1.3 Utlevering av passasjerlisteopplysninger (PNR)
I 2016 vedtok EU
direktiv (EU) 2016/681 om anvendelse av passasjerlisteopplysninger
for å forebygge, oppdage, etterforske og rettsforfølge terrorhandlinger
og alvorlig kriminalitet (PNR-direktivet). PNR-direktivet omfattes
ikke av EØS-avtalen og faller heller ikke inn under Schengen-avtalen.
Norge er således ikke bundet av direktivet.
Direktivet pålegger
luftfartsselskaper å utlevere passasjeropplysninger som allerede
er lagret som en del av reservasjonen eller innsjekkingsprosessen
til en flyreise, såkalt PNR-informasjon. PNR er en forkortelse for
den engelske betegnelsen passenger name record. Dette er opplysninger
som luftfartsselskapene samler inn i kommersielt øyemed. PNR-opplysninger
omfatter blant annet navn, adresse, telefonnummer, epostadresse,
reiserute, navn på personer som reiser sammen, setenummer, bestillingshistorikk,
betalingsinformasjon, bagasjeopplysninger, passnummer og nasjonalitet.
Luftfartsselskapene skal ikke fremskaffe eller lagre nye opplysninger
utover opplysningene som allerede er innhentet som ledd i deres
ordinære drift.
Etter direktivet
skal det opprettes en offentlig myndighet eller del av slik myndighet
som skal opptre som Passasjerinformasjonsenhet (Passenger Information Unit,
PIU). Enheten mottar passasjerinformasjonen fra luftfartsselskapene
for analyse, søk og lagring med sikte på identifisering av passasjerer
som kan være involvert i terrorhandlinger eller alvorlig kriminalitet,
og som krever nærmere undersøkelse før avgang fra eller ankomst til
et medlemsland. Enheten skal utveksle informasjon og analyseresultater
med kompetente myndigheter i Norge, andre lands passasjerinformasjonsenheter
og med Europol.
Departementet deler
høringsinstansenes vurdering av at den foreslåtte plikten om utlevering
av PNR-opplysninger reiser spørsmål i relasjon til retten til privatliv etter
Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Selv om opplysningene som vil
bli registrert om den enkelte, ikke er av sensitiv art, utgjør innsamlingen
som helhet et omfattende inngrep i retten til privatliv. For at
inngrepet skal være forholdsmessig, er det derfor av sentral betydning
at tiltaket er nødvendig for å oppnå formålet.
Etter departementets
vurdering vil utlevering av PNR-opplysninger kunne spille en avgjørende
rolle på flere stadier under etterforskingen og avdekningen av terrorhandlinger
og alvorlig kriminalitet. I lys av høringsinstansenes merknader
ser departementet imidlertid at spørsmålet fortjener en bredere
omtale enn i høringsnotatet, herunder en nærmere beskrivelse av hvordan
PNR-opplysningene kan benyttes, og hvorfor tiltaket er nødvendig.
Det vises til proposisjonen for denne gjennomgangen.
Samlet mener departementet
etter denne vurderingen at de nevnte bruksområdene viser at utlevering
av PNR-opplysninger er et nyttig verktøy i politiets, PSTs og Tolletatens
arbeid for å avdekke og bekjempe terrorvirksomhet og alvorlig kriminalitet,
og at tiltaket derved oppfyller kravet til nødvendighet som følger
av EMK artikkel 8 og kravene som følger av Grunnloven § 102.
Nødvendigheten av
inngrepet taler for at tiltaket er forholdsmessig. Departementet
foretar også en forholdmessighetsvurdering i proposisjonen.
Etter departementets
vurdering ligger det på denne bakgrunn innenfor norske myndigheters
skjønnsmargin å lovfeste en plikt til utlevering av PNR-opplysninger med
formål om bekjempelse av terrorhandlinger og annen alvorlig kriminalitet,
så lenge lovbestemmelsen ledsages av rettssikkerhetsgarantier i
forskrift. I vurderingen har departementet også lagt vekt på at
det er av sentral betydning for det europeiske regelverket som helhet
at Norge slutter seg til systemet. Hvis ikke vil Norge kunne fungere
som et uheldig smutthull.
Som høringsinstansene
påpeker, er spørsmålet om lovligheten av PNR-direktivet reist for
EU-domstolen. Dersom utfallet av EU-domstolens avgjørelse blir negativt,
legges det til grunn at dette vil bli fulgt opp av EU. Norge vil
i så fall måtte vurdere tilsvarende endringer i regelverket som
EU. Inntil videre forholder departementet seg til at Kommisjonen
og Rådets vurdering er at direktivet overholder de krav som følger
av EUs charter om grunnleggende rettigheter.