Søk

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Even Eriksen, Kari Henriksen og Lubna Boby Jaffery, fra Høyre, lederen Peter Frølich og Svein Harberg, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke, fra Fremskrittspartiet, Lars Rem, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, fra Rødt, Seher Aydar, og fra Venstre, Grunde Almeland, viser til at Det Norske Nobelinstitutt fungerer som Nobelkomiteens sekretariat og bistår med utredningsarbeidet som er nødvendig for prisvurdering og øvrig fremme av stiftelsens formål. Nobelinstituttet arrangerer møter, foredrag og seminarer med akademikere, fagfolk og beslutningstakere fra mange land for å diskutere utvalgte temaer med tilknytning til fred og konflikt.

Komiteen er kjent med at Nobelinstituttet i brev til finanskomiteen av 12. oktober 2020 beskriver en rekke forhold og faktorer som har bidratt til at instituttet har hatt tiltagende økonomiske driftsutfordringer over flere år, og at det er ønsket en finansieringsløsning fra Stortinget. Nobelkomiteen anmodet finanskomiteen om en årlig indeksregulert driftsstøtte på 8 mill. kroner. Fra før mottok Nobelinstituttets bibliotek en årlig driftsstøtte på ca. 1,5 mill. kroner. Driftsstøtten skulle dekke de økonomiske rammebetingelsene for Nobelinstituttet og øremerkes vedlikehold av Henrik Ibsens gate 51, sikring av instituttets datasystemer og nødvendige sikkerhetstiltak rundt fredsprisarrangementene i desember, samt drift av instituttets bibliotek og forskningsrelaterte virksomhet.

Komiteen registrerer at finanskomiteen konkluderte med at den ikke kunne behandle enkeltstående anmodninger om statlig tilskudd, og at saken ble løftet til presidentskapet til videre oppfølgning. Presidentskapet anmodet i juni 2021 Det Norske Nobelinstitutt om en redegjørelse om instituttets økonomiske situasjon.

Komiteen viser til at Nobelinstituttet besvarte forespørselen i brev av 8. september 2021. Den tilsendte redegjørelsen viste til tre forhold Nobelinstituttet mente var verdt å merke seg:

For det første ble fredspriskomiteen i Oslo ikke knyttet til noen eksisterende vitenskapelig eller kulturell institusjon da den ble opprettet i 1897. De svenske institusjonene ble på sin side tilknyttet ressurssterke svenske institusjoner, som Kungliga Vetenskapsakademien (KVA), Karolinska Institutet (KI) og Svenska Akademien (SA). Det Norske Nobelinstitutt ble opprettet i 1904 for å kompensere for dette og bistå som sekretariat og faglig ressurs til støtte i prisarbeidet.

For det andre skriver instituttet at det at Stortinget påtok seg oppdraget med å velge Nobelkomiteens medlemmer, fikk store konsekvenser for komiteens og instituttets økonomiske og administrative rammebetingelser. De svenske moderinstitusjonene (KVA, SA og KI) understøttet i motsetning til Stortinget med ulike former for administrative tjenester og økonomisk bistand. Her nevnes gratis eller sterkt subsidiert leie av kontorer og representasjonslokaler. I perioder der rammetilskuddet fra Nobelstiftelsen i Sverige ikke strakk til, løste Nobelinstituttet det med kostnadskutt, eller særordninger fra Nobelstiftelsen. Etter at finanskrisen drastisk reduserte Nobelstiftelsens forvaltningskapital, ble rammetilskuddet til komiteene redusert, og senere beholdt på samme uendrede nivå, til tross for økt kostnadsnivå.

Det tredje forholdet som beskrives, er at det norske nobelprisarrangementet har utviklet seg til å bli dyrere enn det svenske, hovedsakelig fordi svenskene kan samordne seremonien og banketten for fire prisområder, mens Norge har ett prisområde. Nobelinstituttet peker også på at kostnadsnivået i Norge ifølge OECD ligger 10–20 prosent over det svenske. Merkostnadene for Nobelstiftelsen i Stockholm forbundet med prisarbeidet i Oslo har blitt anslått til å utgjøre 6 millioner svenske kroner årlig.

Komiteen er kjent med at Stortinget, etter forslag fra presidentskapet, besluttet at saken skulle behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Finansiering for fremtiden

Komiteen viser til at Stortinget har påtatt seg et oppdrag i henhold til Alfred Nobels testamente og statuttene for Nobelstiftelsen. Oppdraget er begrenset til å oppnevne medlemmer til Nobelkomiteen. De svenske moderinstitusjonene for de øvrige prisene har i tillegg påtatt seg en mer aktiv rolle for å legge til rette for arbeidet for sine prisutdelende organer og sikre dem stabile rammevilkår.

Komiteen merker seg at Det Norske Nobelinstitutt er i en situasjon hvor et økonomisk tilskudd er nødvendig for å opprettholde virksomheten på ønsket nivå. Finansieringen fra den svenske nobelstiftelsen er redusert. Fra svensk side er spørsmålet reist om ikke Det Norske Nobelinstitutt kan selge eiendommen sin i Henrik Ibsens gate 51.

Komiteen viser til Nobelinstituttets omtale av et ønsket budsjett for et fremtidig fullrigget Nobelinstitutt i brevet av 8. september 2021. Her fremgår det at instituttet vruderer at et fullrigget Nobelinstitutt er underfinansiert med 9,8 mill. norske kroner årlig. Instituttet gjentar at et driftstilskudd på 8 mill. kroner årlig, slik det ble anmodet om i brevet til finanskomiteen av 12. oktober 2020, ville bringe instituttet et vesentlig stykke på vei.

Komiteen mener det må være et mål å finne en egnet finansieringsform for Nobelinstituttet som sikrer fremtidig drift og ivaretar virksomhetens uavhengighet.

Nobelprisen og -instituttet er en av få institusjoner som setter Norge på kartet internasjonalt. Selv om prisen er uavhengig av norske myndigheter, er det i Norges interesse at instituttet har gode arbeidsvilkår og mulighet til å gjøre en skikkelig jobb.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre, viser på bakgrunn av ovenstående til at det kan skisseres to løsninger på instituttets økonomiske utfordringer:

Stortinget kan, dersom en støtte innvilges, utbetale instituttet en årlig driftsstøtte eller en engangsstøtte. En årlig driftsstøtte vil utgjøre et forholdsvis begrenset beløp, anslagsvis rett i underkant av 10 mill. kroner. Stortinget vil også kunne avgrense støtten mot eventuell ekspanderende virksomhet som det ikke er naturlig at den norske stat finansierer.

Et alternativ til årlig driftsstøtte vil være at instituttet settes i stand til å stå på egne ben økonomisk. Gjennom en engangsstøtte kan en enten se for seg etablering av et fond, eller å kjøpe ut og overrekke eierskapet til instituttets bygning, eller begge deler. Løsningen bør forankres hos den svenske stiftelsen og baseres på en felles forståelse av finansieringen fremover, sett i lys av historiske kostnader.

Fordelen med en engangsstøtte vil være at instituttet ikke gjøres avhengig av politisk gunst på Løvebakken hvert eneste år. Ulempen er at det vil være snakk om betydelig større beløp enn en driftsstøtte, anslagsvis i størrelsesordenen 200 mill. kroner. Alternativet, som er en årlig driftsstøtte, kan i større grad rokke ved oppfatningen av prisen som uavhengig. En kan heller ikke utelukke fremtidige politiske initiativ om økt/redusert støtte.

Hensyn til Nobelkomiteens uavhengighet

Flertallet forstår at både Stortinget og Nobelkomiteen er opptatt av å verne om Nobelkomiteens uavhengighet. Hvis Stortinget, som utpeker medlemmene til Nobelkomiteen, også påtar seg ansvar for å sikre de økonomiske rammebetingelsene for driften av Nobelkomiteens sekretariat (Nobelinstituttet), vil nok enkelte frykte at det kan stilles spørsmål ved Nobelkomiteens uavhengighet.

Flertallet viser til at Nobelinstituttets egen vurdering, slik den gjengis i brevet til presidentskapet, er at reell uavhengighet sikres gjennom oppdragets mandat, og at finansieringen ikke vil påvirke dette. Flertallet er kjent med at Stortinget finansierer annen uavhengig virksomhet, som domstolene, gjennom årlige bevilgninger, uten at det vurderes som problematisk for deres uavhengighet.

Flertallet mener at en engangsstøtte er det som best kan forene hensynet til en forutsigbar finansiering av Nobelinstituttets arbeid og behovet for uavhengighet fra norske myndigheter. Flertallet er innstilt på å legge til rette for en slik engangsstøtte i forbindelse med ordinære budsjettprosesser i Stortinget.

En forutsetning for at en overføring kan finne sted, er at Nobelinstituttet har etablert en form for fond eller stiftelse som kan forvalte midlene på en tillitvekkende måte som sikrer nødvendig kontroll, slik at de benyttes til formålet og samtidig sørger for årlig forutsigbar finansiering av instituttets arbeid. Etter flertallets oppfatning bør en slik løsning også innebære at dagens årlige bevilgninger til Nobelinstituttets bibliotek opphører.

På den måten vil det i fremtiden ikke være noen videre økonomisk relasjon mellom Nobelinstituttet og norske myndigheter. Flertallet er kjent med at bystyret i Oslo kommune har besluttet å støtte instituttets arbeid, og imøteser et bidrag også fra Oslo kommune.

Etter flertallets syn er det også nødvendig å sørge for en endelig avklaring av forholdene rundt Nobelinstituttets bygning, slik at det kan oppnås trygghet for at annonseringen av fredsprisen også i fremtiden kan skje i de tradisjonsrike lokalene. En slik avklaring bør kunne ses i sammenheng med engangsstøtten, og spørsmålet bør være endelig avklart før en overføring finner sted.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er imot en ordning hvor Stortinget bevilger tilskudd for å finansiere driften til Nobelinstituttet. Hvis Stortinget skal utnevne både Nobelkomiteens medlemmer og finansiere driften, vil det være umulig å hevde at Nobelinstituttet er uavhengig.

Selv om det følger av statuttene at det er Stortinget som skal utnevne komiteens medlemmer, har det blitt stilt spørsmål ved uavhengigheten, særlig i de tilfellene hvor tidligere stortingsrepresentanter har blitt oppnevnt til vervet. Dersom Stortinget i tillegg skulle finansiere driften, vil dette ytterligere forsterke kritikken og svekke uavhengigheten.

Dette medlem foreslår at Nobelinstituttet i stedet søkes finansiert gjennom private sponsormidler. Det er fullt mulig for instituttet å søke om fast støtte fra for eksempel stiftelsen Fritt Ord, Sparebankstiftelsen, DNB-stiftelsen, Equinor og andre store næringslivsaktører. Slik privat finansiering vil styrke Nobelinstituttets uavhengighet i forhold til Stortinget.