Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kamzy Gunaratnam, Odd Harald Hovland og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg Unneland, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser til representantforslag om styrking av ofres stilling.

Komiteen vil understreke at en av statens viktigste oppgaver er å beskytte sine innbyggere, og at hensynet til utsattes behov og rettigheter skal stå sentralt i utarbeidelsen av lover, regler og tiltak. Komiteen vil videre understreke at problemstillingene som reises i representantforslaget og det at ofre for grov vold i mange tilfeller lever med store traumer og psykiske lidelser hele livet, er viktige.

Komiteen merker seg at forslagsstillerne mener det er behov for å legge større vekt på hensynet til ofre for slik kriminalitet, og foreslår videre gjennomføring av et regelverksarbeid om kriminalomsorgens varsling av fornærmede og etterlatte, innføring av en ordning med elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbud og endring av vilkårene for evigvarende kontaktforbud.

Komiteen viser til at forslagsstillerne mener at prinsippet om at straffegjennomføringen primært er et anliggende mellom offentlige myndigheter, fortsatt skal ligge fast, men at det er rom for et tydeligere regelverk som i større grad vektlegger fornærmede og etterlattes ønsker og behov. Komiteen ser at dette reiser prinsipielle spørsmål om hvordan ulike hensyn skal balanseres mot hverandre. Hensynet til at domfelte etter endt straffegjennomføring er ferdig sonet og skal leve et liv i frihet og rehabiliteres tilbake til samfunnet, samtidig som fornærmede eller etterlatte dermed kan oppleve å påtreffe domfelte utenfor fengsel.

Komiteen vil for øvrig vise til statsrådens vurdering i brev av 4. april 2022 som er vedlagt denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er i likhet med forslagsstillerne opptatt av voldsofres stilling. Problemstillingene som reises i representantforslaget, er viktige, og arbeidet mot vold og overgrep er en prioritert oppgave for regjeringen. Dette innebærer trygghet og rettssikkerhet for den enkelte. Disse medlemmer har stor forståelse for den belastningen ofre for voldshandlinger opplever ved tilfeldigvis å møte gjerningspersonen i det offentlige rom eller ved å bli oppsøkt direkte, og vil understreke at regjeringens holdning er at hensynet til ofres behov og rettigheter skal stå sentralt i utarbeidelsen av lover, regler og tiltak.

Disse medlemmer viser til forslag om å gjennomføre et regelverksarbeid om varsling fra kriminalomsorgen, der hensynet til fornærmede og etterlatte vektlegges sterkere enn i dagens regler. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til at det følger av straffegjennomføringsloven at kriminalomsorgen etter gjeldende regelverk skal varsle fornærmede eller etterlatte i enkelte situasjoner om tidspunktet for endringer i situasjonen for en domfelt som gjennomfører straff. Det fremgår av statsrådens svarbrev til komiteen av 4. april 2022 at dette gjelder varsel om tidspunktet for overføring til straffegjennomføring utenfor fengsel, for frigang, for permisjon eller straffavbrudd, og for prøveløslatelse fra fengsel eller forvaring. Gjeldende regelverk søker både å ta hensyn til at fornærmede og etterlatte ikke skal utsettes for unødige påkjenninger, og samtidig støtte opp under domfeltes rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet. Disse medlemmer vil vise til at hensynet til fornærmede og etterlatte og den påkjenningen med å påtreffe domfelte utenfor fengsel må balanseres mot samfunnets interesse av at den domfelte rehabiliteres og tilbakeføres til samfunnet og et ordinært liv. Regelverket om straffegjennomføring bygger på prinsippet om en gradvis overgang fra fengsel til full frihet, og disse medlemmer viser til at kriminalomsorgen på skjønnsmessig grunnlag skal vurdere hvilke behov fornærmede og etterlatte må antas å ha for å kunne forberede seg på at domfelte kan påtreffes utenfor fengsel.

Disse medlemmer viser til forslag om omvendt voldsalarm ved brudd på besøksforbud. Disse medlemmer vil understreke at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet er opptatt av at kontaktforbud med elektronisk kontroll skal brukes i de riktige sakene, og er glade for at regjeringen har vært tydelig på at innsatsen mot vold og overgrep, og også bedre oppfølging av voldsofre, skal styrkes. Disse medlemmer vil derfor understreke at det er gjennomført en høring, og at et lovforslag knyttet til bruk av omvendt voldsalarm er på trappene. Disse medlemmer viser til at elektronisk kontroll er et svært inngripende tiltak, og må balanseres mot hensynet til fornærmedes behov for trygghet og sikkerhet. Disse medlemmer mener derfor at saken er av en slik art prinsipielt at den fortjener den helhetlige behandlingen som et lovforslag innebærer.

Disse medlemmer vil på den bakgrunn støtte forslaget om innføring av en ordning med elektronisk kontroll ved brudd på besøksforbud.

Disse medlemmer vil imidlertid understreke at elektronisk kontroll er et svært inngripende tiltak, og må balanseres mot hensynet til fornærmedes behov for trygghet og sikkerhet. Disse medlemmer tar derfor forbehold om at det faktisk er mulig å utforme en ordning med omvendt voldsalarm ved brudd på besøksforbud, som imøtekommer og ivaretar grunnleggende rettssikkerhetshensyn både for fornærmede og gjerningspersonen på en tilfredsstillende måte.

Disse medlemmer viser til forslag om endring av vilkårene for bruk av evigvarende kontaktforbud, og støtter ikke dette. Disse medlemmer viser videre til statsrådens svarbrev, hvor det understrekes at dagens regler allerede gir nokså vid adgang til å ilegge kontaktforbud, og at det gjelder forholdsvis beskjedne begrensninger for den tidsmessige utstrekningen av kontaktforbudet. Straffeloven åpner videre for å ilegge kontaktforbud på ubestemt tid i de mest alvorlige sakene, sammen med at det i prinsippet ikke ligger noen begrensninger på hvor mange kontaktforbud som kan ilegges etter hverandre – forutsatt at vilkårene fortsatt er oppfylt. Disse medlemmer mener at tidsubestemte sanksjoner, slik som foreslås med dette forslaget, reiser en rekke prinsipielle problemstillinger, også av menneskerettslig karakter, som disse medlemmer ikke uten videre kan støtte. Disse medlemmer støtter synspunktet om at man må søke å utnytte de mulighetene som allerede ligger i regelverket.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener statens viktigste oppgave er å sørge for borgernes trygghet og sikkerhet. Det stiller krav til statens metoder for både å forebygge, avdekke, etterforske, iretteføre og bekjempe alvorlig voldskriminalitet, samt hvordan ofre for slik kriminalitet følges opp og ivaretas i etterkant. Disse medlemmer mener staten bør gi ofre for slik kriminalitet den støtten de trenger, slik at de kan komme videre i livet på best mulig måte.

Disse medlemmer er særlig bekymret over vold og overgrep som begås av personer offeret har en nær relasjon til, enten det er partner, familiemedlem eller andre i offerets nære krets. I slike relasjoner forårsaker vold og overgrep skade utover de umiddelbare fysiske og psykiske traumene, men også et grovt tillitsbrudd og en krenkelse av offerets trygghet. Disse medlemmer mener innsatsen mot denne formen for vold og overgrep bør skjerpes, slik at hensynet til offeret tillegges langt mer vekt enn i dag. I den forbindelse viser disse medlemmer til forslagene Høyre har fremmet i Dokument 8:218 S (2021–2022) om bedre forebygging og bekjempelse av partnerdrap.

Disse medlemmer viser til Meld. St. 39 (2020–2021) Kriminalomsorgsmeldingen, hvor regjeringen Solberg tok til orde for å legge større vekt på hensynet til fornærmede og etterlatte i deler av straffegjennomføringen. Disse medlemmer viser til oppsummeringen av dagens regelverk i Meld. St. 39 (2020–2021) side 54:

«Regelverket er i stor grad utformet slik at varsling skal skje ’[d]ersom det er av betydning for fornærmede i straffesaken eller dennes etterlatte å få kjennskap til tidspunktet’. Denne utformingen innebærer at kriminalomsorgen på skjønnsmessig grunnlag skal vurdere hvilke behov fornærmede og etterlatte må antas å ha for å kunne forberede seg på at domfelte kan påtreffes utenfor fengsel. Regelverket legger ikke opp til at kriminalomsorgen på forhånd skal innhente en uttalelse fra fornærmede eller etterlatte, hverken om den endringen for domfelte som besluttes, eller om disse har behov for, eller ønsker, å bli varslet.»

Disse medlemmer viser til høringsuttalelsene fra Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og Stine Sofies Stiftelse. Stine Sofies Stiftelse opplyser i sin høringsuttalelse at de har gjennomført en kartlegging av dagens varslingsrutiner i kriminalomsorgen, og at gjennomgangen viser at dagens regelverk praktiseres ulikt og at det er klart behov for forbedringer. Av forbedringer pekes det på behov for å tydeliggjøre i hvilke tilfeller det er «av betydning» for ofre å blir varslet, for eksempel ved at ofrene bør få rett på varsling ved innkalling til soning. Videre peker Stine Sofies Stiftelse på at varsling med tilstrekkelig informasjon gir forutsigbarhet og bidrar til å styrke barnas mulighet til å få en tryggere hverdag. Disse medlemmer viser til at JURK mener at fornærmede alltid skal varsles når domfelte er ute på permisjon eller er løslatt fra fengsel.

Disse medlemmer er enige med høringsinstansene i at det er behov for bedre varslingsrutiner i kriminalomsorgen. Det er derfor beklagelig at statsråden i sin uttalelse datert 4. april 2022 opplyser at regjeringen heller vil prioritere «annet viktig regelverksarbeid». Det vitner etter disse medlemmers oppfatning om at regjeringen ikke har forstått hvilken belastning det er for ofre og etterlatte å leve i frykt for nye overgrep og krenkelser. Disse medlemmer peker på at mens domfelte etter endt straffegjennomføring vender tilbake til et liv i frihet, har straffbare handlinger i noen tilfeller uopprettelige og livsvarige konsekvenser for dem som er rammet.

Samtidig understreker disse medlemmer at utforming av varslingsrutinene reiser flere vanskelige og prinsipielle spørsmål om hvordan hensynene til fornærmede og den domfeltes rehabilitering skal veies mot hverandre. Det er etter disse medlemmers oppfatning uansett grunn til å legge større vekt på hensynet til fornærmede og etterlatte enn i dag, slik at de ivaretas bedre. Dette handler om å plassere ansvaret og byrden der den hører hjemme, nemlig hos gjerningspersonen. Disse medlemmer mener derfor mindre bør være opp til skjønnsmessige avveininger i kriminalomsorgen, og at ofres mening i større grad skal innhentes og tillegges vekt. Særlig ved alvorlige integritetskrenkelser mener disse medlemmer at det bør innføres en automatisk varslingsplikt. Dette bør i så fall vurderes nærmere i et eventuelt regelverksarbeid.

Videre viser disse medlemmer til at JURK i sin høringsuttalelse også skriver at de i sin saksbehandling møter klienter som lever i frykt for voldsutøver, og at tiltak som evigvarende kontaktforbud, bruk av omvendt voldsalarm ved brudd på besøksforbud og varsling av fornærmede ved permisjoner og løslatelse av domfelte kan avhjelpe denne frykten og i større grad flytte byrden over på gjerningspersonen.

Disse medlemmer viser også til at Stine Sofies Stiftelse uttaler at «[e]n lovendring som gir påtalemyndigheten mulighet til å ilegge omvendt voldsalarm vil kunne gi flere barn og unge bedre trygghet på et tidligere tidspunkt i livet». Stine Sofies Stiftelse peker på statens forpliktelser etter barnekonvensjonen artiklene 6, 19 og 39, samt behovet for lik praksis rundt bruk av voldsalarm uavhengig av hvor man bor i landet.

Disse medlemmer viser til at et lovforslag om å utvide bruken av omvendt voldsalarm allerede har vært på høring, og at høringsfristen gikk ut 6. desember 2021. Forslaget er således ferdig utredet og klart til å fremmes. Disse medlemmer mener regjeringens passivitet er sterkt beklagelig, og ber om at departementet snarest fremmer et lovforslag om økt bruk av omvendt voldsalarm for Stortinget.

Videre viser disse medlemmer til at Stine Sofies Stiftelse foreslår en rekke endringer i straffelovens regler om kontaktforbud for å «skape den nødvendige trygghet, ro og stabilitet for fornærmede i alvorlige volds- og overgrepssaker». Disse medlemmer mener forslagene er svært interessante, og mener det er naturlig at regjeringen vurderer forslagene dersom det skal fremmes sak for Stortinget om å endre vilkårene for bruk av evigvarende kontaktforbud. Disse medlemmer mener det er sterkt beklagelig at statsråden i sin uttalelse datert 4. april 2022 avviser å se på endringer i dagens regler om kontaktforbud i straffeloven.

For øvrig viser disse medlemmer til begrunnelsen i representantforslaget.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre et regelverksarbeid om varsling fra kriminalomsorgen der hensynet til fornærmede og etterlatte vektlegges sterkere enn det som ligger i dagens regler.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring av vilkårene for bruk av evigvarende kontaktforbud, slik at terskelen senkes og hensynet til ofre i større grad vektlegges.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartietog Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innføring av en ordning med elektronisk kontroll (såkalt omvendt voldsalarm) ved brudd på besøksforbud.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre støtter forslaget om en regelverksgjennomgang av varslingsrutiner i kriminalomsorgen. Disse medlemmer viser til at mange voldsofre lever i frykt og usikkerhet i mange år etter at volden har tatt slutt. Varslingsrutiner når en gjerningsperson har permisjon og lignende, er derfor viktig. Disse medlemmer viser til høringssvaret fra Stine Sofies stiftelse, hvor de påpeker at deres erfaring er at dagens varslingsrutiner ikke fungerer godt nok.

Disse medlemmer viser til at det i løpet av de siste åtte årene er registrert over 25 000 saker om mishandling i nære relasjoner. I samme tidsrom er ordningen med omvendt voldsalarm kun benyttet om lag 65 ganger. Omvendt voldsalarm øker sikkerheten for utsatte voldsofre og medfører at voldsoffer slipper å være den som må ta belastningen med å bære voldsalarm. Voldsofre er frustrerte over at ordningen ikke er mer utbredt, en frustrasjon disse medlemmer deler.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det jobbes med et forslag om å åpne for bruk av omvendt voldsalarm ved brudd på besøksforbud, og at justis- og beredskapsministeren den 2. februar 2022, på et spørsmål fra Sosialistisk Venstreparti, sa at «et lovforslag er på trappene». Dette medlem spurte igjen 4. april 2022 om ministeren kunne si noe mer konkret om når et lovforslag ville komme til Stortinget, noe ministeren ikke kunne. Dette medlem er utålmodig, og støtter derfor forslaget og håper det kommer snarlig til Stortinget.

Dette medlem viser til at kontaktforbud på ubestemt tid er et inngripende rettighetstap, men er nødvendig i særlige tilfeller for å gi fornærmede nødvendig trygghet, ro og stabilitet. Dette medlem mener det kan være grunn til å se på terskelen for bruk av evigvarende kontaktforbud, og om hensynet til ofrene må vektlegges i større grad. Dette medlem mener imidlertid at dette må vurderes opp mot inngrepet i bevegelsesfriheten til den forbudet retter seg mot, og utredes opp mot våre internasjonale forpliktelser.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede endring av vilkårene for bruk av evigvarende kontaktforbud, slik at terskelen senkes og hensynet til ofre i større grad vektlegges.»

Komiteens medlem fra Venstre viser til at dagens lovregler om kontaktforbud innebærer at kontaktforbud som hovedregel skal fastsettes for et begrenset tidsrom, inntil fem år. Dagens lovverk åpner imidlertid allerede opp for at kontaktforbud unntaksvis kan ilegges på ubestemt tid dersom «særlige grunner» tilsier det. I dette ligger det at et tidsubegrenset rettighetstap kan ilegges i saker som dreier seg om alvorlige straffbare forhold, hvor et tidsbestemt kontaktforbud ikke anses tilstrekkelig.

Dette medlem viser til at et kontaktforbud utgjør et inngrep i bevegelsesfriheten til den forbudet retter seg mot. Bevegelsesfriheten er blant annet beskyttet av Den europeiske menneskerettskonvensjon. Lovreglene om kontaktforbud må derfor holde seg innenfor konvensjonens rammer. Dagens lovverk balanserer hensynet til fornærmedes behov for beskyttelse opp mot domfeltes rett til å kunne bevege seg fritt. Jo mer alvorlig den allerede begåtte straffbare handlingen er, og jo større faren er for at domfelte kan komme til å begå nye lovbrudd, desto større innhugg i bevegelsesfriheten kan forsvares.

Dette medlem mener at dagens lovverk rommer en tilstrekkelig fleksibilitet for å imøtekomme behovet for et tidsubegrenset kontaktforbud i de tilfellene hvor det anses nødvendig. Dersom terskelen for å ilegge et tidsubegrenset kontaktforbud senkes, vil dette forrykke balanseringen av to kolliderende menneskerettigheter på en uheldig og uønsket måte. Et langvarig og tidsubegrenset inngrep i bevegelsesfriheten er svært inngripende, og bør være forbeholdt de mest alvorlige straffesakene, slik dagens lovverk legger opp til.

På denne bakgrunn vil dette medlem ikke støtte forslagsstillernes forslag om endring av vilkårene for bruk av evigvarende kontaktforbud, slik at terskelen etter gjeldende rett senkes.