Søk

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kamzy Gunaratnam, Odd Harald Hovland og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg Unneland, og fra Venstre, Emma Georgina Lind, viser til at Representantforslag 104 L (2021–2022) om endring av straffeprosessloven (varetektsfengsling av terrormistenkte) behandles i denne innstillingen. Komiteen viser til vurderingen av forslaget fra Justis- og beredskapsministeren i brev av 21. mars 2022, som er vedlagt innstillingen. Komiteen viser videre til at forslaget omhandler § 172, som er et hjemmelsgrunnlag for pågripelse og varetektsfengsling.

Komiteen viser til at forslagsstillerne foreslår at bestemmelsene i straffeloven kapittel 18 om terrorlovbrudd som har en strafferamme på mindre enn 10 års fengsel, inntas i straffeprosessloven § 172 bokstav b. Komiteen merker seg at forslagsstillerne begrunner dette med at det klart er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse og skape utrygghet i samfunnet at personer mistenkt for terrorrelaterte lovbrudd er på frifot i påvente av rettsbehandlingen av anklagen.

Komiteen registrerer at statsråden i sitt svarbrev til komiteen understreker at Norge allerede har måttet tåle kritikk fra blant annet internasjonale overvåkingsorganer for landets varetektspraksis, og at det derfor er grunn til å utvise forsiktighet med å utvide varetektsordningens anvendelsesområde ytterligere. Komiteen viser til at statsrådens vurdering derfor er at det ikke er noen god løsning å utvide ordningen med rettshåndhevelsesarrest til å omfatte samtlige terrorlovbrudd, slik forslagsstillerne tar til orde for.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil vise til at rettshåndhevelsesarrest skiller seg fra den ordinære fengslingsregelen i straffeprosessloven ved at det ikke er fengsling med grunnlag i etterforskningshensyn, men av hensynet til allmennhetens rettsfølelse og trygghet.

Flertallet vil vise til at bestemmelsen må tolkes i lys av bestemmelsene i Den europeiske menneskerettskonvensjon og dermed anvendes med stor varsomhet, jf. Rt. 2002 s. 846.

Flertallet viser videre til at en videre fullmakt for bruk av rettshåndhevelsesarrest kan føre til at uskyldspresumsjonen utvannes. Rettshåndhevelsesarrest har karakter av fremskutt soning, hvor mennesker berøves friheten uten at det foreligger en særlig fengslingsgrunn.

Flertallet viser også til at Norge, sammenlignet med flere andre land, bruker varetekt ofte og over lange perioder, noe Norge flere ganger har fått kritikk for av internasjonale overvåkningsorganer. Flertallet mener derfor at det bør utvises stor grad av forsiktighet med å utvide ordningen med rettshåndhevelsesarrest.

Flertallet viser til at dagens bestemmelse stiller krav til lovbruddets alvorlighetsgrad ved at det må kunne medføre fengsel i 10 år eller mer eller gjelde overtredelse av bestemmelsene om grov kroppskrenkelse eller grov kroppsskade. Flertallet viser til at kravet til forbrytelsens grovhet er vesentlig høyere enn for straffeprosessloven § 171.

Flertallet viser til at i dagens bestemmelse er ikke forsøk på de opplistede straffebudene knyttet til voldslovbrudd tilstrekkelig, fordi forsøkshandlingene ikke anses å være av en slik art og alvorlighet at det kan begrunne rettshåndhevelsesarrest. Flertallet stiller seg derfor skeptisk til å inkludere forsøk på overtredelse av de opplistede straffebudene i lovteksten, fordi det vil innebære en utvidelse av adgangen til å benytte seg av rettshåndhevelsesarrest.

Flertallet vil vise til viktigheten av at når det foretas en lovendring, bør det være for å løse et problem, ikke for å utøve symbolpolitikk knyttet til å vise at man er tøff mot terrorister.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til statsrådens svarbrev til komiteen og vil på denne bakgrunn ikke støtte representantforslaget.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener lovendringer på strafferettens område bør skje etter grundige utredninger og høringer, slik at regelverket ses i sammenheng og behovet for endringen blir vurdert på en tilstrekkelig måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at terrorlovbrudd er den forbrytelseskategorien som er best egnet til å skape utrygghet i befolkningen, og at slike lovbrudd etter sin art ligger i kjerneområdet for rettshåndhevelsesarrest. Disse medlemmer mener det også er klart egnet til å støte den allmenne rettsfølelse dersom individer som har vist vilje til å begå terrorforbrytelser, er på frifot i påvente av straffesaksbehandlingen av de terrorlovbrudd mistanken mot dem gjelder.

Disse medlemmer mener videre at det sentrale vurderingstemaet ved varetektsfengsling etter straffeprosessloven § 172 for denne typen lovbrudd bør være den forbryterske motivasjonen, viljen til å bidra til terrorlovbrudd. Det at en lovbryter har latt seg motivere til å bidra til terrorforbrytelser, er etter disse medlemmers syn egnet til å skape utrygghet i befolkningen dersom lovbryteren er på frifot. Det er slik disse medlemmer ser det, ikke noen vesentlig demper for denne utryggheten at det konkrete terrorlovbruddet mistanken gjelder, har en strafferamme på under 10 år.

Disse medlemmer vil i forlengelsen av dette peke på at en terroraksjon ofte vil være sammensatt av flere enkelthandlinger, og at omfanget av den konkrete mistanken da dels vil kunne være styrt av på hvilket tidspunkt myndighetene griper inn og avverger en forestående terroraksjon. Dette understreker slik disse medlemmer ser det, at det i vurderingen opp mot allmennhetens rettsfølelse og trygghet må tas utgangspunkt i den forbryterske vilje til å begå terrorforbrytelser. Hensynet til den konkrete anklages objektive grovhet og dertil hørende strafferamme er slik disse medlemmer ser det, tilstrekkelig ivaretatt ved forholdsmessighetsvurderingen som skal foretas ved enhver bruk av tvangsmidler, jf. straffeprosessloven § 170 a.

Disse medlemmer vil også knytte noen merknader til statsrådens henvisning til internasjonale overvåkningsorganer og Norges folkerettslige forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjon. Disse medlemmer vil understreke at det vises til kritikk mot Norge for landets varetektpraksis fra – i svarbrevet uspesifiserte – internasjonale overvåkningsorganer, men at det samtidig slås fast at den norske ordningen med rettshåndhevelsesarrest er innenfor rammene av våre forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjon. Slik disse medlemmer oppsummerer situasjonen, avfeies et lovforslag som er ment å trygge den norske befolkningen mot individer som har utvist vilje til å begå terrorlovbrudd, på bakgrunn av kritikk fra uspesifiserte internasjonale overvåkningsorganer. Disse medlemmer vil i denne avveiningen tillegge hensynet til befolkningens trygghet betydelig mer vekt enn kritikk fra uspesifiserte internasjonale organer og viser til at det å beskytte befolkningen mot ytre og indre fiender er hovedgrunnlaget for statens legitimitet.

Disse medlemmer vil avslutningsvis uttrykke sin tillit til at norske domstoler i det konkrete tilfellet vil anvende de straffeprosessuelle tvangsmidler i overenstemmelse med våre forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjon og med tilstrekkelig hensyntagen til forholdsmessighetskravet etter straffeprosessloven § 170 a.

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at de kryssende hensyn ved bruk av tvangsmidler er tilstrekkelig hensyntatt, og det foreligger ingen konstitusjonelle eller folkerettslige skranker mot den utvidelsen av straffeprosessloven § 172 som representantforslaget går ut på. Disse medlemmer viser for øvrig til begrunnelsen i representantforslaget og fremmer følgende forslag:

«Vedtak til lov

om endring av straffeprosessloven (varetekstfengsling av terrorrmistenkte )

I

I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker gjøres følgende endring:

§ 172 første ledd bokstav b skal lyde:

  • b. overtredelse eller forsøk på overtredelse av straffeloven § 133 annet ledd, § 136, § 136 a, § 136 b, § 137, § 140, § 145 og § 146 eller overtredelse av § 272.

II

Loven trer i kraft straks.»