I proposisjonen legger Barne- og familiedepartementet frem forslag til endringer i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven).

I proposisjonen vises det til at det er behov for en lovregulering av en nedre aldersgrense for å anerkjenne ekteskap inngått etter utenlandsk rett, i dette tilfelle når partene ikke har tilknytning til Norge. Dette ble aktualisert under flyktningkrisen i 2015. Det pekes også på at utbredelsen av barneekteskap er et alvorlig problem som har stor geografisk og tallmessig utbredelse. Departementet viser også til at dagens regelverk innebærer en risiko for ulik praksis og forskjellsbehandling fordi ulike myndigheter vurderer vilkårene for å anerkjenne ekteskap etter ekteskapsloven ulikt, og ikke er bundet av hverandres beslutninger.

Departementet foreslår at ekteskap inngått etter utenlandsk rett, som hovedregel ikke skal anerkjennes dersom én eller begge parter var under 18 år da de giftet seg. Forslaget gjelder der partene var uten tilknytning til Norge, i form av statsborgerskap eller bosted, da ekteskapet ble inngått. Dette betyr at slike ekteskap ikke gis rettsvirkninger etter norsk rett. Hovedregelen blir dermed lik dagens hovedregel som gjelder for personer som hadde tilknytning til Norge da de giftet seg. Endringen innebærer også en tilpasning til 18-årsgrensen for å inngå ekteskap etter norsk rett, som er absolutt.

Departementet foreslår to unntaksregler, blant annet av hensyn til våre internasjonale forpliktelser. Det ene unntaket er at ekteskap kan anerkjennes dersom partene er over 18, partene var minst 16 år da de giftet seg (vigselstidspunktet) og den eller de som var mindreårig ønsker ekteskapet anerkjent. Formålet er å ivareta voksne parter som har innrettet seg i tillit til at de er gift. Det andre unntaket er at ekteskap kan anerkjennes dersom sterke grunner taler for det.

Vilkårene for å inngå ekteskap kan variere fra land til land. Parter som giftet seg da én eller begge var under 18 år, kan senere komme til Norge, enten som barn eller voksne. Formålet med forslaget i proposisjonen er å beskytte barn som kommer til Norge mot å bli regnet som gift her, skape en klarere rettstilstand og signalisere utad at Norge ikke aksepterer barneekteskap.

Spørsmålet om anerkjennelse av ekteskap i de aktuelle tilfellene vurderes i dag av den enkelte myndighet som skal behandle en sak hvor det må tas stilling til om det foreligger et ekteskap etter utenlandsk rett. Departementet foreslår at statsforvalteren gis kompetanse til å håndtere saker etter unntaksreglene. Når kompetansen eksklusivt legges til statsforvalteren, vil ikke den enkelte myndighet/rettsanvender kunne gjøre unntak fra 18-årsgrensen i enkeltsaker. Vurderingen flyttes dermed fra flere ulike myndigheter til én myndighet.

Departementet foreslår at det skal være tilstrekkelig at én av partene begjærer statsforvalteren om å anerkjenne et ekteskap. Dette skal gjelde uavhengig av om partene hadde tilknytning til Norge på vigselstidspunktet.

Etter ekteskapsloven kan ingen inngå ekteskap så lenge et tidligere ekteskap eller registrert partnerskap består. Det er i dag uklart om parter i et ekteskap som ikke anerkjennes, kan inngå ekteskap etter norsk rett. Innstrammingen i adgangen til å anerkjenne ekteskap kan føre til flere ikke-anerkjente ekteskap. Departementet foreslår å klargjøre reglene om adgangen til å gifte seg på nytt. Forslaget vil også gjelde for parter med tilknytning til Norge.

Departementet foreslår dessuten å utvide søksmålsfristen for å få kjent et tvangsekteskap ugyldig fra seks måneder til ett år. Formålet er å gi alle tvangsutsatte mer tid til å ta stilling til det å reise sak for domstolen om ekteskapets gyldighet.

I proposisjonen er det nærmere redegjort for økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget.

Forslagene følger opp tiltak i regjeringens handlingsplan «Retten til å bestemme over eget liv – handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017–2020)». Forslagene følger også opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 742 (2017–2018). Videre følger forslagene opp bærekraftsmål 5.3 om å avskaffe all skadelig praksis, for eksempel barneekteskap, tidlige ekteskap og tvangsekteskap samt kvinnelig omskjæring.