Arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrepet

Komiteen viser til at det i proposisjonen foreslås en presisering av lovens arbeidstakerbegrep, blant annet at sentrale momenter for klassifiseringen tas inn i lovteksten. Dette skal tydeliggjøre når loven får anvendelse, og gi et klarere og mer brukervennlig regelverk. Det foreslås også en presumpsjonsregel om at arbeidstakerstatus skal legges til grunn, med mindre oppdragsgiver gjør det overveiende sannsynlig at det foreligger et oppdragsforhold.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Rødt, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen snarest mulig utrede et lovforslag om å gi Arbeidstilsynet påleggskompetanse med hensyn til arbeidstakerbegrepet definert i § 1-8 og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil sikre at den som i realiteten bestemmer hvordan arbeidet skal utføres, også har rettigheter og plikter som arbeidsgiver. Tilknytningsformer der formålet er å omgå arbeidsgiveransvaret, skaper økte forskjeller i arbeidslivet og utrygghet for folk.

Dette flertallet viser til at hvorvidt man defineres som arbeidstaker, er avgjørende for om den arbeidsrettslige vernelovgivningen får anvendelse. Arbeidstakerbegrepet skal gis en vid tolkning, slik det også er slått fast av Høyesterett i flere saker. Dette flertallet vil understreke at det å være omfattet av arbeidstakerbegrepet gir en rekke sosiale rettigheter, og at denne proposisjonen bidrar til å innlemme flere personer som arbeider i disse fellesskapsordningene. Den nye presumpsjonsregelen skal bidra til at færrest mulig befinner seg i en gråsone mellom arbeidstaker og selvstendig oppdragstaker. Arbeidstakerforhold skal legges til grunn, med mindre det kan statueres selvstendighet i arbeidet som utføres. Dette flertallet understreker at dette innebærer at man i tvilstilfeller skal konkludere med arbeidstakerstatus.

Dette flertallet mener at presisering av arbeidstakerbegrepet også er viktig for både å skape likere konkurranseforhold mellom virksomheter og å styrke grunnlaget for organisering av arbeidstakere i utsatte sektorer.

Dette flertallet viser til at frivillige organisasjoner bidrar til kompetanse, læring og inkludering og gir folk i alle aldre mulighet til å møtes, engasjere seg og være en del av et fellesskap. Dette flertallet mener det er viktig å sikre frivilligheten god finansiering, stor frihet og en sentral plass i samfunnet. Dette flertallet viser til at mange frivillige organisasjoner har behov for å tilknytte seg ekstern kompetanse og i stor grad baserer seg på selvstendige oppdragsforhold som instruktører, seremoniledere, trenere og kursholdere for å realisere sitt ideelle formål.

Dette flertallet viser til bekymringen uttrykt av blant annet Frivillighet Norge i høringsrunden, og presiserer derfor at det fortsatt vil være anledning til å benytte selvstendige oppdragstakere for både frivilligheten og andre aktører. Dette flertallet viser til at lovforslaget ikke har til hensikt å endre gjeldende rett med hensyn til hvem som er å anse som arbeidstaker, men vil understreke at presumpsjonsregelen kan bidra til at også frivilligheten får en større bevissthet rundt grensedragningene mellom oppdragstaker og arbeidstaker.

Dette flertallet er opptatt av at frivilligheten gis mulighet til å kunne tilby aktivitet og å inkludere barn og unge, og mener det er avgjørende at det utarbeides en god veileder for frivillige organisasjoner for å medvirke til at lovforslaget ikke blir til hinder for å kunne tilby aktiviteter i en frivillig sektor som jobber med å øke aktiviteten.

Komiteens medlemmer fra Høyre er enig med Fougner-utvalget i at den nye ordlyden vil gi mer veiledning og tydeliggjøre hvem som kan regnes som arbeidstaker. Endringen bidrar også til å sikre at de som reelt sett er arbeidstakere, klassifiseres som dette og får det arbeidsrettslige vernet de har krav på. Disse medlemmer viser samtidig til at å innta de nye momentene i loven ikke innebærer en endring av gjeldende rett, noe også departementet skriver i proposisjonen. Disse medlemmer viser særlig til innspill fra frivilligheten under høringen, som påpekte at en endring i gjeldende rett vil kunne medføre feilklassifiseringer og dermed vanskeligheter med å rekruttere folk til frivillig arbeid dersom den nye bestemmelsen fører til at flere i sitt frivillige arbeid blir definert som arbeidstakere. På denne bakgrunn er det nødvendig å understreke at momentene må tolkes i lys av foreliggende rettspraksis og forarbeider.

Disse medlemmer viser videre til innspill fra frivilligheten under høringen, der det ble ytret bekymring for at en presumpsjonsregel med forsterket bevisbyrde for oppdragstaker kan bidra til feilklassifiseringer av frivillige oppdragstakere. Disse medlemmer mener at når lokale organisasjoner registrert i Frivillighetsregisteret uten daglig leder inngår avtale med en selvstendig oppdragstaker om kjøp av instruksjon, foredrag, seremoniledelse eller andre lignende tjenester for å realisere organisasjonens ideelle formål, skal det normalt ansees å være overveiende sannsynlig at det foreligger et selvstendig oppdragsforhold.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tror et nytt arbeidstakerbegrep vil kunne endre på domstolens skjønn og skape uklarhet i domstolene. Disse medlemmer viser til skriftlig høringssvar fra KS, der de poengterer at drøftingsplikten foreslått endret går vesentlig mye lenger enn det som er bestemt i Hovedtariffavtalen i kommunal sektor.

Komiteens medlem fra Rødt viser til Arbeidstilsynet sitt høringssvar til NOU 2021:9, der de skriver at den foreslåtte presiseringen av arbeidstakerbegrepet vil bidra til å forhindre omgåelser og feilklassifisering og å begrense tvilstilfeller. Videre mener Arbeidstilsynet at det vil bli lettere for dem å behandle saker hvor arbeidsgiver, på ulike måter, prøver å unngå et arbeidsgiver–arbeidstaker-forhold. Fellesforbundet skriver i sitt høringssvar til komiteen at de er sterkt bekymret over at det ikke foreslås å gi Arbeidstilsynet påleggskompetanse når det gjelder feilklassifisering av arbeidstakere. Og de frykter at dersom denne påleggskompetansen ikke kommer på plass, så vil seriøse virksomheter som følger lovverket, bli utkonkurrert av bedrifter som skyver all risiko over på «selvstendige og frilansere», som burde vært ordinære ansatte.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gi Arbeidstilsynet påleggskompetanse i saker som gjelder feilklassifisering av arbeidstakere.»

Dette medlem viser til Creos høringssvar, der de ber komiteen vurdere mekanismer for å sikre at lovverket som skal hindre feilklassifisering av arbeidstakere, faktisk etterleves. De nevner to alternativer for å sikre dette: Enten at tvister om tilknytningsformen kan bringes inn for tvisteløsningsnemnda, eller at det blir mulig å benytte ordningen om kollektiv søksmålsrett i slike tilfeller. De argumenterer for at å legge avgjørelsesmyndighet til et uavhengig forvaltningsorgan som Tvisteløsningsnemnda kan gi et lavterskeltilbud til arbeidstaker som ofte kvier seg for å sette i gang en omfattende rettsprosess mot egen arbeidsgiver, eller ikke har råd til å gå rettens vei. Det andre alternativet Creo trekker frem, er at det ved tvister om tilknytningsform blir mulig å benytte kollektiv søksmålsrett.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at lovverket som skal sikre at feilklassifisering av arbeidstakere faktisk etterleves, og vurdere om tvister om tilknytningsform skal kunne bringes inn for Tvisteløsningsnemnda, eller om fagforeninger som har medlemmer i en virksomhet som benytter såkalt selvstendige, skal kunne reise søksmål i eget navn for å avgjøre om arbeidstaker skulle vært fast og direkte ansatt, slik kollektiv søksmålsrett fungerer ved tvister om ulovlig innleie.»

Arbeidsgiveransvar og informasjon og drøfting i konsern

Komiteen viser videre til at det foreslås at ansvaret for noen arbeidsgiverfunksjoner skal gjelde for alle selskap som inngår i et konsern. Dette gjelder for det første med hensyn til arbeidstakers stillingsvern, hvor det foreslås at selskapene som inngår i konsern, får plikt til å tilby annet passende arbeid og gi fortrinnsrett til ny stilling ved overtallighet til ansatte i andre selskaper i samme konsern. For det andre foreslås det regler om informasjon og drøfting også i konsernforhold. Hensikten med forslagene er, ifølge Arbeids- og inkluderingsdepartementet, å styrke arbeidstakernes vern og rettigheter i forbindelse med omstruktureringer. Komiteen viser til at det også foreslås en mindre språklig endring i arbeidsgiverdefinisjonen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at arbeidsmiljøloven er en bærebjelke i den norske modellen. Gjennom de foreslåtte lovendringene i denne proposisjonen vil regjeringen forsterke og fornye arbeidsmiljøloven for å møte utviklingen i arbeidslivet. Stillingsvernet foreslås styrket for arbeidstakere i konsern, gjennom en utvidelse av plikt til å tilby passende arbeid, samt fortrinnsrett i konsernet. Flertallet merker seg at arbeidsgiverorganisasjonene tar opp både praktiske og forretningsmessige problemstillinger knyttet til de nye konsernpliktene. Flertallet viser til at det i proposisjonen åpnes for at kretsen som skal være omfattet av plikten til å tilby passende arbeid, kan innsnevres der dette er saklig begrunnet. En slik innsnevring kan eksempelvis være basert på geografiske forhold, eller til enkelte deler av konsernet basert på eksempelvis bransje eller sektor. Behovet for og kriteriene for avgrensning skal drøftes med arbeidstakernes representanter i forkant.

Komiteens medlemmer fra Høyre støtter ikke innføring av en plikt til å tilby annet passende arbeid i konsern. Disse medlemmer viser til at Fougner-utvalget var delt i spørsmålet om å utvide plikten til å tilby annet passende arbeid til å gjelde i hele konsernet. Disse medlemmer mener forslaget bryter med arbeidsgivers styringsrett, og det kan medføre et betydelig merarbeid å lete gjennom hele konsernet for å finne ledige passende stillinger. I tillegg er virksomhetene innenfor et konsern ofte svært forskjellige, og det kan innvendes at en slik plikt ødelegger mulighetene for at andre som jobber i samme virksomhet, ikke får mulighet til å avansere karrieremessig fordi stillingen må gis til noen andre som kommer fra en annen virksomhet i konsernet. Disse medlemmer mener videre at rettsvirkningene av å ikke kunne tilby annet passende arbeid er mest betenkelig. Det er arbeidsgiver som vil bli ansvarlig for at det ikke finnes annet passende arbeid i konsernet, og oppsigelsen blir automatisk klassifisert som usaklig og dermed ugyldig. Når det ikke er annet passende arbeid å tilby, noe også arbeidsgiver vil vinne frem med, så vil likevel konsekvensen bli erstatningsansvar for arbeidsgiver. Det innebærer erstatningsansvar for tapt fremtidig inntekt, oppreisningserstatning og eventuelt saksomkostninger. Kravet om å fortsette å stå i jobb blir i mye større grad et pengekrav enn et krav om å beholde en stilling. Å bli erstatningsansvarlig selv om man har undersøkt om det finnes annet passende arbeid i konsernet, er urimelig.

Disse medlemmer viser videre til at arbeidsgivere i en overtallighetssituasjon i enkelte konsern også i dag undersøker rutinemessig om det finnes andre ledige stillinger i konsernet. En undersøkelsesplikt for arbeidsgiverselskapet vil ikke gripe inn i konsernselskaps ansettelsesrett på samme måte som plikten til å tilby annet passende arbeid. Det er i tillegg viktig at arbeidsgiver som har oppfylt undersøkelsesplikten, ikke holdes ansvarlig for andre konsernselskaps eventuelle feil. Disse medlemmer mener en lovfestet undersøkelsesplikt er et bedre alternativ fremfor en plikt til å finne annet passende arbeid. En undersøkelsesplikt kan være et ledd i saksbehandlingen før beslutning om oppsigelse ved overtallighet. For å oppfylle forpliktelsen må arbeidsgiverselskapet dokumentere at det, så langt det er praktisk mulig, har undersøkt om de øvrige konsernselskapene har annet passende og ledig arbeid.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. gjøres følgende endringer:

Ny § 15-1 a skal lyde:

§ 15-1 a. Undersøkelser før beslutning om oppsigelse for arbeidsgiver som tilhører et konsern

Tilhører arbeidsgiver et konsern i henhold til § 8-4 fjerde ledd, skal arbeidsgiver så langt det er praktisk mulig undersøke om det finnes annet passende arbeid i andre selskaper i konsernet.»

Subsidiært vil disse medlemmer vise til at det er mange ulike konserner med ulike drifts- og beslutningsstrukturer, kjeder og konsepter. Mange av disse opererer i stor grad som egne organisasjoner med liten kjennskap til andre deler av konsernet. Disse medlemmer viser til at departementet i proposisjonen anerkjenner at forslaget er komplisert å håndheve i praksis, og det legges til grunn et behov for å kunne avgrense plikten til å finne annet passende arbeid i hele konsernet. Disse medlemmer viser til at avgrensningen skal baseres på saklige kriterier som skal drøftes med arbeidstakernes representanter i forkant. Departementet oppstiller flere kriterier som antas å være saklige, herunder avgrensning mot foretak som har samme type arbeidsoppgaver, eller ansatte innenfor samme arbeidskategorier, avgrensning basert på geografiske forhold eller til enkelte deler av konsernet som inngår i en bransje eller sektor. Disse medlemmer er enig i at disse momentene bør anses som saklige kriterier for avgrensning dersom plikt til å finne annet passende arbeid blir innført. Disse medlemmer mener imidlertid at det er behov for å tydeliggjøre kriteriene, slik at man i størst mulig grad unngår unødvendige og konfliktdrivende prosesser med påfølgende erstatningsansvar for arbeidsgiver som har oppfylt sin undersøkelsesplikt. Disse medlemmer mener det er viktig med tydelige avgrensninger for å unngå situasjoner der arbeidstaker får tilbud om annet passende arbeid i en annen og ulik kjede i konsernet som den ansatte selv ikke ønsker og må takke nei til. Konsekvensene av dette vil for arbeidstaker bli å miste fortrinnsretten og retten til dagpenger. Følgende kriterier bør derfor legges til grunn som saklige kriterier for avgrensning av plikten til å finne annet passende arbeid: geografi, arbeidstakerkategorier som har tilsvarende eller liknende arbeidsoppgaver og grunnopplæring, arbeidstakere tilknyttet samme bransje, kjedeorganisasjon og/eller konsept. Disse medlemmer mener, under forutsetning av at forslaget om å innføre plikt til annet passende arbeid blir innført, at regjeringen bør tilføye i lovteksten at arbeidsgiver etter drøfting med ansattrepresentanter selv må kunne avgrense kretsen av virksomheter i konsernet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at regjeringen foreslår å lovfeste ordninger for drøftinger og informasjon i konsern, som uavhengig av tariffavtale fastsetter at det skal etableres rammer for informasjon og drøfting på konsernnivå. I dag er ordninger om informasjon og drøfting i konsern regulert i Hovedavtalen mellom LO og NHO. Disse medlemmer viser til Fellesforbundets høringssvar, der de tviler på at det vil være mulig å etablere de foreslåtte rammene for informasjon og drøfting:

«uten at det inngår i den helhetlige sammenhengen som en tariffavtale legger grunnlaget for».

De peker på at disse lovbestemmelsene kan hindre etablering av partsbaserte samarbeidsstrukturer med hjemmel i Hovedavtalen. De skriver videre at:

«Arbeidsgivere kan selv lage sitt eget system basert på loven, og bruke dette som et argument for å si nei til eventuelle krav om konsernfaglig samarbeid fra våre tillitsvalgte. Vi har betydelige utfordringer knyttet til partssamarbeidet på konsernnivå i dag, og en lovbestemmelse som gir arbeidsgiver styringsrett til å selv etablere noe, vil neppe hjelpe på dette problemet».

Fellesforbundet frykter at å lovfeste deler av de avtalefestede bestemmelsene i verste fall kan bidra til å svekke det organiserte arbeidslivet, og ikke å styrke det.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en nærmere utredning av hvordan en bestemmelse som lovfester ordninger for drøftinger og informasjon i konsern, kan påvirke avtalefestede rettigheter.»

De kollektive ordningene for vernetjeneste og arbeidsmiljø

Komiteen viser til at det foreslås endringer i de kollektive ordningene for vernetjeneste og arbeidsmiljø. Det foreslås å senke dagens terskel for når det skal opprettes arbeidsmiljøutvalg, fra 50 til 30 ansatte, og at det kan kreves arbeidsmiljøutvalg i virksomheter med 10 ansatte. Komiteen viser til at arbeidsmiljøutvalg har en viktig funksjon for å fremme medvirkning og samarbeid, særlig i virksomheter som ikke er omfattet av tariffavtaler, og forslaget vil, ifølge Arbeids- og inkluderingsdepartementet, bidra til at flere virksomheter får arbeidsmiljøutvalg. Videre foreslås det at det skal være verneombud i alle virksomheter som har minst fem ansatte, og en presisering av at verneombudets oppgaver også skal omfatte innleide arbeidstakere og selvstendige oppdragstakere som utfører arbeid i nær tilknytning til virksomheten.

Arbeidsgivers drøftingsplikt om bruk av ulike tilsettingsformer

Komiteen viser til at det foreslås å samle drøftingspliktene i kapittel 14 i én bestemmelse, samt å utvide drøftingsplikten til å omfatte bruk av selvstendige oppdragstakere og tjenestekjøp fra andre virksomheter som har betydning for bemanningen. I tillegg foreslås det å utvide drøftingsplikten til også å gjelde når en av partene krever det.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til skriftlig høringssvar fra KS, der de poengterer at drøftingsplikten foreslått endret går vesentlig mye lenger enn det som er bestemt i Hovedtariffavtalen i kommunal sektor.

Opptjeningstid for rett til fast ansettelse etter midlertidig ansettelse

Komiteen viser til slutt til at det foreslås at en midlertidig ansatt arbeidstaker skal ha rett til fast ansettelse etter tre års sammenhengende ansettelse, uavhengig av grunnlaget for den midlertidige ansettelsen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til høringsinnspill fra Akademikerne, som etterlyser en nærmere klargjøring av begrepet praksisarbeid i arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd bokstav c. Akademikerne peker på at Fougner-utvalgets flertall viste til at forarbeider og rettspraksis gir uklare holdepunkter for begrepet, og at dette aktualiserer behovet for en avgrensning. Akademikerne viser videre til en utvikling i arbeidslivet der videreutdanning og spesialisering i økende grad blir normalen, og at det er behov for å tydeliggjøre begrepet slik at bestemmelsen ikke kan misbrukes for å unngå at regelen om rett til fast ansettelse etter en viss periode slår inn. Flertallet deler Akademikernes vurdering av at det er behov for en nærmere presisering av praksisarbeidbegrepet, og ber på bakgrunn av dette regjeringen følge opp denne problemstillingen videre. Flertallet viser videre til departementets omtale av øvrige forslag fra Fougner-utvalget, og merker seg at enkelte av forslagene kan følges opp på et senere tidspunkt etter nærmere utredninger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at endringen i § 14-9 er riktig, og viser til de innstramninger som Fremskrittspartiet var med på å innføre.

Arbeidstid

Komiteens medlem fra Rødt viser til at arbeidsgivere som ansetter arbeidsinnvandrere, bruker gjennomsnittsberegning av arbeidstid for å få sine ansatte til å jobbe lange skift – uten økonomisk kompensasjon som for eksempel overtidsbetaling. Arbeidsgiver kan i dag avtale svært lange arbeidsdager, med hjemmel i arbeidsmiljøloven § 10-5, direkte med arbeidstaker. Det er svært utbredt i bransjer med mange arbeidsinnvandrere at arbeidstaker blir forelagt en avtale om gjennomsnittsberegning som en del av den ordinære arbeidsavtalen. Det betyr at arbeidstaker i liten grad har reell mulighet til å avtale seg vekk fra gjennomsnittsberegning av arbeidstiden, gitt det skjeve styrkeforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Gjennomsnittsberegning av arbeidstid er en «ny» form for sosial dumping og et svært effektivt virkemiddel for å spare lønnskostnader. Denne praksisen har ført til at enkelte bransjer har arbeidstider som i stor grad er tilpasset pendlere fra andre land. Dette medlem viser til at det i NOU 2021:9 var et flertall som foreslo at i arbeidsmiljølovens kapittel om gjennomsnittsberegning skulle siste setning i det første leddet fjernes:

«Grensen på 48 timer i løpet av sju dager kan gjennomsnittsberegnes over en periode på åtte uker, likevel slik at den alminnelige arbeidstiden ikke overstiger 50 timer i noen enkelt uke.»

Dette medlem viser til at regjeringen verken nevner eller følger opp dette forslaget fra Fougner-utvalget. Dette medlem mener at gjennomsnittsberegning av arbeidstiden gjør det ekstra attraktivt og kostnadsbesparende for arbeidsgivere å ansette arbeidsinnvandrere. I bedrifter og bransjer der gjennomsnittsberegning er særlig utbredt, er presset stort både på de enkelte ansatte og på de tillitsvalgte for å gå med på avtaler om gjennomsnittsberegning. Gjennomsnittsberegning gir arbeidsgiverne for mye makt, og ordningene undergraver normalarbeidsdagen. Derfor mener dette medlem at adgangen til gjennomsnittsberegning må gjennomgås og endres.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå arbeidsmiljøloven § 10-5 om gjennomsnittsberegning av den alminnelige arbeidstiden. Målet med gjennomgangen er å styrke det organiserte arbeidslivet og hindre at gjennomsnittsberegning undergraver normalarbeidsdagen.»

«Stortinget ber regjeringen heve adgangen til å avtale gjennomsnittsberegning av den alminnelige arbeidstiden for virksomheter som er bundet av tariffavtale inngått med fagforening med innstillingsrett.»