Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eigil Knutsen, lederen Tuva Moflag, Tellef Inge Mørland, Nils Kristen Sandtrøen, Maria Aasen-Svensrud og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Tina Bru, Heidi Nordby Lunde, Helge Orten og Emilie Schäffer, fra Senterpartiet, Kjerstin Wøyen Funderud, Ole André Myhrvold og Per Martin Sandtrøen, fra Fremskrittspartiet, Hans Andreas Limi og Roy Steffensen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra Rødt, Marie Sneve Martinussen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til finansministerens rettebrev av 8. april 2024. Brevet følger vedlagt denne innstillingen, og det er i komiteens tilråding tatt hensyn til rettebrevet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til en økende etterspørsel etter investeringer som skal være bærekraftige og ansvarlige, der både profesjonelle og ikke-profesjonelle investorer ønsker å bidra til en bærekraftig utvikling. Derfor har Stortinget tidligere sluttet seg til EUs taksonomiforordning, som bidrar til å unngå risiko og markedssvikt gjennom et felles klassifiseringssystem for å definere bærekraftig aktivitet. Samtidig sluttet Stortinget seg til EUs forordning om bærekraftsrelaterte opplysninger i sektoren for finansielle tjenester (offentliggjøringsforordningen), som styrker investorbeskyttelsen og forbedrer informasjonen til sluttinvestor om hvordan bærekraft er tatt hensyn til.

Flertallet viser til at formålet med EU-direktivet Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD) er å legge til rette for omstilling til en mer bærekraftig økonomi gjennom å gi markedet sammenlignbar informasjon, slik at det blir enklere å foreta finansielle beslutninger som vrir kapitalstrømmene i en mer bærekraftig retning. De nye reglene forventes derfor også å sette sivilsamfunnet bedre i stand til å holde foretak ansvarlige for deres påvirkning på samfunn og miljø. Direktivet trådte i kraft 5. januar 2023, og skal gjennomføres i nasjonal lovgivning innen juli 2024.

Flertallet viser til at det finnes flere frivillige rammeverk og standarder om bærekraftsrapportering. Men mangelen på én standard eller ett rammeverk kan både øke byrdene for foretakene som rapporterer og redusere nytten, relevansen og sammenlignbarheten av informasjonen som rapporteres. I Norge har Verdipapirlovutvalget sett på de ulike kravene til bærekraftsrapportering, blant annet i taksonomiforordningen og offentliggjøringsforordningen, og deretter foreslått endringer i regnskapsloven, verdipapirhandelloven og åpenhetsloven m.fl. Forslagene har vært på høring og støttes i hovedsak av høringsinstansene.

Flertallet viser til at rapporteringsstandarder for bærekraft (ESRS – European Sustainability Reporting Standards) er en del av CSRD. Disse rapporteringsstandardene blir nå lovpålagte og skal hjelpe virksomheter med å identifisere hva de skal rapportere om og hvordan, etter kravene i CSRD. Innføringen skal foregå trinnvis, slik at det i første omgang er store foretak og morselskap i store konsern som blir omfattet av rapporteringsplikten, før denne utvides til noterte små og mellomstore foretak og morselskap i små og mellomstore konsern. Unoterte små og mellomstore foretak kan rapportere på frivillig basis. Det betyr at det store flertall av norske virksomheter ikke vil være forpliktet til å rapportere etter bærekraftsdirektivet.

Flertallet understreker likevel at det er viktig at også små og mellomstore bedrifter sikres muligheter til å utveksle bærekraftsinformasjon til sine leverandører og kunder og dermed også tilgang til markedet for bærekraftig finansiering. Derfor er det viktig at det offentlige legger til rette for en standardisert frivilling bærekraftsrapportering som bør være operativ og tilgjengelig før fristen i 2030.

Flertallet legger til grunn at virksomheter som både vil være omfattet av kravet til bærekraftsrapportering etter regnskapsloven og kravet til redegjørelse etter åpenhetsloven, vil kunne samordne rapportene for å unngå dobbeltrapportering for å unngå unødvendig bruk av ressurser og svekket produktivitet i norske virksomheter.

Flertallet merker seg at departementet i utgangspunktet har konkludert med at det bare er revisorer som skal kunne attestere bærekraftsinformasjon, men ønsker å innføre en hjemmel til å gi forskrift om at såkalte uavhengige tilbydere av attestasjonstjenester (IASP-er) likevel kan tillates, og mener dette bør prioriteres slik at ikke norske tilbydere av slike tjenester utelukkes fra markedet.

Flertallet slutter seg til regjeringens forslag om endringer i regnskapsloven mv. (bærekraftsrapportering).

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti støtter forslagene til endringer i regnskapsloven, revisorloven og verdipapirhandelloven knyttet til bærekraftsrapportering og de overordnede målene med regelverksendringene knyttet til tilstrekkelig offentlig informasjon om bærekraftsrisikoene selskaper – og da særlig selskaper av en viss størrelse – er eksponert for og hvordan dette igjen påvirker mennesker og miljø. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at det er en rekke forutsetninger som må på plass for at denne type informasjon reelt sett er sammenlignbar, pålitelig og enkel å finne for forbrukere.

Disse medlemmer vil påpeke at det påhviler det offentlige et stort ansvar for at bærekraftsrapporteringen blir reell og funksjonell. Dette gjelder både tilgang til data som skal rapporteres, veiledning om hvordan data skal innhentes og rapporteres, og oppfølging og tilsyn av hvordan data innhentes og rapporteres. Disse medlemmer er også bekymret for hvor rigget det offentlige selv er for å følge regelendringene som blir foreslått, bl.a. knyttet til offentlige foretak som nå blir underlagt loven, men som i motsetning til f.eks. finanssektoren ikke har operative systemer på plass for verken datainnhenting eller rapporteringsrutiner. Disse medlemmer viser til høringsuttalelsen til NOU 2023:15 Bærekraftsrapportering fra IIA Norge, hvor det påpekes at det finnes en rekke forhold som kan true realiseringen av målene som ligger til grunn for CSRD-direktivet. Bl.a. peker IIA Norge på at dersom virksomhetenes oppmerksomhet og innsats ensidig blir rettet mot å oppfylle kravene til rapportering, vil det fort komme i veien for å finne og gjennomføre gode tiltak for å faktisk nå bærekraftsmålene. Disse medlemmer deler videre IIA Norges syn om at gjennomføringen av direktivet i Norge ikke må gjøres på en mindre effektiv måte enn i andre europeiske land, fordi det da vil medføre unødvendig bruk av ressurser og svekket produktivitet i norske virksomheter. Dessuten må det stilles et tydelig krav om at revisor skal gjøre en vurdering av om rapporteringen er dekkende. Dersom det ikke gjøres, vil revisjonen kun gi en bekreftelse av om den rapporteringen som er gjort, isolert sett er korrekt, og ikke av at virksomheten har rapportert inn de forholdene som har størst virkning på bærekraftsmålene. Ikke minst peker IIA Norge på at myndighetenes oppfølging av virksomhetenes rapportering på bærekraft må være hensiktsmessig og effektiv.

Disse medlemmer etterlyser på denne bakgrunn en bredere vurdering av om hvordan gjennomføringen av direktivet planlegges i andre europeiske land, retningslinjer for hvordan norske virksomheter skal oppfylle direktivets krav, tilrettelegging for hvordan foretak som allerede fra 2024 skal og kan innberette dokumentasjon til bankene, hva som er status for arbeidet i offentlige virksomheter, og ikke minst at involverte offentlige myndigheter, bl.a. Finanstilsynet, tidsnok har kapasitet, kompetanse og hjemmelsgrunnlag for å fylle sin rolle. Det avgjørende er at oppfølging og gjennomføring av direktivet faktisk bidrar til at rapporteringen gjør virksomhetene mer bærekraftige i praksis.

Disse medlemmer har vurdert om det vil være hensiktsmessig å utsette gjennomføring av direktivet med ett år for å sikre at det reelt er mulig å innhente og rapportere nødvendige data for virksomheter underlagt lovendringen, men har kommet til at det sannsynligvis bare fører til at foretakene utsetter nødvendige forberedelser tilsvarende.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter at det etableres standarder for rapportering, herunder også bærekraftsrapportering. Dette vil kunne være til fordel, eller sågar være avgjørende, for virksomheter som ser forretningsmessige behov for å kunne redegjøre for bedriftens stilling i slike spørsmål overfor interessenter i inn- og utland som i økende grad krever dette. Det kan gjelde kunder, investorer, banker og kredittforetak med mer, som setter slik informasjon som et krav til virksomheter de skal ha en relasjon til.

Disse medlemmer støtter derimot ikke regjeringens krav om at alle norske foretak innenfor nærmere definerte kategorier skal lovpålegges å rapportere på klima- og miljøinformasjon, sosiale og styringsmessige forhold mv. ut over det aktørene selv finner hensiktsmessig. Det er allerede for mange lov- og rapporteringskrav pålagt bedriftene, og nye krav som svekker norske bedrifters konkurransekraft, må unngås. Disse medlemmer mener slike byrder på næringsvirksomhet skal reduseres. Disse medlemmer viser til at lovforslaget vil gjøre at en rekke aktører blir underlagt nye krav og rapporteringsplikter. Disse medlemmer anser at i en kost-nyttevurdering kan lovforslaget om bærekraftsrapportering ikke forsvare slike ekstra byrder.

Disse medlemmer peker videre på regjeringens forslag om forskriftshjemler for senere utvidelser av rapporteringsplikten. Forskriftshjemlene uthuler begrensingene som foreløpig retter kravene mot de ca. 1 200 største bedriftene i Norge og legger til rette for senere utvidelser til mindre virksomheter som i forslaget er unntatt. Det er videre betydelig overlapp mellom enkelte rapporteringskrav etter de europeiske rapporteringsstandardene og eksisterende regler i regnskapsloven, åpenhetsloven og likestillings- og diskrimineringsloven. Kravene er imidlertid ikke identiske og det risikeres dobbeltrapportering fra virksomhetene om ikke bestemmelsene samkjøres – noe som skal «evalueres» og ikke er klart.

Disse medlemmer viser til at kostnadene ved gjennomføringen av CSRD kan komme opp i millionklassen for de største bedriftene, ned til noen titusener for de mindre. Revisjonsvirksomheter må ha opplæring og sertifisering for å kunne attestere rapporteringen. Finanstilsynet vil få økte kostnader, og siden regjeringen også vil omfatte statlig virksomhet i rapporteringsplikten, øker også de offentlige utgiftene. EU-kommisjonen er iht. CSRD-direktivet også pålagt å utarbeide en rapport i 2029 med vurderinger av om målene med regelverksendringene oppnås. Dette underbygger etter disse medlemmers syn at det ikke er gitt at ressursbruken og kostnadene forbundet med det foreslåtte rapporteringsregimet står i forhold til nytten.

Disse medlemmer legger til grunn at ingenting hindrer norske foretak som har behov for det, fra å følge EUs regler og rapporteringsstandarder, også uten at dette er bestemt i lov. Frivillige rapporteringsstandarder for små og mellomstore unoterte foretak er også under utvikling i EU. Disse rapporteringsstandardene opplyses å ikke bli vedtatt i form av rettsakter eller være hjemlet i norsk lov, og tilsvarende regime kunne vært et tilbud også for større virksomheter med mer komplisert rapporteringsbehov overfor sine omgivelser.

Det fremstår for disse medlemmer unødvendig og uheldig at regjeringen forskutterer gjennomføring og ikrafttredelse av EUs direktiv om bærekraftsrapportering allerede fra inneværende regnskapsår, da direktivet ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen. Disse medlemmer viser til at regjeringen har et stort etterslep i arbeidet med tidligere direktiver, og merker seg at regjeringspartiene i denne saken hurtigst mulig vil underlegge Norge nye EU-regler allerede før forslag om innlemmelse i EØS-avtalen foreligger.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet også gikk imot tilrådingen i Innst. 49 L (2021–2022) og Innst. 50 S (2021–2022), jf. Prop. 208 LS (2020–2021) om lov om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren og et rammeverk for bærekraftige investeringer og samtykke til deltagelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2019/2088 og forordning (EU) 2020/852 (taksonomiforordningen).