3.1 Innsatsområde 1: «Fleire skal få høve til å eige eigen bustad»
For å oppnå målet om at flere skal eie egen
bolig, satser komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Rødt, på å gjenreise og fornye Husbanken. Det arbeidet er
godt i gang og skal nå utvikles videre. Flertallet anser
Husbanken som nøkkelen for å lykkes med en aktiv boligpolitikk.
Derfor er det avgjørende at Husbanken har mer penger å låne ut til
boligformål. Husbanken skal få et nytt mandat, og Husbanken skal
få et mye større ansvar for det boligsosiale arbeidet, blant annet
gjennom et nytt ansvar for leiemarkedet. Husbanken skal åpne for
forsøk med startlån, også til førstegangsetablerere. Under regjeringen
Solberg ble Husbanken vingeklippet.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener Husbanken må styrkes betydelig fremover, og være med å løse
de boligpolitiske utfordringene landet står i. I 2022 fikk 500 flere
personer hjelp til å kjøpe egen bolig enn i regjeringen Solbergs
siste år. Derfor prioriterte dette flertallet også
Husbanken i statsbudsjettet for 2024. Regjeringen har sammen med
Sosialistisk Venstreparti styrka Husbanken med 10 mrd. kroner siden
2022. Utlånsramma ble økt både for å bygge studentboliger og gi
flere startlån, samt en mrd. kroner til kommunale utleieboliger. Ved
å bygge flere studentboliger frigjøres utleieboliger i det ordinære
leiemarkedet og dermed dempes presset i utleiemarkedet.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Rødt, viser til at startlån skal brukes mer i distriktskommuner
for å bidra til flere egna boliger i distriktene.
Flertallet mener
det er uheldig dersom mangel på boliger og lite fungerende boligmarked
hindrer folk i å etablere seg i distriktene. Flertallet anser
det også som en utfordring at folk som vil bygge bolig selv, ikke får
lån fra vanlig bank pga. lav markedsverdi på det ferdige huset. Flertallet viser til at denne boligmeldingen
åpner for ytterligere virkemidler, bl.a. tilskudd til boligbygging
i distriktene og tiltak for å redusere risikotap ved bygging.
Videre vil komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vise til at
undersøkelser viser at unges motivasjon for å bo i en distriktskommune
er enebolig med egen hage og lett tilgang til naturen. Disse medlemmer mener derfor at kommuner
skal ha handlingsrom til å kunne bestemme hvor nye boliger skal
bli bygd, jf. Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet,
som ble sendt på høring i mars 2024. I distriktsområder med lavt utbyggingspress,
lavt folketall og/eller negativ befolkningsutvikling skal de reviderte
planretningslinjene særlig bidra til utvikling av levedyktige lokalsamfunn.
Disse medlemmer viser
også til at regjeringen har hatt på høring forslag til endringer
i borettslagsloven og eierseksjonsloven for å legge bedre til rette
for boligkjøpsmodeller.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det er en sterk
tradisjon for å eie egen bolig i Norge, og selveierdemokratiet er
en av bærebjelkene i det norske samfunnet. Det bidrar til et mangfoldig
privat eierskap, til økt sparing og gode bomiljø. Å eie egen bolig
gir større økonomisk trygghet og forutsigbarhet for familiene og
kan dermed ha positiv effekt på barns oppvekst. Omtrent 80 pst.
av innbyggerne eier sin egen bolig, og tall viser at 90 pst. eier
sin egen bolig i løpet av livet.
Disse medlemmer viser
samtidig til at det blir stadig vanskeligere for unge å komme inn
på boligmarkedet, særlig i pressområdene. Økte boligpriser kombinert
med utlånsforskriften bidrar til behov for økt oppsparing av egenkapital.
Tall fra Norges Eiendomsmeglerforbund viser at Norge siden 2022
har vært inne i en periode med synkende antall førstegangskjøpere.
Fjerde kvartal i 2023 var det svakeste fjerdekvartalet som var registrert
siden 2008, og 2023 som helhet hadde det laveste antallet førstegangskjøpere
siden Norges Eiendomsmeglerforbund begynte å registrere førstegangskjøpere.
Sykepleierindeksen viser i tillegg at i 2023 kan en sykepleier bare
kjøpe 2,4 pst. av leilighetene som er til salgs i Oslo. Disse medlemmer viser videre til at det
samtidig er mange førstegangskjøpere som har betjeningsevne, men
ikke tilstrekkelig egenkapital til å kunne kjøpe egen bolig. Det
er derfor viktig å se på tiltak som kan legge til rette for at denne
gruppen enklere kan komme inn på boligmarkedet. Et slikt tiltak
er Boligsparing for unge (BSU). Under regjeringen Solberg økte regjeringen
det maksimale årlige sparebeløpet fra 150 000 kroner til 300 000
kroner, og ordningen ble mer målrettet mot unge voksne, førstegangskjøpere. Disse medlemmer viser til at det ble
kuttet i BSU-ordningen i budsjettforliket mellom regjeringspartiene
og Sosialistisk Venstreparti i statsbudsjettet for 2023, og at dette svekket
BSU-ordningen.
Komiteens medlemmer
fra Høyre viser til at Høyre har prioritert å styrke BSU-ordningen
i sitt alternative statsbudsjett for 2024 og foreslår å gi 1 000 kroner
i skattefradrag på de første 10 000 kroner spart i året, til ungdom
som sparer i BSU. I tillegg til å legge til rette for økt sparing,
er det viktig med fortsatt fleksibilitet i utlånsforskriften. Disse medlemmer mener at det er behov
for tiltak som vil gi resultater raskt, og at en revidering av utlånsforskriften
er et tiltak der resultatene fort vil bli synlige.
Disse medlemmer viser
til at regjeringen i boligmeldingen har pekt på startlån som det
viktigste boligpolitiske virkemiddelet for å få flere inn på boligmarkedet. Disse medlemmer er uenige i denne konklusjonen
og viser til at det viktigste som kan gjøres for å få flere inn
på boligmarkedet, er å sørge for at det bygges mer og raskere, slik
at det blir flere boliger tilgjengelig på markedet. Disse medlemmer mener likevel at det er
et politisk ansvar å hjelpe vanskeligstilte med å komme seg inn
på boligmarkedet. Det viktigste virkemiddelet for å gjennomføre
dette er Husbanken, som har en svært viktig rolle som en boligsosial
aktør. Under regjeringen Solberg ble det gjort flere endringer i
Husbankens støtteordninger for å treffe dem som trenger det mest,
bedre. Disse medlemmer viser til at
målgruppen for startlån ble snevret inn i 2014 til å gjelde langsiktig
vanskeligstilte på boligmarkedet, samtidig som unge med gode inntektsutsikter
ble tatt ut. Disse medlemmer viser til
at før denne endringen, i 2013, var 22 pst. av dem som mottok startlån,
vanskeligstilte – noen år etter at startlånsordningen ble mer målrettet,
i 2017, var 98 pst. av dem som mottok startlån, vanskeligstilte. Disse medlemmer understreker at Husbankens rolle
må være et effektivt og treffsikkert hjelpemiddel for å hjelpe de
svakeste inn på boligmarkedet, og støtter derfor ikke regjeringens
forslag om å igjen utvide gruppen som mottar startlån. Disse medlemmer viser også til at den
gjennomsnittlige utbetalingen av startlån økte under regjeringen
Solberg fra 617 000 kroner til 1,8 mill. kroner. Dette har bidratt
til at flere har fått mulighet til å kjøpe et hjem.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til Husbankens oversikt over tildelte startlån i perioden
2012 til 2021, som viser at antall husstander som fikk startlån,
gikk ned fra 12 501 husstander i 2012 til 7 391 husstander i 2021.
I samme periode ble utlånsrammen økt fra 7 mrd. kroner til 13,5
mrd. kroner, og gjennomsnittslånet økte fra 561 000 kroner til 2
mill. kroner.
Komiteens medlemmer
fra Høyre viser videre til at det ble lagt frem en nasjonal
strategi for sosial boligpolitikk i desember 2020, med flere tiltak
for å hjelpe flere inn på boligmarkedet. Disse
medlemmer viser videre til Høyres alternative statsbudsjett
for 2024, der det foreslås 50 mill. kroner til et pilotprosjekt
der Husbanken matcher den oppsparte egenkapitalen til folk i lavinntektsgrupper.
Disse medlemmer viser
til at det i dag er flere ulike boligkjøpsmodeller på markedet.
Disse har til felles at de gir nye veier inn på boligmarkedet for
dem som ikke har mulighet å kjøpe en bolig på den tradisjonelle måten.
De vanligste er ulike leie-til-eie-ordninger og deleie. Modellene
gjør at boligutviklere når ut til flere potensielle boligkjøpere
og kan komme raskere til byggestart. Det er viktig å legge til rette
for ulike boligkjøpsmodeller for å få flere inn i boligmarkedet. Disse medlemmer mener at det i tillegg
til ulike boligkjøpsmodeller også må utvikles andre tiltak for å
få vanskeligstilte på boligmarkedet, og til utprøving av nye boligmodeller
for personer med særskilte boligbehov. Det vises videre til at Høyre
i sitt alternative statsbudsjett for 2024 foreslår 73,5 mill. kroner
til utleieboliger for vanskeligstilte og alternative boligmodeller.
Dette er midler som kunne gi gode botilbud for flyktninger, utviklingshemmede,
personer med rusproblemer og psykiske lidelser, og egnede boliger
for barn og unge.
Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen, senest
i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2025, komme tilbake
til Stortinget med et lovforslag som legger til rette for at flere
boliger kan tilbys gjennom alternative boligkjøpsmodeller, herunder
regjeringen Solbergs forslag om å åpne for at kommuner kan stille
krav om alternative boligkjøpsmodeller i byggeprosjekter.»
«Stortinget ber regjeringen, senest
i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2025, legge frem
forslag til én enhetlig metode for fastsettelse av skattegrunnlaget
for kommunal eiendomsskatt for å sikre likebehandling.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede
en pilotordning hvor private initiativ for bygging av studentboliger
kan få tilgang til husbanklån på lik linje med studentsamskipnader
og studentboligstiftelser.»
«Stortinget ber regjeringen legge
frem et forslag om økt skattefradrag for BSU.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener det er viktig at eierlinjen ligger
fast, og at flere skal ha muligheten til eie en egen bolig. Den
store verdien av det brede eierskapet av boliger, både for den enkelte
husholdning og for samfunnet, har vært en suksesshistorie. Bredt
eierskap gir bedre formuesfordeling og mindre forskjeller. Disse medlemmer viser til at bolig er
den største økonomiske investeringen mange i befolkningen foretar
seg. Det å eie egen bolig er et grunnleggende gode i velferdssamfunnet
ved siden av arbeid, helse og utdanning. De færreste kjøper bolig for
å investere og tjene penger. Folk kjøper bolig for å bygge en trygg
og uavhengig ramme rundt livene sine. Disse
medlemmer er opptatt å få gjennomført en boligpolitikk som
bidrar til økt boligbygging, hvor flere får muligheten til å komme
inn på boligmarkedet. Flere forenklinger og færre krav innenfor
plan og bygg holder bokostnadene nede, slik at folk kan beholde
boligen og man får et leiemarked med økt valgfrihet. Disse medlemmer registrerer at regjeringen
ikke foreslår noen endringer i skattepolitikken på boligfeltet.
Disse medlemmer viser
til at til tross for markant økende renter og levekostnader har
man det siste året vært vitne til sterk prisvekst på boliger i store
deler av landet. Prisveksten har ført til at mange har hatt vanskeligheter
med å komme seg inn på boligmarkedet. Spesielt i Oslo og andre byområder
har prisstigningen vært vesentlig høyere enn i landet sett under
ett.
Disse medlemmer registrerer
at regjeringens viktigste virkemiddel for å hjelpe mennesker med
langvarige boligfinansieringsordninger inn i en eid bolig, er ved
å satse på startlån fra Husbanken. Disse medlemmer mener
konsekvensene av regjeringens politikk ved å kun satse på startlån
vil være at det bidrar til at boligprisene øker på lengre sikt. Disse medlemmer mener to viktige virkemidler
for å få ned boligprisene og hjelpe flere inn på boligmarkedet er
gjennom økt boligbygging og å fjerne utlånsforskriften. Utlånsforskriften
skal bidra til en mer bærekraftig utvikling i boliglånsmarkedet. Disse medlemmer mener forskriften fungerte
etter hensikten i den situasjonen den ble etablert, men nå er for
lite fleksibel for unge mennesker med betjeningsevne. Disse medlemmer mener at egenandelskravet
er urettferdig fordi det skaper et klasseskille, der barn med foreldre
som har vært med på prisveksten i f.eks. Oslo, har råd til å kjøpe
bolig, mens andre må leie. Disse medlemmer mener
at bankene fullt ut er i stand til å vurdere låntakernes evne til
å betjene sine lån, og at forskriften ikke lenger tjener hensikten. Disse medlemmer mener en mellomløsning
til å fjerne utlånsforskriften er å gjøre endringer i den, for eksempel
større fleksibilitetskvote, differensiering ved kjøp av ny eller
brukt bolig, redusert stresstest og/eller lavere krav ved fastrente.
Dette vil kunne være effektive virkemidler som hadde bidratt til
å få opp boligbyggingen. Disse medlemmer viser til
Dokument 8:239 S (2022–2023), som inneholdt forslag til flere tiltak
for å bedre boligpolitikken.
Disse medlemmer viser
til at regjeringen i boligmeldingen ikke nevner noen tiltak på Boligsparing for
ungdom (BSU). BSU er en gunstig ordning, og et virkemiddel for at
unge skal få mulighet til å spare opp egenkapital til kjøp av bolig. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet
og Senterpartiet med støtte fra Sosialistisk Venstreparti halverte
rammen for BSU i statsbudsjettet for 2023, og har med dette lagt
nye hindringer i veien for mange unges mål om egen bolig. Disse medlemmer mener at ordningens maksbeløp
og årlige sparebeløp med skattefradrag bør økes. Disse medlemmer vil
heve grensen for hva unge mennesker både årlig og totalt kan spare
til egen bolig gjennom BSU, slik at flere unge får en enklere vei
inn på boligmarkedet. Disse medlemmer viser
til Dokument 8:239 S (2022–2023), som inneholdt forslag om tiltak
for å styrke BSU-ordningen.
Disse medlemmer viser
til at i statsbudsjettet for 2024 er det forventet at nordmenn skal
betale 11,4 mrd. kroner i dokumentavgift når de kjøper eiendom. 2,5
pst. i dokumentavgift gjør boligen dyrere enn den strengt tatt burde
være. En bolig til 5 mill. kroner fordyres med 125 000 kroner i
avgift til staten. Disse medlemmer mener
at dokumentavgiften ikke er hensiktsmessig for å bidra til et fungerende
og enklere tilgjengelig boligmarked. Disse
medlemmer ønsker derfor å fjerne dokumentavgiften på sikt,
med skjerming av førstegangsetablerere som en mellomløsning. Disse medlemmer viser til Dokument 8:239
S (2022–2023), som inneholdt forslag til tiltak for å starte utfasingen
av dokumentavgiften.
Disse medlemmer mener
at byggesaksgebyrer skal følge selvkostprinsippet. Disse
medlemmer viser til at kommunene ikke har noen insentiver
til å effektivisere byggesaksarbeidet når de likevel kan sende regningen
direkte til utbygger. Disse medlemmer mener
det må settes tak på byggesaksgebyrene, slik at det skal lønne seg
for kommunene å effektivisere driften. NRK og Forbrukerrådet har
tidligere dokumentert store prisforskjeller i kommunale byggesaksgebyrer
på tilnærmet identiske prosjekter. Disse medlemmer legger
til grunn en streng holdning til at gebyrene kun skal være kostnadsdekkende,
og at behandlingsprosessen i tillegg må effektiviseres og måles
mot prosessene i kommuner med lave kostnader. Disse
medlemmer viser til Dokument 8:239 S (2022–2023), hvor det
ble foreslått tiltak for å sette et tak på byggesaksgebyrer eller innføre
andre insentiver til at kommunene effektiviserer behandlingsprosessen.
Disse medlemmer viser
til at nye boligkjøpsmodeller har hjulpet flere inn på boligmarkedet,
men disse medlemmer mener at nye boligkjøpsmodeller
bare er et supplement i boligmarkedet og at dette ikke i seg selv
løser de store utfordringene med tilgangen til boliger som folk
har råd til. Alternative boligkjøpsmodeller fremstår i hovedsak
som omgåelser av de utfordringer som utlånsforskriften gir boligkjøpere, og
er for de fleste en dyrere finansiering enn ordinære banklån. Disse medlemmer viser videre til at dette er
et område hvor det er muligheter for useriøse aktører å operere.
Disse medlemmer mener
det hjelper lite å komme med virkemidler til at folk skal kunne
kjøpe en bolig, når folk ikke klarer å beholde boligen på grunn
av økte bokostnader. Disse medlemmer viser
til at boligeiere sine boutgifter har økt kraftig de senere årene. Disse medlemmer viser til boligmeldingen:
«Den gjennomsnittlege årlege buutgifta
for bustadeigarar var på i gjennomsnitt 176 000 kroner i 2023. Det
var ein vekst på 14 prosent (21 300 kroner) sidan 2021. Dei auka
buutgiftene for bustadeigarar er òg tydeleg i berekningar frå Huseiernes
Landsforbund. For ein einebustad på 120 kvadratmeter har dei anslått
ei auke i bukostnadene frå 2021 til 2023 på 24 prosent, også her målt
i 2023-kroner. Deira bukostnadsanslag for 2023 var på 179 000 kroner.
Mange hushald bruker ein stor del av inntektene sine på buutgifter.
Halvparten av alle hushalda brukte i 2023 meir enn 25 prosent av
den disponible inntekta si på buutgifter. 44 prosent av eigarane og
67 prosent av dei som leiger bustad, hadde ei buutgift som svarte
til over 25 prosent av den disponible inntekta.»
Disse medlemmer mener
et steg i riktig retning er å fjerne eiendomsskatten. Statistikk
fra SSB (31. august 2023) viser at av 356 kommuner er det 248 kommuner
som har eiendomsskatt på boliger og fritidsboliger. Disse medlemmer viser til at mange kommuner
har retaksert boligene, eller skiftet til å bruke Skatteetatens
formuesverdi, slik at boligene i praksis takseres hvert år. Dermed
har eiendomsskatten også økt i år fra i fjor. Disse
medlemmer viser til Huseiernes kommuneundersøkelse i 2022,
som viste at kommunene budsjetterer med ytterligere inntekter fra
eiendomsskatten i årene som kommer. Disse
medlemmer mener en slik utvikling, på toppen av en sterk kostnadsøkning
på grunn av utilstrekkelige tiltak mot høye strøm-, drivstoff- og
matpriser, er svært uheldig. Det betyr at i de aller fleste kommuner
med eiendomsskatt må alle som eier leilighet eller hus, betale flere
tusen kroner i avgift på å eie sin egen bolig. Disse
medlemmer viser til Dokument 8:239 S (2022–2023) som inneholdt forslag
til tiltak for å starte utfasingen av den kommunale eiendomsskatten.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Rødt viser til rapporten Prognose
for kommunale gebyrer 2024 utarbeidet av Samfunnsøkonomisk analyse
for Huseierne. Rapporten viser til bokostnadsindeksen. Denne indeksen
viser at de kommunale gebyrene har økt mer enn både pris- og lønnsveksten
i perioden 2010 til 2022. I gjennomsnitt var økningen i kommunale
gebyrer på 53 pst., mens konsumprisene i samme periode økte med
33 pst. og lønnsveksten var på 47 pst. I 2023 økte de kommunale gebyrene
kraftig, med en gjennomsnittlig økning på 17 pst. Dette skyldes
at gebyrene for vann og avløp økte med hele 19 pst., men også en
økning i gebyrene til renovasjon på 8 pst. Flere av årsakene til
at de kommunale gebyrene har økt, er ifølge kommunene økte byggekostnader,
økt rente, nyinvesteringer knyttet til for eksempel reservevannforsyning
og strengere krav til nitrogenrensing. Disse
medlemmer viser til at beregningene i rapporten viser at gebyrene
for vann og avløp i gjennomsnitt vil øke med henholdsvis 60 og 57
pst. fra 2023 til 2027, mens økningen er på 20 pst. for renovasjon.
Målt i kroner er økningen i gjennomsnitt på om lag 2 650 kroner
for vann, 3 250 kroner for avløp og 900 kroner for renovasjon. Samlet
gir dette en økning i kommunale gebyrer på nesten 6 800 kroner i
2027 sammenlignet med 2023. Dette tilsvarer en økning på om lag
550 kroner per måned. Disse medlemmer viser
til at kommuner rundt Oslofjorden sitt nedslagsfelt har fått pålegg
om nitrogenrensing. Dette vil på sikt føre til økte gebyrer for
innbyggere som bor i disse kommunene. Disse
medlemmer mener at når staten pålegger kommunene nye rensekrav,
må staten dekke noe av kostnadene. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet og Rødt i forbindelse med behandlingen av
kommuneproposisjonen 2024 fremmet et forslag om at regjeringen skulle
legge frem en modell for en støtteordning for investeringer i nitrogenrensing
av avløpsvann i områder som blir pålagt nye rensekrav. Disse medlemmer viser til at EU har vedtatt
et nytt revidert avløpsdirektiv. Disse medlemmer viser
til pressemeldingen fra Norsk Vann publisert 2. mars 2023:
«Norsk Vann mener EUs forslag til revidert
avløpsdirektiv innebærer en økonomisk bombe, spesielt for innbyggerne
i Distrikts-Norge. Årlige avløpsgebyrer på over 50 000 kroner kan
bli konsekvensen for husholdninger. Og det verste er at de påkrevde
investeringene mange steder kan vise seg å få negativ klima- og
miljønytte under norske forhold.»
Disse medlemmer er
bekymret for at en implementering av nytt revidert avløpsdirektiv
vil føre til ytterligere økninger i kommunale gebyrer for mange
innbyggere. Dette vil kunne gjøre det vanskelig for folk å kunne
beholde boligen på sikt.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at bolig skal
være noe å bo i, og ikke noe å spekulere i. Dagens boligsektor er først
og fremst markedsregulert, med få sosiale reguleringer. Når dette
kombineres med gunstige skattefordeler for boligeiere, har samfunnet
endt opp med en boligsektor som over flere år har fungert som et
lukrativt investerings- og spekulasjonsobjekt, med høy avkastning
på investeringene i større byer og verditap i utkantstrøk. Bolig
har endt opp med å bli en av vår tids største ulikhetsdrivere, hvor
det skapes et tydelig klasseskille mellom de som allerede er inne
i boligmarkedet, og de som står utenfor. Utviklingen med sterk verdiøkning
på eiendom i byene forsterker kapitalopphopningen i sentrale strøk.
Disse medlemmer viser
til at det er en menneskerett å ha et trygt og godt sted å bo. Det
er derfor viktig å satse på sterk sosial boligpolitikk, som sikrer
alle et godt sted å bo, med forutsigbarhet og trygghet. Når en stadig
større andel av befolkningen, som for eksempel unge uten tilgang
på arv, enslige i alminnelige jobber med betalingsevne, men uten
egenkapital, uføre og trygdede blir stengt ute av boligmarkedet
fordi inngangsbilletten er for høy, er det nødvendig å prioritere en
langsiktig politikk for fremtidens boligbygging. Demografiutviklingen
med flere eldre og få unge tilsier at det vil være nødvendig å bygge
flere boliger og planlegge nye boformer slik at eldre kan bo trygt
hjemme lenger. Norge er allerede på overtid i å prioritere og opprette
en ikke-kommersiell boligsektor, med boliger utenom de som selges
på det ordinære markedet. Disse medlemmer deler
Leieboerforeningens innvendinger fremlagt i høringen, om at en av
boligmeldingens store svakheter er at den kun nevner ikke-kommersielle
og allmenne boliger, men at regjeringen ikke fremmer noen konkrete
forslag til tiltak for å stimulere utvikling av en ikke-kommersiell
boligsektor. Ifølge Leieboerforeningen vil en ikke-kommersiell utleiesektor
kunne levere leieboliger med langsiktige leiekontrakter, overkommelige
husleier og et sterkt beboerdemokrati. Videre etterlyser Leieboerforeningen
tiltak for en bærekraftig kommunal leiesektor.
Disse medlemmer viser
videre til at boligmeldingen omtaler den statsfinansierte ikke-kommersielle boligsektoren
i Finland, ARA-boliger, som blir leid ut til kostnadsdekkende leie.
ARA-boliger kan leies av et bredt lag av befolkningen, men modellen
omfatter også boliger for utvalgte grupper, som studenter, unge,
personer med nedsatt funksjonsevne eller utviklingshemmede. Den
tredje boligsektormodellen har blitt ytterligere videreutviklet
i Helsinki gjennom modellen Hitas, som er et eget system for pris
og kvalitet i boligbyggingen. Sentralt i modellen er at all tomtegrunn
er eid av Helsinki, og kommunen fester bort tomtegrunnen med vilkår
for utvikling. Innenfor hvert boligkvartal skal 25 pst. av boligene
være ARA-boliger, 30 pst. Hitas-boliger, mens de resterende boligene
skal være eierboliger som ikke er regulert.
Komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til budsjettenigheten mellom regjeringspartiene
og Sosialistisk Venstreparti om statsbudsjettet for 2024 om at regjeringen
skal utrede hvordan ikke-kommersielle boliger, med pris- og omsetningskontroll,
kan defineres, og komme tilbake på egnet måte innen 1. juli 2024.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener det haster å få på plass
en ikke-kommersiell boligsektor.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt ønsker å vektlegge at
det er nødvendig både å opprette ordninger for ikke-kommersielle
boligbyggelag, og å pålegge kommuner å innta en aktiv rolle i utviklingen
av en sosial boligsektor.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere
en egen tilskuddsordning i Husbanken for bygging av ikke-kommersielle
boliger i forslaget til statsbudsjett for 2025.»
Disse medlemmer viser
til høringsinnspill og innvending fra Eiendom Norge om at:
«Det er ingen hastetiltak for økt boligbygging
til tross den største nedgangen i boligbyggingen siden den andre
verdenskrig.»
Disse medlemmer påpeker
at Norge nå står overfor en akutt situasjon i boligsektoren, der
landet opplever den høyeste befolkningsveksten på ti år, parallelt
med tilnærmet full stans i byggingen av nyboligprosjekter. Dette
fører både til en utfordrende situasjon i byggenæringen, med påfølgende
permitteringer av arbeidere, konkurser og en desto mer presset boligsituasjon,
og økende priser i et presset leie- og bruktboligmarked. Dagens
akutte situasjon krever mer forutsigbarhet og bygging enn det markedskreftene
kan og vil levere.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis
representantforslag Dokument 8:41 S (2023–2024), jf. Innst. 197 S
(2023–2024) om trygge boliger for alle. I representantforslaget
fremmet Sosialistisk Venstreparti ti forslag for å styrke boligpolitikken.
I tillegg til blant annet å styrke Husbanken og få fortgang i reguleringen
og bygging av en ikke-kommersiell sektor, foreslo Sosialistisk Venstreparti
å opprette en låneordning hvor staten går inn som eier eller kausjonist
ved boligkjøp for personer som har betalingsevne, men ikke tilstrekkelig
egenkapital for et privat boliglån. Dette
medlem mener det er viktig å få på plass tiltak og ordninger
som åpner døra til boligmarkedet for flere grupper med betalingsevne.
I dag er det mange som ønsker å etablere seg i distriktskommuner,
men som opplever at boligmarkedet er en barriere. Med høye finans-
og byggekostnader er det vanskelig å få lån til å bygge bolig i
distriktskommuner. Dette fordi andrehåndsverdien vil være lavere
enn de faktiske kostnadene med å bygge boligene. Dette medlem mener
det må etableres ordninger hvor staten går inn og deler risikoen
i slike byggeprosjekter, for å støtte opp under rekrutteringsbehovene
til distriktskommuner.
Komiteens medlem
fra Rødt er dypt bekymret for situasjonen for byggenæringen
og den lave byggetakten i bransjen som presser opp prisene ytterligere
og gjør det enda vanskeligere for vanlige folk med vanlige inntekter
å kjøpe seg sin egen bolig. Dette medlem viser
til Dokument 8:59 S (2023–2024) representantforslag fra Rødt om
å forlenge permitteringsperioden og holde byggeaktiviteten oppe
for å beholde fagarbeidere i byggenæringen. I Innst. 221 S (2023–2024)
fikk Rødt gjennomslag for følgende vedtak:
«Stortinget ber regjeringen innen fremleggelsen
av revidert nasjonalbudsjett for 2024 gjøre en analyse av utviklingen
i byggebransjen for å kartlegge hvilke tiltak som kan være nødvendige
for å øke aktiviteten i næringen.»
Dette medlem mener
det haster for regjeringen å følge opp vedtaket, og mener videre
at regjeringen ikke har fulgt opp anmodningsvedtaket i sitt forslag
til revidert nasjonalbudsjett. Det er skuffende, all den tid byggenæringa
står midt i en nasjonal boligkrise.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til budsjettenigheten mellom regjeringspartiene og Sosialistisk
Venstreparti om statsbudsjettet for 2024 om at regjeringen i forskrift
om lån fra Husbanken skal inkludere startlån i forsøkshjemmelen
i en tidsbegrenset periode, herunder også forsøk for unge og førstegangsetablerere.
Partiene ble enige om at regjeringen skal ta sikte på at hjemmelen
skal tre i kraft fra 1. juli 2024, og forsøksordningen skal evalueres.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til NBBLs høringssvar,
der de svarer til regjeringens tiltak om å prioritere startlån som
det viktigste boligpolitiske virkemiddelet for å hjelpe flere til
å kunne eie egen bolig. NBBL anbefaler at startlån til unge uten
eller med lav egenkapital, men med betalingsevne, utvikles til å
bli en permanent ordning basert på forsøk i 2024. Videre peker de
på at dette ikke kan være det viktigste tiltaket for at flere skal
eie, men at det derimot er viktig å prioritere at det bygges nok
boliger slik at prisveksten stagges.
Dette medlem viser
videre til KS sitt høringssvar om at det i dagens boligmarked er
incentiver for å bygge mer når boligprisene øker, men få incentiver
når markedet og økonomien er mer usikker. Videre viser rapporten
Kostnader ved forsinkelser i boligprosjekter i Oslo, utført av Samfunnsøkonomisk
analyse AS på oppdrag av NBBL og Spekter, at ett års permanent forsinkelse
i boligbyggingen i Oslo koster samfunnet 1,2 mrd. kroner per år.
I forbindelse med lanseringen av rapporten etterlyser Spekter og
NBBL i en pressemelding hos NTB ordninger for at kommunene må premieres
eller pålegges å regulere nok tomter til boligformål. Dette medlem mener at det er på høy tid
å etablere en nasjonal boligplan som tar hensyn til boligbehovet
i hele landet og løser boligutfordringer både i pressområder og
distrikt.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere
en boligplan med konkrete mål for å dekke boligbehovet i kommunene,
og komme tilbake til Stortinget på egnet måte innen utgangen av
november 2024.»
Disse medlemmer viser
til at prisene på bolig er på vei opp, til tross for dyrtid og høy
rentebelastning. 1. mars 2024 lanserte Statistisk sentralbyrå (SSB)
tall som viser at prisen på nye boliger økte med 6,7 pst. fra 4.
kvartal 2022 til 4. kvartal 2023. I dette tidsrommet økte prisen på
nye flerboliger med 5,7 pst., mens prisen på nye eneboliger gikk
opp med 9 pst. Sykepleierindeksen viser en markant nedgang for andelen
boliger en sykepleier kan kjøpe over de siste ti årene. Mens en
sykepleier kunne kjøpe 13 av 100 boliger i 2013, falt denne andelen
til 2 av 100 boliger i 2023. På landsbasis har en enslig sykepleier råd
til 31,6 pst. av boligene. Selv om sykepleierindeksen viser en liten
oppgang i andel boliger i Oslo en sykepleier har råd til, er det
altså en markant negativ utvikling i tilgangen på egen bolig for
vanlige lønnsmottakere det siste tiåret. Disse
medlemmer mener at vi ikke lenger kan lene oss på at markedskreftene
vil rydde opp i den enorme prisveksten på boligmarkedet. Det er
derfor på tide å gjennomføre reguleringer som tilgjengeliggjør boligmassen
for vanlige lønnsmottakere, demper profittjaget og faktisk gjør
at bolig blir noe man bor i, ikke spekulerer i. Disse
medlemmer viser til en amerikansk studie fra 2020, The Effect
of Home-Sharing on House Prices and Rents: Evidence from Airbnb,
som konkluderer med at når antall Airbnb-oppføringer i en by øker,
stiger også leieprisene. Videre fører en økning i Airbnb-oppføringer
til en økt andel korttidsleieleiligheter og en nedgang i andelen
langtidsleieleiligheter. Disse medlemmer mener
derfor at det er prekært i en tid med mangel på gode og rimelige
boliger for vanlige lønnsmottakere å innføre en sterkere regulering
av kortsiktige utleieboliger, som for eksempel begrensning på antall
dager en eiendom kan leies ut i løpet av året, eller krav om lisens
for vertene.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen forhindre
at boliger brukes til hotelldrift, ved å utrede virkemidler som
hindrer en videreutvikling av at boligsektoren går fra langtidsutleie
til dagsutleie, og komme tilbake til Stortinget innen utgangen av
vårsesjonen 2025.»
Disse medlemmer påpeker
at for å kjøpe en bolig i det norske boligmarkedet må en stort sett
gjennom en auksjon kalt budrunde, med bindende bud og svært korte
frister. Denne måten å kjøpe bolig på er ganske unikt for Norge.
I Sverige og Danmark er det vanligere å selge boliger til fastpris
og førstemann til mølla-prinsippet. I Skottland er det hemmelige
budrunder, mens i Frankrike selges boliger som i Norge, men kjøperne
har to ukers angrefrist. Disse medlemmer mener
at når samfunnet nå er i en situasjon hvor avisene melder om budrunder
som går opp til to mill. kroner over prisantydning, er det nødvendig
å gjøre en vurdering om den norske modellen for budrunder er moden
for revisjon, slik at vi kan unngå en enorm prisvekst på boligene
i en tid der det er mangel på boliger.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen forhindre
den enorme prisstigningen på boligmarkedet ved å utrede og vurdere
nye modeller for budrunder og en gjeninnføring av teknisk takst,
og komme tilbake til Stortinget med forslag om tiltak innen utgangen
av vårsesjonen 2025.»
Disse
medlemmer viser til Bustadmeldinga, som kortfattet redegjør
for muligheter for ikke-kommersielle boligtilbud, men uten å skissere
konkret politikk for å realisere slike boliger. Disse
medlemmer mener at spørsmålet om å lage en ikke-kommersiell
boligsektor på siden av dagens marked, en såkalt tredje boligsektor/allmennboligsektor
med ulike former og løsninger for både eie og leie, er et nøkkelspørsmål
for å gjøre noe med de enorme økonomiske ulikhetene boligmarkedet
skaper, opprettholder og reproduserer. Disse
medlemmer viser til at Norske Boligbyggelags Landsforbund
i mars 2024 kom med sin Førstehjemindeks, en oversikt som kartlegger
kjøpeevnen til førstegangskjøpere i Norge. Den viste at i 2023 hadde single
førstegangskjøpere bare råd til å kjøpe 14,2 pst. av de solgte boligene
i Norge. I Oslo er tallet helt nede på 3,1 pst. Disse
medlemmer viser videre til at i Eiendom Norge sin sykepleierindeks
fra januar 2024 hadde en med sykepleierinntekt i Oslo råd til å
kjøpe 2,4 pst. av boligene på markedet. De som tjener dårligere
enn en sykepleierinntekt, har praktisk talt ingen mulighet til å kjøpe
sin egen bolig. Ifølge LO sin fagarbeiderindeks fra høsten 2023
har en heltids barnehageansatt og en deltidsansatt butikkmedarbeider
råd til å kjøpe kun 0,2 pst. av boligene i Oslo. Disse
medlemmer mener dette forteller om et boligmarked som ikke
fungerer for vanlige folk med vanlige inntekter.
Disse medlemmer viser
til at alle trenger et sted å bo, men at den norske boligpolitikken
reelt sett innebærer en form for markedstvang for den enkelte, siden det
ikke er mulig å velge seg bort fra å enten leie på usikre og kommersielle
vilkår eller å bli investor med milliongjeld til banken. Disse medlemmer viser til at det er her
det norske boligmarkedet med negativt fortegn skiller seg aller
mest fra sammenlignbare land, gjennom fraværet av en ikke-kommersiell
sektor med rimelige boliger. Disse medlemmer ser
en klar sammenheng mellom den høye gjeldsgraden i befolkningen og en
boligprisvekst i verdenstoppen på den ene siden, og fraværet av
alternativer til et markedsbasert system på den andre siden.
Komiteens medlem
fra Rødt viser til forsøkene med og tankene rundt slike alternative
boligformer ute i kommunene i senere år, som foreløpig i liten grad har
latt seg realisere i særlig skala. Spesielt kan ambisjonene under
det rød-grønne flertallet og Raymond Johansen-byrådet gjennom åtte
år i Oslo fremheves her.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt er enige i at boligbyggingen må
opp, men mener samtidig at erfaringene fra flere tiår viser at det
ikke er mulig å bygge seg til vesentlig lavere boligpriser i pressområdene
innenfor et markedsbasert system, og at det ikke holder å etablere
ordninger av typen leie-til-eie for å bøte på problemene, hvis ikke
politikerne er villige til å ta kontroll over de galopperende prisene. Disse medlemmer mener at staten kan og
må spille en nøkkelrolle i å utvikle en ikke-kommersiell boligsektor, og
at det best kan gjøres i samarbeid med kommuner, Husbanken og Kommunalbanken,
boligbyggelagene og ulike andre ideelle aktører. Disse
medlemmer viser til erfaringene med en slik sektor, positive
som negative, i våre naboland Sverige, Finland og Danmark, og mener
at vi ved å lære av disse kan unngå fallgruver. Disse
medlemmer viser til Danmark, der loven om allmennyttige boliger
fastsetter at kommunene kan disponere inntil 25 pst. av boligene
i en utbygging til et allmennyttig boligselskap. Allmennboligene
organiseres gjennom Danmarks Almene Boliger (BL), som i dag har
ca. 580 000 leiligheter i bruk med rundt en million beboere. BL
er en interesse- og bransjeorganisasjon for cirka 530 allmenne boligorganisasjoner
og tar seg av utfordringer av felles interesse for medlemmene. De
allmenne boligene er kollektivt eid. De eier ikke en andel med borett.
Dette har vist seg å være viktig for å forsvare og videreutvikle
boformen. Disse medlemmer viser til
at LO i sitt skriftlige innspill ettersendt til komiteen, skriver
at:
«LO mener det er helt nødvendig at det
satses på ikke-kommersiell boligutbygging dersom vi skal klare å skape
et mer rettferdig og trygt boligmarked på lengre sikt. Flere land
har lange tradisjoner for en sosial leiesektor med egne finansielle
og juridiske rammer. Vi skal ikke lenger enn til Danmark for å finne
en betraktelig større andel av ikke-kommersielle og på sikt selvfinansierte
alternativer. Boligene er prisregulerte, demokratisk organiserte,
gir leietakere trygghet gjennom livstidskontrakter. Slike reguleringer
gir forutsigbarhet og tilhørighet hos beboerne.»
Disse medlemmer mener
at en ikke-kommersiell boligsektor i Norge og oppbygging av den
må skje ved at Husbanken igjen tar en sentral rolle når det gjelder
finansiering – og der boligbyggelag og kommunene spiller på lag. Disse medlemmer viser til at regjeringa
skryter av at de «gjenreiser Husbanken», og viser til at låneramma
for 2024 er på «historisk høge 29 milliardar kroner». I kroner og
øre er det sant, men justert for inflasjon var nivået mye høyere
i 2013, før åtte år med borgerlige innsnevringer. Bustadmeldinga
varsler regjeringa at de nå vil legge til rette for at noen flere
skal få tilgang til å få startlån gjennom Husbanken, men samtidig skriver
regjeringa at det er et viktig prinsipp at «ordningene ikke skal
bli rettet mot husholdninger som ellers kunne fått lån fra private
banker». Disse medlemmer mener det på
ingen måte er synd på de private bankene som med DNB i spissen har
gått med enorme milliardoverskudd de siste årene, og der grådigheten
og bonusene florerer. Disse medlemmer mener
målet på sikt må være at Husbanken kan bli et tilbud som ikke bare
er for de som ellers ikke får lån i kommersielle banker, men et
reelt offentlig alternativ for vanlige norske bankkunder, med rimeligere
rentebetingelser som ikke er ment å finansiere store bonuser til
banksjefene og utbytter til eierne – men som skal være til for det
beste for folk flest.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forslaget
til statsbudsjett for 2025 styrke Husbankens låneramme ytterligere.»
Disse medlemmer viser
til at da borettslagssektoren i tiårene etter 2. verdenskrig ble
etablert, var det som en ikke-kommersiell sektor. Dette lot seg
bare gjøre gjennom storstilte offentlige bidrag: Rimelige og gratis
tomter, momsfritak, rimelige lån. I perioden 1916–1923 var det en
storstilt utbygging av kommunale boliger i Norge. Parallelt med
den kommunale boligbyggingen oppførte fagforeninger, boligselskaper
og en del større industriselskaper boliger for ansatte eller medlemmer.
Når industristeder som Rjukan, Notodden, Odda og Sauda vokste fram,
var det faktisk vanlig at industribedriftene selv bygde egne boliger
til de ansatte. I 1935 inngikk Oslo kommune et samarbeid med OBOS som
ble kommunens viktigste redskap i boligpolitikken. Kommunen forpliktet
seg til å skaffe rimelige tomter til boligbyggingen. I gjenytelse
skulle kommunen disponere et visst antall leiligheter i borettslagene
for utleie til beboere som ikke hadde råd til innskudd. Slik fikk
man en variert klassesammensetning av både leietakere og andelseiere.
Disse medlemmer viser
til at etter krigen var det et stort behov for å gjenreise Norge.
Man regner med at hele 20 000 boliger ble ødelagt under krigen,
12 000 av dem i Finnmark. I 1946 ble det født 70 000 barn, noe som
gjorde at det var et beregna underskudd på boliger på hele 140 000
dette året. «Den norske modellen» for boligreising ble med dette
skapt sammen med etterkrigsbarna. Dette innebar blant annet at:
-
Staten var finansieringskilde
gjennom Husbanken.
-
Kommunene tok ansvar for planlegging og
anskaffelse av rimelige tomter.
-
Private utbyggere, inklusive boligkooperasjonen, sto
for selve boligbyggingen. Boligkooperasjonen kunne tilby boliger
til «folk flest», også til dem med lavere inntekter og spesielle
sosiale behov.
-
Boligkooperasjonen utgjorde hovedtyngden
av den sosiale boligbyggingen.
Dette la grunnlaget for eierlinja
som vi har så stort innslag av i Norge, i motsetning til nabolandene.
Disse medlemmer viser
til at liberaliseringen av boligmarkedet på 1980-tallet innebar
følgende:
-
Husbankens generelle
ordninger som subsidierte vanlige boliger, ble erstattet av selektive
ordninger etter sosiale kriterier. Husbanken forandret seg fra boligbank
til sosialbank. Privatbankene overtok i all hovedsak boligfinansieringen.
-
Husbanken fikk ikke lenger stille krav
til boligens utforming.
-
Kommunene tok markedspris for tomtegrunn,
og overlot mye av bolig- og byplanleggingen til private utbyggere
og konsulenter.
-
Pris- og omsetningskontrollen på andelsleiligheter ble
fjernet, og boligbyggelagene ble utbyggingsselskaper på linje med
private utbyggere og eiendomsutviklere.
Disse medlemmer mener
vanlige folk i dag lever med resultatene av denne politikken, og
at dagens markedsbaserte og deregulerte boligmarked er en stor årsak
til at forskjellene mellom de som har mest og de som har minst,
vokser.
Disse medlemmer viser
til at enkelte arver bolig, midler, eller kommer raskt inn i en
godt betalt jobb slik at de kan kjøpe seg egen bolig. Resten blir
henvist til et leiemarked med usikre leiekontrakter hvor leia koster nærmest
like mye som eller mer enn om du tar opp lån og kjøper deg egen
bolig.
Disse medlemmer viser
til at tilgangen på tomter som kan brukes, og eventuell pris på
disse, vil være et nøkkelspørsmål for alle typer ikke-kommersiell
boligbygging fremover, og påpeker at staten er en betydelig tomtebesitter
i pressområdene, ikke minst gjennom Bane NOR Eiendom. Sistnevnte
selskap er på vei til å bli en av landets aller største boligutviklere,
men utelukkende på kommersielle vilkår.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge
frem en stortingsmelding om hvordan en ikke-kommersiell boligsektor, med
pris-, kvalitets- og omsetningskontroll av boliger, kan realiseres.»
«Stortinget ber regjeringen, i samarbeid
med aktuelle kommuner og ideelle aktører, sette i gang flere store pilotprosjekter
for ikke-kommersielle boliger. Modeller og løsninger som lett lar
seg skalere, må prioriteres.»
«Stortinget ber regjeringen utrede
og komme tilbake til Stortinget med forslag om hvordan statens tomtearealer
og Bane NOR Eiendom kan brukes til å bygge ikke-kommersielle boliger,
samt hvordan staten kan bidra til at kommunale tomter kan brukes
til og erverves til tomter for slike boliger.»
Disse medlemmer mener
kommunene selv også må få et større ansvar og flere verktøy når
det gjelder å føre en aktiv og sosial boligpolitikk. Disse medlemmer mener at Kommunalbanken
bør kunne gi rimelige og forutsigbare lån til kommunene for oppkjøp
av tomter til utvikling av nye boligområder.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag;
«Stortinget ber regjeringen i samarbeid
med Kommunalbanken opprette en søkbar pott som kommunene kan søke
på for å finansiere oppkjøp av tomter for utvikling av ikke-kommersielle
boligområder.»