Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Frode Jacobsen, lederen Eigil Knutsen, May Britt Lagesen, Tellef Inge Mørland og Mona Nilsen, fra Høyre, Tina Bru, Mahmoud Farahmand, Heidi Nordby Lunde og Helge Orten, fra Senterpartiet, Kjerstin Wøyen Funderud, Sigbjørn Gjelsvik og Geir Pollestad, fra Fremskrittspartiet, Liv Gustavsen og Roy Steffensen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra Rødt, Marie Sneve Martinussen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen Berg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til at lov om endringer i finansforetaksloven og verdipapirfondloven (obligasjoner med fortrinnsrett) behandles i denne innstillingen. Samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av forordning (EU) 2019/2160 og direktiv (EU) 2019/2162 i EØS-avtalen behandles i Innst. 200 S (2021–2022). Komiteen viser for øvrig til merknader i Innst. 200 S (2021–2022).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at etter at dagens norske regelverk for obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) ble innført i 2007, har OMF blitt en viktig finansieringskilde for det norske banksystemet. I proposisjonen foreslås lovendringer som er nødvendige for at det norske OMF-regelverket skal være i overensstemmelse med OMF-direktivet som ble vedtatt i 2019.

Flertallet viser til at siden det norske regelverket i stor grad allerede oppfyller minstekravene i direktivet, foreslås ikke større endringer. Endringene som foreslås, styrker regelverket. Lovforslaget bygger på et utkast utarbeidet av Finanstilsynet, som departementet hadde på høring i 2020.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, slutter seg på denne bakgrunn til forslag til lov om endringer i finansforetaksloven og verdipapirfondloven (obligasjoner med fortrinnsrett).

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til EUs verdipapiriseringsforordning, som fremmer bruken av forsvarlig verdipapirisering for å unngå å svekke finansiell stabilitet gjennom dårlig regulerte markeder av strukturerte produkter, slik man så i USA med finanskrisen i 2008. Både verdipapiriseringsforordningen og OMF-direktivet har til hensikt å få på plass et regulatorisk rammeverk som sørger for både tilgang til kapital og finansiell stabilitet gjennom transparente, standardiserte transaksjoner. Verdipapiriseringsforordningen ble vedtatt av Stortinget i mars 2021 og gir mulighet for norske finansinstitusjoner til å diversifisere sin finansiering og redusere systemisk risiko, som ikke bare er en fordel for den enkelte aktør, men for norsk økonomi som sådan.

Disse medlemmer viser videre til at det er betydelig strengere krav til det underliggende pantet til en OMF sammenliknet med såkalte Asset-Backed Securities, som ble utstedt i stor grad av amerikanske banker før finanskrisen. Dette innebærer lavere risiko for investorer, noe som gjenspeiles i de historiske erfaringene med denne typen obligasjoner. I de over 200 årene OMFer har eksistert, har tapene knyttet til OMF vært ekstremt lave. OMFer blir dermed sett på som en nokså sikker investering fra investorers perspektiv og dermed også en billig og stabil kilde til finansiering for bankene. Dette kan være en av grunnene til at daværende finansminister Kristin Halvorsen brukte obligasjoner med fortrinnsrett som et virkemiddel for å sikre norske banker langsiktige lån i kjølvannet av finanskrisen, gjennom at bankene ble tilbudt statsobligasjoner i bytte mot obligasjoner med sikkerhet i norske boliglån.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at direktivet medfører en viss deregulering av OMF basert på boliglån, da disse med det nye regelverket vil kunne ha en belåningsgrad på maksimum 80 prosent mot 75 prosent som har vært regelen til nå. Disse medlemmer er kritisk til OMF, da denne typen verdipapirisering kan svekke den finansielle stabiliteten, slik vi så med finanskrisen som brøt ut i 2008. Økt verdipapirisering fører til mindre gjennomsiktighet i finansmarkedene og dermed potensielt til å kamuflere systemisk risiko bak en illusjon om at risikoen er spredt. Disse medlemmer viser til at bankenes og kredittforetakenes hovedgeskjeft er å utstede boliglån, og at OMF er et verktøy for å redusere bankens eksponering for risiko ved individuelle boliglån uten at risikoen for forfall ved de individuelle lånene blir noe lavere av den grunn. OMF øker sånn sett utstedernes insentiver til å ta risiko med sine utlån.

Disse medlemmer peker videre på at regjeringen Solberg i Prop. 57 LS (2020–2021) slo fast at «utfordringene i Norge [har] vært forbundet med vedvarende relativt høy gjeldsvekst både hos husholdninger og foretak», og erkjente at verdipapirisering øker sårbarheten og risikoen forbundet med dette. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i Innst. 301 L (2020–2021).

Disse medlemmer vil videre vise til at Norges Bank i sitt høringsinnspill fremhevet at økte likviditetsreserver vil gjøre foretakene mer robuste, men at det samtidig vil føre til mer krysseie i banksektoren fordi foretakene antakelig vil oppfylle det nye reservekravet ved å holde OMF utstedt av andre foretak.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede den samlede effekten for finansiell stabilitet av bankfinansiering gjennom obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) med tilhørende avhengighet av utvikling i boligmarkedet, krysseierskap til OMF mellom banker og åpning for verdipapirisering etter verdipapiriseringsforordningen.»

Disse medlemmer viser til at direktivet innfører et nytt likviditetsbufferkrav for OMF-utstedere som skal sikre at de kan oppfylle sine betalingsforpliktelser minst 180 dager fram i tid, noe som anslås å ha en risikodempende effekt gjennom å bidra til noe økte likviditetsbuffere i norske kredittforetak sammenlignet med gjeldende regler.

Disse medlemmer merker seg samtidig at både et felles høringsinnspill fra fire storbanker og fra Finans Norge tar til orde for en oppmyking av hvordan dette bufferkravet skal beregnes i de tilfeller der utsteder har utstedt OMF som åpner for å forlenge løpetiden etter gitte kriterier som foreløpig ikke er fastsatt. Finanstilsynet vurderer at det kan virke risikodempende å åpne for forlengelse av løpetiden til OMF i tråd med direktivet, men skriver deretter at de ikke støtter at slik mulighet for forlengelse skal kunne inngå i en beregning av utstedernes likviditetsbufferkrav:

«Finanstilsynet mener at det bør legges en konservativ tilnærming til grunn i beregningen av utbetalinger knyttet til OMF, og vil derfor ikke åpne for at forlengelse av løpetiden kan legges til grunn i forbindelse med beregningen av likviditetsbufferkravet.»

Disse medlemmer støtter Finanstilsynets syn på at det er fornuftig å velge en konservativ tilnærming når det gjelder regulering av OMF. Derfor er det etter disse medlemmers mening svært uheldig at departementet velger å lytte til disse høringsinnspillene fra sentrale markedsaktører i finansnæringen, når Finanstilsynet tydelig fraråder det. Disse medlemmer merker seg også at departementet i proposisjonen skriver at behovet for utstedernes likviditetsbuffere vil bli lavere som en konsekvens av dette.

Disse medlemmer mener det er viktig at bufferkrav for kredittforetak er reelle, slik at bufferne faktisk er tilgjengelige dersom en krise skulle inntreffe. Departementets forslag kan derfor etter disse medlemmers mening medføre en uakseptabel økt risiko for finansiell ustabilitet.

Disse medlemmer går av ovennevnte grunner imot de foreslåtte lovendringene og viser samtidig til egne merknader i Innst. 200 S (2021–2022).