Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Åsmund Aukrust, Espen Barth Eide, Ruth Grung, Else-May Norderhus
og Runar Sjåstad, frå Høgre, Liv Kari Eskeland, Stefan Heggelund,
Aase Simonsen og Lene Westgaard-Halle, frå Framstegspartiet, Terje
Halleland og Gisle Meininger Saudland, frå Senterpartiet, Sandra
Borch og Ole André Myhrvold, frå Sosialistisk Venstreparti, Lars
Haltbrekken, frå Venstre, leiaren Ketil Kjenseth, frå Kristeleg
Folkeparti, Tore Storehaug, og frå Miljøpartiet Dei Grøne, Per Espen Stoknes,
viser til representantforslaget, Dokument 8:144 S (2020–2021), og
framlegg til vedtak som ligg i saka. Vidare viser komiteen til stortingsfleirtalet
sitt vedtak ved handsaminga av Innst. 315 L (2019–2020). Her ber
Stortinget, gjennom eit fleirtal basert på regjeringspartia og Arbeidarpartiet,
Framstegspartiet og Senterpartiet, regjeringa om
«… sammen med bransjen
legge frem en plan for hvordan utslippene fra olje- og gassproduksjonen
på norsk sokkel reduseres med 50 pst innen 2030, sammenlignet med
2005, innenfor dagens virkemiddelbruk. Videre må planen ivareta
hensyn til kostnadseffektive utslippsreduksjoner, herunder videre
elektrifisering av eksisterende felt og lav -og nullutslippsteknologi på
nye felt og hensynet til kraftsystemet på fastlandet. Dette arbeidet
ferdigstilles i løpet av 2021.»
Vidare merkar komiteen seg
at statsråden er i gong med å følgje opp Stortingets vedtak.
Komiteen viser elles til brev
av 8. april 2021 frå statsråd Tina Bru. Brevet er vedlagt innstillinga.
Medlemene i komiteen
frå Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti registrerer den
pågåande debatten som omhandlar elektrifisering av sokkelen, og
om det er rett å bruke fornybar kraft produsert på land for å skaffe
kraft til olje- og gassinstallasjonane offshore. Likevel viser desse medlemene til handsaminga
av Innst. 351 L (2019–2020), der Stortinget ba regjeringa om
«… sammen med bransjen
legge frem en plan for hvordan utslippene fra olje- og gassproduksjonen
på norsk sokkel reduseres med 50 pst. innen 2030, sammenlignet med
2005, innenfor dagens virkemiddelbruk. Videre må planen ivareta
hensynet til kostnadseffektive utslippsreduksjoner, herunder videre
elektrifisering av eksisterende felt og lav- og nullutslippsteknologi på
nye felt og hensynet til kraftsystemet på fastlandet. Dette arbeidet
ferdigstilles i løpet av 2021.»
Desse medlemene meiner det
er hensiktsmessig å vente til dette arbeidet er gjort før ein trekker
konklusjonar om korleis denne tematikken skal handsamast.
Vidare merkar desse medlemene seg
at det er rettigheitshavarane som vurderer fordelar, ulemper og risikoar
knytte til dei ulike løysingane for energiforsyning, og tek sine
val basert på dei mest optimale forholda. Vidare skal kraft frå
land vurderast av operatørane og følgjast opp av myndigheitene gjennom
handsaming av Plan for utbygging og drift (PUD). Dette inkluderer
at tilknyting til kraftnettet skal vera driftsmessig forsvarleg og
omsyn til tiltakskost skal ivaretakast i arbeidet med å greie ut
kvart enkelt utbyggingsprosjekt. Det er difor vanskeleg å ha ei
generell tilnærming til framlegget.
Desse medlemene støttar heller
ikkje alle premissane i saka slik desse er presenterte frå forslagsstillar, og
ser at bildet gjerne kan nyanserast. Elektrifisering av sokkelen
vil ikkje aleine krevje ei massiv utbygging av vindmøller på land,
men i kombinasjon med den generelle elektrifiseringa av Noreg saman
med ei større industrisatsing på grøne teknologiarbeidsplassar vil
det på sikt bli trong for meir fornybar kraft. På kva måte denne
energien skal skaffast, er ikkje definert.
Elles viser desse medlemene til
stortingsmeldinga om langsiktig verdiskaping frå norske energiressursar
som departementet no har under utarbeiding. Her vil problematikken
bli teken opp til breiare handsaming. Desse medlemene ser fram til
at desse problemstillingane blir handsama i meldinga, noko som gjev
Stortinget eit betre grunnlag for å drøfte dei faktiske forholda.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre og
Kristelig Folkeparti, viser til at norsk olje- og gassutvinning
sto for 28 pst. av Norges totale utslipp av CO2 i 2019, samt at bransjen
og Stortinget har satt mål om å redusere klimagassutslipp med 50
pst. i 2030 sammenlignet med 2005.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at i den sammenhengen
er elektrifisering av sokkelen viktig. Disse medlemmer mener det er
viktig å sørge for at videre elektrifisering av nye og eksisterende
felt ikke må gå på bekostning av elektrifisering av ny og eksisterende
industri på fastlandet. Disse
medlemmer mener at elektrifiseringen av sokkelen i størst
mulig grad skal skje med havvind eller annen fornybar strøm produsert
på sokkelen, balansert med kraft fra land. Utsira Nords lokalisering
og potensial for flytende havvind vil være godt egnet til å utvikle
ny teknologi og samtidig levere strøm til sokkelen. Det haster å
få avklart rammevilkår og utlysning for Utsira Nord og Sørlige Nordsjø
II slik at vi kan nå målene om redusert utslipp fra sokkelen, posisjonere
norsk leverandørindustri innen havvind og sikre nok fornybar kraft
til transportsektoren og landbasert industri.
Medlemene i komiteen
frå Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti ser at flytande
havvind kan gje potensial for mange arbeidsplassar i Noreg i åra
som kjem. Vi vil også kunne vera leverandørar av teknologi og tenester
på området i heile verda, slik vi også har bidrege innan leverandørindustrien
for olje og gass. Likevel vil det vera krevjande å basere elektrifisering
av sokkelen på ei slik energikjelde då det i tillegg må etablerast
straum frå land som backup dei dagane det ikkje bles. Dette vil
gje eit kostnadsbilete som på kort sikt ikkje vil vera samfunnsøkonomisk
lønsamt. Det er også tvilsamt om det vil vera mogleg å bygge ut flytande
havvind så raskt at ein når måla som Stortinget har sett seg om
ei halvering av utsleppa frå sokkelen med 50 pst. innan 2030. Likevel
er det viktig at elektrifisering av sokkelen vert sett inn i eit
langt perspektiv, der havvind kan vera eit av elementa som på sikt
kan dra nytte av eit offshore straumnett.
I arbeidet med elektrifisering
av sokkelen er det viktig at dette vert gjort i god forståing med
industrietableringar på land, og at desse to forholda ikkje kjem
i konflikt med kvarandre.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener elektrifisering av norsk sokkel
vil innebære enorme kostnader for samfunnet. Disse medlemmer mener elektrifisering
av norsk sokkel med strøm fra land vil innebære en betydelig risiko
for økte priser på strøm og nettleie, og at det vil kunne få store
konsekvenser for både norske bedrifter og husstander. Disse medlemmer mener
det vil hindre nyetableringer av norsk kraftforedlende industri
og gi tapt verdiskapning. Det vil da også føre til færre arbeidsplasser
i Norge.
Kostnadene for elektrifisering
av norsk sokkel kan komme opp i 8 000 kroner per tonn redusert CO2. Equinor har selv anslått
at elektrifisering av deres installasjoner vil ligge på ca. 50 mill.
kroner. Fellesskapet må dekke ca. 40 mill. kroner av dette gjennom
oljeskatteregimet. Disse
medlemmer vil peke på at det er uhørt at staten skal betale
for 78 pst. av investeringene for tiltak som har klima som begrunnelse,
men ikke fører til vesentlig reduksjon av utslipp. Disse medlemmer vil også minne
om at all elektrifiseringen i tillegg vil kreve store investeringer
i kraftnettet, hvor store deler betales av strømkundene gjennom
nettleien. I tillegg kommer kostnaden med økte strømpriser og økt
nettleie som følge av økt etterspørsel etter strøm og behov for
økte investeringer i kraftnettet.
Elektrifisering av
sokkelen vil etter beregninger fra Statnett kreve 10–12 TWh kraft. Disse medlemmer viser
til at det per 2019 var rundt 1 200 vindturbiner i Norge, og disse
leverte rundt 8 TWh i året. Disse medlemmer mener dette
økte kraftbehovet trolig vil kreve en massiv utbygging av vindkraft
på land.
Ifølge kraftselskapet
BKK er ti planlagte industriprosjekter satt på vent i Vestland fylke
på grunn av mangel på strøm. Lenger sør opplever Haugalandet tilsvarende
utfordring på grunn av elektrifisering av Johan Sverdrup-feltet. Disse medlemmer er
kritiske til tiltak som vil gi redusert krafttilgang for nye industriprosjekter
og hindre muligheter for utvikling av ny næringsvirksomhet som datasentre
og batterifabrikker. I forbindelse med elektrifisering av samfunnet
på mange ulike områder er det en stor økning i behovet for kraft. Denne
utviklingen går raskt. I Bergensregionen blir det sagt at etterspørselen
har økt fra 600 MW til 2 800 MW, bare på et par år. Dette mener disse medlemmer det
i større grad må tas hensyn til når vi ser på fremtidig bruk av
kraften.
Disse medlemmer er opptatt
av å kunne belyse hvor strømmen skal komme fra i et stadig mer elektrisk samfunn. Disse medlemmer opplever
at det er lite populært for tiden å bygge ny vindkraft eller vannkraft. Vannkraften
har gitt Norge tilgang på sikker og ren energi. Norge har et kraftoverskudd,
men disse medlemmer mener
det ikke gjelder i overskuelig fremtid dersom behovet for kraft
øker vesentlig. Disse
medlemmer vil derfor ikke støtte å ta kraft fra land ut til sokkelen.
I enkelte områder mener disse
medlemmer elektrifisering er dyrt eller umulig, og andre steder fører
det kun til å flytte utslipp eller kun bidra til å øke prisen på
strøm for vanlige folk og industri.
I rapporten «Elektrifiseringstiltak
i Norge» anslår NVE at en økning av kraftforbruket med 23 TWh vil
øke den gjennomsnittlige kraftprisen med 7–10 øre per kWh. Det betyr
rundt 2 000 kroner ekstra i året for en gjennomsnittlig husholdning. Disse medlemmer er
bekymret for de store kostnader dette påfører næringsliv og innbyggere.
På toppen av dette vil disse medlemmer peke
på utfordringer med at industrietableringer i Fastlands-Norge blir
satt på vent på grunn av manglende krafttilgang og nettkapasitet. Disse medlemmer mener
dette vil bety tap av arbeidsplasser og verdiskapning knyttet til
batterifabrikker, hydrogensatsing, kraftkrevende industri, fiskeoppdrett
etc. Norsk fastlandsindustris fremste konkurransefortrinn har vært
de relativt lave strømprisene. Disse medlemmer mener økt kraftpris
vil gjøre nye industriprosjekter mindre lønnsomme og ramme fastlandsindustrien.
Disse medlemmer vil også peke
på en annen utfordring med å hente kraft fra land, som er at noe
av strømmen forsvinner på veien. Disse medlemmer viser til at
ifølge konsekvensutredningen av Martin Linge-prosjektet vil dette
føre til et årlig samfunnsøkonomisk tap på 30 mill. kroner ved en
kraftpris på 35 øre.
Disse medlemmer mener elektrifisering
av sokkelen er et svært dyrt klimatiltak, og minner om at kvoteprisen
for et tonn CO2 i dag er ca.
300 kroner. Disse
medlemmer mener derfor at elektrifisering av sokkelen vil
fremstå kun som svært dyr symbolpolitikk som ikke fører til reduksjon
av globale klimagassutslipp.
Disse medlemmer viser til at
det ikke kan dokumenteres at å elektrifisere norsk sokkel reduserer
de globale klimagassutslippene. Norge har ingen egen atmosfære,
derfor mener disse
medlemmer at målsettingen må være å bidra til å redusere de
globale utslippene. Tiltaket om å elektrifisere norsk sokkel vil
ikke bidra til dette. Tvert imot vil olje- og gassplattformer som
i dag driftes av gassturbiner, få et overskudd av gass. Overskuddsgassen
vil bli eksportert til Europa og bli brent der og gi tilsvarende
utslipp et annet sted.
Disse medlemmer mener elektrifisering
av sokkelen er et tiltak som ikke har en dokumentert global klimaeffekt,
og som mest av alt er til for å pynte på egne utslippstall.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen stoppe videre elektrifisering av norsk sokkel med
strøm fra land.»
Medlemene i komiteen
frå Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti vil påpeike at
det i dag vert produsert nok straum i Noreg til elektrifisering av
sokkelen. Andelen fornybar energi vil auke i åra som kjem ved innfasing
av meir ny vindkraft som er under utbygging, auke av solenergi,
utbygging av vasskraft og energieffektivisering. Det som likevel
er ei utfordring, er nettkapasitet og flaskehalsar i nettet som
gjer at enkelte delar av industrien på land har utfordringar med
å få levert straum der det er tenkt nye industrietableringar. Difor
er regjeringa i gang med å sjå på tiltak som vil avhjelpe desse
forholda på kort, mellomlang og lang sikt. Eksempelvis er det no
opna for tilkopling på vilkår som vil gje industri som likevel har
backup-løysingar (som datasenter), høve til tilkopling til nettet
utan å måtte investere i ny infrastruktur.
Desse medlemene understrekar
også at det ikkje vil vera alle installasjonar det vil vera hensiktsmessig
å elektrifisere, og det er ikkje truleg at dei dyraste tiltaka vil
bli elektrifiserte. Her vil også levetida til installasjonane kome
i betraktning.
Vidare meiner desse medlemene at
norsk gass transportert til Europa vil fortrenge bruk av til dømes kol,
og at varmekraftverk som nyttar gass, kan utnytte energien betre
enn gassturbinane offshore vil gjera. Difor er den totale klimarekneskapen
ved elektrifisering av sokkelen betre enn om ein nyttar gasskraftverka
på oljeinstallasjonane.
Desse medlemene vil også peike
på at prosjekt med elektrifisering av sokkelen vi gje mange arbeidsplassar,
og at dette vil bidra til kompetansebygging for norsk næringsliv.
Dette kjem i tillegg til at vi som oljeproduserande nasjon må gjera
vårt for at denne produksjonen skal vera så berekraftig som råd. Desse medlemene ser
heller ikkje korleis ein skal kunne nå målet om 50 pst. reduksjon
i klimagassutslepp dersom ikkje eit verkemiddel som elektrifisering
med kraft frå land vert teke i bruk.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet viser til at temaet ble behandlet også i
forbindelse med klimameldingen nylig, hvor Senterpartiet i merknader
har understreket blant annet at både klimameldingen og klimapolitikken
generelt forutsetter storstilt elektrifisering av det norske samfunnet
i alle sektorer, herunder elektrifisering av sokkelen. Disse medlemmer viser
til at Senterpartiet i den forbindelse har påpekt at regjeringen
i stor grad har latt de store spørsmålene som økt kraftbehov og
særlig økt elektrifisering stå ubesvart, blant annet ved å ikke
legge frem en stortingsmelding om norske energiressurser i forbindelse
med Norges klimaambisjoner. Disse medlemmer mener det
er naturlig å se spørsmålet om elektrifisering av sokkelen eller
ikke i sammenheng med behandlingen av denne meldingen.
Disse medlemmer viser til
at det har vært et tverrpolitisk mål å arbeide for nullutslipp fra
installasjoner på norsk sokkel fram mot 2050. Disse medlemmer viser til
at Senterpartiet mener det er helt avgjørende at utslippsmålet nås
på en måte som ikke setter norsk kraftkrevende industri i fare med
økte strømpriser eller mangel på kraft. Disse medlemmer viser videre
til at havvind har vært pekt på som en naturlig løsning når det
gjelder elektrifisering av sokkelen i fremtiden, men at det også
kan være andre måter som i kombinasjon vil gjøre det mulig å nå
målet om nullutslipp fra norsk sokkel. Disse medlemmer viser til
at Senterpartiet fremmet følgende forslag om dette i forbindelse
med behandlingen av Meld. St. 13 (2020–2021), jf. Innst. 325 S (2020–2021):
«Stortinget ber
regjeringen legge fram en plan for hvordan installasjoner kan være
elektrifisert, ha et system for fangst og lagring av CO2 eller andre former for karbonnøytral
produksjon.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Miljøpartiet De Grønne mener elektrifiseringen av sokkelen
må brukes som en motor for å få i gang satsingen på havvind. Vi
må bruke en solnedgangsnæring, som oljeselskapene representerer,
til å få fart på den omleggingen som trengs.
Disse medlemmer mener
oljeselskapene må pålegges å betale for elektrifiseringen av sokkelen.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De
Grønne fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge fram en plan for elektrifisering av sokkelen
ved bruk av offshore havvind.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag hvor
oljeselskapene pålegges å bygge ut like mye offshore havvind som
de trenger til elektrifiseringen, samt å betale for disse investeringene.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at flere partier mener at
elektrifiseringen av norsk sokkel i størst mulig grad skal skje
med havvind. Disse
medlemmer vil peke på at med dagens konsesjonsregime vil de
første havvindmøllene komme i produksjon tidligst i 2029. Disse medlemmer mener
det betyr at havvind ikke er et realistisk alternativ for elektrifisering
av sokkelen frem mot 2030, eller kan være en del av planen for reduksjon
av klimagassutslipp innen 2030.
Disse medlemmer vil også advare
mot bruk av petroleumsskatteregimet i utbyggingen av havvind i Norge.
Dette vil føre til en forskjellbehandling av aktørene som ønsker
å delta i konkurransen om utbyggingen av havvind som ny industri,
og favorisere de store oljeselskapene. Disse medlemmer er bekymret
for at bruk av petroleumsskatteregimet vil føre til utvikling av
færre alternative teknologier, færre aktører og mindre konkurranse
og representere dårligere rammevilkår for utviklingen av en ny norsk
industri. Disse
medlemmer minner om at markedet for havvind er globalt, og
at det først og fremst er i andre markeder kraftproduksjon fra havvind
vil bli både etterspurt og bli et lønnsomt alternativ. Disse medlemmer mener
havvind i Norge først og fremst representerer en mulighet for teknologiutvikling.