1.4.3 Der det er svakheter i rehabiliteringstjenestene får dette store konsekvenser for pasientenes helse, arbeidsevne, familieliv og fritid
Undersøkelsen viser at rehabilitering er et
felt som er preget av store svakheter. Disse svakhetene får store konsekvenser
for pasientenes helse, arbeidsevne, familieliv og fritid.
Selv om både helse- og omsorgstjenesteloven
og spesialisthelsetjenesteloven skal bidra til at den enkelte får
nødvendige helsetjenester, herunder rehabiliteringstjenester, viser
undersøkelsen at mange pasienter ikke får de rehabiliteringstjenestene
de har behov for, og at det er for tilfeldig hvem som får rehabilitering. Dette
fører til at pasientene ikke får utnyttet sitt potensial. Dette
kommer fram både gjennom gruppeintervjuer med pasienter som har
erfaring med MS, revmatisme og slag, og i samtaler med ansatte i
kommuner og helseforetak.
Av pasientene Riksrevisjonen har snakket med, opplever
svært mange at de ikke har fått nok rehabilitering. Pasientene beskriver
hvordan mangelfull og manglende rehabilitering setter dem tilbake
både fysisk, kognitivt og psykisk.
De merker dette fysisk for eksempel ved at de
får rygg- og hofteplager, ved at en arm fortsatt er lite bevegelig,
eller ved at de får utfordringer med balansen. De beskriver hvordan
det er å leve med smerter og fysiske begrensninger, og forteller
om en hverdag med et begrenset energinivå.
Når det gjelder de kognitive og psykiske utfordringene,
etterlyser mange av pasientene hjelp. Flere har store utfordringer
med hukommelsen og etterlyser teknikker for å håndtere redusert
hukommelse. Hos en av pasientgruppene Riksrevisjonen har hatt samtale
med, de som har hatt slag, får om lag en tredjedel depresjon. Til tross
for dette har ingen av pasientene i gruppen opplevd at hjelpeapparatet
tilbyr hjelp rettet mot deres psykiske utfordringer. Det er flere
som i samtalene forteller om selvmordstanker.
Pasientene trekker fram at de også savner et
tilbud som er rettet mot læring og mestring. Ett formål med læring
og mestring er å få informasjon til å håndtere sykdom og helseforandringer,
og de Riksrevisjonen har snakket med er enige om at de trenger hjelp
til å mestre livet med skade og/eller sykdom bedre.
Det trekkes i samtalene også fram at pasientene
må ha nok kunnskap om sin egen helse til å kunne gjennomføre egentrening
på en slik måte at den har helsegevinst og skaper overskudd.
Det går fram av gruppeintervjuene at manglende
rehabilitering også påvirker arbeidsevnen. De pasientene som har
erfaring med å være ute av arbeidslivet i kortere eller lengre perioder
på grunn av helsen, mener de kunne kommet seg tilbake tidligere
om de fikk mer rehabilitering.
Når det gjelder familieliv og fritid, er mange
opptatt av at deres familiemedlemmer må være mer til hjelp enn det
som er rimelig å forvente. Noen hadde også hatt samlivsproblemer
fordi det er vanskelig å ha en balansert relasjon når den ene blir
en hjelper for den andre.
Til tross for at rehabilitering skal ta utgangspunkt
i den enkeltes livssituasjon og mål, viser undersøkelsen at det
i mange tilfeller ikke er pasientens behov som styrer hvilket tilbud
de får. Deltakerne i gruppeintervjuene beskriver for eksempel hvordan
de selv må ta ansvar for å få oversikt over rehabiliteringstilbudet
som finnes, og at det er vanskelig å vite hvordan de skal gå fram
for å få hjelp når fastlegen mangler slik oversikt. Dette oppleves som
en stor belastning for pasientene og skaper bekymring.
Samtalene med de ansatte i de tre kommunene Riksrevisjonen
har besøkt, bekrefter pasientenes opplevelser med kommunale rehabiliteringstjenester.
De ansatte viser til at det er tilfeldigheter og ikke pasientenes behov
som styrer hvilket tilbud som blir gitt, og at tilbudet ikke er
tverrfaglig. De ansatte uttrykker tydelig at pasientene dermed ikke
får den funksjonsforbedringen som de har potensial til, og at de
dermed blir mer hjelpetrengende enn de ellers kunne vært. Dette
gir mindre livskvalitet for både pasienten og de pårørende.
Også de ansatte i helseforetakene beskriver
manglende rehabilitering, rehabilitering i mindre omfang enn behovet
tilsier, og rehabilitering som ikke gis til riktig tid. Samtalene
med de ansatte i helseforetakene viser at det går ut over pasientene
at det ikke er deres behov som styrer om de får rehabilitering.
Det som avgjør om en pasient får et tilbud eller ikke, er i stor
grad diagnose, bostedskommune og hvor stor kapasitet sykehuset har. De
ansatte beskriver at det blir for tilfeldig hvem som får rehabilitering,
og at det gir pasientene lite forutsigbarhet. Oppsummert mener de
ansatte at mange flere burde fått rehabilitering enn det som er
tilfellet i dag.
Etter Riksrevisjonens vurdering får mangler
i rehabiliteringstilbudet store konsekvenser for pasientenes helse,
arbeidsevne, familieliv og fritid.