Innledning

Finansdepartementet fremmer i proposisjonen forslag til endringer i lov om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-loven), lov om verdipapirfond (verdipapirfondloven) og lov om finansforetak (finansforetaksloven). I tillegg bes det om Stortingets samtykke til godkjenning av flere beslutninger i EØS-komiteen.

Formålet med lovproposisjonen er å gjennomføre flere EØS-relevante forordninger på verdipapirfondsområdet i norsk rett, samt å styrke Finanstilsynets sanksjons- og reaksjonsmuligheter ved overtredelser av verdipapirfondloven og AIF-loven.

Næringslivet er avhengig av et velfungerende kapitalmarked for å kunne finansiere lønnsomme prosjekter til priser som reflekterer relevant risiko. Investeringer formidlet gjennom kapitalmarkedet kan spille en betydelig rolle for finansieringen av bl.a. oppstartsbedrifter og omstilling i næringslivet. Gjennom forordning om venturekapitalfond (forordning (EU) nr. 345/2013 (EuVECA-forordningen)), forordning om fond for sosialt entreprenørskap (forordning (EU) nr. 346/2013 (EuSEF-forordningen)) og forordning for europeisk langsiktig investeringsfond (forordning (EU) 2015/760 (ELTIF-forordningen)), har EU utviklet rettslige rammeverk for grensekryssende investeringsinstrumenter med mål om å lette tilgang på kapital for bestemte typer av bedrifter. EuVECA-forordningen er innrettet for å fremme vekst og nyskaping i små og mellomstore bedrifter, mens EuSEF-forordningen skal øke fremveksten av foretak med et sosialt formål. ELTIF-forordningen er innrettet mot fond som investerer i prosjekter av en mer langsiktig karakter, som infrastruktur og forskning og utvikling. Gjennom forordningene stilles det krav til hvilke investeringer fond kan gjøre for å kunne kalle seg henholdsvis et EuVECA-fond, EuSEF eller ELTIF. Etter forordningene har forvalterne rett til å markedsføre fond som oppfyller kravene i forordningene grensekryssende i EØS-området etter en notifikasjonsordning. Notifikasjonsordningen er en forenkling sammenlignet med dagens regler om grensekryssende distribusjon av fond.

I tillegg til disse tre forordningene har EU vedtatt en forordning om pengemarkedsfond (forordning (EU) 2017/1131 (pengemarkedsfondsforordningen)). Pengemarkedsfond er en type rentefond som investerer i rentepapirer med kort løpetid, og som har som strategi å tilby avkastning på linje med pengemarkedet. Dette er en viktig kilde til kortsiktig finansiering for finansforetak, bedrifter og myndigheter. På etterspørselssiden fungerer pengemarkedsfond som et verktøy for kortsiktig plassering av overskuddslikviditet og representerer et alternativ til ordinære bankinnskudd. Pengemarkedsfondsforordningen skal bidra til stabilitet i finansmarkedene i EU gjennom å forebygge fremtidig systemisk risiko og styrke investorvernet ved å gjøre pengemarkedsfondene mer robuste mot større innløsningskrav i krisetider. Pengemarkedsfond kan etableres som alternative investeringsfond eller som UCITS-fond. UCITS (Undertakings for Collective Investments In Transferable Securities) er en type verdipapirfond som tilfredsstiller felles europeiske regler, og som har omfattende krav til blant annet risikospredning, hva fondet kan investere i og hyppig adgang for andelseierne til å innløse andelene.

Departementet fremmer i proposisjonen også forslag til nye regler om Finanstilsynets virkemidler ved overtredelser av verdipapirfondloven og AIF-loven. Mer effektive virkemidler kan styrke etterlevelsen av regelverket og dermed også øke tilliten til verdipapirfondsmarkedet generelt. Endringene er i tråd med utviklingen i EØS-retten og med annet regelverk på finansmarkedsområdet.

Lovforslaget inneholder også en hjemmel for Finanstilsynet til å innhente eller be om fremleggelse av politiattest i forbindelse med kontroll av egnethets- og vandelskrav.

I proposisjonen bes det også om samtykke til godkjenning av fire beslutninger i EØS-komiteen. EØS-komiteen vedtok å innlemme EuVECA- og EuSEF-forordningene 23. mars 2018, ELTIF-forordningen og pengemarkedsfondsforordningen 7. februar 2020 og endringsforordningen til EuVECA- og EuSEF-forordningene 11. desember 2020. Gjennomføringen av forordningene forutsatte lovendring på tidspunktet for EØS-komiteens beslutninger. Norge deltok i beslutningene i EØS-komiteen med forbehold om Stortingets samtykke, jf. Grunnloven § 26 andre ledd. Det bes på denne bakgrunn om Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger om innlemmelse av forordningene.

Hovedtrekk i lovforslaget

I kapittel 1 redegjøres det for proposisjonens hovedinnhold. I kapittel 2 gjennomgås bakgrunnen for lovforslaget.

I kapittel 3 om gjennomføring av EuVECA- og EuSEF-forordningene med endringsforordning redegjøres det for innholdet i de tre forordningene og departementets vurdering av hvordan de bør tas inn i norsk rett. EuVECA-forordningen inneholder regler om europeiske venturekapitalfond. Fondene kan ta i bruk betegnelsen «EuVECA» om de oppfyller kravene i forordningen. Formålet med forordningen er å øke kapitaltilgangen for små- og mellomstore bedrifter, og fondene må investere i slike for å ta bruk EuVECA-betegnelsen. EuVECA-fond skal kunne markedsføres i hele EØS, og investorer skal kunne være sikre på at fond som bruker denne betegnelsen oppfyller EuVECA-forordningens krav. Dette skal bidra til økte investeringer i små- og mellomstore bedrifter over landegrensene i EØS.

EuSEF-forordningen skal på tilsvarende måte bidra til kapital til virksomheter som skaper målbare og positive sosiale virkninger. Dette er virksomheter som leverer tjenester eller varer som gir et positivt sosialt utbytte, eller som benytter en metode for å produsere varer eller tjenester som realiserer det sosiale formålet til foretaket. Fond som investerer i samfunnsnyttige formål i tråd med forordningen, kan ta i bruk betegnelsen EuSEF. Europeiske sosiale entreprenørskapsfond skal kunne markedsføres i hele EØS, og investorer skal kunne være sikre på at fond som bruker denne betegnelsen, oppfyller EuSEF-forordningens krav. Dette skal bidra til økte investeringer i slike virksomheter over landegrensene i EØS.

EØS-forpliktelser som tilsvarer forordninger, gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon. Forordningene foreslås derfor gjennomført etter sin ordlyd, slik de lyder med de tilpasninger som følger av EØS-komiteens beslutning. Departementet foreslår at forordningene gjennomføres i AIF-loven. Departementet foreslår videre en endring i finansforetaksloven, slik at det blir klart at finansforetaksloven ikke er til hinder for at venturekapitalfond og fond for sosialt entreprenørskap kan yte lån i tråd med kravene i forordningene. Departementet foreslår også en forskriftshjemmel slik at nivå 2-forordninger til EuVECA-forordningen og EuSEF-forordningen og mindre endringer i forordningene kan gjennomføres som forskrift i norsk rett.

I kapittel 4 om gjennomføring av ELTIF-forordningen redegjøres det for innholdet i forordningen og departementets vurdering av hvordan den bør tas inn i norsk rett.

Europeiske langsiktige investeringsfond vil også utgjøre en underkategori av alternative investeringsfond. Forvaltere som har konsesjon til å forvalte alternative investeringsfond etter reglene som gjennomfører AIFM-direktivet, kan etter ELTIF-forordningen søke tilsynsmyndigheten om en særskilt tillatelse til å forvalte et europeisk langsiktig investeringsfond.

ELTIF-er yter langsiktig finansiering til ulike infrastrukturprosjekter, unoterte selskaper eller børsnoterte små og mellomstore bedrifter (SMB-er) som utsteder egenkapital- eller gjeldsinstrumenter.

Forordningen inneholder nærmere krav til ELTIF-ene, herunder hvilke virksomheter og eiendeler fondene kan investere i samt hvilke investeringsteknikker som kan benyttes. Forordningen pålegger også nærmere bestemte krav for spredning av risiko, hvor lenge de investerte midlene vil være bundet opp i fondet, og hvilke opplysninger investorer og potensielle investorer skal gis.

Fondene skal kunne yte lån og investere i for eksempel infrastruktur og fast eiendom. De skal ikke investere i tradisjonelle finansielle instrumenter som børsnoterte verdipapirer, derivater og lignende, men foreta investeringer i utviklingsprosjekter som behøver kapital over en lengre periode. Investeringene vil i all hovedsak være illikvide fordi det ikke finnes noe opplagt annenhåndsmarked for dem. At investeringene er langsiktige, innebærer at investorene som hovedregel ikke kan kreve innløsning innenfor fondets levetid.

Fondene kan markedsføres overfor ikke-profesjonelle så vel som profesjonelle investorer. Forordningen inneholder skjerpede krav til informasjonsplikt dersom fondet retter seg mot ikke-profesjonelle. Det stilles også andre særskilte krav til investorbeskyttelse ved markedsføring til ikke-profesjonelle investorer, for eksempel krav til rådgivning og egnethetstesting.

Departementet foreslår at forordningen gjennomføres i AIF-loven. Departementet foreslår videre en endring i finansforetaksloven, slik at det blir klart at finansforetaksloven ikke er til hinder for at europeiske langsiktige investeringsfond kan yte lån i tråd med kravene i forordningene. Departementet foreslår også en forskriftshjemmel slik at nivå 2-forordninger til ELTIF-forordningen og mindre endringer i forordningen kan gjennomføres som forskrift i norsk rett.

I kapittel 5 om gjennomføring av pengemarkedsfondsforordningen redegjøres det for innholdet i forordningen og departementets vurdering av hvordan den bør tas inn i norsk rett. Forordningen inneholder bestemmelser om hvilke typer verdipapirer pengemarkedsfondene kan investere i, krav om diversifisering av investeringene og forbud mot for høy konsentrasjon av investeringene. Forordningen inneholder også bestemmelser om kvalitetssikringsprosedyrer og regler om risikostyring, herunder krav til porteføljen, kredittvurdering og stresstesting. Det er også inntatt regler om forbud mot ekstern finansiell støtte. Forordningen stiller også krav til åpenhet og regulering. Det oppstilles også krav til tilsyn med og eventuelle sanksjoner av pengemarkedsfond. Fondet må godkjennes i henhold til forordningens regler for å kunne benytte betegnelsen pengemarkedsfond. Pengemarkedsfond kan organiseres både som fond etter UCITS- og AIFM-direktivene, men etter departementets vurdering er det ikke behov for å innta gjennomføringsbestemmelser både i verdipapirfondloven og AIF-loven. For å unngå dobbeltregulering foreslår departementet at pengemarkedsfondsforordningen gjennomføres i norsk rett ved henvisning i verdipapirfondloven.

I kapittel 6 om tilsyn og reaksjoner foreslår departementet nye regler om Finanstilsynets virkemidler ved overtredelser av verdipapirfondloven og AIF-loven. Departementet foreslår at det i AIF-loven tas inn hjemler som gir Finanstilsynet adgang til å ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelser av utvalgte bestemmelser i AIF-loven. I tillegg gis Finanstilsynet hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelser av utvalgte bestemmelser i EuVECA- og EuSEF-forordningene, ELTIF-forordningen og pengemarkedsfondsforordningen. Departementet foreslår videre endringer i bestemmelsen om overtredelsesgebyr i verdipapirfondloven, slik at denne blir mer i samsvar med annet regelverk på finansmarkedsområdet.

Videre foreslår departementet regler om forbud mot å inneha ledelsesfunksjon i verdipapirfondloven og AIF-loven.

I kapittel 7 om hjemmel til å innhente politiattest i AIF-loven foreslår departementet at det presiseres i AIF-loven at styremedlemmer, daglig leder og andre som faktisk skal delta i ledelsen hos forvalteren, skal kunne innhente politiattest som dokumentasjon på at egnethetskravene er oppfylt. Departementet foreslår videre at personer som eier betydelig eierandel, skal fremlegge ordinær politiattest, dersom Finanstilsynet ber om det. Adgang til å innhente politiattest er viktig for at både forvalter og Finanstilsynet skal kunne kontrollere egnethetskravene som følger av AIF-loven er oppfylt.

I kapittel 8 om EØS-komiteens beslutninger med tilpasninger redegjøres det for innholdet i EØS-komitébeslutningene for innlemmelse av de fire forordningene og bes om Stortingets samtykke til at komitébeslutningene godkjennes.

I kapittel 9 om økonomiske og administrative konsekvenser redegjøres det for konsekvensene av forslagene i denne proposisjonen.