3. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen,
fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen
og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og
Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred
Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen,
og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til meldingen.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig
at det nå fremmes en stortingsmelding om de nasjonale minoritetene
i Norge. Flertallet viser
til at de nasjonale minoritetene er svært små og kulturelt sett
sårbare grupper. Flertallet tar
til etterretning at meldingen er avgrenset til å gjelde de fem nasjonale
minoritetene, jøder, kvener/norskfinner, romer, romanifolk/tatere
og skogfinner, og er avgrenset mot samer da samepolitikken dekkes
av andre dokumenter, herunder den årlige meldingen til Stortinget om
samisk språk, kultur og samfunnsliv.
Flertallet slutter seg til
meldingens beskrivelse av det rettslige rammeverket for de nasjonale
minoritetenes stilling og rettigheter i Norge, men er også enige
i at en tettere oppfølging av dette i det daglige praktiske politiske
arbeidet er ønskelig og nødvendig.
Flertallet viser til at de
fem nasjonale minoritetene skiller seg fra hverandre med hensyn
til kulturell og språklig bakgrunn, og har svært ulik historie.
Med litt ulik vekting er likevel de problemstillingene som reiser seg,
i stor grad parallelle og i hovedsak knyttet til kulturell videreføring,
rammebetingelser for språk, diskriminering, samfunnsdeltagelse og
deltagelse i offentlige beslutningsprosesser.
Flertallet vil understreke
betydningen av god dialog mellom myndighetene og de nasjonale minoritetene. Flertallet vil
i denne sammenheng peke på kontaktforumet som ble etablert i 2003,
og den løpende dialogen som er mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet
og de nasjonale minoritetenes egne organisasjoner. Flertallet mener også det
er viktig å vie disse organisasjonenes ungdomsledd god oppmerksomhet,
ikke minst med tanke på videre rekruttering.
Flertallet viser til at Norges
institusjon for menneskerettigheter fra 2021 planlegger å ha årlige
møter med representanter fra de nasjonale minoritetene, både fra
organisasjonene som får tilskudd fra staten, og de som jobber for
norske romer. Flertallet støtter dette
og mener dette kan være en viktig kanal for å styrke kunnskapen
om egne rettigheter samt dialogen med myndighetene. Flertallet mener
det må være et mål gjennom dette å bidra til å styrke tillitsforholdet
mellom myndighetene og de nasjonale minoritetene.
Flertallet slutter seg til
meldingens beskrevne hovedmålsettinger for minoritetspolitikken:
-
Nasjonale minoriteter
deltar aktivt i samfunnet og kan uttrykke og videreutvikle sine
språk og sin kultur.
-
Nasjonale minoriteter
deltar i offentlige beslutningsprosesser.
-
Nasjonale minoriteter
får gode og likeverdige tjenester.
Flertallet viser
til at en sentral del av det aktuelle virkemiddelapparatet i minoritetspolitikken
er relatert til kultur og språk. Flertallet vil i denne sammenheng peke
på Språkrådets og Kulturrådets viktige roller som faginstanser,
kompetansesentra og forvaltere av statlige midler. Flertallet vil også understreke
at Norges forpliktelser i henhold til UNESCO-konvensjonen om vern
av den immaterielle kulturarven også omfatter minoritetenes kultur.
Flertallet vil også peke på
at mangel på lærere og læremidler er en tilbakevendende utfordring
for de nasjonale minoritetene.
Flertallet mener på generelt
grunnlag at det er svært viktig at relevante offentlige instanser
i sin alminnelighet har god kunnskap om minoritetsgruppene og de
juridiske rettigheter de faktisk har. Dette gjelder alle i førstelinjetjeneste,
ikke minst i Nav. I tillegg til at det er et mål i seg selv å imøtekomme
den enkeltes rettigheter, er også gode opplevelser i møte med det
offentlige et viktig bidrag til å bygge tillit mellom det norske
storsamfunnet og minoritetene.
Flertallet vil peke på det
særlige behovet for tillitsskapende arbeid overfor de nasjonale
minoritetene. Dette dreier seg om god dialog med myndighetene, samt
at minoritetene har fungerende organisasjoner med god oppslutning
i den aktuelle gruppen. Det er avgjørende at minoritetene føler
seg hørt og sett av myndighetene, og at de har en god opplevelse
av reelt sett å kunne gjøre sine meninger gjeldende i saker som
direkte angår dem.
Flertallet viser til at alle
de nasjonale minoritetene på forskjellige måter har vært gjenstand
for diskriminering opp gjennom historien. Flertallet viser til at man
fortsatt ser eksempler på dette, og at det også i dag er viktig
og nødvendig å gjøre en aktiv innsats mot mobbing og diskriminering. Flertallet peker
på betydningen av de kollektive så vel som de individuelle erstatningsordningene
som er etablert, og mener dette er nødvendige tiltak også når det
gjelder forsoning og tillitskapende arbeid. Flertallet støtter de tiltak
som gjøres for å avdekke den urettferdigheten som har skjedd, og
den beklagelse som naturlig følger fra det norske storsamfunnet.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet har ingen merknader til meldingen.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i NOU 2015:7
Assimilering og motstand ble understreket behovet for rettferdige
erstatnings- og oppreisningsordninger. Mange kommuner har eller
har hatt egne erstatnings- og oppreisningsordninger for tidligere
barnevernsbarn. Disse ordningene varierer fra kommune til kommune. Mange
bor i en kommune hvor det ikke finnes en egen ordning, og andre
opplever store forskjeller i kravene til dokumentasjon. Flere steder
har ordningene vært tidsbegrenset. Det er derfor stor forskjell
rundt i landet når det gjelder hva slags erstatning den enkelte
kan få. Dette
medlem viser til Representantforslag 70 S (2019–2020), jf.
Innst. 76 S (2020–2021), om å sikre barn som har vært utsatt for
svikt av det offentlige, lik tilgang på erstatninger uavhengig av
hvilken kommune de bor i. Dette medlem mener det ikke
er noen saklig grunn til at det skal være ulike ordninger på dette
området, og at det er et stort behov for like rettigheter i de kommunale
ordningene.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til proposisjonen
og vil vektlegge prinsippet om lokalt selvstyre og at det ikke er ønskelig
at staten regulerer kommunale erstatningsordninger. Disse medlemmer viser
videre til at de kommunale erstatningsordningene er etablert som ordninger
som eksisterer ved siden av rettferdsvederlagsordningen og andre
statlige ordninger. Det er opp til den enkelte kommune å bestemme
om de vil etablere erstatningsordninger, hvordan ordningen skal innrettes,
og nivået på erstatningsbeløpene.