Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Rune Støstad, Siri Gåsemyr Staalesen, Terje Sørvik og lederen Lene Vågslid,
fra Høyre, Mudassar Kapur, Anne Kristine Linnestad og Mari Holm
Lønseth, fra Senterpartiet, Heidi Greni, Kathrine Kleveland og Haakon
Skramstad, fra Fremskrittspartiet, Helge André Njåstad og Erlend
Wiborg, fra Sosialistisk Venstreparti, Grete Wold, og fra Rødt,
Tobias Drevland Lund, viser til at i denne innstillingen behandles
Representantforslag 96 S (2022–2023) fra stortingsrepresentantene
Ingvild Wetrhus Thorsvik og Grunde Almeland om homofiles rettssikkerhet
og likekjønnedes mulighet til familiegjenforening i Norge.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Rødt, viser til at det i representantforslaget fremmes
tre forslag. Forslagsstillerne vil at Stortinget skal be regjeringen
endre utlendingsforskriften slik at likekjønnede par som har vært
i et forhold i et land hvor det er manglende muligheter for å inngå
likekjønnet ekteskap eller leve sammen i faste og etablerte samboerforhold,
gis muligheten til å søke om oppholdstillatelse for samboere på
bakgrunn av et sannsynliggjort forutgående forhold. Videre vil forslagsstillerne at
Stortinget skal be regjeringen om å endre utlendingsforskriften
slik at det legges vekt på manglende muligheter for likekjønnede
par til å inngå ekteskap/partnerskap i hjemlandet eller nærområdene
i behandling av saker om oppholdstillatelse for å inngå ekteskap. Til
slutt viser flertallet til
at forslagsstillerne vil at Stortinget skal be regjeringen inkludere
«seksuell legning» som vurderingstema i saker som i hovedregel skal behandles
i nemndsmøte med personlig fremmøte.
Flertallet viser til at forslagsstillerne
nevner at retten til familieliv blant annet er nedfelt i Den europeiske
menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Flertallet registrerer at forslagsstillerne
mener at denne retten ikke ivaretas i tilstrekkelig grad i dagens
regelverk for flyktninger som lever i likekjønnede samliv og forhold. Flertallet er
enige med forslagsstillerne i at homofile er en særlig utsatt gruppe
siden denne gruppen i flere land nektes samliv og risikerer alvorlige
straffereaksjoner for sitt kjæresteliv. Forslagsstillerne skriver
at flyktninger som kommer fra land der likekjønnede forbys å gifte
seg og/eller bo sammen, ikke vil ha mulighet til å oppfylle kriteriene
for å få familiegjenforening med sin kjæreste eller partner på lik
linje med heterofile par, og at dette gjelder ikke minst for personer
som har vært på flukt før ankomst til Norge. Flertallet viser til statsrådens
svarbrev datert 2. mars 2023, der statsråden mener at selv om de
aktuelle lovbestemmelsene stiller klare vilkår om ekteskap og samboerskap,
er utlendingsregelverket utformet slik at utlendingsmyndighetene
har rom for skjønn gjennom generelle skjønnsmessige bestemmelser.
Statsråden skriver i sitt svarbrev at bestemmelsene i utlendingsloven
§ 40 a tredje ledd og § 49 og utlendingsforskriften § 10-11 muliggjør
rom for skjønn. Flertallet viser
videre til svarbrevet fra statsråden for nærmere beskrivelse av
nevnte bestemmelser.
Flertallet merker seg at forslagsstillerne
nevner at Likestillingsombudet har sendt et brev til Utlendingsdirektoratet
(UDI) der de kritiserer UDIs praksis for ikke å ivareta retten til
familieliv for homofile og lesbiske flyktninger, det vil si at de
ikke har lik tilgang til familiegjenforening som andre, og videre
at ombudet påpeker blant annet at UDI ikke har tatt nok hensyn til
seksuell orientering i saker som dreier seg om familiegjenforening.
UDI på sin side har svart at det er et politisk spørsmål å gjøre
de nødvendige endringene i regelverket for å styrke homofiles stilling
i slike saker. Flertallet viser
til statsrådens svarbrev, der statsråden skriver at Likestillingsombudet
sendte et brev til UDI om praksis i familieinnvandringssaker for
likekjønnede par. Flertallet registrerer
at statsråden skriver at Likestillingsombudet i brevet foreslo at
presiseringer om likekjønnede par ble inntatt i UDIs retningslinjer,
og at statsråden anser dette for å være en bedre løsning enn å ta
presiseringer inn i utlendingsforskriften. Statsråden skriver videre
at departementet derfor vil be UDI om å innta presiseringer om likekjønnede
par i sine retningslinjer.
Flertallet merker seg at forslagsstillerne
skriver at for likekjønnede par vil det i svært mange land være umulig
å inngå ekteskap. Forslagsstillerne viser til utlendingsloven, hvor
det står at det i slike saker kan legges vekt på blant annet partenes
forutgående forhold, men at dette kan være særskilt vanskelig å
dokumentere for par som har levd i skjul i frykt for forfølgelse
på bakgrunn av sin seksuelle legning. Flertallet registrerer at forslagsstillerne
derfor ber om at det i regelverket klargjøres at det skal tas hensyn
til dette for å sikre reell mulighet til å inngå ekteskap for likekjønnede
par.
Flertallet merker seg at forslagsstillerne
viser til utlendingsforskriften § 16-9, som gir veiledning i hvorvidt
en sak skal anses å by på vesentlige tvilsspørsmål, og at forslagsstillerne
mener det som hovedregel bør gis adgang til personlig fremmøte også
for saker som dreier seg om seksuell legning, med mindre anførselen
tidligere er behandlet i nemndsmøte eller i domstolen. Flertallet merker
seg statsrådens svarbrev, hvor statsråden som utgangspunkt mener
at man bør unngå å løfte frem enkeltgrupper i bestemmelsen om nemndsmøtebehandling,
og at det også kan være andre grupper enn likekjønnede par som man
vil kunne argumentere for at har et tilsvarende behov for nemndsmøtebehandling.
Et annet flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til forslag 1 og 2
i representantforslaget og til statsrådens svarbrev. Dette flertallet merker
seg at unntakshjemlene gir grunnlag for å vurdere unntak i tilfeller
hvor et avslag kunne innebære brudd på internasjonale forpliktelser eller
norsk lov, herunder diskrimineringsforbudet. Dette flertallet er enig i
statsrådens vurdering, samt Diskrimineringsnemnda sin vurdering,
av at selve regelverket ikke er diskriminerende.
Dette flertallet viser videre
til representantforslaget og at Likestillingsombudet har sendt et
brev til UDI om praksis i familieinnvandringssaker for likekjønnede
par. Dette flertallet understreker
at Likestillingsombudet i brevet foreslo at presiseringer om likekjønnede
par ble inntatt i UDIs retningslinjer. Dette flertallet er derfor
glad for at regjeringen følger opp dette gjennom å ta initiativ
til å ta presiseringer inn i utlendingsforskriften, slik statsråden
skriver i svarbrevet til komiteen. Dette flertallet viser til
at regjeringen vil be UDI om å innta presiseringer om likekjønnede par
i sine retningslinjer, og mener det er svært viktig.
Et tredje flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til
statsrådens svarbrev og er enig i vurderingene knyttet til forslag
3 i representantforslaget.
Komiteens medlemmer
fra Høyre viser til at det i mange land er straffbart å leve
i likekjønnet samliv. Disse
medlemmer viser til at mange lever i skjul og risikerer forfølgelse
på grunn av sin legning. Noen av disse kan ha søkt beskyttelse i
Norge, mens deres partner kan være igjen i et annet land. Disse medlemmer merker
seg statsrådens svarbrev, hvor det redegjøres for at det er rom
for skjønnsmessige vurderinger i dagens utlendingsregelverk. Videre
argumenteres det for at saksgrunnlaget er begrenset.
Disse medlemmer mener det bør
utredes om likekjønnedes rett til familiegjenforening er tilstrekkelig
ivaretatt. Disse
medlemmer vil understreke at dette vil gjelde en begrenset
gruppe, og at det eventuelt er nødvendig å ha gode kontrollordninger
for å unngå misbruk av ordningen. Disse medlemmers intensjon
er å sikre at likekjønnede par har samme muligheter til samliv som
andre par. Disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede hvordan flyktninger i likekjønnede forhold
kan sikres krav på familiegjenforening med ektefelle/partner, for
eksempel ved at dokumentasjonskrav kan erstattes med sannsynliggjøring
for land som begrenser adgangen til å leve i likekjønnet samliv.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet merker seg at representantforslagets
første og andre punkt går ut på en modifisering av gjeldende regelverks
krav om formelt inngått ekteskap og faktisk samboerskap for likekjønnede
par som kommer fra områder hvor slike forhold ikke er tillatt eller
akseptert. Disse
medlemmer vil til dette understreke at omgåelse av reglene
for familieinnvandring er et høyst reelt samfunnsproblem, og at
et mer diffust regelverk på feltet som gjør omgåelse enda enklere,
ikke er veien å gå. Disse
medlemmer viser videre til hva som fremgår av statsrådens
svarbrev, om at UDI har adgang til å anvende skjønn i de sakstypene
som representantforslaget gjelder, og at denne sakstypen er av et
begrenset omfang. Slik disse
medlemmer ser det, bør man da ikke svekke regelverket på området
og gjøre omgåelse enklere for å ivareta en problematikk som dagens
regelverk har unntaksbestemmelser for og som er begrenset i omfang.
Da svekker man gjeldende regelverk som en symbolsk handling, ikke
for å adressere et reelt samfunnsproblem. Disse medlemmer støtter følgelig verken
forslag nummer 1 eller forslag nummer 2.
Disse medlemmer tiltrer vurderingen
i statsrådens svarbrev, hvor det fremholdes at vi bør unngå å løfte
frem enkeltgrupper i bestemmelsen om nemndsmøtebehandling. Disse medlemmer vil
derfor heller ikke støtte forslag nummer 3.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt understreker at dette
forslaget handler om retten til familieliv nedfelt i menneskerettskonvensjonen.
Denne retten er ikke ivaretatt i dagens regelverk for flyktninger
som lever i likekjønnede samliv og forhold. Forslagsstillerne legger
til grunn at Likestillingsombudet har kritisert UDIs praksis for
å ikke ivareta retten til familieliv ved at man ikke har lik tilgang
til familiegjenforening som andre. Ombudet påpeker at seksuell legning
ikke tas hensyn til i tilstrekkelig grad i disse sakene. Når UDI
svarer at det er en politisk beslutning som må til for å endre lovverket,
så er det klart et behov for å gjøre det.
Disse medlemmer viser til at
likekjønnede samliv er forbudt og forbundet med strenge straffer
i 70 land. Samboerskap og partnerskap er i disse landene forbundet
med stor fare for brutal forfølgelse, både fra myndigheter og lokalsamfunn.
I ytterste konsekvens kan man risikere dødsstraff, som fortsatt
er mulig i 11 land. Disse
medlemmer understreker at likekjønnede par dermed ikke har
mulighet til å leve i registrerte samboerskap eller partnerskap. Disse medlemmer viser
til krav om to års ekteskap eller samboerskap for familiegjenforening. Disse medlemmer mener
at flyktninger som kommer fra land som ved lov forbyr likekjønnede
kjærester å gifte seg og/eller bo sammen, ikke vil ha mulighet til
å oppfylle kriteriene for å få familiegjenforening med partner i
Norge.
Disse medlemmer viser til at
det er utlendingsforskriften som må endres slik at likekjønnede
samboere gis mulighet for å søke oppholdstillatelse, at manglende
muligheter for å inngå ekteskap vektlegges, og at man inkluderer
seksuell legning som vurderingstema i saker som i hovedregel skal
behandles i nemndsmøter.
Disse medlemmer understreker
at disse sakene kan være komplekse og vanskelige å få frem skriftlig,
og at det derfor er særdeles viktig at man får mulighet for å legge
frem sin situasjon muntlig i et nemndsmøte.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen endre utlendingsforskriften slik at likekjønnede
par som har vært i et forhold i et land hvor det er manglende muligheter
for å inngå likekjønnede ekteskap eller leve sammen i faste og etablerte
samboerforhold, gis muligheten til å søke om oppholdstillatelse
for samboer på bakgrunn av et sannsynliggjort forutgående forhold.»
«Stortinget
ber regjeringen endre utlendingsforskriften slik at det legges vekt
på manglende muligheter for likekjønnede par til å inngå ekteskap/partnerskap
i hjemlandet eller i nærområdene i behandling av saker om oppholdstillatelse
for å inngå ekteskap.»
«Stortinget
ber regjeringen inkludere ‘seksuell legning’ som vurderingstema
i saker som i hovedregel skal behandles i nemndsmøte med personlig
fremmøte.»