Helse- og omsorgskomiteens utkast
til innstilling ble 11. mai 2021 sendt til justiskomiteen til uttalelse. Justiskomiteen
uttaler følgende i brev av 25. mai 2021:
«Justiskomiteens
medlemmer viser til sine respektive partiers merknader i innstillingen.
I tillegg har komiteen følgende merknader:
‘Komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg at regjeringspartiene
fremdeles fremholder at en differensiert modell som sørger for at tunge
rusavhengige møtes med hjelp fremfor straffereaksjoner strider mot
Grunnlovens likhetsprinsipp. Disse medlemmer er ikke enige i dette,
og vil også vise til at både tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch
og tidligere høyesterettsdommer Georg F. Rieber-Mohn avviser dette.
Disse medlemmer viser til og støtter opp under merknaden fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiets medlemmer i helse- og omsorgskomiteen om dette.
Disse medlemmer
mener at det ikke er riktig å legge et straffeansvar ovenfor en
person som er tungt rusavhengig, og mener at dette er en sykdom
som må møtes med helsehjelp. Disse medlemmer vil også vise til at
en trussel om straffeansvar vil ha liten eller ingen effekt hos et
menneske som er avhengig av rusmidler. Tidligere høyesterettsdommer
Georg F. Rieber Mohn har blant annet uttalt følgende som vi ønsker
å vise til i denne sammenhengen:
«Jeg ser det slik
at denne personen er ‘partielt utilregnelig’ – han mangler skyld
i forhold til egen bruk av stoff, men er ansvarlig for alle andre
typer straffbare handlinger. Også vinningskriminalitet for å skaffe
seg stoff, selv om det her vil foreligge sterkt formildende omstendigheter.
Ganske annerledes
er situasjonen for ungdom eller voksne som eksperimenterer med narkotika
i helgene eller bruker det bare til «fest», uten at narkotikaen
har tatt kontroll over deres liv. I disse miljøene er også faren
stor for ‘smitte’ og nyrekruttering til stoff blant yngre personer.
Her har straffansvaret en viss avskrekkende effekt, i alle fall
hvis oppdagelsesrisikoen ikke er for lav og politiets forfølgning ikke
for slapp. Over tid vil sannsynligvis straffansvaret uansett ha
en moraldannende og -styrkende virkning. Og straffbarheten vil være
et viktig hjelpemiddel i politiets forebyggende arbeid blant ungdom.
På denne bakgrunn
er det etter mitt skjønn gode grunner for å skille mellom disse
to hovedgruppene i spørsmålet om avkriminalisering. En annen sak
at det her vil være en stor gråsone og lovtekniske utfordringer
å utforme straffebudet som skal skille mellom gruppene. Men noen
umulig oppgave kan det ikke være.»
Komiteens
medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti viser til at Arbeiderpartiet
og Senterpartiet tilsynelatende tar til orde for en ruslovgivning
som behandler rusavhengige som utilregnelige. I 2019 uttalte daværende
riksadvokat Tor Aksel Busch og justiskomiteens leder Lene Vågslid
at det i en rettsstat ikke kan være uforutsigbart hvem som har skyldevne,
og at uklare utilregnelighetsregler ville kunne medføre stor ulikhet
for loven. Disse medlemmer er enige i disse uttalelsene. Nettopp
av disse grunnene, er det svært uheldig og uholdbart å differensiere
ruslovgivningen basert på et utilregnelighetsprinsipp, slik Arbeiderpartiet
og Senterpartiet nå legger opp til.
Disse medlemmer
mener det er uhensiktsmessig å behandle rusavhengighet som utilregnelighet,
da selvpåført rus under avhengighet ofte ikke innebærer manglende
forståelse for handlingen. Rusavhengige vil i utgangspunktet være
sine handlinger fullt bevisst også når handlingene er motivert av
avhengigheten. Hvis svekket selvkontroll alene kan frita for ansvar,
reiser dette spørsmål om hvorvidt andre tilstander av svekket selvkontroll
også bør være ansvarsfriende, som for eksempel abnorm seksualdrift
eller kleptomani. Det er også et spørsmål om rusavhengige også bør
fritas for ansvar for vinningskriminalitet eller narkotikasalg de begår
for å få råd til narkotika, dersom handlingen begås i desperasjon
etter å skaffe stoff i en akutt tilstand av rus sug eller abstinens.
At slike lovbrudd er mer straffverdige enn narkotikabruk, tilsier
ikke at vurderingen av skyldevne stiller seg noe annerledes, og
hvis hovedgrunnen til å unnta rusavhengige straffansvar er at lovbruddet
deres ikke er straffverdig nok, taler dette heller for at lovbruddet
avkriminaliseres, slik rusreformen legger opp til, enn at utilregnelighetsbegrepet utvannes.
Disse medlemmer
mener at det ikke er opplagt at rusavhengige alltid mangler kontroll
over sine handlinger i en grad som tilsier ansvarsfrihet. For eksempel
vil rusavhengige ofte ha gjennomgått avrusning en rekke ganger.
Selv langtkomne rusavhengige vil dessuten kunne bruke et stoff de
er avhengige av når abstinens og rus sug først er blitt døyvet.
Ettersom forslaget til Arbeiderpartiet og Senterpartiet nødvendigvis innebærer
innføring av et blandet prinsipp, hvor det kreves årsakssammenheng
mellom avhengigheten og lovbruddet, er det da sannsynlig at rusavhengige
i hvert fall vil kunne straffes for oppbevaring av et stoff i tilfeller hvor
de kunne ha kvittet seg med stoffet i mer viljesterke øyeblikk.
Et slikt krav til årsakssammenheng vil være ufravikelig for at regelen
skal kunne ha noen legitimitet, da narkotikabegrepet favner om mange
ulike stofftyper, og selv langtkomne rusavhengige normalt bare vil
være avhengige av noen få.
Disse medlemmer
mener videre at en rusreform basert på utilregnelighetsmodell vil
være umulig å håndheve i praksis. For å konstatere manglende handlefrihet,
ville det i det minste måtte kreves en uoverkommelig trang. Det
er vanskelig å se hvordan et slikt krav operasjonaliseres, da ulike
stoffer gir ulike avhengighetssymptomer, og disse også ville måtte
være av en viss intensitet for å kunne sies ansvarsfriende. Denne
intensitet er neppe etterprøvbar eller kvantifiserbar. Det vil heller
ikke være kurant å benytte kriterier som f. eks. avhengighetens
varighet, da enkelte stoffer kan gi sterke abstinenser etter relativt
kort tids sammenhengende bruk i høye doser.
Disse medlemmer
viser til at et krav om sterk avhengighet og et krav om årsakssammenheng
vil by på uklarhet som i praksis kan medføre uforutsigbarhet og vilkårlig
straffeforfølgning. Dette støter mot både legalitetsprinsippet og
likhetsprinsippet’.»