Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Kari Henriksen, Frode Jacobsen og Kirsti Leirtrø,
fra Høyre, lederen Peter Frølich og Svein Harberg, fra Senterpartiet,
Nils T. Bjørke, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Audun Lysbakken, fra Rødt, Seher Aydar, fra Venstre,
Grunde Almeland, og fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg,
viser til at forslaget er en grunnlovfesting av begrensning i menneskerettighetene
i Grunnloven gjennom å innføre en ny § 113 a.
Komiteen viser til
at lignende forslag har blitt behandlet i Innst. 287 S (2018–2019)
og Innst. 165 S (2015–2016). De tidligere forslagene har ikke fått
tilstrekkelig flertall i Stortinget.
Komiteen viser til
forslagsstillernes ønske om å kodifisere den begrensningsadgang
i Grunnlovens menneskerettigheter som domstolene legger til grunn. Forslagsstillerne
har videre vist til at Grunnlovens menneskerettigheter gjelder med
begrensninger, og at det kan svekke tilliten til Grunnloven og myndighetene
at dette ikke fremkommer av grunnlovsteksten, og at det ikke samsvarer
med ambisjonene om å gjøre Grunnloven mer tilgjengelig og forståelig.
Komiteen deler forslagsstillernes
oppfatning av at en grunnlovfesting av begrensnings- og inngrepsmulighetene
vil kunne være i tråd med ambisjonen om å gjøre Grunnloven mer tilgjengelig
og forståelig. Komiteen understreker
likevel viktigheten av at en lovfesting ikke må bidra til å svekke
borgernes rettigheter eller utvide begrensningsmulighetene som i
dag følger av rettspraksis og ulovfestet rett.
Komiteen viser videre
til at forslaget tilsynelatende bygger på forslaget fra Dokument
16 (2011–2012), Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget
om menneskerettigheter i Grunnloven, med enkelte justeringer.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til at forslaget om begrensninger i de grunnlovfestede rettigheter
mer eller mindre, slik de er fremsatt i forslag til ny § 113 a,
har blitt behandlet i Stortinget to ganger etter at Menneskerettighetsutvalget
i sin rapport av 19. desember 2011 foreslo en ny § 115 i Grunnloven
om begrensinger i de grunnlovfestede rettighetene.
Disse medlemmer viser
til Menneskerettighetsutvalgets begrunnelse for forslaget i Dokument
16 (2011–2012), hvor utvalget fastslo at begrensninger i Grunnlovens
rettigheter måtte være fastsatt ved lov, respektere kjernen i rettighetene
og være forholdsmessige og nødvendige for å ivareta allmenne interesser
eller andre menneskerettigheter. Det fremgikk videre at en slik
bestemmelse ville «bidra til klargjøring og større trygghet mot
vilkårlige beslutninger.
Videre viser disse medlemmer til
begrunnelsen for forslaget om en ny § 113 a fra daværende forslagsstillere
i Innst. 287 S (2018–2019).
Disse medlemmer viser
til at forslaget i Dokument 12:36 (2019–2020) har en knappere begrunnelse og
en litt annen ordlyd, men samme intensjon og dermed sammenfallende
begrunnelse som tidligere forslag.
En av årsakene til at ordlyden i forslaget som
ble fremsatt i 2020, ble endret, var et innspill fra Norges institusjon
for menneskerettigheter (NIM), som i sin høringsuttalelse mente
at det var mulig å gjøre en generell begrensningsregel mer presis
ved å gjøre enkelte tilpasninger i ordlyden. De foreslo å endre
Menneskerettighetsutvalgets formulering «enhver begrensing av rettigheter»
til «enhver begrensning av en rettighet» og formuleringen «kjernen
i rettighetene» til «kjernen av den enkelte rettighet». Hensikten
var å få tydeligere fram at vurderingen vil variere fra rettighet
til rettighet.
Disse medlemmer er
enige med forslagsstillerne i Dokument 12:36 (2019–2020) i at det
ikke er tvil om at Grunnlovens menneskerettigheter gjelder med begrensninger
selv om dette ikke framgår av Grunnloven selv. Selv om Høyesterett
har innfortolket en adgang til begrensing, er ambisjonen om å gjøre
Grunnloven mer tilgjengelig og forståelig etter disse
medlemmers mening ikke oppnådd så lenge begrensningen ikke framgår
av Grunnloven. Disse medlemmer mener derfor
det er ønskelig å kodifisere den begrensingsadgang i Grunnlovens
menneskerettigheter som domstolen legger til grunn, og anbefaler
at forslaget bifalles:
«Ny § 113 a skal lyde:
Enhver begrensning av en rettighet i denne grunnlov
må være fastsatt ved lov, være forholdsmessig og respektere kjernen
i den enkelte rettighet.
Det kan ikke i noe tilfelle gjøres begrensninger
etter foregående ledd i §§ 93, 94, 95, 96, 100 fjerde ledd første punktum
og 105. Tilsvarende gjelder for § 97 ved spørsmål om straff.
–
All avgrensing av rettar i denne grunnlova må
vere fastsett i lov, vere samhøveleg og respektere kjernen i den
einskilde retten.
Det må ikkje i noko tilfelle gjerast avgrensingar
etter førre leddet i §§ 93, 94, 95, 96, 100 fjerde leddet fyrste punktum
og 105. Tilsvarande gjeld for § 97 i spørsmål om straff.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Rødt viser til at det i det fremsatte
forslaget, i motsetning til forslaget som ble foreslått i Dokument
16 (2011–2012), er foreslått at det ikke i noe tilfelle kan gjøres
begrensinger etter første ledd i § 100 fjerde avsnitt første punktum. Disse medlemmer viser til at dette potensielt
vil kunne innebære en realitetsendring når det gjelder muligheten
til forhåndssensur, slik den blant annet kommer til uttrykk i St.meld.
nr. 42 (1999–2000) side 27. Disse medlemmer mener
dette er problematisk sett i lys av forslagsstillernes forutsetning
om at forslaget skal kodifisere den begrensningsadgangen som domstolene
legger til grunn. Disse medlemmer viser
til at det etter dagens rettstilstand, etter disse
medlemmers syn, er en mulighet for forhåndssensur etter en
interesseavveining, og at en endring av dette ikke bør finne sted uten
en grundigere debatt eller utredning.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet legger vekt på at Grunnloven så
langt har klart seg godt uten en generell begrensningsregel. Da
de fleste rettighetene er skjønnsmessig formulert, vil disse medlemmer kunne se for seg en
situasjon der det ikke er Stortingets lovgivning, men Høyesterett,
som avgjør hvor omfattende rettigheten er. Disse
medlemmer er av den oppfatning at dette vil kunne innebære
en maktforskyvning fra folkevalgte til jurister.
Det vises til høringsinnspill av 13. februar
2024 fra Regjeringsadvokaten til komiteen, der det fremgår:
«Oppsummeringsvis mener Regjeringsadvokaten at
forslaget til begrensningshjemmel i § 113a medfører tolkningsutfordringer
og vil kunne virke prosessdrivende. Vilkårene i forslaget avviker
fra vilkårene Høyesterett har oppstilt for når det kan gjøres inngrep
i de «nye» rettighetene i Grunnloven, og er til dels ukjente i norsk
rett. Bestemmelsen er gitt et vidt nedslagsfelt, noe som gjør det
uklart om bestemmelsen også er ment å endre rettstilstanden for
de «gamle» rettighetsbestemmelsene i Grunnloven. Forslaget kan dermed
innebære en utilsiktet endring av gjeldende rett.»»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Rødt og
Miljøpartiet De Grønne, mener at en eventuell grunnlovfesting
av begrensning i menneskerettighetene krever et større arbeid og
en mer utfyllende begrunnelse, for å sikre at grunnlovsforslaget
ikke får utilsiktede konsekvenser.
Flertallet anbefaler
at grunnlovsforslag 36 ikke bifalles.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Miljøpartiet De
Grønne viser til at den foreslåtte begrensningshjemmelen omfatter
begrensninger i enkelte av Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser,
men langt fra alle. Dette er foreslått regulert gjennom begrensningshjemmelens
andre ledd. Innføringen av en generell begrensningshjemmel skaper
behov for unntak fra unntaksbestemmelsen, som skaper risiko for
utilsiktede endringer av rettstilstanden. Disse
medlemmer viser til at Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser
som ikke er absolutte, er hentet fra internasjonale menneskerettskonvensjoner
som Norge har sluttet seg til. Siden 2015 har derogasjonshjemlene
i konvensjonene ligget til grunn for Høyesteretts og annen praksis
om anvendelsen av disse grunnlovsbestemmelsene. Disse
medlemmer vurderer derfor at en generell begrensningsbestemmelse
i Grunnloven er overflødig. Innlemmelse av en slik paragraf i Grunnloven,
selv om den bare tar sikte på unntak fra noen av bestemmelsene,
krever igjen unntak fra unntaket. Dette vil være unødvendig komplisert
og i strid med Grunnlovens historiske oppbygging og struktur. Disse medlemmer anbefaler på denne bakgrunn
at forslaget ikke bifalles.