Økt verdiskaping

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil understreke at Norge står foran en krevende økonomisk omstilling, og at det bør i større grad stimuleres til vekst i privat og konkurranseutsatt næringsliv enn regjeringen legger opp til. Det må både legges til rette for at flere næringer i Norge styrker seg, og at det skapes nye verdier og flere arbeidsplasser. Norge har gode forutsetninger for å lykkes hvis de rette valgene tas og vi ikke utsetter gjennomføring av nødvendige endringer. Det gjelder også landbruket. For å sikre et moderne, bærekraftig og verdiskapende norsk landbruk må flere grep tas i jordbrukspolitikken.

Disse medlemmer er bekymret for at jordbrukspolitikken i så stor grad er preget av en sammensatt målstruktur og et komplekst virkemiddelsystem som ofte har vært utformet ut fra andre hensyn og prinsipper enn å korrigere markedssvikt med lavest mulige kostnader. Når potensialet for økt verdiskaping basert på jordbruksressursene er så stort som det er i Norge, må ikke jordbrukspolitikkens innretning begrense utviklingen. Det må legges til rette for kostnadseffektiv og bærekraftig matproduksjon og tiltak som styrker konkurransekraften i hele verdikjeden for matproduksjon. Økt verdiskaping må sikres gjennom konkurransedyktig råvareproduksjon og næringsmiddelindustri, samt gjennom lønnsom utnytting av ressursene på norske gårder.

Disse medlemmer vil understreke at bønder er selvstendig næringsdrivende, og at det er viktig å gi den enkelte næringsutøver større frihet til å utnytte ressursene på gården mer effektivt. Innenfor det tradisjonelle, norske jordbruket er det behov for modernisering av driften med mer rasjonelle driftsenheter og mer effektiv produksjon. Ny teknologi gir bruk av alle størrelser bedre muligheter til å utnytte de ressursene som er på gården. Innenfor annen landbruksbasert næring er det også behov for å stimulere til mer entreprenørskap og økt lønnsomhet og sysselsetting.

Det er viktig for disse medlemmer at jordbruket har forutsigbare rammevilkår som kan bidra til at den samlede lønnsomheten blir bedre i årene som kommer. Økt og mer helhetlig ressursutnyttelse vil både kunne øke verdiskapingen og konkurransekraften i eksisterende næringer og skape grunnlag for nye. Norge har rikelig tilgang på biologiske ressurser, både i havet og på land. Utnyttelse av disse gir muligheter for nye kunnskapsbaserte arbeidsplasser i hele landet.

Matsikkerhet

Komiteen understreker at matsikkerhet er svært viktig og innebærer at befolkningen til enhver tid har fysisk og økonomisk tilgang til nok og trygg mat. Matsikkerheten sikres gjennom nasjonal produksjon, handel og ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget. Norsk mat er trygg, og det er et viktig konkurransefortrinn for norske matprodusenter. Sammenliknet med andre land har Norge få problemer med matbåren sykdom. Mattryggheten sikres gjennom tiltak langs hele produksjonskjeden fra jord til bord, og sykdom hos planter og dyr er lite utbredt i Norge.

Komiteen har som mål å øke matproduksjonen og styrke jordbrukets konkurransekraft. De landbrukspolitiske virkemidlene må innrettes slik at de innenfor økonomiske, miljømessige og handelspolitiske rammer bidrar til økt produksjon der det er muligheter og marked for det.

Det er likevel viktig å huske på at det er forbrukernes etterspørsel som gir produksjonsmulighetene. Når folketallet vokser, må produksjonen økes i takt med den endrede etterspørselen der dette er mulig for å holde hjemmemarkedsandelene på samme nivå.

Komiteen viser til at all mat som selges i Norge, skal være trygg. Produksjonen av trygg mat skaper tillit, sikrer avsetning av varer og legitimitet for et levende landbruk, og for næringsmiddelindustrien.

Komiteen er opptatt av den viktige rollen landbruket spiller i å skape aktivitet, bosetting og arbeidsplasser i små og store lokalsamfunn. Jordbruket er viktig for matsikkerheten vår. Derfor er det viktig for komiteen å legge til rette for økt norsk matproduksjon. Norsk jordbruk handler om forvalteransvaret gjennom å bruke naturressursene våre til å produsere trygg, sunn og bærekraftig mat av høy kvalitet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener et aktivt og bærekraftig landbruk også er helt avgjørende i klimakampen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at matpolitikken fikk et viktig løft under regjeringen Solberg, blant annet gjennom en egen strategi for å bygge Matnasjonen Norge. Salget av lokalmat har hatt en betydelig vekst. Regjeringen Solberg hadde som mål at omsetningen av lokalmat skulle være over 10 mrd. kroner i 2025, men allerede i 2019 nådde den totale omsetningen 11 mrd. kroner. Det ble opprettet matgledekorps i seks fylker, som gir råd og veiledning om hvordan man kan få til bedre måltidsopplevelser for eldre i kommunale institusjoner. Denne veksten har bremset opp under sittende regjering.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre oppfølging av Matnasjonen Norge og vurdere nødvendige tiltak for å styrke satsingen på lokalmat.»

Disse medlemmer viser til at færre gårdsbruk ble lagt ned under regjeringen Solberg enn under den forrige rød-grønne regjeringen. Etter at totalt jordbruksareal i drift gikk drastisk ned under forrige rød-grønne regjering, var areal i drift like stort ved utgangen av regjeringen Solbergs periode som i 2013. Jordbruket fikk skattelettelser gjennom økt jordbruksfradrag, og velferdsordningene som gir bønder muligheter for mer ferie og fritid, ble styrket. Regjeringen Solberg innførte også et eget tilskudd til små og mellomstore melkebruk. Kanaliseringspolitikken ble forsterket for å stimulere til at jordbruksarealene utnyttes mest mulig effektivt gjennom å produsere korn og grønnsaker der det er egnet for det, og holder tyngden av grasbasert husdyrhold i distriktene. Derfor ble tilskuddene til grasproduksjon i kornområdene fjernet, og tilskuddene til beiting, særlig i utmark ble økt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Rødt og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak for å sikre økt beiting i utmark.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at under forrige rød-grønne regjering økte grasarealene i kornområdene. Den utviklingen snudde regjeringen Solberg. Regjeringen Solberg la også godt til rette for økt norsk produksjon av korn, frukt og grønnsaker, som er produksjoner der det er markedsmuligheter. Disse produksjonene var en tydelig prioritet i jordbruksoppgjørene under regjeringen Solberg. Økt norsk produksjon av plantevekster til mat vil bidra til økt selvforsyning.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener derfor at produksjon av korn, frukt og grønnsaker må styrkes også fremover.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremover styrke satsingen på produksjon av plantevekster til mat for å øke selvforsyningen.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til Bondebladets reportasjer fra henholdsvis 12. februar 2019 («Bekymret for rekanalisering») og 31. mai 2023 («Vil vri inntekten til arealstøtte»). Bondebladets reportasje fra 2019 viste at antall ammekuprodusenter i Nord-Norge, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Hordaland hadde sunket med 169 mellom 2010 og 2018, mens antallet økte med 585 i resten av landet. Reportasjen fra 2023 viste at utviklingen hadde fortsatt i samme retning. Det har altså blitt flere ammekuprodusenter der det er mulig å dyrke korn og grønt, og færre ammekuprodusenter i områder som primært er egnet for husdyr og grasproduksjon. Dette er nøyaktig motsatt utvikling av det både den forrige rød-grønne regjeringen, og regjeringen Solberg, sier de arbeidet for. Siden 2010 har Norge ikke lykkes i sitt forsøk på å nå det helt sentrale kanaliseringspolitiske målet om å dyrke korn, frukt og grønt der det er mulig, og å utnytte arealene til gras og husdyrproduksjon der man ikke kan dyrke matvekster.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at de jordbrukspolitiske målene har blitt vesentlig presisert og tydeliggjort de siste årene. Disse medlemmer viser til budsjettforliket høsten 2021 om at regjeringen skal legge frem en forpliktende og tidfestet plan i løpet av 2022 for å tette inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet uavhengig av bruksstørrelse, produksjon og landsdel.

Disse medlemmer viser videre til behandlingen av strømstøtte for jordbruket, jf. Innst. 148 S (2021–2022) hvor

«Flertallet viser videre til Innst. 74 S (2019–2020), hvor Arbeiderpartiet, Senterpartiet, og Sosialistisk Venstreparti sto sammen om forslag, og til Hurdalsplattformen, hvor regjeringen har satt mål om at selvforsyningsgraden av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôr, økes til 50 pst.»

Og:

«Flertallet er enig om at målet om å tette inntektsgap og øke selvforsyning skal være førende prinsipper i jordbrukspolitikken og i utforming av statens forhandlingsgrunnlag for jordbruksoppgjørene.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser videre til behandlingen av Jordbruksoppgjøret 2022, jf. Innst. 462 S (2021–2022), hvor flertallet på Stortinget gir følgende føring:

«Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Raudt, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne, meiner det er eit stort potensial for å auke norsk sjølvforsyning gjennom vriding av produksjonen i landbruket over mot meir grønt og korn, og å stimulere til auka bruk av beite- og utmarksressursar og andre verkemiddel for å kutte i bruk av soya og andre utanlandske forråvarer med høge klimaavtrykk. Fleirtalet forventar at ei slik kursendring blir tydeleg signalisert, slik at norsk landbruk allereie no kan starte nødvendig omlegging.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser derfor til at å øke selvforsyningen til 50 pst. korrigert for import av fôr og tetting av inntektsgapet uavhengig av bruksstørrelse, produksjon og landsdel er helt sentrale føringer for jordbruksforhandlingene fremover. Disse medlemmer viser videre til at økt selvforsyning skal skje gjennom en vridning av produksjonen mot mer grønt og korn og økt bruk av beite og utmarksressurser.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener at årets avtale, som fjorårets, ikke leverer godt nok på de føringer som Stortinget har gitt. Størrelsen på oppgjøret er i teorien relativt høyt, men hviler på svake forutsetninger som i realiteten svekker oppgjøret betydelig. Partene skriver at årets og fjorårets avtale i sum legger til rette for å tette inntektsgapet med 100 000 kroner. Det er teoretisk riktig, men fjorårets tetting på 40 000 kroner ble i praksis svært mye lavere på grunn av at forutsetningene for avtalen ikke oppfyltes, og det ble brukt opp handlingsrom i år for å kompensere for dette. Årets avtalte tetting på 60 000 kroner avhenger av at bøndene får kraftig redusert pris på gjødsel og andre innsatsfaktorer, og at renten ikke skal øke mye. Disse medlemmer viser til at igjen er forutsetningene svært usikre, noe som bidrar til å svekke avtalens evne til å tette inntektsgapet, og som også spiser opp handlingsrommet i neste års oppgjør.

Disse medlemmer viser videre til at inntektene fortsatt ikke er i nærheten av å dekke jordbrukets behov, sikre rekrutteringen til norsk matproduksjon eller å øke den nasjonale selvforsyningen, selv om de usikre forutsetningene for avtalen oppfylles. Det vil fortsatt gjenstå et betydelig inntektsgap på 200 000–300 000 kroner, avhengig av hva som faktisk blir den nye offisielle bondeinntekten som inntektsgapet skal beregnes ut fra. Det er først når vi vet hva denne inntekten blir, at vi vet hvor god årets og fjorårets avtale faktisk er. Verken årets eller fjorårets avtale inneholdt forpliktelser fra regjeringen til å levere nytt tallgrunnlag. Disse medlemmer mener dette også bidrar til å svekke avtalene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at avtalen heller ikke leverer godt nok på føringene fra Stortinget om økt selvforsyning og Stortingets henvisning til målet om å øke selvforsyningen til 50 pst. korrigert for import av fôr. Disse medlemmer anerkjenner at Nord-Norge, melkeproduksjonen og den grovfôrbaserte husdyrproduksjonen er prioritert i årets avtale. Disse medlemmer viser imidlertid til at dette ikke er i nærheten av nok til å øke selvforsyningsgraden korrigert for import av fôr. I stort videreføres de samme virkemidlene som i lang tid har ført til svekket selvforsyning, og det er få strukturgrep i de virkemidlene som prioriteres. Disse medlemmer viser til at det heller ikke foreligger en reell plan for hvordan målet om økt selvforsyning skal nås, som også bidrar til å svekke avtalen.

Disse medlemmer viser til at for å øke selvforsyningen er det avgjørende å redusere den samlede bruken av kraftfôr, samtidig som norskandelen i kraftfôret økes. Disse medlemmer mener at subsidieringen av både kraftfôr og råvarer til kraftfôr er en betydelig strukturell hindring for økt selvforsyning. Disse medlemmer viser til at dette går direkte ut over lønnsomheten og verdien til norsk gras. Økt selvforsyning krever imidlertid at grasproduksjonen må økes. Disse medlemmer viser til at norske jordbruksarealer på inn- og utmark i hovedsak kan brukes til høsting og dyrking av gras, og alle husdyr kan spise korn.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at det derfor er prisen på korn som fôr til husdyra som legger grunnlaget for verdien av graset. Disse medlemmer viser til at lav kraftfôrpris gir lav verdi på graset. Høyere kraftfôrpris gir høyere verdi av graset. Disse medlemmer mener derfor at bytteforholdet mellom kraftfôr og grovfôr må økes i favør grovfôr, men frykter at årets avtale gjør det motsatte.

Disse medlemmer viser til vurderingene over og kommer på etter en helhetlig vurdering frem til at avtalen ikke er god nok, og at det trengs mer tiltak for at helheten blir akseptabel. Disse medlemmer mener det trengs en tydelig og forpliktende plan for hvordan man skal øke selvforsyningen til 50 pst. korrigert for import av fôr.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2024 med en opptrappingsplan for å nå målet om 50 pst. selvforsyning korrigert for import av fôrråvarer. Opptrappingsplanen skal inneholde føringer for hvordan bytteforholdet mellom kraftfôr og grovfôr skal styrkes i favør av grovfôr.»

Disse medlemmer mener videre at det er viktig at offentlig sektor etterspør mer norskprodusert mat, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2023 sikre at det blir stilt krav om minst 10 pst. innkjøp av norske jordbruksprodukter i offentlig sektor.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser videre til at opptrapping av både inntekt og selvforsyning vil kunne føre til nyetablering og utviding av besetninger. Dersom produksjonsvolumer kun reguleres gjennom pris, vil det føre til svekket produsentøkonomi og sløsing med ressurser. Disse medlemmer viser til at lærdommen fra opptrappingen i jordbruket på slutten av 1970-tallet er at det må være markedsbalanse og mulighet for prisuttak i markedet hvis næringen skal ha mulighet til å realisere målene om inntektsjamstilling og økt selvforsyning. Konsekvensene kan være overproduksjon, prisfall og en tilhørende kostnadsspiral som både gir svekket lønnsomhet og svekket selvforsyning. Derfor mener disse medlemmer at det kan være nødvendig med produksjonsregulering sammen med opptrappingen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gå i dialog med faglagene og markedsregulator om et forslag om produksjonsregulering på sau, storfe og egg, og legge dette frem i god tid før jordbruksforhandlingene i 2024.»

Importvern

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser også til at et sterkt importvern er en bærebjelke i norsk landbruk, og ser det som viktig å sikre et reelt importvern som en viktig forutsetning for opprettholdelse av norsk matproduksjon og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri i hele landet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre norsk matberedskap og norsk matproduksjon gjennom et velfungerende tollvern, og ber om at regjeringen i statsbudsjettet for 2024 omgjør krone- til prosenttoll for enkeltprodukt for å sikre dette.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk. Flertallet viser til Hurdalsplattformen, der regjeringen slår fast at importvernet for norsk jordbruk skal sikres, blant annet gjennom valg mellom prosent- og kronetoll. Flertallet ser det som viktig at regjeringen sikrer et reelt importvern som en viktig forutsetning for opprettholdelse av norsk matproduksjon og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri i hele landet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at importvernet beskytter norsk landbruk mot konkurranse fra utenlandske aktører. En konsekvens er likevel at vernet gjør det mindre lønnsomt for utenlandske aktører å etablere seg i Norge, som igjen bidrar til svekket konkurranse og høyere matvarepriser for forbrukerne. Importvernet påvirker i stor grad forutsetningene for konkurranse i verdikjeden for dagligvarer og dermed prisen på mat. Det svekker konkurransen på leverandørleddet her hjemme, fordi det begrenser muligheten leverandører med produksjonsanlegg i utlandet har til å tilby sine varer til konkurransedyktige vilkår. Som en konsekvens reduserer det derfor muligheten utenlandske aktører har til å utnytte et eksisterende sortiment med egne merkevarer, produsert i utlandet, ved etablering i Norge.

Disse medlemmer noterer seg at det innenfor tilberedte matvarer får uheldige konsekvenser, gjennom at ulike terskelverdier gjør at mange produkter havner i tollposisjon, og medfører at kun de største etablerte aktørene klarer å tilpasse seg. Disse medlemmer mener det er grunnlag for å vurdere om terskelverdiene bidrar til at uhensiktsmessig mange tilberedte matvarer havner i tollposisjon, og hvorvidt terskelverdiene kan heves eller gjøres mer fleksible for å legge til rette for noe mer konkurranse og utvalg i dette segmentet. Hensynet til norske forbrukere og norsk matvareindustri tilsier at importvernet på enkelte varer bør justeres, fordi tollsatsene i flere tilfeller er høyere enn det som faktisk er nødvendig for å beskytte norsk landbruk. Det fører dermed til unødvendig høye priser for forbruker, uten at det er til gavn for landbruket. Det bør foretas en gjennomgang av importvernet for å finne hvilke tollbarrierer som kan bygges ned uten at man rammer norsk matproduksjon, og gjennom det sikrer størst mulig fordel for forbrukerne, med minst mulig ulempe for landbruket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, understreker at importvernet er en av bærebjelkene i landbrukspolitikken, og av stor betydning for norsk matproduksjon og norsk landbruk. Det er også avgjørende for konkurransekraften til matindustrien, som er svært viktig for sysselsettingen og verdiskapingen i Norge. Flertallet viser til at de fleste land har importvern for å styrke nasjonal matproduksjon og sikre avsetningen av egenproduserte landbruksvarer, selv om det ofte ikke er fremme i debatten. Flertallet ser det som viktig med stabilitet og forutsigbarhet i importvernet, slik at sektoren har trygghet for sine investeringer og samfunnet for langsiktig matsikkerhet. Sektoren og samfunnet vil ikke være tjent med et system som skaper usikkerhet om soliditeten i importvernet og tryggheten for norsk produksjon. Flertallet viser til at importvernet for bearbeidede landbruksvarer er regulert av EØS-avtalens protokoll 3. I protokoll 3 er det fastsatt tollsatser for råvarene som inngår i de bearbeidede varene ved import. Tollen er i prinsippet fastsatt slik at den utjevner forskjeller i råvarepriser mellom Norge og EU, slik at norske bedrifter og EU-bedrifter kan konkurrere på like vilkår med hensyn til råvarepris. Konkurransen mellom bedriftene skjer i industrileddet. Flertallet støtter ikke å svekke importvernet og dermed påføre norsk bearbeidingsindustri konkurranseulemper i forhold til konkurrerende industri i EU. Det vil sette arbeidsplasser i fare og dermed svekke matvaresikkerheten for Norges befolkning.

Komiteens medlemmer fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser særlig til at en avgjørende forutsetning for tetting av inntektsgapet og økt selvforsyning er et styrket tollvern, gjennom å gå fra krone- til prosenttoll på en rekke tollinjer. Disse medlemmer viser til høringsinnspill fra Bondelaget, Småbrukarlaget og Gartnerhallen og flere om at Stortinget i behandlingen av jordbruksoppgjøret bør gi føringer for dette. Disse medlemmer mener at man burde gå over til prosenttoll for mathvete, fôrhvete, havre, bygg, hele og halve slakt av storfe og gris, samt filet og sideflesk av svin, fryst kylling, eggeprodukter, løk, tidligpotet, lagringspotet, gulrot, isbergsalat, knollselleri, kålrot, eple og bringebær.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke tollvernet ved å gå fra krone- til prosenttoll på tollinjer hvor prosenttoll gir best beskyttelse, med virkning fra 1. januar 2024.»

Komiteen viser også til at WTO-avtalen setter rammer for norsk jordbrukspolitikk, og at partene har lagt vekt på å finne løsninger som er i tråd med WTOs regelverk, både hva gjelder internstøtte og markedsprisstøtte (AMS). Komiteen merker seg at det skal nedsettes en partssammensatt gruppe som skal vurdere endringer i markedsordningene for korn og melk på grunn av begrenset handlingsrom for videre målprisutvikling fra 2024.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at i henhold til WTO-avtalen har Norge en forpliktelse til å ikke overstige 11,4 mrd. kroner i samlet markedsprisstøtte (omtalt som «gul boks»), og at målprisene for melk og korn bidrar til at det er svært liten kapasitet igjen. Det vil derfor være hensiktsmessig å ta melk ut av «gul boks». Disse medlemmer påpeker at det er en fare for at dette grepet vil øke melkeprisene, og at det derfor er desto viktigere med sunn og god konkurranse i meierimarkedet. Mer konkurranse om bonden vil kunne føre til reduserte priser.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta ut melk fra samlet markedsprisstøtte («Gul boks»), slik at melk ikke reguleres etter målpris.»

Komiteen viser til at matindustrien er en stor fastlandsindustri i Norge, både regnet etter sysselsetting og etter verdiskaping. Komiteen vil understreke betydningen norsk matproduksjon har for store deler av næringsmiddelindustrien som foredler norskproduserte råvarer, og for matberedskap og sikkerhet for den norske befolkningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, understreker at landbrukspolitikken og jordbruksavtalen er avgjørende viktig for verdiskaping og arbeidsplasser også utenfor jordbruket, herunder i næringsmiddelindustrien og andre tilknyttede næringer, og for bosetting over hele landet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil understreke at det å øke verdiskapingen i jordbruket innebærer å utnytte markedsmulighetene i verdikjeder for matvarer, øke konkurransen og konkurranseevnen for effektivitet i matvaresystemet og å redusere de høye kostnadene på innsatsfaktorene. Imidlertid er det slik at understøttede priser og regulerte markeder reduserer insentivene for verdiskaping.

Komiteen er glad for at det norske matmarkedet har blitt mer variert både når det gjelder pris og kvalitet. Omsetningen av lokalmat er i vekst, med god hjelp fra flere aktører i verdikjeden for dagligvarer. Her ligger det likevel fortsatt et potensial for økt verdiskaping og lønnsom næringsutvikling basert på landbrukets ressurser.

Konkurranse i meierisektoren

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at meieriprodukter utgjør om lag 15 pst. av nordmenns matinnkjøp. Reduserte priser på meierivarer og større produktmangfold vil komme forbrukerne til gode og kunne dempe den generelle prisveksten. Meierisektoren er preget av strukturelle ulemper som hemmer de små og uavhengige aktørene i bransjen.

Disse medlemmer viser til at det norske meierimarkedet historisk har vært preget av monopoler i store produktsegmenter og ingen konkurranse om bondens råvare. Dette henger sammen med at de landbrukspolitiske virkemidlene har vært brukt for å opprettholde monopolene, fremfor å stimulere til verdiskapning i hele verdikjeden. Det gjør at konkurransen i meierisektoren fortsatt er svak, noe som er til ulempe for forbrukerne.

Disse medlemmer viser til at fra 1928 til 1996 hadde det som man i dag kjenner som Tine, et lovgitt monopol i meierimarkedet. Da et samlet storting i 1996 åpnet for konkurranse, ble Tines særposisjon samtidig bevart. I årene 1996–2006 var hele meierisektoren preget av et svært høyt konfliktnivå, søksmål og mistillit mellom aktørene, samtidig som konkurransen forble uønsket svak. Dette resulterte i 2007 i det såkalte melkeforliket. I melkeforliket ble aktørene og staten enige om å finne en løsning innenfor den norske landbruksmodellen som skulle gi de uavhengige meieriselskapene, på områder der Tine er dominerende aktør, permanent reduserte avgifter eller høyere tilskudd innenfor prisutjevningsordningen for melk. Dette skulle bidra til konkurranse i markedet basert på norsk melk, og slik både sikre grunnlaget for norsk landbruk og sterkere vekting av forbrukerinteressene. I 2017 ble det gjort noen mindre forbedringer i de konkurransefremmende tiltakene for å stimulere til økt konkurranse som et resultat av at konkurransen i sektoren fortsatt var svak etter 10 år med konkurransefremmende tiltak.

Disse medlemmer viser til at konkurransen i meierisektoren evalueres hvert femte år. Etter valget i 2021 satte regjeringen i gang en evaluering av de konkurransefremmende tiltakene (KFT) i prisutjevningsordningen for melk, men denne gang med et mandat om at KFT skulle avvikles. På regjeringens initiativ ble det satt ned et utvalg ledet av Landbruksdirektoratet for å evaluere KFT, og deres rapport konkluderte med at en avvikling av de konkurransefremmende tiltakene vil svekke konkurransen i meierisektoren. Landbruksdirektoratet peker i tillegg på sannsynligheten for økt import som følge av å svekke konkurransen slik regjeringen foreslår. I tillegg mener direktoratet at kriterier bør forenkles, og at forutsigbarheten bør forbedres med lengre evalueringsintervaller. Konkurransetilsynet går vesentlig lenger i sin kritikk av konkurransen i meierimarkedet og anbefaler styrking av de konkurransefremmende tiltakene.

Disse medlemmer viser til at den erfaringen man har samlet gjennom de siste 25 år, viser at dagens virkemiddelbruk ikke har klart å etablere en sunn og virksom konkurranse i meierisektoren og likestilte vilkår for aktører som Q-Meieriene og Rørosmeieriet. Det bør tilrettelegges for økt forutsigbarhet knyttet til rammevilkårene, slik at uavhengige aktører kan investere med normal bedriftsøkonomisk risiko, samt at nyetablering kan skje i sektoren.

Disse medlemmer mener regjeringen bør ta den lange rekken av ulike fagmiljøer på alvor og gjennomføre en helhetlig evaluering av prisutjevningsordningen for melk, som så danner grunnlaget for en stortingsmelding om nivået man ønsker for konkurranse, og hvordan konkurransen i meierisektoren kan forbedres til det beste for både den norske bonden og forbrukeren.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at prisutjevningsordningen for melk (PU-ordningen) har som formål å regulere prisdifferensieringen av melk som råvare til ulike anvendelser, og samtidig gi melkeprodusenter muligheter for å kunne realisere jordbruksavtalens målpriser på melk, uavhengig av melkeanvendelse og lokalisering av produksjonen.

Flertallet viser til at prisutjevningsordningen bygger på at det er ulik priselastisitet for ulike anvendelser av melk. Melk som drikkemelk kan bære en høyere pris enn melk som benyttes til ost, smør og melkepulver. I prisutjevningsordningen ilegges det avgifter for melk som benyttes til drikkemelk, og det gis tilskudd til melk som brukes til ost m.m. I sum bidrar dette til at den samlede verdien av melk i det norske markedet øker, noe flertallet mener er positivt og viktig for å sikre matproduksjon i hele landet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at ordningen også finansierer de konkurransefremmende tilskuddene, men med unntak for disse tiltakene er prisutjevningsordningen aktør- og konkurransenøytral.

Disse medlemmer viser til evalueringene av konkurransefremmende tiltak, som er gjennomført hvert femte år siden 2007, og der det også er vurdert bl.a. utviklingstrekk i meierimarkedet og effekten av konkurransefremmende tiltak med hensyn på konkurranse, innovasjon og mangfold osv. I utredningen fra 2022 ble også konsekvensene av å avvikle de konkurransefremmende tiltakene evaluert. Disse medlemmer mener dette er spørsmål som naturlig bør stilles om en ordning som årlig tildeler opptil 200 mill. kroner i tilskuddsmidler til tre enkeltaktører i det norske meierimarkedet.

Disse medlemmer viser til at hovedkonklusjonen fra evalueringen som Landbruksdirektoratet har gjennomført i samarbeid med Konkurransetilsynet, er at dagens konkurransesituasjon i meierisektoren i betydelig grad er et resultat av de konkurransefremmende tilskuddene, og at konkurransen kan svekkes dersom alle tre tiltakene fjernes uten at de erstattes av andre tiltak.

Disse medlemmer viser til at de endringene som foreslås, vil bli sendt på høring. For ordens skyld viser disse medlemmer til at det foreslås å videreføre ordningen med differensierte avgifter og tilskudd, og øke satsen for denne ordningen med 3 øre fra 27 til 30 øre innenfor et tak på 90 mill. kroner. Samtidig foreslås det å videreføre den særskilte kapitalgodtgjørelsen som bidrar til konkurranse i førstehåndsomsetningen av melk, men uten den ekstra stimulansen på fem øre per liter. Distribusjonstilskuddet foreslås fjernet fordi evalueringen tydelig slår fast at distribusjon er en mindre barriere i dag enn ved innføring av tilskuddet i 2004, og at tilskuddet antas å ha liten spesifikk effekt på kostnadseffektivitet eller produktmangfold. Disse medlemmer viser til at store deler av de kraftfulle tiltakene rettet mot enkeltaktører i meierisektoren foreslås videreført.

Klima og miljø

Komiteen viser til at norsk landbruk er avhengig av et stabilt klima og en natur i balanse. Komiteen mener at landbruket skal være en del av løsninger knyttet til globale utslipps- og ressursutfordringer i overgangen fra fossile til fornybare ressurser. Samtidig gir landbruket viktige arbeidsplasser over hele landet og trygg mat til norske forbrukere.

Komiteen ser det som viktig at norsk jordbruksproduksjon tilpasses et mer uforutsigbart klima, noe som er viktig for å kunne sikre matproduksjon og øke kvaliteten og produksjonen av korn, grovfôr, grønnsaker, frukt og bær som kan produseres på norske arealer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at et bærekraftig jordbruk er ett av de fire hovedmålene i norsk jordbrukspolitikk, hvor ivaretakelse av miljøhensyn i arealbruk og ressursutnyttelse er forutsetningen for produksjon av norske jordbruksprodukter. Parallelt stiller grønn konkurransekraft krav til både økt lønnsomhet og redusert miljøpåvirkning. En stor utfordring fremover er å legge til rette for at norsk matproduksjon kan øke samtidig som utslipp reduseres i tråd med norske mål og internasjonale forpliktelser på klimaområdet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at her mangler regjeringen både fokus og tiltak. Dagens politikk fører også til økt miljøbelastning og øker de totale klimagassutslippene. Selv om produktivitetsveksten i Norge har vært høyere enn OECD-gjennomsnittet, er den oppnådd via arbeidssparende teknologier som øker produksjonsintensiteten og bidrar til miljøbelastning.

Disse medlemmer er glade for at Norge har ambisiøse miljømål, som inkluderer en reduksjon i klimagassutslipp i henhold til Parisavtalen og strenge miljøregler. Det er dog uheldig at disse ambisjonene ikke gjenspeiles i landbrukspolitikken, som for eksempel ikke pålegger karbonskatt for utslipp fra jord og buskap, eller utsetter landbruket for annen klimapolitikk, til tross for at disse er opphavet til en stor andel av de nasjonale utslippene.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede innføring av en CO₂-avgift for norsk landbruk.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Stortinget flere ganger har presisert at biologiske prosesser ikke skal pålegges avgift, og legger det til grunn for det videre arbeidet med klimaavtalen som ble inngått mellom staten og landbruket under regjeringen Solberg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at årets jordbruksavtale vris i en mer klima- og miljøvennlig retning, at klima og miljø prioriteres høyt, og at de målrettede ordningene økes.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, understreker at et bærekraftig og fremtidsrettet jordbruk med matproduksjon basert på lokale ressurser over hele landet er viktig for å løse utfordringer knyttet til klima og miljø. Det gir også flere arbeidsplasser over hele landet.

Dette flertallet viser til at klimaendringene med mer ekstremvær gjør matproduksjonen mer utfordrende og sårbar. Tørkesommeren i store deler av landet i 2018 viste hvor viktig det er med landbruk over hele landet med en variert og mangfoldig bruksstruktur.

Komiteen mener det også er viktig å sikre en bærekraftig forvaltning av jordsmonnet, og godt drenert jord er viktig for å kunne øke matproduksjon, og for å tilpasse jordbruket til et endret klima med mer nedbør. God drenering gjør jordbruket også bedre rustet i perioder med ekstremvær. Komiteen merker seg at partene er enig om å øke tilskudd til drenering av jordbruksjord.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at drenering er viktig både for å redusere klimagassutslipp fra arealene og for å tilpasse jordbruket til et endret klima.

Komiteen viser til at godt drenert jord gir bedre så- og høsteforhold, økt plantevekst, økt næringsopptak, redusert avrenning, bedre jordhelse og redusert risiko for jordpakking. Tilfredsstillende drenering er en forutsetning for å få gode avlinger og for å øke norsk planteproduksjon. God drenering kan redusere faren for erosjon som følge av overflateavrenning og bidra til bedre vannkvalitet. Redusert erosjon bidrar til å bevare jord som en ressurs for framtidig matproduksjon. Drenering er et tiltak der man i dag ikke har metoder for å måle reduksjon i utslipp, og som ikke kan bokføres i det offisielle utslippsregnskapet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at i jordbruksoppgjøret for 2019 ble bevilgningen til drenering økt fra 58 til 68 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at satsene for drenering av jord er så lave at det for mange bønder ikke lønner seg å investere i å heve kvaliteten på eksisterende jordbruksarealer. I tillegg til at rammen for tilskuddsordningen for drenering av jord må økes betraktelig, må også satsene økes slik at tilskuddet har utløsende effekt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til følgende flertallsmerknad i Innst. 462 S (2021–2022) om jordbruksoppgjøret for 2022:

«Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Raudt, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne, meiner det er eit stort potensial for å auke norsk sjølvforsyning gjennom vriding av produksjonen i landbruket over mot meir grønt og korn, og å stimulere til auka bruk av beite- og utmarksressursar og andre verkemiddel for å kutte i bruk av soya og andre utanlandske forråvarer med høge klimaavtrykk. Fleirtalet forventar at ei slik kursendring blir tydeleg signalisert, slik at norsk landbruk allereie no kan starte nødvendig omlegging.»

Komiteen viser videre til Prop. 121 S (2022–2023), og følgende avsnitt:

«Norge har høy selvforsyning av husdyrprodukter og relativt lave selvforsyningsgrader for energirike plantevekster til mat. Med dagens konsum utgjør sistnevnte om lag 2/3 av energiinntaket. Ut over det jordbruksavtalen kan bidra med, viser flere utredninger at vesentlig økning i selvforsyningsgraden avhenger av endringer i kostholdet i retning plantevekster til mat som kan produseres i Norge.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til intensjonsavtalen mellom jordbruket og regjeringen om reduserte klimagassutslipp og økt opptak av karbon for perioden 2021–2030, ofte omtalt som jordbrukets klimaavtale. Statens ansvar i denne intensjonsavtalen er blant annet å arbeide for å

«endre matforbruket i den norske befolkningen slik at matforbruket i størst mulig grad blir i tråd med de norske kostholdsrådene.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, merker seg at oppfølging av klimaavtalen mellom staten og jordbruket er prioritert, i tillegg til tiltaksplan for Oslofjorden, med økning i midler til vannmiljøtiltak. Flertallet merker seg videre at ordningene bidrar til å redusere utslippene per produserte enhet og dermed klima- og miljøbelastningen fra jordbruket, i tråd med klimaavtalen mellom staten og jordbruket.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til statsrådens brev 2. juni 2023 med svar på spørsmål fra næringskomiteen v/Venstre om klimaeffekten av ulike poster i landbruksoppgjøret. Statsrådens svar viser at det bare i svært liten grad er reell klimaeffekt av de postene som er framstilt som «tidenes største klima- og miljøsatsing», og at departementet hverken har oversikt over klimaeffekter av ulike ordninger eller oversikter som skiller mellom klimautslipp fra animalsk produksjon (inkludert grovfôr til dyrefôr) og planteproduksjon til menneskeføde. Disse medlemmer mener derfor det ikke er grunnlag for å si at klima «prioriteres høyt» i årets landbruksoppgjør, og mener det er nødvendig med en helt ny mat- og landbrukspolitikk der folkehelse, klima, natur og landbruks- og matpolitikk blir sett sterkere i sammenheng.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringa starte arbeid med en ny stortingsmelding om framtidas landbruks- og matsystem, etter modell av EUs mat- og landbruksstrategi ‘Farm to Fork’.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at klimaavtalen mellom staten og landbruket skal legges til grunn for arbeidet med å redusere klimagassutslipp fra jordbruket, og bl.a. øke karbonopptak i jorda, redusere avrenning og sikre miljøvennlig og fremtidsrettet drift. Økt selvforsyning og landbruk over hele landet ligger til grunn for avtalen.

Disse medlemmer merker seg at miljø- og klimasatsingen i årets jordbruksavtale skal bidra til å opprettholde kulturlandskapet og til å redusere miljøbelastningen fra jordbruket, herunder utslipp til luft og vann. Disse medlemmer merker seg videre at avtalepartene er enige om en styrking av ordninger som vil bidra til en betydelig økt miljø- og klimainnsats i norsk jordbruk – både i form av målrettede tiltak og forbedring av kunnskapsgrunnlaget, herunder vesentlige økninger på ordningene Regionalt miljøprogram, SMIL-ordningen og Verdiskapingsprogrammet for fornybar energi og teknologiutvikling i landbruket. Flere av miljøordningene bidrar også til bedre agronomi, noe som er av stor betydning for å sikre et bærekraftig jordbruk.

Disse medlemmer merker seg at det knyttes forventninger til utredningen om hvordan husdyrtilskuddet kan utvikles til å bidra til å redusere klimabelastningen fra husdyrproduksjonen. Disse medlemmer merker seg videre at partene bl.a. er enig om å se på hvorvidt bruken av metanhemmere i fôr skal knyttes til husdyrtilskuddet. Disse medlemmer er kjent med at det er innenfor produksjon av storfe og småfe at klimagassutslippene utgjør den største andelen av utslipp fra jordbruket, og mener derfor det er positivt at man ser nærmere på hvorvidt husdyrtilskuddet til storfe og småfe skal endres fra å være et rent husdyrtilskudd, til å også være et middel for å redusere klimagassutslippene innenfor disse produksjonene. Disse medlemmer merker seg og ser det som viktig at det i denne sammenheng samtidig blir vurdert hvilke konsekvenser en eventuell endring vil få for å nå våre landbrukspolitiske målsettinger knyttet til struktur, distrikt, selvforsyning og økt matproduksjon.

Disse medlemmer ser det som viktig at staten spiller på lag med landbruket og sørger for at målene i avtalen nås uten at dette svekker norsk matproduksjon og bondens inntekt. Disse medlemmer viser til etableringen av Bionova, med målrettede virkemidler som skal bidra til å nå målene som er satt i klimaavtalen mellom staten og jordbruket. Bionova forvaltes av Innovasjon Norge og tar fra oppstart opp i seg de to Innovasjon Norge-programmene Bioøkonomiordningen og Verdiskapingsprogrammet for fornybar energi og teknologiutvikling i landbruket. Disse medlemmer ser det som positivt at avtalepartene er enige om å styrke bevilgningen til verdiskapingsprogrammet, både gjennom en ekstrabevilgning på 70 mill. kroner i 2023 og ved å øke bevilgningen for 2024 med 60 mill. kroner til 222 mill. kroner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, vil også understreke at klimaendringene påvirker matproduksjonen på ulike måter fra sted til sted. Ifølge FNs klimapanel forventes den globale matproduksjonen å bli redusert med rundt 1 pst. hvert tiår fra 2030-tallet på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Til sammenligning trengs det rundt 14 pst. økning i matproduksjon per tiår for å holde tritt med økende etterspørsel. Mellom 22 og 37 pst. av de globale klimagassutslippene kommer fra matsystemet. Husdyr og risproduksjon pekes på som de største kildene til klimagassutslipp fra det globale jordbruket. Rundt 25–30 pst. av all mat produsert til mennesker på globalt nivå blir ikke spist. I snitt spiser vi en tredel mer kalorier hver enn i 1961. Det påvirker også selvforsyningsgraden.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener at det er betydelig potensial for ytterligere utslippskutt i landbrukssektoren. Endret sammensetning av matforbruket, økt karbonlagring i jord og å redusere utslippene innenfor samme produksjonsvolum er noen av grepene som kan tas. Her kan nevnes tiltak som stans i nydyrking av myr, økt bruk av fangvekster og karbonbinding i biokull, som alle reduserer utslipp ved at karbon bundet gjennom fotosyntesen i større grad lagres i jorda, og at en mindre andel frigjøres i form av CO₂. Når det gjelder grep innenfor produksjonen, kan nevnes husdyrgjødsel til biogass, gjødseltiltak, bedring av fôr, dyrehelse, fruktbarhet og avl, drenering og økt beiteandel. Alle disse tiltakene gir reduserte utslipp per produsert enhet gjennom forbedring av produksjonen eller bedre ressursutnyttelse.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener det må vurderes å benytte målrettet støtte som ikke er knyttet til produksjon, for å gi inntektsstøtte og utfyllende insentiver for å opprettholde jord i landbruket og forbedre miljøresultatene. Samtidig bør netto klimagassutslipp fra landbruket reduseres ved å vurdere å restrukturere støtten og behandle sektoren på samme måte som andre sektorer i økonomien, for eksempel gjennom å innføre en CO₂-avgift for utslipp.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener alle står fritt til å selv velge hva de vil spise, men vil understreke at det er mulig å spise middag uten å spise kjøtt, og at overgang fra rødt kjøtt til plantebasert kost og fisk, samt redusert matsvinn, er tiltak med betydelige reduksjonspotensial. En landbrukspolitikk som i så stor grad som i dag subsidierer kjøttproduksjon, og kun bruker 16 pst. av jordbruksoppgjøret på plante- og kornproduksjonen, bidrar til at det blir vanskeligere for Norge å nå klimamålene. Grunnlaget for all matproduksjon starter med planteproduksjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at for å øke selvforsyningsgraden må all dyrket jord tas i bruk, ny jord må dyrkes, og bruken av utmarksbeite må økes. Det bør også vurderes å legge bedre til rette for geit.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener at dagens soner for arealtilskudd i for liten grad fanger opp forskjeller i de faktiske dyrkingsforholdene, og mener det bør vurderes et bedre verktøy for å nå målet om økt selvforsyning.

Disse medlemmer er bekymret for at regjeringen ikke tar inn over seg at markedet endres, og derfor sitter fast i en umoderne og lite oppdatert tilnærming til forbrukernes vaner. I Norge spiser innbyggerne i dag mer frukt og grønt enn tidligere, og bruken av sukker og rødt kjøtt går ned per person. Etterspørselen synker etter produkter Norge selv produserer, som melk og poteter, men øker på varer som må importeres, som ris, mais, soya, mango og avokado. Dette er norske, så vel som internasjonale trender. Agrikultur og bevissthet knyttet til maten vi spiser, samt økt forståelse av ernæring og mangel på ressurser internasjonalt, medfører store skift i både norsk og internasjonalt landbruk.

Disse medlemmer er videre bekymret for at avrenning i form av næringssalter og partikulært materiale fra blant annet jordbruksområder, og da særlig nitrater, knyttes opp mot uønskede algeoppblomstringer og eutrofiering i kystnære områder og bidrar blant annet til situasjonen vi nå ser i Oslofjorden.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne har videre merket seg at rapporten «Klimatiltak i Norge mot 2030» (Miljødirektoratet, 2023), som utreder 85 nødvendige klimatiltak for å oppnå et norsk utslippskutt på 50–55 pst. innen 2030, slår fast at en kostholdsomlegging i tråd med kostholdsrådene vil bidra til et utslippskutt på 1,2 mill. tonn CO₂-ekvivalenter innen 2030. Blant de 85 utredede tiltakene i rapporten er det kun to som har større klimaeffekt enn kostholdstiltaket.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at både selvforsyningshensyn og klimahensyn taler for å øke produksjonen og forbruket av norskprodusert korn, frukt og grønt. En slik omlegging vil bidra til økt selvforsyning, bedre folkehelse og lavere klimagassutslipp.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, i forbindelse med jordbruksoppgjøret for 2024, foreslå å gjennomføre nødvendige grep for å øke norsk produksjon av korn, frukt og grønt betydelig.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen følge opp sine forpliktelser i henhold til jordbrukets klimaavtale om å bidra til å endre matforbruket i den norske befolkningen slik at matforbruket i størst mulig grad blir i tråd med de norske kostholdsrådene.»

Melkeproduksjon

Komiteen viser til at norsk melkeproduksjon er i en utfordrende økonomisk situasjon grunnet økte kostnader og redusert etterspørsel. Komiteen er også kjent med at løsdriftskravet som trer i kraft fra 2034, innebærer at det må investeres i nye bygg på en rekke bruk, og at nær halvparten av melkeprodusentene i dag driver produksjon i båsfjøs.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser videre til at partene er enige om å prioritere melkeproduksjon i årets jordbruksavtale, og at melkeprodusentene får en betydelig økning av distriktstilskudd for melk og husdyrtilskudd for melkekyr. Det legges også opp til en styrking av økonomien gjennom økt målpris på melk. Flertallet merker seg at også økte kulturlandskapstilskudd, beitetilskudd og bedrede velferdsordninger vil bidra til å styrke melkeproduksjonen.

Komiteen merker seg videre at partene er enige om at produksjonstaket for disponibel kvote for et enkelt foretak eller fra en enkelt landbrukseiendom skal reduseres fra 900 000 liter til 700 000 liter kumelk og til 350 000 liter geitemelk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til at partene er enige om at Landbruksdirektoratet skal vurdere om det er mulig å innføre en avgrensing på kjøp av kvote over produksjonstaket, og ser fram til en avklaring på dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at regjeringen i jordbruksoppgjøret ikke tar hensyn til tilgjengelig teknologi ved å redusere melkekvotetaket til 700 000 liter. Disse medlemmer viser til at dagens melkeroboter har en kapasitet på 600 000 liter, og at kvotetaket som nå settes til 700 000 liter ikke samsvarer med tilgjengelig utstyr. Disse medlemmer finner det underlig at partene på denne måten begrenser bøndene i å benytte kapasiteten i teknologien. Disse medlemmer fremmer derfor forslag om å heve kvotetaket til 1 200 000 liter kumelk, slik at de bøndene som ønsker det får anledning til å benytte seg fullt ut av melkerobotenes kapasitet. Dette vil dermed ikke legge begrensninger på investeringer ved generasjonsskifter.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen heve kvotetaket på kumelk til 1 200 000 liter.»

Disse medlemmer viser til at kvoteordningen for melk er en regulatorisk ordning som ikke bør blandes inn i jordbruksavtalen. Når regjeringen velger å ta inn regulatoriske ordninger i jordbruksavtalen, er dette medvirkende til at Fremskrittspartiet ser seg nødt til å stemme imot avtalen.

Velferdsordninger

Komiteen viser til at gode velferdsordninger har stor betydning for å bidra til likestilling og rekruttering av nye og flere unge til landbruket. Ordningene er også av stor betydning for dyrevelferden. Tilskudd til avløsning ved sykdom, fødsel mv. er viktig for jordbruket gjennom å finansiere arbeidshjelp når brukerne pga. sykdom eller svangerskap eller av andre grunner ikke kan ta del i driften. Komiteen merker seg at velferdsordningene styrkes gjennom betydelige økninger av tilskuddssatser og maksimalbeløp. Komiteen merker seg videre at partene er enige om å nedsette en partssammensatt arbeidsgruppe for å se på hvordan de ulike ordningene kan utvikles videre.

Komiteen viser til medieoppslag som refererer forskning som sier at bønder i land som Tyskland, Frankrike, USA, Australia og Storbritannia har en dobbelt så høy fare for å ta sitt eget liv som befolkningen for øvrig og er overrepresentert når det gjøres undersøkelser om depresjon og angst. Det vises til at mange dyretragedier har som årsak at bonden sliter psykisk. Komiteen mener det er viktig å sørge for at bønder har et lavterskeltilbud om å oppsøke hjelp.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprette et pilotprosjekt for bønder som sliter psykisk, og at dette opprettes innenfor en av de etablerte organisasjonene. Det forutsettes at nødvendige midler tas innenfor budsjettrammen.»

Satsing på unge bønder

Komiteen viser til at avtalepartene er enige om å styrke ordninger og satsinger over jordbruksavtalen som er rettet inn mot unge næringsutøvere, bl.a. gjennom investeringsvirkemidler, kompetanseutvikling, velferdsordninger og generasjonsskiftetilskudd. Komiteen ser dette som viktig for å sikre rekruttering og fornying i norsk landbruk og for å kunne nå målene i norsk landbrukspolitikk.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre er bekymret for at unge bønder ikke finner yrket attraktivt og velger alternativer til å overta og drifte en gård. Som selvstendig næringsdrivende har næringsutøverne i landbrukssektoren en unik mulighet til å skape sin egen arbeidsplass med utgangspunkt i det totale ressursgrunnlaget på eiendommen. Dette er trolig en av flere faktorer som verdsettes høyt av de som velger å gå inn i landbruket. Fra det offentliges side må det derfor legges til rette for at den enkelte bonde i størst mulig grad fritt kan disponere egen eiendom i tråd med egne valg og prioriteringer. Rekrutteringssituasjonen i landbruket varierer imidlertid mellom de ulike landsdelene. I en undersøkelse fra Landbrukets Utredningskontor av odelsbarns holdninger til overtagelse av landbrukseiendom (Rapport 2-2009) fremkom det at det er store forskjeller mellom sitasjonen på Østlandet og landet for øvrig. På Sør- og Vestlandet og i Trøndelag var om lag halvparten av odelsbarna positive til overtakelse, mens bare 37 pst. av de nordnorske odelsbarna oppga at de var positive til overtakelse. På Østlandet totalt sett var nærmere 64 pst. positive til overtakelse. Muligheter for å få arbeid utenfor næringen påvirker rekrutteringssituasjonen. På den annen side vil muligheten for annet arbeid ved siden av gårdsdriften i mange tilfeller være nødvendig. Etablering av gode nettverk for faglig oppdatering, praktiske råd og sosial kontakt er også viktig.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at en styrking av velferdsordninger for bøndene rettes spesielt inn mot unge bønder.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at årets avtale gir en vesentlig økning i inntektsmulighetene i landbruket og en styrking av ordninger som er viktige for unge som vil satse på ei framtid i landbruket. Disse medlemmer merker seg spesielt at avtalepartene er enige om å styrke ordninger og satsinger over jordbruksavtalen som er rettet mot unge næringsutøvere. Gode velferdsordninger er også avgjørende for å sikre rekruttering til næringen.

Styrking av landbruket i Nord-Norge

Komiteen understreker betydningen av et aktivt landbruk over hele landet og merker seg at landbruket i Nord- Norge har hatt en særlig negativ utvikling. Komiteen ser det derfor som viktig at partene er enige om en forsterket satsing på landbruket i nord og virkemidler som skal bremse den negative utviklingen i landbruket i nord og bidra til økt utnyttelse av regionale fortrinn og muligheter knyttet til det arktiske landbruket.

Komiteen merker seg at satsingen viderefører og forsterker tiltakene det var enighet om i fjorårets jordbruksoppgjør, bl.a. ved å mobilisere næring, kompetansemiljøer og virkemiddelapparat i de tre nordligste fylkene. Videre styrkes tilskudd som bidrar til bedre produsentøkonomi i landsdelen, som ulike distriktstilskudd, investeringsmidler, fraktordninger og tilskudd til veterinære reiser. Det skal også ferdigstilles en egen handlingsplan for grønt i nord.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at betydelige deler av jordbruksarealet kan være ute av drift. For 2022 viste NIBIOs arealstatistikk at 13,4 pst. av landets totale jordbruksareal ikke inngikk i søknadene om produksjonstilskudd. Andelen jordbruksareal som er ute av drift, er størst i Nordland, Troms og Finnmark.

Flertallet ser det som viktig å snu utviklingen med nedgangen i bruk i Nord-Norge og understreker betydningen av at det dyrkes mat i hele landet.

Flertallet ser det derfor som viktig å styrke sårbare produsentmiljøer i Nordland, Troms og Finnmark og motvirke bruksnedgang. Samtidig må det stimuleres til å øke arealbruken, heve kompetansen og utnytte de regionale fortrinn og muligheter innenfor det nord-norske landbruket. Flertallet ser det som positivt at avtalen legger til rette for dette, og ser det som en naturlig del av nordområdepolitikken som skal snu den negative befolkningsutviklingen, utnytte de lokale verdiene til å skape vekst og gjøre nordområdene til sentrum for grønn omstilling.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne har merket seg at årets jordbruksavtale inneholder noen virkemidler for å styrke landbruket i Nord-Norge, men etterlyser flere helhetlige tiltak og en tydelig målsetting om å ta i bruk dyrkbar jord som ikke drives, både i nord og ellers i landet. Å bruke dyrkbar jord til matproduksjon er helt grunnleggende for å oppnå 50 pst. selvforsyning og ivareta forsyningssikkerheten og helt avgjørende for å unngå videre nedbygging av matjord.

Komiteens medlemmer fra Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, i forbindelse med jordbruksoppgjøret for 2024, legge fram en tiltakspakke med mål om, og tilhørende virkemidler for, å redusere jordbruksareal som er ute av drift, til et minimum.»

Struktur og tak på tilskudd og produksjon

Komiteen merker seg at i tillegg til strukturgrepet som tas innenfor melkeproduksjon, med reduksjon i produksjonstaket for ku- og geitemelk, er partene enige om å differensiere satsene for arealtilskudd for grønnsaker, frukt og bær i alle soner etter foretakets areal av disse vekstene.

I jordbruksoppgjøret for 2022 ble taket på husdyrtilskudd midlertidig suspendert, med bakgrunn i at store bruk ble mer negativt påvirket av den ekstraordinære kostnadsveksten. Komiteen merker seg at suspenderingen av taket er videreført i årets jordbruksavtale, men at partene er enige om at taket skal gjeninnføres når kostnadssituasjonen er mer normalisert, og at tilskuddstaket skal settes slik at effekten blir om lag som før husdyrtilskuddet ble suspendert.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at tak på tilskudd og kvotetak er viktige landbrukspolitiske virkemidler for å sikre et aktivt landbruk over hele landet med en variert bruksstruktur som er tilpasset Norges ressurser og geografi. Flertallet viser til at det i forbindelse med fjorårets jordbruksoppgjør ble nedsatt en partssammensatt arbeidsgruppe som skulle vurdere strukturdifferensiering og tak på tilskudd over jordbruksavtalen, som kom med sine vurderinger i en rapport denne våren.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, ser det som viktig å iverksette tiltak for å dempe strukturutviklingen mot stadig større bruk, og merker seg at partene er enige om å differensiere satsene for arealtilskudd for grønnsaker, frukt og bær i alle soner etter foretakets areal av disse vekstene. Flertallet merker seg at dette skal gjøres ved å øke satsene for arealtilskudd for de første dekarene og beholde satsene avtalt i fjorårets oppgjør for resten av arealet.

Økt konkurransekraft for grøntnæringen og økt forbruk av norsk frukt og grønt

Komiteen mener det er et stort potensial for å øke norsk selvforsyning gjennom økt produksjon av norsk frukt og grønt som kan produseres på norske arealer, som er en sektor i vekst med gode muligheter for økte markedsandeler på det norske markedet.

Komiteen viser til at det i jordbruksavtalen legges opp til å videreføre satsingen på tiltak som kan bidra til økt innovasjon og vekst i grøntsektoren. Komiteen merker seg også at avtalepartene er enige om å legge til rette for en styrking av grøntsektoren med mål om økt konkurransekraft, økt forbruk av norsk frukt, potet og grønt, mer mangfold for forbrukeren og god helse. Komiteen merker seg at målprisene på frukt, bær, grønnsaker og potet økes, samtidig som bl.a. ulike tilskudd styrkes for å bedre produsentøkonomien.

Landbrukets utviklingsfond (LUF)

Komiteen er kjent med at det er et stort behov for å oppgradere driftsapparatet i jordbruket, bl.a. som en følge av tilpassing til dyrevelferdskrav og løsdriftskravet som trer i kraft i 2034. Det er derfor viktig med gode investeringsordninger, for å sikre omstilling, oppgradering og opprettholdelse av matproduksjon over hele landet.

Komiteen er videre kjent med at målrettede investeringsvirkemidler spesielt mot små og mellomstore melkebruk etterspørres i stor grad, og merker seg at partene er enige om å prioritere investeringsvirkemidler for å imøtekomme løsdriftskravet for små og mellomstore melkebruk, at investerings- og bedriftsutviklingsordningen (IBU-midlene) har en tydelig distriktsprofil, og at ordningen styrkes. I tillegg prioriteres ordninger med klima- og miljøinnretning og en særskilt satsing på Nord-Norge. Komiteen merker seg også at det er nødvendig å styrke fondet for å bedre fondets egenkapital.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at det haster med å få opp investeringstakten knyttet til løsdrift for å sikre fremtidens melkeproduksjon, og noterer seg at regjeringen i jordbruksoppgjøret prioriterer gårder med inntil 30 kyr.

Flertallet mener det bør gjøres mer for å støtte opp om investeringer til løsdrift, da dette er tunge investeringer for den enkelte bonde.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at det har vært gjennomført vellykkede forsøk med beiting for å holde vegetasjon nede, blant annet med geiter i kraftgater. Men hovedregelen i dag er at slik rydding gjøres maskinelt. Deler av denne maskinelle ryddingen kunne vært dekket av beiting, som skaper inntekt til bonden, utnytter utmarksressurser og utfører ryddetjenestene langt mer bærekraftig. Et slikt beitetilbud kan organiseres og tilbys over hele landet og tilpasses med bruk av posisjons- og styringsteknologi som nå er tilgjengelig og i økende bruk for beitedyr.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, senest i forbindelse med jordbruksoppgjøret for 2024, utrede og legge fram forslag om å etablere et pilotprosjekt for et mobilt beitetilbud, som kan utnytte utmarksressurser, skape inntekter til bonden og levere bærekraftige ryddetjenester.»

Korn og kraftfôr

Komiteen understreker at økt norsk produksjon av korn til både mat og fôr er en nøkkel til å nå målene om å øke selvforsyningsgraden. Komiteen ser det også som viktig å sikre lønnsomheten i kornproduksjonen for å kunne videreføre kanaliseringspolitikken og opprettholde arbeidsdelingen i jordbruket, slik at arealene som er best egnet til korn- og grøntproduksjon, brukes til det, mens tyngden av den grasbaserte husdyrproduksjonen blir liggende i distriktene. Dette er avgjørende for å utnytte det totale produksjonspotensialet i norsk jordbruk best mulig og dermed også for å kunne øke selvforsyningsgraden.

Komiteen merker seg at partene er enige om å videreføre den midlertidige ordningen også for kommende avtaleår etter samme regelverk, siden det fortsatt er usikre markeder og høye priser på enkelte varer, kombinert med en svak kronekurs.

Komiteen merker seg at ordningen på sikt skal avvikles.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, viser til at prisnedskriving av importert karbohydratråvare var en del av den midlertidige omleggingen av markedsordningen for korn i jordbruksoppgjøret i 2022. Ordningen var viktig for å sikre stabile råvarepriser til kraftfôr gjennom et år med stor variasjon og usikkerhet i de internasjonale råvaremarkedene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at i en periode med høye kornpriser i Europa ble det innført subsidier på import av matkorn. I dagens situasjon med lavere priser på korn i markedet vil det være hensiktsmessig å fjerne disse subsidiene.

På denne bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreslå å fjerne subsidier på import av matkorn.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Miljøpartiet De Grønne mener det vil være hensiktsmessig å foreta en nedtrapping av prisnedskriving av korn til kraftfôr. Dette vil gjøre grovfôrproduksjon mer lønnsomt og bidra til å bruke mer gras enn kraftfôr. Dette vil igjen bidra til å vedlikeholde kulturlandskapet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en nedtrappingsplan for prisnedskriving av korn til kraftfôr og i årets jordbruksoppgjør redusere prisnedskrivingen med 500 mill. kroner.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Miljøpartiet De Grønne mener grasproduksjonen i større grad må foregå i distriktene, og at man må få opp kornproduksjonen i områdene som særlig egner seg til dette. Det vil være positivt for matvareberedskap og vedlikehold av kulturlandskap i distriktene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen redusere beite-/arealtilskudd i arealsone 1 og 2.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne er enig i at grasproduksjon først og fremst bør skje på arealer som ikke er egnet til å dyrke korn, frukt og grønt, men mener at å redusere beite- og arealtilskudd i hele sone 1 og 2 er en tilnærming som er for grovmasket. Det finnes jordbruksarealer innenfor sone 1 og 2 som ikke er egnet til annet enn gras. Dette medlem viser til forslag i denne innstillingen om å utrede og innføre et teigbasert arealtilskudd, som dette medlem støtter.

Komiteens medlemmer fra Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at regjeringen har som mål å øke selvforsyningsgraden for norske jordbruksvarer, korrigert for fôrimport, til 50 pst. Skal dette målet nås, må det bli mer lønnsomt for bøndene å fôre husdyrene med egenprodusert fôr og mindre lønnsomt å fôre dem med innkjøpt kraftfôr. Disse medlemmer kan vanskelig se at målet om økt selvforsyning lar seg kombinere med fortsatt subsidiering av kraftfôr, som jordbruksavtalen legger opp til gjennom blant annet fortsatt prisnedskriving.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, fra og med jordbruksoppgjøret for 2024, starte en utfasing av prisnedskrivingstilskuddet til kraftfôr og andre tilskudd som bidrar til å senke kraftfôrprisen.»

Kjøtt og egg

Komiteen merker seg at partene er enige om å øke satsene i ulike tilskuddsordninger rettet mot norsk husdyrhold, noe som er viktig for å sikre landbruk over hele landet med en differensiert bruksstruktur og tilpasset variasjon i klima og geografi.

Komiteen merker seg også at partene ber Landbruksdirektoratet, i samarbeid med Mattilsynet, om å utrede om datagrunnlag for husdyrregistrering kan brukes i stedet for søknadsdata som grunnla for utmåling av tilskuddet. Utredningen forventes levert slik at partene kan vurdere spørsmålet før jordbruksforhandlingene i 2024.

Dyrevelferd

Komiteen understreker at god dyrevelferd er viktig og en forutsetning for bærekraftig matproduksjon. Det er et gode for samfunnet og et konkurransefortrinn for norsk mat, siden god dyrevelferd bidrar til at forbrukerne velger norskprodusert mat. Norsk jordbruk har, og skal fremdeles ha, en dyrevelferd i verdenstoppen. For å sikre dette må det opprettholdes og utvikles et godt og strengt regelverk for dyrevelferd, basert på kunnskap om dyrenes behov. Komiteen registrerer at et samlet landbruk har satset på å etablere dyrevelferdsprogrammer (DVP) for å gjennomføre systematisk dyrevelferdsarbeid i alle husdyrbesetninger, noe som er viktig for å sikre arbeidet med god dyrevelferd i landbruket. Komiteen viser til at det innenfor investerings- og bedriftsutviklingsordningen (IBU) prioriteres tiltak som skal bedre dyrevelferden, bl.a knyttet til investeringer i løsdriftsfjøs. Komiteen viser videre til at regjeringen jobber med en helhetlig dyrevelferdsmelding som skal fremmes i 2024.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne har merket seg at regjeringens varslede dyrevelferdsmelding skal legges fram i løpet av 2024. Disse medlemmer mener regjeringen, i forbindelse med meldingen, bør fremme forslag om et dyrevelferdstilskudd som sikrer reell forbedring av dyrevelferden i norsk husdyrhold. Aktuelle kriterier for en slik tilskuddsordning kan for eksempel være tilgang til beite eller uteplatting for svin, tilgang til beite eller vinterhage for fjørfe, tilgang til beite for hannkjønna storfe (ukastrerte okser er unntatt fra beite- og mosjonskravet), større areal per dyr i fjørfe- og svinenæringene, større miljøberikelse for slaktekylling (som ting å vagle på og gjemme seg under), mykt underlag for svin, økt samvær mellom ku og kalv og alternativer til kirurgisk kastrering av hanngris.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, senest i forbindelse med dyrevelferdsmeldingen som skal fremmes i 2024, foreslå et dyrevelferdstilskudd med kriterier som ligger godt over minimumskravene i holdforskriftene, for at tilskuddsordningen skal bidra til en reell og betydelig forbedring i dyrevelferden i norsk husdyrhold.»

Økologisk mat

Komiteen ser det som viktig at forbrukerne har tilgang til mest mulig mat basert på norske ressurser, også økologisk mat. Det kan i seg selv bidra til lavere matimport. Det må også stimuleres til at offentlig sektor etterspør mer norsk mat.

Komiteens medlemmer fra Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at våre naboland har satt ambisiøse mål for videreutvikling av det økologiske landbruket, med mål for produksjon eller andelen areal som brukes til økologisk produksjon. EUs Farm to Fork-strategi inneholder også et mål om 25 pst. økologisk landbruksareal i 2030. Økologisk landbruk har potensialet til både å forbedre inntektsmulighetene og bidra til en mer miljøvennlig utvikling i landbruket. Disse medlemmer mener derfor det ville tjent utviklingen av norsk landbruk å innføre et forpliktende og konkret mål for økologisk produksjon innen 2030 og revidere strategien for økologisk landbruk i tråd med målet som blir satt.

Disse medlemmer mener det også er et problem at det ikke finnes fullverdig statistikk for omsetning av økologiske varer i dag. Disse medlemmer mener det derfor kan være hensiktsmessig om Landbruksdirektoratet utarbeider fullverdig statistikk for omsetningen av økologiske varer. Disse medlemmer mener også staten bør bruke sin innkjøpsmakt til å stimulere til økt forbruk av økologisk mat.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en plan for å øke andelen økologisk jordbruksareal i Norge til 15 pst. innen 2030.»

Offentlige anskaffelser

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, ser det som viktig at offentlig sektor prioriterer og understøtter produksjon og forbruk av norsk mat. Produksjon og forbruk av norsk mat kan blant annet være viktig i et klima- og miljøperspektiv og i et dyrevelferdsperspektiv. Det er derfor viktig at handlingsrommet i EØS-avtalen utnyttes, slik at norsk mat i størst mulig grad kan etterspørres i forbindelse med offentlige anskaffelser, blant annet ved å stille krav til lave klimaavtrykk, dyrevelferd eller redusert bruk av antibiotika i fôret. Flertallet viser også til at større vektlegging av miljø- og bærekraftshensyn i offentlige anskaffelser tilsier at offentlig sektor anskaffer en større andel økologisk mat, eventuelt innlemmer økologisk mat i sine anskaffelsesstrategier.

Teigbasert arealtilskudd

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, mener det er viktig med nye, målrettede virkemidler for å sikre at hele landet tas i bruk til matproduksjon. Det vises i den forbindelse til merknader og forslag innledningsvis i merknadskapittelet og under overskriften «Importvern».

Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at en variert bruksstruktur som er tilpasset Norges naturressurser og geografi, gir de beste mulighetene for å produsere mat på en bærekraftig og klimavennlig måte over hele landet. Dagens landbrukspolitikk ivaretar ikke dette. Siden årtusenskiftet er antall jordbruksbedrifter ifølge SSBs statistikk redusert med 45 pst. Nedgangen i antall bruk har vært størst i distriktene. Med andre ord pågår det en storstilt sentralisering i norsk jordbruk.

Disse medlemmer mener hovedårsaken til denne sentraliseringen er en jordbrukspolitikk der brorparten av tilskuddene gis som produksjonstilskudd. Dette er en modell som prioriterer volumproduksjon for høyt og areal- og kulturlandskapspleie for lavt. Den enkle konsekvensen av en politikk som stadig krever økt produksjon av den enkelte bonde innenfor et nokså stabilt marked, er færre bønder.

Disse medlemmer viser til at landet er delt inn i åtte soner for arealtilskudd. Det betyr at arealer med vidt ulike driftsforhold får det samme tilskuddet per dekar, så lenge de ligger innenfor samme tilskuddssone. Det gjør at arealtilskuddet treffer for dårlig. Dagens norske kartdata inneholder informasjon om lokal jordkvalitet og driftsforhold med geografisk oppløsning helt ned på teignivå (skifte) og gir grunnlag for en langt mer finmasket og treffsikker bruk av arealtilskudd.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, senest i forbindelse med jordbruksoppgjøret for 2024, om å utrede og innføre et teigbasert arealtilskudd.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, senest i forbindelse med jordbruksoppgjøret for 2024, om å innføre et driftsvansketilskudd for å sikre at tungdrevne jordbruksarealer holdes i drift.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener at dagens soner for arealtilskudd i for liten grad fanger opp forskjeller i de faktiske dyrkingsforholdene og ikke kompenserer godt nok for driftsulemper. Det trengs derfor et bedre verktøy for å nå målet om økt selvforsyning.

Komiteens medlemmer fra Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forkant av neste års jordbruksforhandlinger gå i dialog med faglagene for å utvikle et nytt teigbasert tilskudd med datakart for å sikre høyere presisjon i tildeling av tilskuddsmidler og enklere administrasjon. Et slikt system må blant annet kunne brukes til å målrette tilskudd mot arealer som ligger brakk.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at teknologiutvikling og stadig bedre kartdata gir nye muligheter for å differensiere arealtilskuddet i større grad enn det som gjøres i dag, og bedre ivareta beiteareal og kulturlandskap. Disse medlemmer mener derfor det raskest mulig bør utarbeides en kartdatabase som definerer jordbruksarealer ned på teignivå. Det kan gi bedre bruk av ressurser og bedre måloppnåelse gjennom bruk av arealtilskudd.

Komiteens medlemmer fra Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringa utarbeide ein kartdatabase som definerer jordbruksareal ned på teignivå, med sikte på eit meir målretta arealtilskot som gir effektiv ressursbruk og betre oppnåing av måla for landbrukspolitikken.»

Agritek

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, viser til at moderne norsk agroteknologi er fremtiden og kan være med på å sikre fremtiden til bøndene i Norge. De senere årene har flere norske bønder sett muligheter i nye innovative og teknologiske løsninger i landbruket. Disse løsningene har gitt grobunn for flere bedrifter innen landbruksteknologi eller agroteknologi, en næring som er i ferd med å bli et av verdens raskest voksende markeder.

Flertallet viser til at forskning og utvikling samt produksjon av mekaniske og tekniske landsbruksverktøy har gjort at det norske jordbruket er innovativt og tar i bruk ny teknologi. Norsk landbruk er sterkt mekanisert i verdensmålestokk. Det er allerede flere norske landbruksbedrifter som har lykkes med å utvikle nye innovative og teknologiske oppfinnelser, og noen av disse står nå på trappene for eksport til utlandet. Norge har mange fortrinn i eksport av teknologiske løsninger, og disse angår også agritek.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener det er viktig å tilpasse landbrukspolitikken til en verden i endring, og noterer seg at deler av jordbrukssektoren tar i bruk innovativ teknologi, til tross for manglende satsing fra regjeringen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, mener at de etablerte norske agritekbedriftene har store og gode muligheter for eksport. Bedriftene må dog skaleres opp, og flere må tørre å satse i et internasjonalt marked. Samtidig må det skapes enda flere små og mellomstore bedrifter, slik at man får flere arbeidsplasser i fremtiden. For at dette skal bli en realitet, må næringen ha gunstige og stabile rammevilkår. Flertallet er derfor opptatt av å tilrettelegge for utviklingen av nettopp agriteknæringen, fordi det både skaper nye arbeidsplasser og samtidig har et stort potensial for nye eksportinntekter.

Komiteen vil peke på at det er viktig å legge godt nok til rette for biogass i tilknytning til landbruket, og vil oppfordre til at man i den planlagte gjennomgangen av tilskudd til levering av husdyrgjødsel til biogassanlegg hensyntar kostnadsnivået i hele verdikjeden, og at gjennomgangen bør inkludere en vurdering av hvordan støtte bør utbetales.

Jordbrukets kulturlandskap og jordbrukets kulturarv

Komiteen mener det norske jordbrukets kulturlandskap er en viktig del av norsk kulturarv fordi det er et resultat av mange generasjoners bosetting og ressursutnytting. I innmark og utmark finnes en mosaikk av åker og eng, kantsoner, slåttemark og beitemark, vann, bygninger, tun, gjerder, veier og andre typer natur- og kulturminneelementer. Ulike naturgitte forhold har gitt stor variasjon i produksjonsmåter og ressursutnyttelse i ulike deler av landet, med tilhørende særpregede kulturlandskap. Endringer i driftsmåtene har gitt et jordbrukslandskap preget av både elementer fra historisk bruk og moderne driftsmetoder.

Komiteen viser til at landets landbrukseiendommer samlet har over en million bygninger. De representerer store bruksressurser, men også utfordringer knyttet til det å forene bosetting og moderne gårdsdrift med gammel bygningsmasse og endret bruk. Mange av disse bygningene utgjør en mangfoldig og verdifull kulturarv, både som enkeltvise bygninger og helhetlige kulturmiljøer og som nøkkelelementer i jordbrukets kulturlandskap.

Komiteen viser til at kulturlandskap og åpent lavland er viktige økosystemer som leverer tjenester som matproduksjon, produksjon av dyrefôr, pollinering og naturmangfold.

Det er sentralt å finne løsninger som kan bidra både til å beholde et åpent og levende jordbrukslandskap generelt og til å ivareta de spesielt verdifulle områdene og elementene i kulturlandskapet. En nøkkelfaktor er å stimulere til fortsatt jordbruksdrift i hele landet. Erfaring viser dessuten at ivaretakelse av de spesielt verdifulle områdene forutsetter kunnskapsbaserte prioriteringer, motiverte grunneiere og stimulans til den driften som skaper kulturlandskapsverdiene. Kulturlandskapet er i stadig forandring. Jordbruksdrift bidrar til å holde landskapet åpent ved beiting, dyrking og slått. Norsk jordbruk er mangfoldig. Mangfoldet er en forutsetning for og et resultat av landbruk over hele landet, og det er derfor viktig at alle bruk utnytter sitt potensial. Andre sentrale bidrag fra jordbruket, i tillegg til matproduksjon, er samfunnsgoder som blant annet biologisk mangfold, reiseliv, opplevelser, velferdstjenester, verdiskaping i hele landet, kulturlandskap, kulturminner og kulturmiljøer. Dette gir grunnlag for næringsutvikling og vekstkraftige distrikter over hele landet.