å unngå
risiko og markedssvikt gjennom et felles klassifiseringssystem for
å definere bærekraftig aktivitet. Samtidig sluttet Stortinget seg
til EUs forordning om bærekraftsrelaterte opplysninger i sektoren
for finansielle tjenester (offentliggjøringsforordningen), som styrker
investorbeskyttelsen og forbedrer informasjonen til sluttinvestor
om hvordan bærekraft er tatt hensyn til.
Flertallet viser
til at formålet med EU-direktivet Corporate Sustainability Reporting
Directive (CSRD) er å legge til rette for omstilling til en mer
bærekraftig økonomi gjennom å gi markedet sammenlignbar informasjon,
slik at det blir enklere å foreta finansielle beslutninger som vrir
kapitalstrømmene i en mer bærekraftig retning. De nye reglene forventes
derfor også å sette sivilsamfunnet bedre i stand til å holde foretak
ansvarlige for deres påvirkning på samfunn og miljø. Direktivet trådte
i kraft 5. januar 2023, og skal gjennomføres i nasjonal lovgivning
innen juli 2024.
Flertallet viser
til at det finnes flere frivillige rammeverk og standarder om bærekraftsrapportering.
Men mangelen på én standard eller ett rammeverk kan både øke byrdene
for foretakene som rapporterer og redusere nytten, relevansen og
sammenlignbarheten av informasjonen som rapporteres. I Norge har
Verdipapirlovutvalget sett på de ulike kravene til bærekraftsrapportering,
blant annet i taksonomiforordningen og offentliggjøringsforordningen,
og deretter foreslått endringer i regnskapsloven, verdipapirhandelloven
og åpenhetsloven m.fl. Forslagene har vært på høring og støttes
i hovedsak av høringsinstansene.
Flertallet viser
til at rapporteringsstandarder for bærekraft (ESRS – European Sustainability
Reporting Standards) er en del av CSRD. Disse rapporteringsstandardene
blir nå lovpålagte og skal hjelpe virksomheter med å identifisere
hva de skal rapportere om og hvordan, etter kravene i CSRD. Innføringen
skal foregå trinnvis, slik at det i første omgang er store foretak
og morselskap i store konsern som blir omfattet av rapporteringsplikten,
før denne utvides til noterte små og mellomstore foretak og morselskap
i små og mellomstore konsern. Unoterte små og mellomstore foretak
kan rapportere på frivillig basis. Det betyr at det store flertall
av norske virksomheter ikke vil være forpliktet til å rapportere
etter bærekraftsdirektivet.
Flertallet understreker
likevel at det er viktig at også små og mellomstore bedrifter sikres
muligheter til å utveksle bærekraftsinformasjon til sine leverandører og
kunder og dermed også tilgang til markedet for bærekraftig finansiering.
Derfor er det viktig at det offentlige legger til rette for en standardisert
frivilling bærekraftsrapportering som bør være operativ og tilgjengelig
før fristen i 2030.
Flertallet legger
til grunn at virksomheter som både vil være omfattet av kravet til
bærekraftsrapportering etter regnskapsloven og kravet til redegjørelse
etter åpenhetsloven, vil kunne samordne rapportene for å unngå dobbeltrapportering
for å unngå unødvendig bruk av ressurser og svekket produktivitet
i norske virksomheter.
Flertallet merker
seg at departementet i utgangspunktet har konkludert med at det
bare er revisorer som skal kunne attestere bærekraftsinformasjon,
men ønsker å innføre en hjemmel til å gi forskrift om at såkalte
uavhengige tilbydere av attestasjonstjenester (IASP-er) likevel
kan tillates, og mener dette bør prioriteres slik at ikke norske
tilbydere av slike tjenester utelukkes fra markedet.
Flertallet slutter
seg til regjeringens forslag om endringer i regnskapsloven mv. (bærekraftsrapportering).
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti støtter forslagene
til endringer i regnskapsloven, revisorloven og verdipapirhandelloven
knyttet til bærekraftsrapportering og de overordnede målene med
regelverksendringene knyttet til tilstrekkelig offentlig informasjon
om bærekraftsrisikoene selskaper – og da særlig selskaper av en
viss størrelse – er eksponert for og hvordan dette igjen påvirker mennesker
og miljø. Disse medlemmer vil imidlertid
påpeke at det er en rekke forutsetninger som må på plass for at
denne type informasjon reelt sett er sammenlignbar, pålitelig og
enkel å finne for forbrukere.
Disse
medlemmer vil påpeke at det påhviler det offentlige et stort
ansvar for at bærekraftsrapporteringen blir reell og funksjonell.
Dette gjelder både tilgang til data som skal rapporteres, veiledning
om hvordan data skal innhentes og rapporteres, og oppfølging og
tilsyn av hvordan data innhentes og rapporteres. Disse
medlemmer er også bekymret for hvor rigget det offentlige
selv er for å følge regelendringene som blir foreslått, bl.a. knyttet
til offentlige foretak som nå blir underlagt loven, men som i motsetning
til f.eks. finanssektoren ikke har operative systemer på plass for
verken datainnhenting eller rapporteringsrutiner. Disse medlemmer viser
til høringsuttalelsen til NOU 2023:15 Bærekraftsrapportering fra
IIA Norge, hvor det påpekes at det finnes en rekke forhold som kan
true realiseringen av målene som ligger til grunn for CSRD-direktivet.
Bl.a. peker IIA Norge på at dersom virksomhetenes oppmerksomhet
og innsats ensidig blir rettet mot å oppfylle kravene til rapportering,
vil det fort komme i veien for å finne og gjennomføre gode tiltak
for å faktisk nå bærekraftsmålene. Disse medlemmer deler
videre IIA Norges syn om at gjennomføringen av direktivet i Norge
ikke må gjøres på en mindre effektiv måte enn i andre europeiske
land, fordi det da vil medføre unødvendig bruk av ressurser og svekket
produktivitet i norske virksomheter. Dessuten må det stilles et
tydelig krav om at revisor skal gjøre en vurdering av om rapporteringen
er dekkende. Dersom det ikke gjøres, vil revisjonen kun gi en bekreftelse
av om den rapporteringen som er gjort, isolert sett er korrekt,
og ikke av at virksomheten har rapportert inn de forholdene som
har størst virkning på bærekraftsmålene. Ikke minst peker IIA Norge på
at myndighetenes oppfølging av virksomhetenes rapportering på bærekraft
må være hensiktsmessig og effektiv.
Disse medlemmer etterlyser
på denne bakgrunn en bredere vurdering av om hvordan gjennomføringen
av direktivet planlegges i andre europeiske land, retningslinjer
for hvordan norske virksomheter skal oppfylle direktivets krav,
tilrettelegging for hvordan foretak som allerede fra 2024 skal og
kan innberette dokumentasjon til bankene, hva som er status for
arbeidet i offentlige virksomheter, og ikke minst at involverte
offentlige myndigheter, bl.a. Finanstilsynet, tidsnok har kapasitet,
kompetanse og hjemmelsgrunnlag for å fylle sin rolle. Det avgjørende
er at oppfølging og gjennomføring av direktivet faktisk bidrar til
at rapporteringen gjør virksomhetene mer bærekraftige i praksis.
Disse medlemmer har
vurdert om det vil være hensiktsmessig å utsette gjennomføring av
direktivet med ett år for å sikre at det reelt er mulig å innhente
og rapportere nødvendige data for virksomheter underlagt lovendringen,
men har kommet til at det sannsynligvis bare fører til at foretakene
utsetter nødvendige forberedelser tilsvarende.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet støtter at det etableres standarder
for rapportering, herunder også bærekraftsrapportering. Dette vil kunne
være til fordel, eller sågar være avgjørende, for virksomheter som
ser forretningsmessige behov for å kunne redegjøre for bedriftens
stilling i slike spørsmål overfor interessenter i inn- og utland
som i økende grad krever dette. Det kan gjelde kunder, investorer,
banker og kredittforetak med mer, som setter slik informasjon som
et krav til virksomheter de skal ha en relasjon til.
Disse medlemmer støtter
derimot ikke regjeringens krav om at alle norske foretak innenfor
nærmere definerte kategorier skal lovpålegges å rapportere på klima-
og miljøinformasjon, sosiale og styringsmessige forhold mv. ut over
det aktørene selv finner hensiktsmessig. Det er allerede for mange
lov- og rapporteringskrav pålagt bedriftene, og nye krav som svekker
norske bedrifters konkurransekraft, må unngås. Disse
medlemmer mener slike byrder på næringsvirksomhet skal reduseres. Disse medlemmer viser til at lovforslaget
vil gjøre at en rekke aktører blir underlagt nye krav og rapporteringsplikter. Disse medlemmer anser at i en kost-nyttevurdering
kan lovforslaget om bærekraftsrapportering ikke forsvare slike ekstra
byrder.
Disse medlemmer peker
videre på regjeringens forslag om forskriftshjemler for senere utvidelser
av rapporteringsplikten. Forskriftshjemlene uthuler begrensingene
som foreløpig retter kravene mot de ca. 1 200 største bedriftene
i Norge og legger til rette for senere utvidelser til mindre virksomheter
som i forslaget er unntatt. Det er videre betydelig overlapp mellom
enkelte rapporteringskrav etter de europeiske rapporteringsstandardene
og eksisterende regler i regnskapsloven, åpenhetsloven og likestillings-
og diskrimineringsloven. Kravene er imidlertid ikke identiske og
det risikeres dobbeltrapportering fra virksomhetene om ikke bestemmelsene
samkjøres – noe som skal «evalueres» og ikke er klart.
Disse medlemmer viser
til at kostnadene ved gjennomføringen av CSRD kan komme opp i millionklassen
for de største bedriftene, ned til noen titusener for de mindre.
Revisjonsvirksomheter må ha opplæring og sertifisering for å kunne
attestere rapporteringen. Finanstilsynet vil få økte kostnader,
og siden regjeringen også vil omfatte statlig virksomhet i rapporteringsplikten,
øker også de offentlige utgiftene. EU-kommisjonen er iht. CSRD-direktivet
også pålagt å utarbeide en rapport i 2029 med vurderinger av om
målene med regelverksendringene oppnås. Dette underbygger etter disse medlemmers syn at det ikke er gitt
at ressursbruken og kostnadene forbundet med det foreslåtte rapporteringsregimet
står i forhold til nytten.
Disse medlemmer legger
til grunn at ingenting hindrer norske foretak som har behov for
det, fra å følge EUs regler og rapporteringsstandarder, også uten
at dette er bestemt i lov. Frivillige rapporteringsstandarder for små
og mellomstore unoterte foretak er også under utvikling i EU. Disse
rapporteringsstandardene opplyses å ikke bli vedtatt i form av rettsakter
eller være hjemlet i norsk lov, og tilsvarende regime kunne vært
et tilbud også for større virksomheter med mer komplisert rapporteringsbehov
overfor sine omgivelser.
Det fremstår for disse
medlemmer unødvendig og uheldig at regjeringen forskutterer
gjennomføring og ikrafttredelse av EUs direktiv om bærekraftsrapportering
allerede fra inneværende regnskapsår, da direktivet ennå ikke er
innlemmet i EØS-avtalen. Disse medlemmer viser
til at regjeringen har et stort etterslep i arbeidet med tidligere
direktiver, og merker seg at regjeringspartiene i denne saken hurtigst
mulig vil underlegge Norge nye EU-regler allerede før forslag om
innlemmelse i EØS-avtalen foreligger.
Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet også gikk imot tilrådingen i Innst. 49
L (2021–2022) og Innst. 50 S (2021–2022), jf. Prop. 208 LS (2020–2021)
om lov om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren
og et rammeverk for bærekraftige investeringer og samtykke til deltagelse
i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU)
2019/2088 og forordning (EU) 2020/852 (taksonomiforordningen).