Formålsparagraf

Komiteen vil understreke at hunder har en egenverdi ut over den verdi de har for mennesker. På lik linje med bestemmelsen i dyrevelferdsloven § 3 finner komiteen det riktig å innta denne formuleringen også i hundeloven. Begrepet egenverdi innebærer at dyr skal behandles godt og med respekt. Komiteen vil også understreke nødvendigheten av å stille krav og ha tydelige regler for å sikre god dyrevelferd. Hunder skal leve gode liv med god livskvalitet og få utført sine naturlige behov.

Komiteen vil vise til at dersom uheldige hendelser med hund oppstår som en følge av dårlig dyrevelferd, er det viktig å rette tiltak mot den dårlige dyrevelferden – enten ved pålegg mot eier eller ved omplassering. Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 1 skal lyde:

§ 1 Lovens formål. Forholdet til andre lover

Loven har til formål å bidra til å fremme et aktsomt hundehold som ivaretar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden.

Enhver i det sivile samfunn har ansvaret for innenfor lovgivningens ramme å utøve og legge til rette for et positivt og samfunnsgagnlig hundehold, til glede for samfunnet og den enkelte hundeholder.

Hunder har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Hunder skal behandles og bli ivaretatt på en slik måte som overensstemmer med og tar hensyn til deres natur og beskytter dem mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Det skal tas hensyn til de omstendigheter som er nødvendige for å forebygge at hunder kan forårsake skader eller ulemper i samfunnet. Loven skal fremme god dyrevelferd og respekt for og kunnskap om hunder.

For hundeholdet gjelder også bestemmelser i annen lovgivning, bl.a. de alminnelige reglene i dyrevelferdsloven, matloven, reindriftsloven og granneloven, og dessuten særskilte regler om båndtvang med mer hjemlet i naturmangfoldloven, hundehold eller dyrehold f.eks. i husleieloven.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til det pågående arbeidet med en ny stortingsmelding om dyrevelferd, som kommer til å ha relevans også for hundehold. Det er naturlig at regjeringen ser tilrådingene i dyrevelferdsmeldingen i sammenheng med hundeloven og legger fram eventuelle endringer i hundeloven etter at dyrevelferdsmeldingen er fremlagt.

Definisjon av skade på husdyr m.m.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener at det bør presiseres i definisjonen av betydelig skade på husdyr, tamrein, hunder eller hjortevilt at definisjonen ikke bør omfatte de tilfellene hvor avkom og mordyr kommer bort fra hverandre i en kort periode og raskt finner sammen igjen. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 2 bokstav g nr. 5 skal lyde:

• 5. død, utmattelse, skader eller hjelpeløshet som følge av jaging, blant annet kasting av foster og at avkom og mordyr skilles ikke helt kortvarig som følge av jaging»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at i og med at kortvarig adskillelse ikke er like skadelig for alle dyrearter og rovviltproblemet varierer mye i ulike områder, legger disse medlemmer til grunn at det brukes nødvendig skjønn ved spørsmål om eventuell avliving av hund etter adskillelse mellom mordyr og avkom.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, ser det som vanskelig å skulle avgrense varighet av adskillelse mellom mordyr og avkom, da selv kortvarig fravær av mordyr kan føre til at f.eks. reinkalver blir utsatt for rovviltangrep med fatale konsekvenser.

Definisjon av angrep

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil understreke viktigheten av at en målrettet bevegelse fra en usikret hund må ha skadehensikt for å kunne forstås som et angrep, jf. lovforslagets § 2 h. Det kan for eksempel ikke være tilstrekkelig at en hund hopper opp eller løper til for å hilse på et menneske. Det understrekes også at hensikt om å skade ikke gjelder psykisk skade eller materiell skade.

Godkjenning av lokale forskrifter for båndtvang

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, merker seg at forslaget om at statsforvalteren eventuelt skal godkjenne lokale forskrifter, ble hørt i forbindelse med lovarbeidet, og omtalt i Prop. 85 L (2021–2022). Flertallet merker seg at det var store motforestillinger til dette basert på det viktige prinsippet om kommunalt selvstyre og også knyttet til behov for lokalkunnskap. Flertallet merker seg at det også ble pekt på at slike forskrifter må sendes på høring, og at statsforvalteren da uansett har anledning til å komme med sine merknader.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til høringsinnspill der komiteen har blitt gjort oppmerksom på at kommunene er for ivrige med å innføre båndtvang i lokale forskrifter, og at praksisen varierer mye mellom sammenlignbare kommuner. Departementet viser i Prop. 85 L (2021–2022) til at mange kommuner har innført lokale forskrifter på ulovlig grunnlag. Disse medlemmer mener statsforvalteren bør ha godkjenningsmyndighet for innføring av lokal forskrift etter § 6, noe departementet også foreslo i det opprinnelige høringsnotatet, men som det har tatt ut av det endelige lovforslaget. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 6 tredje og fjerde ledd skal lyde:

Båndtvang etter bokstav c og d kan ikke fastsettes i større grad enn nødvendig og slik at hensynet til de som ønsker å ferdes med løs hund også ivaretas i tilstrekkelig grad, både hva angår omfang og geografisk spredning. Ved fastsettelse av båndtvang etter bokstav e og f kan båndtvang bare innføres i de områder av kommunen hvor husdyr har rett til å beite og faktisk beiter, eller hvor vilt man ønsker å beskytte har sitt leveområde. Båndtvang fastsatt i medhold av bokstav c, d og e skal godkjennes av statsforvalteren. Båndtvang fastsatt i medhold av bokstav f må opphøre straks forholdene tilsier det. Der beite, natur- og rekreasjonsområder berører flere kommuner, bør disse samordne sine forskrifter. Kommunens innføring av båndtvang etter bokstav f kan påklages til statsforvalteren.

Kommunen kan gi forskrift om at hunder ikke har adgang til barnehager, skolegårder eller gravplasser. Kommuner som innfører båndtvang etter § 6, skal sørge for å opprette egnede friområder for hund.»

Inngrep på stedet mot hund som jager eller angriper

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til lovforslaget § 14, som omhandler ellers ulovlige handlinger mot hund i en akutt situasjon. Disse medlemmer viser til at det i departementets forslag er inntatt som inngangskriterium for bruk av ellers ulovlige handlinger mot hund at hunden «urettmessig jager». Disse medlemmer viser til at vilkåret om at hunden som springer målrettet etter noen kan være i forbindelse med hilsing og lek. Urettmessig jaging av beitedyr kan føre til skade på dyret, og må forhindres.

Disse medlemmer viser til at dersom ordlyden i bestemmelsene forblir «fremstår som nødvendig», vil bestemmelsen gå lenger enn strafferettens bestemmelse om nødverge. Ved å endre ordlyden til «er nødvendig» vil man fortsatt ivareta skjønnsmarginen som er nødvendig i en kanskje presset og uoversiktlig situasjon. Dette vil tydeliggjøre at det stilles krav til hvor langt man kan gå i å avverge angrep mv.

Disse medlemmer mener at det ikke er behov for spesifikt å nevne avliving i § 14 bokstav a, b og c og § 15, da dette allerede er inkludert i bestemmelsens første ledd. Disse medlemmer viser til at avliving og andre inngripende tiltak er en siste utvei, og at mindre inngripende tiltak alltid skal benyttes hvis mulig. Mindre inngripende tiltak må alltid være forsøkt uten å lykkes, med mindre det er klart at slike tiltak ikke ville ført frem. De mest inngripende tiltakene skal bare brukes i reelle nødsituasjoner. Avliving bør være siste utvei.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 14 andre ledd skal lyde:

Et ellers ulovlig inngrep mot en hund er lovlig når noen gjør det for å avverge at hunden angriper mennesker eller dyr, eller urettmessig jager et beitedyr, tamrein eller vilt dyr, dersom inngrepet ikke går lenger enn nødvendig for å avverge skade, og dessuten ikke går utover det forsvarlige i betraktning av angrepets farlighet og den angrepnes interesse. Mindre inngripende tiltak må alltid være forsøkt uten å lykkes, med mindre det er klart at slike tiltak ikke ville ført frem.»

Ǥ 14 tredje ledd bokstav a skal lyde:

Ved pågående eller nært forestående angrep mot en person kan enhver gjøre det inngrep mot hunden som er nødvendig for å avverge skade. Det samme gjelder dersom en hund påtreffes i umiddelbar forbindelse med at den har påført en person betydelig skade, og hunden fortsatt utgjør en klar fare. Dette fritar ikke den som helt eller delvis har fremprovosert et angrep, fra straffansvar eller erstatningsansvar.»

Ǥ 14 tredje ledd bokstav c skal lyde:

• c. Når en hund angriper hjortevilt og båndtvang gjelder, kan grunneier, noen som opptrer på dennes vegne, eller jakt- og fangstberettigde gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige. Dette gjelder likevel ikke en hund som er i aktiv bruk som ettersøkshund etter sykt eller såret vilt.»

Ǥ 15 andre ledd skal lyde:

Dersom det ikke lar seg gjøre å oppta hunden eller få politiet til stedet så raskt som situasjonen krever og hunden utgjør en klar fare, kan vedkommende gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, merker seg at ordlyden «urettmessig jager eller angriper» i § 14 er videreført fra gjeldende rett, og at det av forarbeidene til loven fremgår at ordlyden har til hensikt å avgrense mot f.eks. politiets bruk av hund eller jakthund i aktiv jakt. Disse medlemmer merker seg at det er presisert at bestemmelsen beskriver en nødsituasjon med en pågående hendelse der tidsvinduet for å gjøre en vurdering er kort. Videre merker disse medlemmer seg at det er presisert at inngrepet ikke skal gå lenger enn nødvendig for å avverge skade, og ikke gå ut over det forsvarlige. Ordlyden «fremstår som nødvendig» sikter til at vurderingen alltid (med visse beskrankninger) må gjøres ut fra hvordan situasjonen fremsto for handlingspersonen i handlingsøyeblikket.

Flertallet merker seg videre at det presiseres at § 15 beskriver en annen situasjon og gjelder for en videre krets av mennesker, og at det derfor er avgjørende at også denne setter tydelige rammer for nødvergehandlingen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, ser det som viktig at det er synliggjort at avlivning kan være et nødvendig inngrep. Siden § 14 andre ledd og tredje ledd har ulik rangordning, er det viktig at det er synliggjort i begge disse bestemmelsene.

Sakkyndig vurdering og rett til tilstedeværelse ved avlivning

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, merker seg at det er lagt inn objektive kriterier i endringsforslaget som bl.a. inkluderer definisjon på «skade», som bl.a. gir objektiv beskrivelse av bittets utforming, som indikerer hvorvidt hunden har opptrådt med en viss voldsomhet, og at sannsynligheten for at den vil bite igjen er høyere enn for en hvilken som helst annen hund. Dette er basert på nyere kunnskap om hunders bitt og adferd. Disse medlemmer merker seg at disse kriteriene legger bedre til rette for politiets avgjørelser og valg av virkemidler.

Disse medlemmer merker videre seg at under høringen ble det hørt et alternativ der rett til sakkyndig vurdering ble nedfelt i § 18, jf. Prop. 85 L (2021–2022). Disse medlemmer viser til høringsinnspill som pekte på at bruk av sakkyndig vil kunne øke politiets ressursbruk samt forlenge saksbehandlingstiden. Disse medlemmer mener lang saksbehandlingstid er uheldig ut fra et dyrevelferdsperspektiv der hvor hunden er tatt i forvaring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil understreke viktigheten av at loven ikke må kunne forstås på en måte som gjør at avliving av hund blir sett på som et virkemiddel for å straffe hundeeier. Avliving av hunden bør forekomme sjelden og være siste utvei.

Disse medlemmer viser også til at eier i dag ikke har rett til verken å besøke hunden hvis den holdes i forvaring, eller å være til stede ved avlivning. I mange tilfeller har eier et sterkt følelsesmessig bånd til hunden, og et sterkt ønske om å ta avskjed med hunden hvis den skal avlives.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne finner det nødvendig at hunden vurderes av en sakkyndig før det foreligger et avlivingsvedtak. Dette må gjelde i alle saker der hunder står i fare for å bli avlivet og hundeholder krever en vurdering. Den sakkyndiges vurdering skal tillegges vekt. Sakkyndig som skal vurdere hunden før vedtak om avliving, må ha formell kompetanse.

Disse medlemmer mener at politiets kunnskap om hundeatferd ikke er tilstrekkelig, og at et vedtak uten sakkyndigvurdering kan skape fare for at vedtak om avliving foretas på feil grunnlag. Det vil sannsynligvis være lettere for en hundeeier å godta at hunden må avlives dersom beslutningen kommer fra en sakkyndig, noe som også kan være med på å forkorte sakens forløp. Disse medlemmer mener det også vil virke konfliktdempende å la en sakkyndig person delta i avgjørelsen om hvorvidt en hund skal avlives eller ikke.

Disse medlemmer mener derfor eier skal få tilbud om å være til stede ved avliving av hunden, så lenge det er sikkerhetsmessig forsvarlig og eventuelle kostnader dekkes av eier.

Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn følgende endringer:

Ǥ 18 skal lyde:

§ 18 Avliving eller omplassering av en hund etter angrep eller skade på menneske når det er nødvendig for å avverge fremtidig risiko

Politiet kan vedta å avlive en hund som har angrepet eller skadet et menneske dersom ikke dette fremstår som et uforholdsmessig tiltak. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på:

• a. hvilken fare som har vært til stede, blant annet om det er et barn som har vært angrepet

• b. omfang og type av påført skade, blant annet om det er barn som er påført skade, men det økonomiske tapet etter påført skade skal ikke tillegges vekt

• c. hvorvidt den som er blitt angrepet eller skadet, helt eller delvis har provosert et angrep

• d. den risikoen hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden

• e. hundens nytteverdi, men hundens økonomiske verdi skal ikke tillegges vekt

• f. om særskilte forhold ved hundens helse har medvirket til at hunden utøvet uønsket adferd

• g. om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko

Før det fattes vedtak om avliving, skal det innhentes en sakkyndig vurdering dersom hundeholderen krever dette. Den sakkyndige vurderingen skal baseres på de faktiske forholdene ved hendelsen, en medisinskfaglig vurdering og dokumentasjon av skade som er påført den skadelidte. Politiet skal gi hundeholderen en rimelig frist til å kreve en slik sakkyndig vurdering. Det er ikke anledning til å be om fornyet vurdering. Vurderingen skal utføres av sakkyndige utpekt av departementet. Vurderingen gjøres for hundeholderens regning. En slik vurdering skal tillegges vekt.

Vurdering etter første ledd bokstav f skal utføres av en autorisert veterinær.

Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.

En hund som har påført et menneske betydelig skade, bør normalt avlives.

Ved avliving av hunden kan hundeholder tilbys å være til stede dersom dette kan gjøres uten å forhindre gjennomføringen av vedtaket eller utgjøre en sikkerhetsrisiko. Kostnader knyttet til hundeholders tilstedeværelse dekkes av hundeholder.

Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om bruk av sakkyndig som forberedelse til vedtak etter loven og krav til sakkyndiges kompetanse.»

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 18 a skal lyde:

§ 18 a Avliving eller omplassering av en hund etter angrep eller skade på tamrein, husdyr, hjortevilt eller annen hund når det er nødvendig for å avverge fremtidig risiko

Politiet kan vedta å avlive en hund som har jaget og skadet tamrein, husdyr eller hjortevilt, dersom det ikke fremstår som et uforholdsmessig tiltak. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på:

• a. hvilken fare som har vært til stede

• b. omfang og type av påført skade

• c. den risiko hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden

• d. hundens nytteverdi

• e. om det finnes andre tiltak som kan forebygge fremtidig risiko

Politiet kan også vedta å avlive en hund som ved ensidig angrep har betydelig skadet andre hunder eller kjæledyr dersom ikke det skadete dyret urettmessig var kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer. Ved vurderingen skal det også legges vekt på:

• a. om hunden antas å utgjøre større risiko i fremtiden enn hunder vanligvis gjør

• b. om hunden kan fryktes å angripe og skade samme eiers dyr på nytt

Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.

Ved avliving av hunden kan hundeholder tilbys å være til stede dersom dette kan gjøres uten å forhindre gjennomføringen av vedtaket eller utgjøre en sikkerhetsrisiko. Kostnader knyttet til hundeholders tilstedeværelse dekkes av hundeholder.

Før det fattes vedtak om avliving, skal det innhentes en sakkyndig vurdering dersom hundeholderen krever dette. En slik vurdering skal bidra til belyse andre ledd bokstav a, b, c og e, samt tredje ledd bokstav a.

Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om bruk av sakkyndig som forberedelse til vedtak etter loven og krav til sakkyndiges kompetanse.»

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 19 skal lyde:

§ 19 Farlige hunder

Det er forbudt å holde eller innføre hunder som

• a. er gitt trening i eller for å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker,

• b. er gitt trening i eller for å angripe andre hunder, eller

• c. enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr.

Er det tvil om en hund går inn under tredje ledd bokstav c, kan politiet ta hunden i forvaring og kreve at hundeholderen bekoster og medvirker ved en kyndig undersøkelse av hundens adferd for å avklare om den er vel avbalansert eller har en lav terskel for aggresjon eller andre farlige egenskaper mv. Vurderingen skal utføres av sakkyndige utpekt av departementet. Dersom ikke hundeholderen følger opp innen en rimelig frist satt av politiet, regnes hunden for å gå inn under første ledd bokstav c.

Hunder som blir avlet, innført eller holdt i strid med regler i eller i medhold av denne paragraf, kan avlives eller pålegges utført av riket ved vedtak av politiet.

Ved avliving av hunden kan hundeholder tilbys å være til stede dersom dette kan gjøres uten å forhindre gjennomføringen av vedtaket eller utgjøre en sikkerhetsrisiko. Kostnader knyttet til hundeholders tilstedeværelse dekkes av hundeholder.

Kongen kan gi forskrift om forbud mot å holde, avle eller innføre farlige hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder. Forskriften kan sette krav til dokumentasjon av hundens rase eller type. Med farlige hunder menes her hunder eller hundetyper som på grunn av en kombinasjon av mentale og fysiske egenskaper og evne til å påføre stor skade, utgjør en fare for mennesker eller dyr.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til forslag fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne om rett til samvær når hund er tatt i forvaring for avliving etter § 24. Disse medlemmer mener at for å ivareta hensynet til at avlivningsvedtaket blir gjennomført, er det viktig å forebygge unndragelsesfare. Disse medlemmer er kjent med at politiet derfor ikke ønsker å oppgi på hvilken kennel hunder i slike saker står oppstallet. Ettersom det stilles strenge sikkerhetsmessige krav til både personell og fasiliteter, er det kun et fåtall kenneler i hvert politidistrikt som politiet kan bruke til forvaring av hunder i forbindelse med avlivningssaker. Det vil derfor være nødvendig at lokasjonene til disse kennelene ikke blir kjent også etter at en hund er avlivet.

Saksbehandlingstid og kostnader for hundeholder ved avlivning

Komiteenunderstreker betydningen av rask saksbehandling for å unngå større kostnader enn nødvendig for hundeholder. Høye kostnader knyttet til forvaring av hunden og usikkerhet om kravets størrelse vil i mange tilfeller kunne føre til at hundeholderen ikke tør å benytte klageadgangen til å utfordre et vedtak. Komiteen er bekymret for at lang saksbehandlingstid derfor kan forsterke sosiale skjevheter ved at kun bemidlede hundeholdere har økonomi til å utfordre vedtak.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg at endringsforslaget medfører at hundeloven § 26 blir en «kan»-bestemmelse. Politiet må fatte vedtak om hvor stor andel av oppstallingskostnadene hundeholderen skal betale. Disse medlemmer viser til at det derfor vil være klageadgang for et slikt vedtak. Disse medlemmer merker seg videre at det i Prop. 85 L (2021–2022) vises til at det ikke er rimelig at hundeholderen skal påføres kostnader som øker som følge av lang saksbehandlingstid der dette skyldes politiet. Samtidig kan forvaring være berettiget også der Politidirektoratet omgjør vedtak om avliving siden forvaring av hunden kan være et nødvendig tiltak inntil det har blitt vurdert om den uheldige hendelsen bør føre til avliving. Politiet begrunner behovet for forvaring i disse tilfellene med at hundeholderen ellers vil unndra hunden fra gjennomføring av vedtaket. Disse medlemmer merker seg at regjeringen derfor mener at omgjøring av vedtak ikke automatisk medfører at det offentlige skal dekke alle kostnader ved oppstalling, men at det er rimelig at hundeholderens kostnader skal reduseres ved lang saksbehandlingstid. Disse medlemmer støtter dette.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Politidirektoratets saksbehandlingstid ved avlivningsvedtak ofte kan være lang, noe departementet selv påpeker i proposisjonen, og understreker viktigheten av å begrense klagesaksbehandlingen til et minimum.

I regjeringens lovforslag legges det opp til at hundeeier skal dekke løpende oppstallingskostnader. Disse medlemmer er bekymret for at dette i praksis vil medføre at mange hundeeiere ikke vil ha likviditet til å påklage vedtak om avlivning.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

Ǥ 26 skal lyde:

§ 26 Ansvar for kostnader

Tiltak etter hundeloven kan gjennomføres for hundeholderens regning.

Der vedtak om avliving kjennes ugyldig i retten skal staten stå for 70 pst. av oppstallingskostnader knyttet til forvaring.

Ved klage på vedtak om avliving skal staten midlertidig dekke løpende oppstallingskostnader knyttet til forvaring frem til klagesaken er avgjort.

Politiets krav etter reglene i første ledd er tvangsgrunnlag for utlegg.

Kongen kan gi forskrift om ansvar for kostnader.»