Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kari Henriksen, Lubna Boby Jaffery og Bente Irene Aaland, fra Høyre, lederen
Peter Frølich og Svein Harberg, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke,
fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, fra Sosialistisk Venstreparti,
Audun Lysbakken, fra Rødt, Seher Aydar, og fra Venstre, Grunde Almeland,
viser til Dokument 12:32 (2019–2020) om forbud mot uforholdsmessig
inngrep i borgernes frihetssfære.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Rødt og Venstre,
viser til behandlingen av Dokument 12:17 (2015–2016), jf. Innst.
283 S (2018–2019), i forrige stortingsperiode, som omhandlet samme
problemstilling, og slutter seg i det alt vesentlige til flertallets merknader.
Flertallet viser til at man
i et moderne samfunn har behov for å regulere inngrep i enkeltpersoners
og juridiske personers frihetssfære, og at det kan være et motsetningsforhold
mellom ønsket om samfunnsregulering og den enkeltes handlefrihet.
Det må med andre ord være en forholdsmessighet mellom mål og midler.
Flertallet deler forslagsstillernes
bekymring for den økende graden av fullmaktslovgiving ved at Stortinget
gir departementene hjemmel til å gi utfyllende forskrifter som utformer
hvordan lover i praksis skal håndheves. Flertallet viser også til
at en rekke forskrifter utformes på delegert fullmakt til direktorater
og andre underliggende organer. Stortingets manglende kapasitet
til å kontrollere hvorvidt forskrifter er i samsvar med lovgivers
intensjoner, bidrar til å svekke rettssikkerheten og de folkevalgtes
mulighet for styring.
Flertallet viser til en langvarig
diskusjon i juridisk teori om eksistensen av et forholdsmessighetsprinsipp
i forvaltningsretten. Flertallet merker
seg at forslagsstillerne mener forslaget vil bidra til å sikre enkeltpersoner
mot urimelige utslag av forvaltningsmakt som innebærer uforholdsmessige
inngrep, og til at forvaltningen vil utvise større aktsomhet i utformingen
av nytt regelverk.
Flertallet stiller seg spørrende
til om en regulering i Grunnloven, slik forslagsstillerne foreslår,
er riktig virkemiddel for å sikre borgerne mot urimelige inngrep. Tvert
imot vil en slik bestemmelse kunne stimulere til økt rettsliggjøring,
slik at det da blir domstolene som reelt sett fastsetter hvordan
en lov eller forskrift skal forstås, og ikke lovgiver.
Flertallet viser samtidig
til arbeidet med NOU 2019:5 og Forvaltningslovutvalgets vurderinger
knyttet til spørsmålet. Det er naturlig at spørsmål rundt et forholdsmessighetsprinsipp
avklares i forbindelse med behandlingen av denne utredningen.
Flertallet ser det imidlertid
som formålstjenlig å ta en diskusjon om og gjennomgang av bruken
av adgangen til å delegere fullmakter til å utforme forskrifter til
ytre etater.
Flertallet anbefaler at forslaget
om endring i Grunnloven § 98 ikke bifalles.
Komiteens medlem
fra Fremskrittspartiet viser til at et moderne, komplisert
samfunn har behov for mange former for regulerende inngrep i enkeltpersoners
og juridiske personers frihetssfære. Disse kan komme i et motsetningsforhold
der ønsket om samfunnsregulering på den ene siden står opp mot hensynet
til personlig handlefrihet og autonomi på den annen side.
Dette medlem viser til at
det i norsk rettsteori fra tid til annen har vært hevdet å eksistere
et såkalt forholdsmessighetsprinsipp, når en har diskutert hvilke grenser
staten og de organer som handler på vegne av staten, må underlegges
for å beskytte et kjerneområde av borgernes frihet mot for store
offentlige inngrep. Det har i de senere år vært en diskusjon rundt
et slikt prinsipp og hvordan forvaltningsorganer i stadig større
grad har stått for utformingen av forskrifter og dermed grensesettingen
for prinsippet, og domstolene i stadig mindre grad har stått for
tolkningene.
Dette medlem viser til at
forslagsstillerne mener at det er behov for å avklare at forholdsmessighetsprinsippet
er et anerkjent rettsprinsipp, ved å gi det en uttrykkelig hjemmel
som en grunnleggende rettsnorm i vår grunnlov. Dette betyr at et
krav om forholdsmessighet ikke bare blir et krav til innholdet i
forvaltningsavgjørelser, men at det også blir en overordnet norm
for beskyttelse av den enkelte borger i all offentlig regelproduksjon
som griper inn i borgernes handlefrihet, enten det skjer gjennom
lov eller forskrift. Beskyttelse av den enkeltes rettigheter er
og burde være et av de sterkeste bærende prinsipper i Grunnloven.
Dette medlem merker seg at
forslagsstillernes intensjon med forslaget er å kreve en innholdsmessig forutgående
kvalitetssikring som fører til at det i mindre grad treffes vedtak
som virker uforholdsmessige overfor de borgere og juridiske personer
som rammes av byrdefulle inngrep. Samtidig vil det bli enklere å
bringe inn mothensyn mot inngripende regulering fra borgerens perspektiv.
Dette medlem vil også påpeke
at under de meget inngripende reguleringer og forbud som ble innført under
covid-19-pandemien, ble det av flere hevdet at mange ikke var forholdsmessige.
Det vil øke kravet overfor myndighetene om å gjennomføre en grundig
forholdsmessighetsvurdering av om selve forholdsmessighetsprinsippet
var hjemlet i Grunnloven.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at staten i et moderne
samfunn har langt flere roller enn de opprinnelige kjerneoppgavene med
å ivareta lov og orden og å forsvare riket. I dag sørger staten
for velferd, utdanning og infrastruktur til sine innbyggere, og
gjennom demokratiet har staten også en stor grad av påvirkning på
fordelingen av makt og rikdom. Dette medlem har et grunnleggende
positivt syn på at staten over tid har fått en slik rolle, og tror
på den demokratiske statens kraft til å utvikle et mer rettferdig
og bærekraftig samfunn. Det er imidlertid avgjørende å anerkjenne
at staten i alle disse rollene også utgjør et maktapparat som på
svært mange områder har rett til å begrense innbyggernes individuelle
frihet og gripe inn i deres liv. Med det følger også en fare for
at staten begår urett, eller at bruken av disse begrensningene og
inngrepene ikke er overveid grundig nok. Statens maktbruk må ikke
være uforholdsmessig, men godt begrunnet i tungtveiende samfunnsmessige
hensyn. Dette
medlem mener derfor det vil være fornuftig å grunnlovfeste
et prinsipp om forholdsmessighet.
Dette medlem viser til at
forholdsmessighet er et prinsipp som allerede ligger til grunn for
en rekke typer lovgivning, og at forvaltningen stadig gjør vurderinger
av forholdsmessigheten ved ulike tiltak. Det er likevel debatt om
hvorvidt et slikt prinsipp gjelder som et gjennomgående rettsprinsipp.
Å vedta det aktuelle grunnlovsforslaget vil avklare dette.
Dette medlem viser til komitéflertallets merknad,
hvor bekymring for økt rettsliggjøring er et hovedargument for å
avvise grunnlovsforslaget. Dette medlem deler bekymringen
for at demokratisk handlingsrom i vår tid fortrenges til fordel
for juss, og at domstolene i praksis skal overta viktige prioriteringsoppgaver
fra folkevalgte organ. Dette
medlem mener likevel flertallets tilnærming er unyansert.
Det må skilles mellom ulike typer rettsliggjøring. At menneskerettigheter,
grunnleggende friheter og prinsipper for vårt samfunn lovfestes
og kan etterprøves av domstolene, er positivt og styrker vårt demokrati.
Slik rettsliggjøring innebærer i mange tilfeller svært viktige framskritt. Rettsliggjøring
av samfunnets økonomiske sfære innebærer derimot en uheldig innskrenkning
av det demokratiske handlingsrommet. EØS-rettens detaljstyring av nærings-,
arbeids- og velferdspolitiske spørsmål er det fremste eksemplet
på slik negativ rettsliggjøring i Norge i dag. Dette medlem ser faren for
at grunnlovsforslaget kan virke prosessdrivende, for eksempel ved
at kapitalsterke grupper velger å prøve vedtak som går mot deres
økonomiske interesser, for domstolene. Dette medlem viser imidlertid
til at Høyesterett ved flere anledninger har vist at domstolen beskytter
det demokratiske handlingsrommet i slike spørsmål og verner om Stortingets
makt og myndighet. Dette er en forutsetning for dette medlems støtte til forslaget.
Dette medlem mener den viktigste
positive konsekvens av å ta et forholdsmessighetsprinsipp inn i Grunnloven
vil være en kraftig understreking av forvaltningens plikt til å
gjøre slike vurderinger. Mangel på tilstrekkelige vurderinger av
forholdsmessighet kan ha preget enkelte beslutninger om tiltak under
covid-19-pandemien, og det er grunn til å stille spørsmål ved om ikke
trygdeskandalen avslører en mangel på gjennomgående vurderinger
av forholdsmessighet. Politimetoder er et annet felt hvor spørsmålet
om tilstrekkelig forholdsmessighet ofte reises.
På denne bakgrunn
vil dette medlem støtte
forslaget.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter forslaget
og foreslår at Dokument 12:17 (2015–2016), alternativ 2, bifalles,
slik at § 98 første ledd skal lyde:
«Ingen
lover, forskrifter eller vedtak må gripe inn i en borgers frihetssfære
dersom inngrepet er uforholdsmessig. Ved vurderingen av hva som
er uforholdsmessig skal det ses hen til den enkeltes ulempe veid
opp mot nytten som begrunner inngrepet. Det skal tas i betraktning
om inngrepet er egnet, om det er nødvendig, og om det finnes mindre
inngripende virkemidler for å oppnå tilsvarende nytte.
–
Ingen lover, forskrifter
eller vedtak må gripe inn i fridomssfæren til ein borgar dersom
inngrepet er mishøveleg. I vurderinga av kva som er mishøveleg,
skal ulempa for kvar einskild vegast mot nytta som grunngjev inngrepet.
Det skal takast omsyn til om inngrepet er eigna, om det er naudsynt,
og om det finst mindre inngripande verkemiddel for å oppnå same
nytta.
Nåværende § 98
første og annet ledd blir § 98 annet og nytt tredje ledd.»