Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fredric Holen Bjørdal, Svein Roald Hansen, Ingrid Heggø, Eigil Knutsen
og Julia Wong, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, lederen Mudassar
Kapur, Anne Kristine Linnestad, Vetle Wang Soleim og Aleksander
Stokkebø, fra Fremskrittspartiet, Morten Ørsal Johansen, Hans Andreas Limi
og Sylvi Listhaug, fra Senterpartiet, Sigbjørn Gjelsvik og Trygve
Slagsvold Vedum, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski,
fra Venstre, Ola Elvestuen, fra Kristelig Folkeparti, Tore Storehaug, fra
Miljøpartiet De Grønne, Per Espen Stoknes, og fra Rødt, Bjørnar
Moxnes, viser til at Finansdepartementet i proposisjonen fremmer forslag
til endringer i lov om forvaltning av alternative investeringsfond
(AIF-loven), lov om verdipapirfond (verdipapirfondloven) og lov
om finansforetak (finansforetaksloven). I tillegg bes det om Stortingets
samtykke til godkjenning av flere beslutninger i EØS-komiteen, som
behandles i Innst. 555 S (2020–2021).
Komiteen viser til at Høyesterett,
etter at Prop. 155 LS (2020–2021) var fremlagt, har avsagt en dom
der det legges til grunn at det objektive ansvaret for foretaksstraff
som følger av straffeloven § 27, ikke er forenlig med straffebegrepet
i EMK slik det er tolket av EMD. Komiteen legger til grunn at
verdipapirfondlovens og AIF-lovens bestemmelser om overtredelsesgebyr
må anvendes innenfor de rammer som følger av EMK. Komiteen viser til vedlagt
brev fra finansministeren av 21. mai 2021 med vedlegg.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre
og Kristelig Folkeparti viser til at formålet med lovproposisjonen
er å gjennomføre flere EØS-relevante forordninger på verdipapirfondsområdet
i norsk rett samt å styrke Finanstilsynets sanksjons- og reaksjonsmuligheter
ved overtredelser av verdipapirfondloven og AIF-loven.
Flertallet viser til at næringslivet
er avhengig av et velfungerende kapitalmarked for å kunne finansiere lønnsomme
prosjekter til priser som reflekterer relevant risiko. Investeringer
formidlet gjennom kapitalmarkedet kan spille en betydelig rolle
for finansieringen av bl.a. oppstartsbedrifter og omstilling i næringslivet.
Gjennom forordning
om venturekapitalfond (EU) nr. 345/2013 (EuVECA-forordningen), forordning
om fond for sosialt entreprenørskap (EU) nr. 346/2013 (EuSEF-forordningen)
og forordning for europeisk langsiktig investeringsfond (EU) 2015/760
(ELTIF-forordningen) er det utviklet rettslige rammeverk for grensekryssende
investeringsinstrumenter for å lette tilgangen på kapital for bestemte
typer av bedrifter. Dette skal bidra til økte investeringer i små
og mellomstore bedrifter over landegrensene i EØS.
EuVECA-forordningen
er innrettet for å fremme vekst og nyskaping i små og mellomstore
bedrifter, mens EuSEF-forordningen skal øke fremveksten av foretak
med et sosialt formål. ELTIF-forordningen er innrettet mot fond
som investerer i prosjekter av en mer langsiktig karakter, som infrastruktur
og forskning og utvikling.
Gjennom forordningene
stilles det krav til hvilke investeringer fond kan gjøre for å kunne
kalle seg henholdsvis et EuVECA-fond, EuSEF eller ELTIF. Fond som oppfyller
kravene i forordningene grensekryssende i EØS-området etter en notifikasjonsordning,
kan markedsføres som slike typer fond. Notifikasjonsordningen er
en forenkling sammenlignet med dagens regler om grensekryssende
distribusjon av fond.
Flertallet viser til at EuSEF-fond
skal gi kapital til virksomheter som skaper målbare og positive
sosiale virkninger, som leverer tjenester eller varer som gir et positivt
sosialt utbytte, eller som benytter en metode for å produsere varer
eller tjenester som realiserer det sosiale formålet til foretaket.
Fond som investerer i samfunnsnyttige formål i tråd med forordningen,
kan ta i bruk betegnelsen EuSEF. Europeiske sosiale entreprenørskapsfond
skal kunne markedsføres i hele EØS, og investorer skal kunne være
sikre på at fond som bruker denne betegnelsen, oppfyller EuSEF-forordningens krav.
Flertallet viser til at europeiske
langsiktige investeringsfond også vil utgjøre en underkategori av
alternative investeringsfond. Forvaltere som har konsesjon til å
forvalte alternative investeringsfond etter reglene som gjennomfører
AIFM-direktivet, kan etter ELTIF-forordningen søke tilsynsmyndigheten
om en særskilt tillatelse til å forvalte et europeisk langsiktig
investeringsfond som yter langsiktig finansiering til ulike infrastrukturprosjekter,
unoterte selskaper eller børsnoterte små og mellomstore bedrifter
(SMB-er) som utsteder egenkapital- eller gjeldsinstrumenter.
Flertallet viser til at forordningene
gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon, dvs. etter sin ordlyd med
tilpasninger som følge av EØS-komiteens beslutning. Forordningene
foreslås gjennomført i lov om alternative investeringsfond (AIF-loven),
men også gjennom en endring i finansforetaksloven, slik at det blir klart
at finansforetaksloven ikke er til hinder for at europeiske langsiktige
investeringsfond kan yte lån i tråd med kravene i forordningene.
Flertallet viser til at dette
er en viktig kilde til kortsiktig finansiering for finansforetak,
bedrifter og myndigheter. På etterspørselssiden fungerer pengemarkedsfond
som et verktøy for kortsiktig plassering av overskuddslikviditet
og representerer et alternativ til ordinære bankinnskudd. Pengemarkedsfondsforordningen
skal bidra til stabilitet i finansmarkedene i EU gjennom å forebygge
fremtidig systemisk risiko og styrke investorvernet ved å gjøre
pengemarkedsfondene mer robuste mot større innløsningskrav i krisetider.
Pengemarkedsfond
kan etableres som alternative investeringsfond eller som UCITS-fond.
UCITS (Undertakings for Collective Investments In Transferable Securities)
er en type verdipapirfond som tilfredsstiller felles europeiske
regler, og som har omfattende krav til blant annet risikospredning,
hva fondet kan investere i, og hyppig adgang for andelseierne til
å innløse andelene.
I tillegg til disse
tre forordningene har EU vedtatt en forordning om pengemarkedsfond
(EU) 2017/1131 (pengemarkedsfondsforordningen), som gjelder en type
rentefond som investerer i rentepapirer med kort løpetid, og som
har som strategi å tilby avkastning på linje med pengemarkedet.
Flertallet viser til at det
i proposisjonen også fremmes forslag til nye regler om Finanstilsynets
virkemidler ved overtredelser av verdipapirfondloven og AIF-loven.
Mer effektive virkemidler kan styrke etterlevelsen av regelverket
og dermed også øke tilliten til verdipapirfondsmarkedet generelt.
Endringene er i tråd med utviklingen i EØS-retten og med annet regelverk
på finansmarkedsområdet. Lovforslaget inneholder også en hjemmel
for Finanstilsynet til å innhente eller be om fremleggelse av politiattest
i forbindelse med kontroll av egnethets- og vandelskrav.
Flertallet slutter seg til
de foreslåtte endringene i verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven,
AIF-loven og finansforetaksloven.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti,
deler departementets vurdering av at norske pengemarkedsfond ikke
i vesentlig grad vil bli berørt av de nye reglene, og at konsekvensene
for dagens pengemarkedsfond trolig vil være små. Samtidig kan gjennomføringen
av EuVECA-, EuSEF- og ELTIF-forordningene i norsk rett være positive
tillegg til finansieringsmulighetene for norsk næringsliv, herunder
for små og mellomstore bedrifter i oppstartsfasen.
Dette flertallet viser til
at det vil foreligge en offisiell norsk versjon av forordningen
før reglene trer i kraft, og at det ikke er ventet at det vil bli
gjort endringer fra den uoffisielle oversettelsen som foreligger
per nå.
Dette flertallet viser til
at EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a slår fast at forordninger «skal
som sådan» gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden.
At forordningen «som sådan» skal gjøres til norsk rett, innebærer
at den må gjennomføres uten endringer. Dette gjøres ved metoden
som kalles «inkorporasjon». Inkorporasjon innebærer at man enten,
som foreslått i dette tilfellet, vedtar en henvisningsbestemmelse
(inkorporasjonsbestemmelse) i lov eller forskrift, eller vedtar
en lov eller forskrift med en ordrett gjengivelse av forordningsteksten. Dette flertallet påpeker
at det ikke er noen materiell forskjell i hvilken metode som blir
benyttet, men et spørsmål om hensiktsmessighet og tilgjengelighet.
Dette flertallet viser til
at den foreslåtte framgangsmåten gjør at aktørene som er berørt
av eller interessert i de enkelte rettsaktene, enkelt kan finne
disse, samtidig som det ikke unødvendig kompliserer regelverket
for brukerne av loven som forholder seg til rammeregelverket. Dersom
forordningene skulle gjennomføres direkte i AIF-loven og verdipapirfondloven,
ville dette medført minst 150 nye bestemmelser i lovene (ikke medregnet
forordningenes fortaler).
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne
og Rødt viser til omtalen av Advokatforeningens innspill til
høringsnotatet om gjennomføring av ELTIF (høringsbrev av 21. april
2016), der det bemerkes at en innvending mot å gjennomføre forordningen som
forskrift er at forordningen fraviker lov om forvaltning av alternative
investeringsfond på en del punkter. Videre peker disse medlemmer på at Advokatforeningen
mener dette kan åpne for tolkningstvil og gjøre regelverket for
forvaltning og markedsføring av alternative investeringsfond fragmentert
og mindre tilgjengelig.
Disse medlemmer påpeker at
man her ikke foreslår å ta inn forordningen gjennom endringer i
lov om alternative investeringsfond, men kun foreslår at forordningen
tas inn i norsk lov gjennom henvisning til rettsakten. Disse medlemmer mener
derfor at problemene med fortolkningstvil og at regelverket gjøres mindre
tilgjengelig, like fullt er et problem, selv om forordningen inkorporeres
gjennom henvisning i lov og ikke gjennom forskrift. Disse medlemmer påpeker at
alle de tre forordningene foreslås implementert gjennom henvisning
i lov.
Disse medlemmer registrer at
departementet i proposisjonen viser til at gjennomføring gjennom
henvisning til rettsakten er vanlig på finansmarkedsområdet. Disse medlemmer vil
vektlegge at det er sterkt problematisk at regjeringen her nærmest
på autopilot viderefører en praksis uten en bevisst vurdering av
hvilken kompleksitet i regelverk og manglende oversikt dette vil
kunne medføre både i enkeltsaker og i sum over tid. Disse medlemmer vil
understreke at dette potensielt vil kunne få store og alvorlige
konsekvenser, noe det dessverre finnes eksempler på allerede.
Disse medlemmer vil vise til
at Nav-skandalen nettopp omhandlet kjernen i disse problemstillingene. Disse medlemmer vil
i den forbindelse vise til at styreleder for Domstoladministrasjonen,
Bård Tønder, under overskriften «Nav-saken, domstolene og lovens ordlyd»
på rett24.no 16. november 2019 skrev:
«Trygdeforordningen
er fra 2004, men ble gjort til norsk rett ved forskrift av 1. juni
2012. Dette ble gjennomført – ikke ved at en norsk oversettelse
av forordningen ble tatt inn i forskriften – men kun ved en henvisning
om at denne (med diverse senere endringer) skulle gjelde som norsk
rett.»
Disse medlemmer vil vise til
at dette medførte, slik Tønder påpeker i artikkelen, at mens lovens
ordlyd slo fast at det var et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger,
sykepenger og pleiepenger at trygdemottakeren oppholdt seg i Norge,
så skulle den klare ordlyden likevel ikke gjelde for norske borgere
som reiste til et land som omfattes av EØS-avtalen. Men dette stod
det ingenting om i lovteksten. Disse medlemmer vil vise til
at Tønder konkluderer sin artikkel på følgende måte:
«For de som har hatt
med NAV-sakene å gjøre, må den rettsregel som nå utledes av forordningens
artikkel 21, framstå som en «skjult lovgivning». Det sier seg selv at
en slik tilstand før eller siden må føre galt av sted.»
Disse medlemmer vil vise til
at til tross for at daværende regjering i proposisjonen for samtykke
til EØS-avtalen, St.prp. nr. 100 (1991–1992), blant annet skrev
at «trygderettigheter som er opparbeidet i ett EØS-land, skal kunne
følge en person ut av landet (eksportabilitetsprinsippet)», så har
ordlyden i folketrygdloven like fullt oppstilt krav til opphold
i Norge. Disse medlemmer vil
videre vise til at EFTA-domstolen i en rådgivende uttalelse av 5. mai
2021 konkluderer med at Norge ikke har anledning til å stille et
slik krav, og at dette har vært tilfelle helt siden Norge gikk inn
i EØS-avtalen i 1994.
Disse medlemmer mener at erfaringene
fra Nav-saken taler sterkt for en endring av Stortingets gjeldende
praksis for vedtak av EU-forordninger gjennom henvisninger. Disse medlemmer vil
vise til at disse
medlemmer også tidligere har tatt til orde for en slik praksisendring,
blant annet i forbindelse med behandlingen av Innst. 337 S (2018–2019). Disse medlemmer vil
understreke at det på ingen måte er tilfredsstillende at EU-forordninger
blir vedtatt gjennom henvisninger der den norske loven skal ha henvisning til
forordningen, som gjerne heller ikke finnes i offisiell norsk oversettelse
på ikrafttredelsestidspunktet for det nye regelverket, fremfor at
man foretar de nødvendige substansielle endringene i norsk lov.
Disse medlemmer vil påpeke
at vi i Norge har tradisjon for å gjøre lovverk enkelt tilgjengelig
for innbyggerne, noe som også har et demokratisk aspekt ved seg. Disse medlemmer mener
det er problematisk når tilpasninger til EU skal innebære brudd
på disse prinsippene. I tillegg kan unødig komplisert presentasjon
av regelverk, slik disse
medlemmer ser det, virke konkurransevridende gjennom å favorisere
store foretak med tilgang på juridisk spisskompetanse. Disse medlemmer vil
også påpeke at det ligger en betydelig fare i at et komplekst regelverk,
vedtatt gjennom henvisninger til forordninger som endres over tid,
i praksis over tid blir uhåndterlig å holde oversikten over, samtidig
som det kan medføre betydelige sanksjoner for de som ikke overholder
regelverket.
Disse medlemmer vil videre
vise til at Finans Norge i sitt høringsinnspill til gjennomføring
av EuVECA- og EuSEF-forordningene ifølge proposisjonen bemerket
«at forsinkelser i oversettelsen til norsk av EØS-rettsakter skaper
problemer for norske finansforetak som skal forholde seg til forordninger
og til Finanstilsynet som skal informere om forordningene», og at
de mener det bør foreligge en norsk oversettelse før reglene trer
i kraft. Dette er disse
medlemmer enig i. Disse medlemmer vil videre
vise til at departementet i proposisjonen sier at endringsforordningen
foreløpig kun er tilgjengelig i norsk uoffisiell versjon.
Disse medlemmer vil ikke avvise
at visse av de foreslåtte endringene bør implementeres på et senere tidspunkt,
men mener det i så fall må skje gjennom substansielle endringer
i de relevante norske lovene heller enn henvisning. Disse medlemmer går
på denne bakgrunn imot det fremmede lovforslaget.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser
for øvrig til egen merknad og forslag i Innst. 555 S (2020–2021).
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at regjeringen foreslår å
gi Finanstilsynet adgang til å ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelser
av AIF-loven, EuVECA- og EuSEF-forordningene, ELTIF-forordningen
og pengemarkedsfondsforordningen. Disse medlemmer vil videre
vise til at rettsaktene ikke sier noe om hvilke overtredelser som skal
sanksjoneres med administrative sanksjoner, og hvilke overtredelser
som skal resultere i andre administrative tiltak. Disse medlemmer vil videre
vise til at ingen av rettsaktene inneholder bestemmelser om forbud
mot å inneha ledelsesfunksjoner. Disse medlemmer mener rent
prinsipielt at man i slike saker ikke bør bruke det nasjonale handlingsrommet
til å påføre norske virksomheter en konkurranseulempe, og at Finanstilsynet
derfor ikke bør legge seg på en praksis som avviker fra praksisen
i andre land når det gjelder overtredelsesgebyrer og ledelseskarantene.