Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kamzy Gunaratnam, Odd Harald Hovland og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre,
Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo
og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen
og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg
Unneland, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser
til at et representantforslag om å sikre oppreisning til mennesker
som har vært utsatt for ulovlig tvangsmiddelbruk, behandles i denne
innstillingen. Komiteen viser
også til vedlagte svarbrev av 26. april 2022 fra justis- og beredskapsminister
Emilie Mehl.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
foreslår å be regjeringen utarbeide en forskrift som sikrer at mennesker
som har blitt utsatt for ulovlig tvangsmiddelbruk i mindre narkotikasaker,
blir gitt oppreisning uten en rimelighetsvurdering.
Komiteen viser til at i februar
2022 ble Riksadvokatens rapport om tvangsmiddelbruk i mindre narkotikasaker
lagt frem. Rapporten slår fast at politiet har foretatt svært mange
ulovlige inngrep mot enkeltpersoner i undersøkelser av mindre narkotikasaker.
Bruddene gjelder blant annet manglende hjemmel, feilaktig bruk av
hastekompetanse samt uforholdsmessighet i tvangsmiddelbruken.
Komiteen registrerer at forslagsstillerne
viser til at Riksadvokatens rapport kun tok for seg tre uker i 2021 i
sin undersøkelse. Forslagsstillerne viser til at det kan antas at
det er snakk om langt flere brudd knyttet til politiets håndtering
av mindre narkotikasaker enn hva man kan lese ut av rapporten.
Komiteen viser til at det i
dag eksisterer adgang til å søke oppreisning for lovbruddene, men
at denne kan være vanskelig tilgjengelig for den enkelte. Komiteen registrerer
at Norges institusjon for menneskerettigheter har tatt til orde
for en gjennomgang av hvilke klagemekanismer og reparasjonsmuligheter
som er tilgjengelige for personer som har vært utsatt for ulovlige
undersøkelser.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er tydelige på at bruk
av tvangsmidler er blant statens mest inngripende tiltak overfor
den enkelte, og feil og avvik på dette området er derfor alltid
alvorlig. Disse
medlemmer mener det er bra at feil avdekkes, og at det er
åpenhet om de feil som er begått. Dette er et av de sikreste tegnene
på at en rettsstat fungerer godt.
Disse medlemmer mener allikevel
at forslaget om å utarbeide en ny forskrift som særlig regulerer
oppreisning for ulovlig tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker,
ikke treffer godt.
Disse medlemmer vil fremheve
at vi allerede har en fungerende ordning som kan gi oppreisning
etter strafforfølging i straffeprosessloven kapittel 31. Ordningen
er ifølge svarbrevet fra justis- og beredskapsministeren godt utredet
og i samsvar med kravene etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen
(EMK). Erstatningskravene behandles og avgjøres av Statens sivilrettsforvaltning,
som også veileder om ordningen. Det kan videre ytes bistand fra
advokat til å fremsette kravet.
Disse medlemmer mener at feilene
som fremgår av Riksadvokatens rapport om politiets tvangsmiddelbruk
i mindre alvorlige narkotikasaker, må følges opp av både politi-
og påtalemyndigheten, og justis- og beredskapsministeren nevner
i samme brev til komiteen at flere tiltak allerede er iverksatt.
Videre kan personer som mener det er begått straffbare tjenestefeil,
benytte seg av den ordinære klageordningen i politiet, alternativt
anmelde saken til Spesialenheten for politisaker.
Disse medlemmer vil videre
peke på at personer som er ransaket ulovlig etter ordningen, vil
ha krav på oppreisning etter straffeprosessloven § 447 andre ledd
første punktum dersom det «fremstår som rimelig». Vilkåret forutsetter
som et minimum et «inngrep av en viss betydning, for at oppreisning
skal kunne gis», jf. Ot.prp. nr. 77 (2001–2002) side 74.
Disse medlemmer trekker frem
at likhets- og forutberegnelighetshensyn tilsier at rimelighetsvurderingen
bør gjøres konkret. En særlig regulering vil kunne oppfattes som
urimelig av personer som har blitt utsatt for lignende eller andre
alvorlige forhold, men som ikke omfattes av en regel. Disse medlemmer mener
også at det er et poeng at vilkårene for innvilgelse av oppreisningen
og nivået på oppreisningen bør stå i forhold til andre offentlige
oppreisningsordninger, som voldsoffererstatningsordningen og rettferdsvederlagsordningen,
noe man går bort fra ved å fjerne rimelighetsvurderingen.
Komiteens medlemmer
fra Høyre mener det er sterkt beklagelig at folk har blitt
utsatt for ulovlig tvangsmiddelbruk av politiet. Disse medlemmer forventer at
regelverket for å gi erstatning eller på annen måte oppreisning
blir praktisert på lik linje med regelverket i andre tilfeller hvor
myndighetene har begått overgrep mot enkeltindivider.
Samtidig som det
er sterkt beklagelig at slike feil har blitt begått, mener disse medlemmer at
det er bra at Riksadvokaten på egen hånd avdekket feilene og tok grep
for å rydde opp. Disse
medlemmer oppfatter videre at Riksadvokatens arbeid med å
rydde opp ikke er avsluttet, og mener at det derfor er for tidlig
med en ekstern granskning. Disse medlemmer deler også regjeringens
syn på opprettelsen av en egen erstatningsordning for mennesker
som har vært utsatt for ulovlig tvangsmiddelbruk.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener det
er beklagelig at justis- og beredskapsministeren, som konstitusjonelt
ansvarlig for politiet og påtalemyndigheten, ikke vil beklage overfor
de som har blitt utsatt for ulovlig tvangsmiddelbruk. Disse medlemmer mener
også at samrøret mellom Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) og
politiet har vært uheldig og skadelig for tilliten til politietaten,
og ser frem til at Rolleforståelseutvalget skal legge frem sin utredning
i desember 2022.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at det
ifølge rapporten fra Riksadvokaten ble funnet flere tilfeller av tvangsmiddelbruk
som var besluttet uten tilstrekkelig personellkompetanse, uten at
lovens vilkår var oppfylt, eller som var uforholdsmessige. Undersøkelsene
ble gjennomført i en treukersperiode under koronapandemien. Det
er grunn til å tro at et stort antall personer har vært utsatt for
urettmessige inngrep i disse sakene.
Disse medlemmer understreker
at Riksadvokaten gjennom sitt brev har presisert den nåværende rettstilstanden,
ikke endret den.
Disse medlemmer viser til at
den klare hovedregelen er at staten ikke kan utøve makt overfor
sine innbyggere. Tvangsmidler representerer et unntak fra denne
hovedregelen. Tvangsmidler, som ufrivillige urin- eller blodprøver,
gjennomgang av mobil eller bolig eller kroppsvisitering, er inngrep
i borgernes personlige frihet og kan bare brukes når strenge vilkår
er oppfylt, supplert med begrensningen som følger av prinsippet
om forholdsmessighet.
Disse medlemmer viser til at
bruk av tvangsmidler innebærer et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen
(EMK) artikkel 8 og må dermed ha hjemmel i lov, ha et legitimt formål
og være nødvendig i et demokratisk samfunn for å være rettmessig.
Brudd på dette innebærer en krenkelse av EMK artikkel 8. EMK artikkel
8 skal særlig verne mot vilkårlige inngrep fra myndighetene.
Disse medlemmer viser til at
ved krenkelse av menneskerettskonvensjonen har enhver rett på et
effektivt rettsmiddel, jf. EMK art. 13. Staten har altså en plikt
til å reparere menneskerettighetsbrudd. Disse medlemmer mener at det
er svært alvorlig at mennesker har blitt utsatt for ulovlig tvangsmiddelbruk
i mindre narkotikasaker og har fått sine menneskerettigheter krenket,
og vil understreke viktigheten av statens plikt til å rydde opp.
Disse medlemmer viser til svarbrevet
fra justis- og beredskapsministeren, hvor det tas til orde for at
dagens regelverk i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til den
enkelte som har vært utsatt for ulovlig tvangsmiddelbruk. Disse medlemmer viser
til at det etter straffeprosessloven § 447 andre ledd skal foretas
en rimelighetsvurdering i hvert enkelt tilfelle i vurderingen av
erstatningskravet. Disse
medlemmer mener at det i et tilfelle som dette, hvor bruken
av de urettmessige inngrepene har vært så utstrakt, burde lages
en særordning for å gjøre reparasjonsmulighetene så tilgjengelige som
mulig for dem som har vært utsatt for den ulovlige tvangsmiddelbruken.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utarbeide en forskrift som sikrer at mennesker som
har blitt utsatt for ulovlig tvangsmiddelbruk i mindre narkotikasaker,
blir gitt oppreisning i disse sakene uten en rimelighetsvurdering.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet er ikke uten videre enige i grunnpremisset,
at tvangsmiddelbruken var ulovlig på tidspunktet for anvendelsen
av tvangsmidlene. Dersom dette grunnpremisset skulle legges til
grunn, er disse
medlemmer uansett ikke av den oppfatning at det er behov for
eller hensiktsmessig med en egen forskrift for disse sakene, og
at rimelighetsvurderingen ikke skal foretas. Disse medlemmer støtter følgelig
ikke representantforslaget.