Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Martin Henriksen, lederen Lene Vågslid og Maria Aasen-Svensrud,
fra Høyre, Ingunn Foss, Peter Frølich og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet,
Per-Willy Amundsen og Kjell-Børge Freiberg, fra Senterpartiet, Jan
Bøhler og Jenny Klinge, og fra Sosialistisk Venstreparti, Petter Eide,
viser til at regjeringen foreslår at det skal innføres en plikt
for tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester til å lagre
IP-adresser slik at politiet kan få tilgang til IP-adressene for
å bekjempe alvorlig kriminalitet.
Komiteen viser til at Norge
er et av verdens mest digitaliserte land og ligger i verdenstoppen
når det gjelder bruk av internett. Samfunnet har aldri vært mer
avhengig av digital infrastruktur. Bedrifter og forvaltning over
hele landet blir stadig mer digitalisert, og ny digital teknologi
benyttes til nye funksjoner av folk i alle aldersgrupper. Den teknologiske
og markedsmessige utviklingen fortsetter og forventes å akselerere
ved innføring av neste generasjons mobilnett (5G). Den digitale
utviklingen fører til at stadig mer av aktiviteten til bedrifter
og den enkelte foregår via elektroniske kommunikasjonsnett, og at
vi i de fleste av våre gjøremål etterlater oss stadig flere elektroniske
spor. Komiteen understreker
at retten til privatliv og vern av kommunikasjon er grunnleggende
forutsetninger for et demokratisk samfunn, som staten har et ansvar
for å sikre. Den digitale utviklingen i samfunnet medfører at tiltak
som ivaretar personvern og kommunikasjonsvern, blir viktigere.
Komiteen viser samtidig til
at den teknologiske utviklingen gjenspeiles i kriminalitetsbildet.
Utviklingen har gitt kriminelle nye muligheter både til å utføre kriminalitet
og til å unndra seg straffeforfølging. Det er en generell trend
at kommunikasjon i økende grad blir internettbasert, for eksempel
ved at nettbaserte anrops- og meldingstjenester (slik som Skype
eller iMessage) tar over for telefonoppringninger og SMS. Komiteen merker
seg at det ofte er av stor betydning for politi og påtalemyndighet
å finne frem til hvilken abonnent som har benyttet en gitt IP-adresse. Komiteen viser
til at regjeringen foreslår en plikt til å lagre IP-adresser med den
begrunnelse at dette blant annet vil kunne bidra til å oppklare
nettkriminalitet.
Komiteen registrerer også at
departementet ser at det kan være utfordrende å finne en riktig
balanse mellom kriminalitetsbekjempelse og behovet for kommunikasjonsvern
og personvern. Komiteen er
enig med departementet i at det er av betydning for vurderingen
av inngrepet i kommunikasjonsvernet at informasjon om hvilke IP-adresser
abonnentene er tildelt, ikke i seg selv avslører noe om innholdet
i abonnentens internettkommunikasjon eller om hvem abonnenten har
kommunisert med. Opplysninger om at en IP-adresse kan knyttes til
straffbare forhold, må politi eller påtalemyndighet få fra annet
hold. Dette kan for eksempel være fra digitale beslag eller tips
fra utlandet om at en norsk IP-adresse er benyttet for eksempel
ved deling av overgrepsmateriale. IP-lagringen vil da bidra til
å avdekke hvem som står bak aktiviteten.
Komiteen viser til at departementet
mener en plikt til å lagre IP-adresser som gir abonnementsopplysninger/brukerdata,
er langt mindre inngripende for kommunikasjonsvernet enn en lagringsplikt
for alle trafikkdata, som gir langt mer informasjon. Uthenting av abonnementsopplysninger
knyttet til en IP-adresse vil like fullt være et svært viktig verktøy
i arbeidet mot kriminalitet, ettersom det ofte vil være en forutsetning
for at IP-adresser som innhentes på bakgrunn av andre hjemler, har
verdi for etterforskingen.
Komiteen registrerer videre
at departementet foreslår at lagringstiden for IP-dataene skal være
tolv måneder. Etter departementets vurdering vil dette være nødvendig
for at politiet og påtalemyndigheten skal kunne nyttiggjøre seg
opplysningene på en tilstrekkelig effektiv måte i kriminalitetsbekjempelsen.
Samtidig vil lagringstiden ikke være lengre enn strengt nødvendig, slik
at kommunikasjonsvernet ivaretas på en god måte.
Komiteen viser til at departementet
foreslår at opplysningene bare skal kunne utleveres til politiet
for å bekjempe alvorlig kriminalitet. Nærmere bestemt foreslår departementet
at opplysningene som lagres i henhold til lovforslaget, bare skal
kunne utleveres til politiet eller påtalemyndigheten når det er
nødvendig for å etterforske en handling som etter loven kan medføre straff
av fengsel i tre år eller mer, eller som rammes av nærmere bestemte
straffebud, herunder seksuallovbrudd mot barn eller saker hvor tilgang
til IP-adresser vil være av særlig betydning for oppklaring av saken.
Komiteen viser til at det foreslås
å ta inn en egen bestemmelse i ekomloven som avskjærer utlevering
av IP-adresser lagret etter den nye bestemmelsen til andre formål
enn etterforsking av alvorlig kriminalitet. For IP-data som ekomtilbyderne
har lagret for eget formål i henhold til ekomloven § 2-7 femte ledd
nummer 1, gjøres det ingen endringer i gjeldende rett.
Komiteen viser til at for å
sikre person- og kommunikasjonsvernet foreslår departementet også
at det fastsettes nærmere krav som legger til rette for tilsyn og kontroll
med utlevering av IP-adresser. Komiteen registrerer at departementet
foreslår at kostnadene ved ordningen deles mellom tilbyderne av
ekomtjenester og staten ved at staten dekker uthentingskostnadene,
og at tilbyderne dekker investeringskostnader og faste driftskostnader.
Komiteen viser til slutt til
at forslaget her følger opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 944,
fra 15. juni 2017, som lyder:
«Stortinget ber regjeringen
utrede om det rettslige handlingsrommet for generell lagring av
IP-adresser og relevant trafikkdata bør utvides, som et nødvendig
virkemiddel i kampen mot kriminalitet, herunder overgrep mot barn.
Utredningen må inkludere hvordan hensynet til personvern og internasjonale
forpliktelser kan ivaretas.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at Telia og Telenor vedgår at mye
kriminalitet foregår via digitale plattformer, og mener lagringstiden
bør settes til seks måneder. IKT-Norge mener departementet har gjort flere
positive justeringer på bakgrunn av høringsrunden, men at lagringstiden
bør settes til seks måneder.
Disse medlemmer viser til at
det kan være utfordrende å finne en riktig balanse mellom kriminalitetsbekjempelse
og behovet for kommunikasjonsvern og personvern. Debatten om lagring
av data har vært betydelig i våre naboland de siste årene. Dette
har resultert i stor ulikhet når det gjelder hvor lenge data blir
lagret. I Sverige lagres IP-adresser i ti måneder, Danmark tolv, Finland
ni og Island seks måneder. Det foreliggende forslaget er dermed
i øvre del av skalaen i nordisk sammenheng. En lagringstid på seks
måneder vil etter disse medlemmers vurdering
bedre ivareta kommunikasjonsvernet og personvernet for alle brukere
av internett, enn en lagringstid på tolv måneder.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet viser til Riksrevisjonens Dokument 3:5 (2020–2021), hvor
det blant annet fremkommer:
«Politiet mangler
kompetanse innenfor etterforskning av IKT-kriminalitet. Tiltakene
for å styrke politiets kapasitet til etterforskning av IKT-kriminalitet
holder ikke tritt med utfordringene. Tips og etterretning om internettrelaterte
seksuelle overgrep øker og utfordrer politiets kapasitet (…) I intervju
sier Kripos at de ikke har kapasitet til å gå gjennom alle tipsene
som kommer inn hvert år. De anslår at det kommer inn om lag 10 000
tips årlig bare fra NCMEC. Kripos estimerer at de gikk gjennom omkring
45 prosent av alle tips som kom inn i 2019.»
Disse medlemmer understreker
at politiets kapasitetsproblemer ikke løses gjennom å utvide lagringstiden
for IP-adresser. Både politidistriktenes enheter for digitalt politiarbeid
samt Kripos har for svak bemanning til å håndtere den kriminalitet
som foregår på internett.
Disse medlemmer viser videre
til innspill fra en rekke aktører innenfor politi- og påtalemyndigheten som
etterlyser lengre lagringstid for IP-adresser. Kripos påpekte i
rapporten «Seksuell utnyttelse av barn og unge over internett» fra
mars 2019 at dagens regelverk innebærer at informasjon om IP-adresser
slettes etter 21 dager:
«Dette regelverket
byr på utfordringer for norsk politi, da sporing av IP-adresser
ofte vil være den eneste og/eller den mest pålitelige muligheten
til å knytte straffbar kommunikasjon til en gjerningsperson. I praksis
vil dette si at dersom det er mer enn 21 dager siden det straffbare
forholdet fant sted når det anmeldes, og IP-adressen er alt politiet
har å gå etter, blir det vanskelig og i noen tilfeller umulig å
identifisere gjerningspersonen.»
Disse medlemmer mener det er
svært uheldig at kriminalsaker må henlegges fordi politiet ikke
klarer å identifisere personer grunnet for kort lagring. Disse medlemmer forslår
på denne bakgrunn at opplysningene skal lagres i seks måneder fra
den dagen kommunikasjonen avsluttes.
Komiteens flertall,
medlemmenefra
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
fremmer følgende forslag:
«Ny § 2-8 a annet
ledd skal lyde:
Opplysningene skal
lagres i seks måneder fra den dagen kommunikasjonen avsluttes.»
Flertallet er
enig i viktigheten av at politiet har effektive virkemidler til
å etterforske overgrep mot barn på internett og liknende kriminelle
handlinger. Flertallet anerkjenner
også behovet for å finne en riktig balanse mellom kriminalitetsbekjempelse
og personvern. Det er to sentrale menneskerettigheter som må avveies
mot hverandre: retten til privatliv og retten til beskyttelse mot
kriminalitet.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
«Ny § 2-8 a annet
ledd skal lyde:
Opplysningene skal
lagres i tolv måneder fra den dagen kommunikasjonen avsluttes.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener at innrammingen av det
fremlagte lovforslaget ikke er restriktiv nok til å sikre en god
nok balanse mellom disse rettighetene. Dette medlem viser til at forslaget
er svært inngripende i personvernet, da det åpner for å lagre opplysninger
om store deler av den norske befolkningen. Dette medlem viser til Datatilsynets
bekymring for at dette kan svekke kommunikasjonsvernet, noe som
igjen kan medføre en nedkjølingseffekt.
Dette medlem mener derfor det
er nødvendig med en evaluering av loven innen fem år, av effekten lagring
av IP-adresser har hatt for bekjempelse av alvorlig kriminalitet,
hvordan det eventuelt har påvirket ytringsfriheten ved en nedkjølingseffekt,
og om formålsutglidning har funnet sted.
Dette medlem vil videre vise
til Advokatforeningens høringssvar, som tar opp at generell og udifferensiert
lagring av IP adresser, etter EU-domstolens storkammerdom av 6. oktober
2020, kun kan aksepteres når formålet er
«beskyttelse af den
nationale sikkerhed, bekæmpelse af grov kriminalitet og forebyggelse
af alvorlige trusler mod den offentlige sikkerhed».
Dette medlem forutsetter at
en norsk lovendring som innfører en plikt til å lagre IP-adresser,
forholder seg til dette strenge kriteriet både når det gjelder sikkerhet
for lagring, krav til lagringstid og prosedyrer for krav til utlevering. Dette medlem forutsetter
at det etableres teknisk sikre løsninger for lagring som tilfredsstiller
nødvendige personverninteresser.
Dette medlem viser til at
det i forslaget fremgår at opplysningene som skal utlevere skal
være nødvendige for å forebygge eller etterforske en straffbar handling. Slik dette medlem ser
det, mangler forslaget imidlertid konkrete angivelser av hva som
kreves med tanke på nødvendighetsvurderingen. Det legges til grunn
at politi- og påtalemyndighet kan be om utlevering uten referanse
til konkrete nødvendighetskriterier og uten at utleveringskravet
kan overprøves. Dette
medlem mener dette ikke er tilstrekkelig, og at det kan åpne
for vilkårlig praksis fra ulike aktører hos påtalemyndighetene.
På denne
bakgrunn fremmer komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen etablere konkrete angivelser for hva som skal inngå
i en nødvendighetsvurdering for politi og påtalemyndighet ved krav
om utlevering av IP-adresser.»
Disse medlemmer anerkjenner
at det må være plikt til lagring av IP-adresser over en viss tid
for å imøtekomme politiets behov for etterforskning. Det vises til at
Sverige lagrer opplysningene i ti måneder, Danmark i tolv måneder,
Finland i ni måneder og Island i seks måneder.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Datatilsynet mener
at forslaget ikke tilfredsstiller kravene som oppstilles i de nylige
avsagte EU-dommene Digital Rights/Quadrature om krav til at uavhengig
forhåndskontroll må foreligge ved innhenting av IP-adresser knyttet
til navn og tidspunkt. Dette
medlem mener derfor at regjeringen må legge frem forslag til
innretning av en domstolskontroll av politimyndighetenes tilgang
til og bruk av lagret data.
Dette medlem mener alminnelige
personvernsprinsipper om nødvendighet og minimering tilsier at lagringsplikten,
også med hensyn til tidsmessig utstrekning, ikke går lenger enn
hva som er strengt nødvendig for formålet. Departementet viser selv
til at en lagringstid på seks eller ni måneder bedre vil ivareta kommunikasjonsvernet
og personvernet for alle brukere av internett sammenlignet med en
lagringstid på tolv måneder. En kort lagringstid vil også utfordre
politiet til en rask saksbehandling og etterforskning. Dette medlem vil
støtte blant andre Advokatforeningen i at departementet ikke tilstrekkelig
har begrunnet at det er strengt nødvendig å pålegge lagring stort
lenger enn seks måneder.
Dette medlem mener også at
for å begrense inngrepet i personvernet må strafferammen ligge på
seks år, og ikke tre år som i det fremlagte forslaget.
Dette medlem støtter ikke
tilrådingen.