2.2 Koronasertifikat
Komiteen viser til at koronasertifikatet
er et system for sikker og verifisert dokumentasjon om vaksinestatus,
gjennomgått sykdom og testresultat, og at det kan oppstå behov for
videre begrenset innenlands bruk dersom smittesituasjonen forverres
– og at det fortsatt er behov for sertifikatet ved utenlandsreiser
i noe tid fremover.
Komiteen viser til at det i
proposisjonen foreslås at smittevernloven kapittel 4A om koronasertifikat, som
oppheves 11. desember 2021, forlenges til 1. juli 2022.
Komiteen viser til at det skal
fremgå at det blir et vilkår for å gi forskrift med hjemmel i bestemmelsen
at covid-19 regnes som en allmennfarlig smittsom sykdom, noe som
er en presisering av gjeldende rett.
Komiteen viser til at det i
proposisjonen er presisert at det i utgangspunktet ikke vil være
grunnlag for å bruke koronasertifikat etter at samfunnet er gjenåpnet, men
at det likevel kan oppstå behov for å regulere blant annet arrangementer
med koronasertifikat dersom smittesituasjonen forverres. Komiteen forstår
dette slik at bruk av koronasertifikat kan forskriftsfestes, ikke bare
i en fase hvor samfunnet skal gjenåpnes, men også når det er nødvendig
med innføring av nye tiltak for å møte en forverret smittesituasjon.
Dette innebærer bl.a. at en kommune kan gis anledning til å forskriftsfeste
at avstandskrav, krav til åpningstider eller lignende ikke skal
gjelde for eksempel for serveringsteder som krever koronasertifikat
av gjestene.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til brev fra statsråden vedrørende anmodning om lovteknisk bistand
i tilknytning til Prop. 10 L (2021–2022):
«Vedrørende anmodning
om lovteknisk bistand i tilknyting til Prop. 10 L (2021-2022)
Jeg viser til anmodning
13. november 2021 fra Høyres stortingsgruppe om lovteknisk bistand
i forbindelse med behandling av Proposisjon 10 L (2021-2022).
Det bes om bistand
‘til en hjemmel til å gi forskrift om at loven kan åpne for bruk
av koronasertifikat ikke bare i en fase hvor samfunnet skal gjenåpnes,
men også når det er nødvendig med innføring av nye tiltak for å møte
en forverret smittesituasjon’.
Jeg legger til grunn
at den midlertidige forskriftshjemmelen i smittevernloven § 4A-2
allerede gir departementet tilstrekkelig hjemmel til å gi forskrift
om bruk av koronasertifikat i en periode hvor det er aktuelt å innføre
nye tiltak for å møte en forverret smittesituasjon.
Lovens ordlyd er
ikke begrenset til en gjenåpningsfase. I forarbeidene til bestemmelsen,
Prop. 203 LS (2021-2022) uttales det at ‘koronasertifikatet vil
kunne legge til rette for en gradvis og kontrollert gjenåpning av samfunnet’,
samt at ‘bruk av koronasertifikat kan bidra til en raskere gjenåpning
nasjonalt, og til at kommuner kan slå ned utbrudd med lokale tiltak’.
Lovproposisjonen ble utarbeidet og behandlet i en periode hvor vi gikk
fra svært strenge tiltak til gjennomføringen av en gjenåpningsplan.
Verken i proposisjonen eller i Innstillingen (Innst. 649 L (2020-2021)
står det imidlertid at koronasertifikat kun skal kunne benyttes
i en gjenåpningsfase. Lovens forarbeider er derfor ikke til hinder for
at koronasertifikatet kan benyttes i en fase, hvor det på nytt vil
være behov for strengere tiltak. Uttalelsen om at kommuner skal
kunne bruke koronasertifikat til å slå ned utbrudd med lokale tiltak,
viser tvert imot at loven også hjemler bruk etter en gjenåpningsfase.
Det er videre vanskelig å se hvilke grunner man skulle ha for å avskjære
bruk av koronasertifikat, kun fordi vi er i faser med ulik retning
på smitteutviklingen.
I Prop. 10 L (2021-2022)
med forslag om forlengelse av forskriftshjemmelen i blant annet
smittevernloven § 4A-2 sies det uttrykkelig i første kapittel at
‘bakgrunnen for forslaget er behovet for beredskap ved en eventuell
forverring av smittesituasjonen’. I punkt 5.1 peker departementet
på at det i utgangspunktet ikke vil være behov for bruk av koronasertifikat
innenlands etter at samfunnet er gjenåpnet, men at ‘det kan likevel
oppstå behov for å regulere blant annet arrangementer dersom smittesituasjonen
forverres som følge av nye virusvarianter eller andre forhold’.
Da proposisjonen ble fremlagt, var samfunnet gjenåpnet. Forslaget
om forlengelse av forskriftshjemmelen for koronasertifikat forutsetter derfor
at hjemmelen kan benyttes ikke bare ved gjenåpning av samfunnet,
men også i en fase hvor smittesituasjonen forverres og det på ny
blir behov for å innføre inngripende smitteverntiltak.
Jeg ser derfor ikke
at det vil være nødvendig eller hensiktsmessig å presisere lovens
ordlyd på dette punktet.
Dersom man likevel
ønsker å forebygge enhver tvil om rekkevidden av smittevernloven
§ 4A-2, kan det eventuelt vurderes å inkludere en omtale i innstillingen som
påpeker at den midlertidige forskriftshjemmelen vil gjelde uavhengig
av om samfunnet beveger seg mot gjenåpning, eller strengere smitteverntiltak.
Jeg gjør også oppmerksom på
at departementet tar sikte på å utrede forslag til endring av smittevernloven § 4A-2,
som kan gjøre det mulig å benytte krav om koronasertifikat som et
selvstendig smitteverntiltak, uten at det må innføres som lettelser
i andre smitteverntiltak. Det er uttalt flere steder i Prop. 203
LS (2020-2021) at koronasertifikatet skal benyttes til å gi lettelser
i tiltakene, og ikke til å innføre nye begrensninger. Dette er også
gjentatt i Prop. 10 L (2021-2022). Lovbestemmelsen er derfor, etter
mitt syn heller ikke til hinder for å forskriftsfeste bruk av koronasertifikat
som gir unntak fra andre smittevernkrav, som krav til avstand, åpningstider
eller antallsbegrensninger. Et eksempel er at kommunal eller nasjonal
forskrift stiller krav om avstand på serveringssteder, men tillater
serveringssteder som krever koronasertifikat av gjestene å drive
uten slike avstandskrav. Det er imidlertid ikke anledning til å
stille krav om koronasertifikat alene, uten at virksomhetene kan
velge å oppfylle andre krav i stedet, slik blant annet Danmark nylig
har gjort. En slik endring av forutsetningene bør reflekteres i
loven gjennom en lovendring.»
Disse medlemmer viser til at
statsråden legger til grunn at den midlertidige forskriftshjemmelen
i smittevernloven § 4A-2 allerede gir departementet tilstrekkelig
hjemmel til å gi forskrift om bruk av koronasertifikat i en periode
hvor det er aktuelt å innføre nye tiltak for å møte en forverret
smittesituasjon. Statsråden mener det ikke vil være nødvendig eller
hensiktsmessig å presisere lovens ordlyd på dette punktet.
Disse medlemmer er i tvil om
kommunene står grunnstøtt i at man kan gjennomføre endringen regjeringen
foreslår, uten at dette er endret i loven.
Disse medlemmer viser til
at Høyres stortingsgruppe ba om lovteknisk bistand «til en hjemmel
til å gi forskrift om at loven kan åpne for bruk av koronasertifikat
ikke bare i en fase hvor samfunnet skal gjenåpnes, men også når
det er nødvendig med innføring av nye tiltak for å møte en forverret
smittesituasjon». I statsrådens svar fremlegges ikke en slik hjemmel. Disse medlemmer viser
til svaret fra statsråden og forutsetter at grunnlaget regjeringen
baserer seg på, er godt nok.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt merker seg at regjeringen foreslår
å forlenge ordningen med koronasertifikat, og viser til Innst. 649
L (2020–2021), jf. Prop. 203 LS (2020–2021).
Disse medlemmer viser til
at det der, og i løst forslag i salen under stortingsbehandlingen,
ble fremmet forslag om en ny § 4A-2 om innenlands bruk av koronasertifikatet.
Dette var begrunnet i at det er nødvendig å tydeligere hjemle i
lov i hvilke situasjoner et koronasertifikat ikke kan benyttes. Disse medlemmer mener
en ny paragraf bør fastslå at koronasertifikat bare kan kreves når
det er påkrevet med en nødvendig og sikker verifikasjon. Det betyr
at kravet må ha sammenheng med behovet for en enkel og smidig kontroll.
Der hvor et slikt kontrollbehov ikke er til stede, kan det ikke
kreves at smittevernstatus kan dokumenteres på denne måten. Et eksempel
på dette er unntak fra krav om smittevernkarantene for vaksinerte.
Disse medlemmer viser til
at tjenester og aktiviteter som inngår i alminnelige daglige aktiviteter
som bør være åpne for enhver som ikke er i isolasjon eller karantene,
bør det ikke kunne kreves sertifikat for. Eksempler på dette er
offentlige tjenester eller utdanningsinstitusjoner, butikker og
kjøpesentre. Dersom smittevernsituasjonen er så alvorlig at det
er nødvendig å begrense slike aktiviteter, bør begrensningene gjelde
for alle. Dette vil sikre at slike begrensninger bare fastsettes
når det er absolutt nødvendig, og at man ikke opprettholder normale
samfunnsfunksjoner for flertallet ved å holde de gruppene som ikke
kan fremvise koronasertifikat, utenfor.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til
bestemmelser for innenlands bruk av koronasertifikatet, med bestemmelser
og avgrensninger for hvilke områder der sertifikatet kan og ikke
kan benyttes.»