Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Nils-Ole Foshaug, Eva Kristin Hansen og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, Hårek Elvenes, Ingjerd Schou, Erna Solberg og lederen
Ine Eriksen Søreide, fra Senterpartiet, Marit Arnstad og Bengt Fasteraune,
fra Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde,
fra Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, fra Rødt, Bjørnar
Moxnes, fra Venstre, Guri Melby, og fra Kristelig Folkeparti, Dag-Inge
Ulstein, viser til det foreliggende representantforslaget,
som tar til orde for å nedsette et faglig utvalg som skal se på
fordeler og ulemper ved et eventuelt norsk EU-medlemskap. Komiteen viser
til vedlagte uttalelse fra Utenriksdepartementet og merker seg at
regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal utrede erfaringene fra
EØS-samarbeidet de siste ti år. Departementet varsler at utvalgets rapport
i form av en NOU vil legges frem ved utgangen av 2023, og komiteen ser
frem til dette. Komiteen viser
til at EØS-avtalen er grunnlaget for Norges forhold til EU, og mener
det er viktig at utviklingen i EØS-samarbeidet belyses gjennom utvalgets
NOU. Dette vil kunne danne et godt grunnlag for videre diskusjon
om Norges tilknytning til EU.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Venstre viser til at Europa er i endring, og
EU er i dag den mest troverdige forsvareren av liberalt demokrati
i verden. Videre peker disse
medlemmer på at EU gjennom krigen i Ukraina har vist både
styrke og samhold i sin støtte til Ukraina og sanksjoner mot Putins
regime. Samtidig mener disse
medlemmer at krigen har vist at Norges sikkerhetsinteresser
er uløselig tilknyttet EUs interesser. I tillegg er det klart at
krigen handler om mer enn ukrainsk suverenitet. Den russiske invasjonen
undergraver prinsippet om en internasjonalt regelstyrt orden, hele
prinsippet for freden i etterkrigstidens Europa.
Disse medlemmer viser til at
Ukraina sendte sin søknad om EU-medlemskap bare fem dager etter Russlands
pågående invasjon av landet, og at Georgia og Moldova gjorde det
samme kort tid etter. EUs strategiske kompass erklærer også tydelig
at unionen fremover skal være en sterkere sikkerhetsaktør og utdype
sitt samarbeid med NATO. Disse medlemmer mener det for
Norges del er verdt å merke seg at Danmark avholdt folkeavstemning
i juni i år, 2022, hvor det ble et tydelig flertall for å avslutte
landets mangeårige forsvarsforbehold og dermed delta i EUs forsvars-
og sikkerhetssamarbeid fremover.
Disse medlemmer mener EUs politikk
på disse feltene bare i begrenset grad blir diskutert i Norge. En
av grunnene er at Norge som ikke-medlem har liten evne til å påvirke
utfallet og innrammingen av beslutninger fattet på EU-nivå. Norge
ender derimot ofte med å avvente disse beslutningene før man gjennomfører
tilsvarende vedtak i Norge uten nevneverdig debatt. Dette er en
demokratisk utfordring, men fører også til dårligere beslutningsprosesser
i Norge.
Disse medlemmer viser til at
situasjonen i Ukraina har endret EU og nordmenns oppfatning av unionen
og behovet for europeisk samarbeid. Stadig flere nordmenn får øynene
opp for det fredsprosjektet EU er. Allikevel preges den norske EU-debatten
av hovedlinjene fra den norske EU-avstemningen i 1994, dette til tross
for at EU har gjennomgått flere institusjonelle reformer og overtatt
stadig flere ansvarsområder på vegne av medlemslandene, inkludert
forhandling av handelsavtaler, innføring av sanksjoner mot tredjeparter
og en ambisiøs klima- og miljøpolitikk med forpliktende felles målsettinger.
Disse medlemmer peker på at
den forrige Europa-utredningen kom i 2012. Siden den gang har EU
og verden endret seg betraktelig, ikke minst gjennom den russiske
angrepskrigen i Ukraina. Ifølge tall fra Ipsos har prosentandelen
av nordmenn som er positive til norsk EU-medlemskap, økt fra 2019
og frem til i dag. Samtidig er det en stor del av befolkningen som
er usikre i sitt EU-standpunkt. For denne gruppen er et oppdatert
faktagrunnlag om hva et norsk EU-medlemskap vil innebære, viktig
for å sette seg inn i saken.
Disse medlemmer noterer seg
at regjeringen har satt ned et utvalg som skal se på erfaringene
med EØS-samarbeidet de siste ti årene. Men disse medlemmer mener det er
oppsiktsvekkende at utvalget ikke får lov til å se på EU-medlemskap,
og mener konsekvensen av det må være at regjeringen setter ned et eget
utvalg som nettopp ser på dette. Disse medlemmer peker på at
et regjeringsoppnevnt faglig utvalg vil kunne levere en utredning
som nyanserer både fordeler og ulemper ved et mulig norsk EU-medlemskap.
En utredning vil gi et felles norsk faktagrunnlag for en EU-debatt
som flere partigrupper på Stortinget har anerkjent at kommer. En
utredning er første steg i en politisk prosess som kan munne ut
i en rådgivende folkeavstemning der alle velgere vil få muligheten
til å uttale seg om norsk EU-medlemskap, også de som ikke hadde
stemmerett i 1994. Uavhengig av EU-ståsted bør alle partier representert
på Stortinget ha en interesse av å bidra til en faktabasert og opplyst
debatt om hva norsk EU-medlemskap vil kunne innebære, og hvilke
handlingsrom som eksisterer for Norges del.
På denne bakgrunn
fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen nedsette et faglig utvalg som skal levere en NOU
om fordeler og ulemper ved et eventuelt norsk EU-medlemskap.»
Medlemene i komiteen
frå Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Raudt viser
til at det har vore nei-fleirtal på meiningsmålingane sidan 2005.
Det er altså ikkje eit folkekrav at Noreg skal bli medlem av EU. Desse medlemene meiner vidare
at argumenta mot norsk EU-medlemskap ikkje har svekka seg sidan
folkeavstemminga i 1994.
Medlemene i komiteen
frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt viser til at EU framleis
bygger på ein traktatfesta marknadsliberalisme, noko som snevrar
inn det demokratiske handlingsrommet. Makta gjennom stemmesetelen
er dermed vesentleg mindre i EU enn i Noreg. EU har dessutan overtatt
stadig meir makt og fleire ansvarsområde frå medlemsstatane, og eit
medlemskap vil innebera å gi frå seg endå meir suverenitet enn tidlegare.
Desse medlemene meiner at meir
kunnskap om EU og kva eit eventuelt medlemskap vil innebera, vil vera
ein klar fordel. Slik kunnskap er det fullt mogleg å få tak i utan
å setta ned eit regjeringsoppnemnt utval. Større interesse og engasjement
for EU-saka bør heller vekkast gjennom diskusjon og deltaking i
frivillige organisasjonar på grasrotnivå, framfor ovanfrå på regjeringsnivå.
Dersom folkets nei gjennom to folkeavstemmingar skal prøvast på
nytt, bør initiativet i det minste koma nedanfrå.