Søk

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Rune Støstad, Siri Gåsemyr Staalesen, Terje Sørvik og lederen Lene Vågslid, fra Høyre, Mudassar Kapur, Anne Kristine Linnestad og Mari Holm Lønseth, fra Senterpartiet, Heidi Greni, Kathrine Kleveland og Haakon Skramstad, fra Fremskrittspartiet, Helge André Njåstad og Erlend Wiborg, fra Sosialistisk Venstreparti, Grete Wold, og fra Rødt, Tobias Drevland Lund, viser til at i denne innstillingen behandles Representantforslag 96 S (2022–2023) fra stortingsrepresentantene Ingvild Wetrhus Thorsvik og Grunde Almeland om homofiles rettssikkerhet og likekjønnedes mulighet til familiegjenforening i Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at det i representantforslaget fremmes tre forslag. Forslagsstillerne vil at Stortinget skal be regjeringen endre utlendingsforskriften slik at likekjønnede par som har vært i et forhold i et land hvor det er manglende muligheter for å inngå likekjønnet ekteskap eller leve sammen i faste og etablerte samboerforhold, gis muligheten til å søke om oppholdstillatelse for samboere på bakgrunn av et sannsynliggjort forutgående forhold. Videre vil forslagsstillerne at Stortinget skal be regjeringen om å endre utlendingsforskriften slik at det legges vekt på manglende muligheter for likekjønnede par til å inngå ekteskap/partnerskap i hjemlandet eller nærområdene i behandling av saker om oppholdstillatelse for å inngå ekteskap. Til slutt viser flertallet til at forslagsstillerne vil at Stortinget skal be regjeringen inkludere «seksuell legning» som vurderingstema i saker som i hovedregel skal behandles i nemndsmøte med personlig fremmøte.

Flertallet viser til at forslagsstillerne nevner at retten til familieliv blant annet er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Flertallet registrerer at forslagsstillerne mener at denne retten ikke ivaretas i tilstrekkelig grad i dagens regelverk for flyktninger som lever i likekjønnede samliv og forhold. Flertallet er enige med forslagsstillerne i at homofile er en særlig utsatt gruppe siden denne gruppen i flere land nektes samliv og risikerer alvorlige straffereaksjoner for sitt kjæresteliv. Forslagsstillerne skriver at flyktninger som kommer fra land der likekjønnede forbys å gifte seg og/eller bo sammen, ikke vil ha mulighet til å oppfylle kriteriene for å få familiegjenforening med sin kjæreste eller partner på lik linje med heterofile par, og at dette gjelder ikke minst for personer som har vært på flukt før ankomst til Norge. Flertallet viser til statsrådens svarbrev datert 2. mars 2023, der statsråden mener at selv om de aktuelle lovbestemmelsene stiller klare vilkår om ekteskap og samboerskap, er utlendingsregelverket utformet slik at utlendingsmyndighetene har rom for skjønn gjennom generelle skjønnsmessige bestemmelser. Statsråden skriver i sitt svarbrev at bestemmelsene i utlendingsloven § 40 a tredje ledd og § 49 og utlendingsforskriften § 10-11 muliggjør rom for skjønn. Flertallet viser videre til svarbrevet fra statsråden for nærmere beskrivelse av nevnte bestemmelser.

Flertallet merker seg at forslagsstillerne nevner at Likestillingsombudet har sendt et brev til Utlendingsdirektoratet (UDI) der de kritiserer UDIs praksis for ikke å ivareta retten til familieliv for homofile og lesbiske flyktninger, det vil si at de ikke har lik tilgang til familiegjenforening som andre, og videre at ombudet påpeker blant annet at UDI ikke har tatt nok hensyn til seksuell orientering i saker som dreier seg om familiegjenforening. UDI på sin side har svart at det er et politisk spørsmål å gjøre de nødvendige endringene i regelverket for å styrke homofiles stilling i slike saker. Flertallet viser til statsrådens svarbrev, der statsråden skriver at Likestillingsombudet sendte et brev til UDI om praksis i familieinnvandringssaker for likekjønnede par. Flertallet registrerer at statsråden skriver at Likestillingsombudet i brevet foreslo at presiseringer om likekjønnede par ble inntatt i UDIs retningslinjer, og at statsråden anser dette for å være en bedre løsning enn å ta presiseringer inn i utlendingsforskriften. Statsråden skriver videre at departementet derfor vil be UDI om å innta presiseringer om likekjønnede par i sine retningslinjer.

Flertallet merker seg at forslagsstillerne skriver at for likekjønnede par vil det i svært mange land være umulig å inngå ekteskap. Forslagsstillerne viser til utlendingsloven, hvor det står at det i slike saker kan legges vekt på blant annet partenes forutgående forhold, men at dette kan være særskilt vanskelig å dokumentere for par som har levd i skjul i frykt for forfølgelse på bakgrunn av sin seksuelle legning. Flertallet registrerer at forslagsstillerne derfor ber om at det i regelverket klargjøres at det skal tas hensyn til dette for å sikre reell mulighet til å inngå ekteskap for likekjønnede par.

Flertallet merker seg at forslagsstillerne viser til utlendingsforskriften § 16-9, som gir veiledning i hvorvidt en sak skal anses å by på vesentlige tvilsspørsmål, og at forslagsstillerne mener det som hovedregel bør gis adgang til personlig fremmøte også for saker som dreier seg om seksuell legning, med mindre anførselen tidligere er behandlet i nemndsmøte eller i domstolen. Flertallet merker seg statsrådens svarbrev, hvor statsråden som utgangspunkt mener at man bør unngå å løfte frem enkeltgrupper i bestemmelsen om nemndsmøtebehandling, og at det også kan være andre grupper enn likekjønnede par som man vil kunne argumentere for at har et tilsvarende behov for nemndsmøtebehandling.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til forslag 1 og 2 i representantforslaget og til statsrådens svarbrev. Dette flertallet merker seg at unntakshjemlene gir grunnlag for å vurdere unntak i tilfeller hvor et avslag kunne innebære brudd på internasjonale forpliktelser eller norsk lov, herunder diskrimineringsforbudet. Dette flertallet er enig i statsrådens vurdering, samt Diskrimineringsnemnda sin vurdering, av at selve regelverket ikke er diskriminerende.

Dette flertallet viser videre til representantforslaget og at Likestillingsombudet har sendt et brev til UDI om praksis i familieinnvandringssaker for likekjønnede par. Dette flertallet understreker at Likestillingsombudet i brevet foreslo at presiseringer om likekjønnede par ble inntatt i UDIs retningslinjer. Dette flertallet er derfor glad for at regjeringen følger opp dette gjennom å ta initiativ til å ta presiseringer inn i utlendingsforskriften, slik statsråden skriver i svarbrevet til komiteen. Dette flertallet viser til at regjeringen vil be UDI om å innta presiseringer om likekjønnede par i sine retningslinjer, og mener det er svært viktig.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til statsrådens svarbrev og er enig i vurderingene knyttet til forslag 3 i representantforslaget.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det i mange land er straffbart å leve i likekjønnet samliv. Disse medlemmer viser til at mange lever i skjul og risikerer forfølgelse på grunn av sin legning. Noen av disse kan ha søkt beskyttelse i Norge, mens deres partner kan være igjen i et annet land. Disse medlemmer merker seg statsrådens svarbrev, hvor det redegjøres for at det er rom for skjønnsmessige vurderinger i dagens utlendingsregelverk. Videre argumenteres det for at saksgrunnlaget er begrenset.

Disse medlemmer mener det bør utredes om likekjønnedes rett til familiegjenforening er tilstrekkelig ivaretatt. Disse medlemmer vil understreke at dette vil gjelde en begrenset gruppe, og at det eventuelt er nødvendig å ha gode kontrollordninger for å unngå misbruk av ordningen. Disse medlemmers intensjon er å sikre at likekjønnede par har samme muligheter til samliv som andre par. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan flyktninger i likekjønnede forhold kan sikres krav på familiegjenforening med ektefelle/partner, for eksempel ved at dokumentasjonskrav kan erstattes med sannsynliggjøring for land som begrenser adgangen til å leve i likekjønnet samliv.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at representantforslagets første og andre punkt går ut på en modifisering av gjeldende regelverks krav om formelt inngått ekteskap og faktisk samboerskap for likekjønnede par som kommer fra områder hvor slike forhold ikke er tillatt eller akseptert. Disse medlemmer vil til dette understreke at omgåelse av reglene for familieinnvandring er et høyst reelt samfunnsproblem, og at et mer diffust regelverk på feltet som gjør omgåelse enda enklere, ikke er veien å gå. Disse medlemmer viser videre til hva som fremgår av statsrådens svarbrev, om at UDI har adgang til å anvende skjønn i de sakstypene som representantforslaget gjelder, og at denne sakstypen er av et begrenset omfang. Slik disse medlemmer ser det, bør man da ikke svekke regelverket på området og gjøre omgåelse enklere for å ivareta en problematikk som dagens regelverk har unntaksbestemmelser for og som er begrenset i omfang. Da svekker man gjeldende regelverk som en symbolsk handling, ikke for å adressere et reelt samfunnsproblem. Disse medlemmer støtter følgelig verken forslag nummer 1 eller forslag nummer 2.

Disse medlemmer tiltrer vurderingen i statsrådens svarbrev, hvor det fremholdes at vi bør unngå å løfte frem enkeltgrupper i bestemmelsen om nemndsmøtebehandling. Disse medlemmer vil derfor heller ikke støtte forslag nummer 3.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt understreker at dette forslaget handler om retten til familieliv nedfelt i menneskerettskonvensjonen. Denne retten er ikke ivaretatt i dagens regelverk for flyktninger som lever i likekjønnede samliv og forhold. Forslagsstillerne legger til grunn at Likestillingsombudet har kritisert UDIs praksis for å ikke ivareta retten til familieliv ved at man ikke har lik tilgang til familiegjenforening som andre. Ombudet påpeker at seksuell legning ikke tas hensyn til i tilstrekkelig grad i disse sakene. Når UDI svarer at det er en politisk beslutning som må til for å endre lovverket, så er det klart et behov for å gjøre det.

Disse medlemmer viser til at likekjønnede samliv er forbudt og forbundet med strenge straffer i 70 land. Samboerskap og partnerskap er i disse landene forbundet med stor fare for brutal forfølgelse, både fra myndigheter og lokalsamfunn. I ytterste konsekvens kan man risikere dødsstraff, som fortsatt er mulig i 11 land. Disse medlemmer understreker at likekjønnede par dermed ikke har mulighet til å leve i registrerte samboerskap eller partnerskap. Disse medlemmer viser til krav om to års ekteskap eller samboerskap for familiegjenforening. Disse medlemmer mener at flyktninger som kommer fra land som ved lov forbyr likekjønnede kjærester å gifte seg og/eller bo sammen, ikke vil ha mulighet til å oppfylle kriteriene for å få familiegjenforening med partner i Norge.

Disse medlemmer viser til at det er utlendingsforskriften som må endres slik at likekjønnede samboere gis mulighet for å søke oppholdstillatelse, at manglende muligheter for å inngå ekteskap vektlegges, og at man inkluderer seksuell legning som vurderingstema i saker som i hovedregel skal behandles i nemndsmøter.

Disse medlemmer understreker at disse sakene kan være komplekse og vanskelige å få frem skriftlig, og at det derfor er særdeles viktig at man får mulighet for å legge frem sin situasjon muntlig i et nemndsmøte.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre utlendingsforskriften slik at likekjønnede par som har vært i et forhold i et land hvor det er manglende muligheter for å inngå likekjønnede ekteskap eller leve sammen i faste og etablerte samboerforhold, gis muligheten til å søke om oppholdstillatelse for samboer på bakgrunn av et sannsynliggjort forutgående forhold.»

«Stortinget ber regjeringen endre utlendingsforskriften slik at det legges vekt på manglende muligheter for likekjønnede par til å inngå ekteskap/partnerskap i hjemlandet eller i nærområdene i behandling av saker om oppholdstillatelse for å inngå ekteskap.»

«Stortinget ber regjeringen inkludere ‘seksuell legning’ som vurderingstema i saker som i hovedregel skal behandles i nemndsmøte med personlig fremmøte.»