Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kamzy Gunaratnam, Odd Harald Hovland og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre,
Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo
og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen
og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg
Unneland, og fra Venstre, Emma Georgina Lind, viser til at
Representantforslag 104 L (2021–2022) om endring av straffeprosessloven
(varetektsfengsling av terrormistenkte) behandles i denne innstillingen. Komiteen viser
til vurderingen av forslaget fra Justis- og beredskapsministeren
i brev av 21. mars 2022, som er vedlagt innstillingen. Komiteen viser
videre til at forslaget omhandler § 172, som er et hjemmelsgrunnlag
for pågripelse og varetektsfengsling.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
foreslår at bestemmelsene i straffeloven kapittel 18 om terrorlovbrudd
som har en strafferamme på mindre enn 10 års fengsel, inntas i straffeprosessloven
§ 172 bokstav b. Komiteen merker
seg at forslagsstillerne begrunner dette med at det klart er egnet
til å støte allmennhetens rettsfølelse og skape utrygghet i samfunnet
at personer mistenkt for terrorrelaterte lovbrudd er på frifot i
påvente av rettsbehandlingen av anklagen.
Komiteen registrerer at statsråden
i sitt svarbrev til komiteen understreker at Norge allerede har
måttet tåle kritikk fra blant annet internasjonale overvåkingsorganer
for landets varetektspraksis, og at det derfor er grunn til å utvise
forsiktighet med å utvide varetektsordningens anvendelsesområde
ytterligere. Komiteen viser
til at statsrådens vurdering derfor er at det ikke er noen god løsning
å utvide ordningen med rettshåndhevelsesarrest til å omfatte samtlige
terrorlovbrudd, slik forslagsstillerne tar til orde for.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, vil vise til at rettshåndhevelsesarrest
skiller seg fra den ordinære fengslingsregelen i straffeprosessloven
ved at det ikke er fengsling med grunnlag i etterforskningshensyn,
men av hensynet til allmennhetens rettsfølelse og trygghet.
Flertallet vil vise til at
bestemmelsen må tolkes i lys av bestemmelsene i Den europeiske menneskerettskonvensjon
og dermed anvendes med stor varsomhet, jf. Rt. 2002 s. 846.
Flertallet viser videre til
at en videre fullmakt for bruk av rettshåndhevelsesarrest kan føre
til at uskyldspresumsjonen utvannes. Rettshåndhevelsesarrest har
karakter av fremskutt soning, hvor mennesker berøves friheten uten
at det foreligger en særlig fengslingsgrunn.
Flertallet viser også til at
Norge, sammenlignet med flere andre land, bruker varetekt ofte og
over lange perioder, noe Norge flere ganger har fått kritikk for
av internasjonale overvåkningsorganer. Flertallet mener derfor at
det bør utvises stor grad av forsiktighet med å utvide ordningen
med rettshåndhevelsesarrest.
Flertallet viser til at dagens
bestemmelse stiller krav til lovbruddets alvorlighetsgrad ved at
det må kunne medføre fengsel i 10 år eller mer eller gjelde overtredelse
av bestemmelsene om grov kroppskrenkelse eller grov kroppsskade. Flertallet viser
til at kravet til forbrytelsens grovhet er vesentlig høyere enn
for straffeprosessloven § 171.
Flertallet viser til at i dagens
bestemmelse er ikke forsøk på de opplistede straffebudene knyttet
til voldslovbrudd tilstrekkelig, fordi forsøkshandlingene ikke anses
å være av en slik art og alvorlighet at det kan begrunne rettshåndhevelsesarrest. Flertallet stiller seg
derfor skeptisk til å inkludere forsøk på overtredelse av de opplistede
straffebudene i lovteksten, fordi det vil innebære en utvidelse
av adgangen til å benytte seg av rettshåndhevelsesarrest.
Flertallet vil vise til viktigheten
av at når det foretas en lovendring, bør det være for å løse et
problem, ikke for å utøve symbolpolitikk knyttet til å vise at man er
tøff mot terrorister.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til statsrådens svarbrev til komiteen og vil på denne bakgrunn
ikke støtte representantforslaget.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Venstre mener lovendringer på strafferettens
område bør skje etter grundige utredninger og høringer, slik at regelverket
ses i sammenheng og behovet for endringen blir vurdert på en tilstrekkelig
måte.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener at terrorlovbrudd er den forbrytelseskategorien
som er best egnet til å skape utrygghet i befolkningen, og at slike
lovbrudd etter sin art ligger i kjerneområdet for rettshåndhevelsesarrest. Disse medlemmer mener
det også er klart egnet til å støte den allmenne rettsfølelse dersom
individer som har vist vilje til å begå terrorforbrytelser, er på
frifot i påvente av straffesaksbehandlingen av de terrorlovbrudd
mistanken mot dem gjelder.
Disse medlemmer mener videre
at det sentrale vurderingstemaet ved varetektsfengsling etter straffeprosessloven
§ 172 for denne typen lovbrudd bør være den forbryterske motivasjonen,
viljen til å bidra til terrorlovbrudd. Det at en lovbryter har latt
seg motivere til å bidra til terrorforbrytelser, er etter disse medlemmers syn
egnet til å skape utrygghet i befolkningen dersom lovbryteren er
på frifot. Det er slik disse
medlemmer ser det, ikke noen vesentlig demper for denne utryggheten
at det konkrete terrorlovbruddet mistanken gjelder, har en strafferamme
på under 10 år.
Disse medlemmer vil i forlengelsen
av dette peke på at en terroraksjon ofte vil være sammensatt av flere
enkelthandlinger, og at omfanget av den konkrete mistanken da dels
vil kunne være styrt av på hvilket tidspunkt myndighetene griper
inn og avverger en forestående terroraksjon. Dette understreker
slik disse medlemmer ser
det, at det i vurderingen opp mot allmennhetens rettsfølelse og
trygghet må tas utgangspunkt i den forbryterske vilje til å begå
terrorforbrytelser. Hensynet til den konkrete anklages objektive
grovhet og dertil hørende strafferamme er slik disse medlemmer ser det, tilstrekkelig
ivaretatt ved forholdsmessighetsvurderingen som skal foretas ved
enhver bruk av tvangsmidler, jf. straffeprosessloven § 170 a.
Disse medlemmer vil også knytte
noen merknader til statsrådens henvisning til internasjonale overvåkningsorganer
og Norges folkerettslige forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjon. Disse medlemmer vil
understreke at det vises til kritikk mot Norge for landets varetektpraksis
fra – i svarbrevet uspesifiserte – internasjonale overvåkningsorganer,
men at det samtidig slås fast at den norske ordningen med rettshåndhevelsesarrest
er innenfor rammene av våre forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjon.
Slik disse medlemmer oppsummerer
situasjonen, avfeies et lovforslag som er ment å trygge den norske
befolkningen mot individer som har utvist vilje til å begå terrorlovbrudd,
på bakgrunn av kritikk fra uspesifiserte internasjonale overvåkningsorganer. Disse medlemmer vil
i denne avveiningen tillegge hensynet til befolkningens trygghet
betydelig mer vekt enn kritikk fra uspesifiserte internasjonale
organer og viser til at det å beskytte befolkningen mot ytre og
indre fiender er hovedgrunnlaget for statens legitimitet.
Disse medlemmer vil avslutningsvis
uttrykke sin tillit til at norske domstoler i det konkrete tilfellet
vil anvende de straffeprosessuelle tvangsmidler i overenstemmelse
med våre forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjon
og med tilstrekkelig hensyntagen til forholdsmessighetskravet etter
straffeprosessloven § 170 a.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at de kryssende hensyn ved bruk av tvangsmidler er tilstrekkelig
hensyntatt, og det foreligger ingen konstitusjonelle eller folkerettslige
skranker mot den utvidelsen av straffeprosessloven § 172 som representantforslaget går
ut på. Disse medlemmer viser
for øvrig til begrunnelsen i representantforslaget og fremmer følgende
forslag:
«Vedtak til lov
om endring av straffeprosessloven
(varetekstfengsling av terrorrmistenkte )
I
I lov 22. mai 1981
nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker gjøres følgende endring:
§ 172 første ledd
bokstav b skal lyde:
-
b. overtredelse eller forsøk på overtredelse av straffeloven § 133 annet ledd, § 136, § 136 a, § 136 b, § 137, § 140,
§ 145 og § 146 eller overtredelse av § 272.
II
Loven trer i kraft
straks.»