1.2 Endringer i verdipapirhandelloven – periodisk rapportering
Den 22. mai 2015
oppnevnte regjeringen et lovutvalg for å komme med forslag til gjennomføring
i norsk rett av EUs reviderte regelverk på verdipapirområdet.
Utvalget fikk blant
annet i mandat å
«utrede og utarbeide
utkast til nødvendige endringer i lov og forskrift som kan gjennomføre
kommende EØS-regler svarende til […] samt Europaparlaments- og rådsdirektiv
2013/50/EU om endringer i rapporteringsdirektivet.»
I tillegg til NOU
2016:2 hvor utvalget foreslår regler om flagging og periodisk rapportering
som gjennomfører endringene i rapporteringsdirektivet i norsk rett, som
forslaget i denne proposisjonen i hovedsak bygger på, har utvalget
så langt avgitt ytterligere fire utredninger:
NOU 2017:1 Markeder
for finansielle instrumenter – Gjennomføring av MiFID II og MiFIR,
NOU 2017:14 Nye regler om markedsmisbruk – saksjoner og Straff –Gjennomføring
av markedsmisbruksforordningen og gjennomgang av verdipapirhandellovens
regler om sanksjoner og straff, NOU 2018:10 Gjennomføring av prospektforordningen
og fastsettelse av regler for nasjonale prospekter og NOU 2019:1
Overtakelsestilbud (frivillig og pliktig tilbud) – Endringer i verdipapirhandel-loven.
Utvalget skal avgi
ytterligere én utredning om prosessuelle forhold knyttet til behandling
av saker for klagenemnd og for domstolene der offentligrettslig
kompetanse etter børs- og verdipapirlovgivningen er delegert til
et regulert marked mv.
Finansdepartementet
sendte NOU 2016:2 på høring 2. mars 2016.
Finansdepartementet
legger i denne proposisjonen frem forslag til endringer i verdipapirhandelloven
som gjennomfører direktiv 2013/50/EU, vedtatt 22. oktober 2013 (heretter
endringsdirektivet), som endrer rapporteringsdirektivet (direktiv
2004/109/EF).
Rapporteringsdirektivet
er i norsk rett i hovedsak gjennomført i verdipapirhandelloven kapittel
4 og 5 med tilhørende forskriftsbestemmelser. Utfyllende regler
er gitt i kommisjonsdirektiv 2007/14/EU, som i sin helhet er innarbeidet
i verdipapirforskriften.
Endringsdirektivet
gjør endringer i rapporteringsdirektivet. Endringsdirektivet gir
enkelte fullharmoniserte regler, slik at muligheten til å gi strengere
regler i hvert enkelt medlemsland snevres inn. Det gis videre en rekke
kommisjonsforordninger som utfyller rapporteringsdirektivet.
Endringsdirektivet
trådte i kraft i EU 26. november 2013 med gjennomføringsfrist i
EU 26. november 2015. Endringsdirektivet anses EØS-relevant. Endringsdirektivet
ble innlemmet i EØS-avtalen 12. juni 2020. Norge deltok i EØS-komiteens
beslutning med forbehold om Stortingets samtykke. Regjeringen vil
komme tilbake til Stortinget med anmodning om godkjenning av EØS-komiteens
beslutning.
Viktige endringer
i rapporteringsdirektivet er blant annet gjort i reglene om hyppigheten
av den periodiske rapporteringen. I endringsdirektivet fjernes nasjonale myndigheters
generelle mulighet til å gi regler om kvartalsrapportering under
henvisning til at rapportering hvert kvartal synes unødvendig byrdefullt,
særlig for små og mellomstore selskaper, samtidig som så hyppig rapportering
kan medvirke til kortsiktighet i driften av foretakene. Denne endringen
er gjennomført i norsk rett ved å oppheve den tidligere bestemmelsen
i verdipapirforskriften om krav til kvartalsrapportering med virkning
fra 1. januar 2017.
Det er gitt unntaksbestemmelser
i endringsdirektivet som gir adgang til å gi regler om kvartalsrapportering
dersom visse vilkår er oppfylt, og den generelle adgangen til å
gi regler om kvartalsrapportering for finansinstitusjoner opprettholdes.
Behovet for slike regler drøftes i kapittel 2.4 med utgangspunkt
i Verdipapirlovutvalgets forslag i NOU 2016:2. Departementet foreslår å
opprettholde en forskriftshjemmel til å gi regler om kvartalsrapportering
innenfor de rammer rapporteringsdirektivet setter. Dagens frist
på to måneder for å avlegge halvårsrapport foreslås også opprettholdt.
Departementet foreslår
i kapittel 2.3 endringer i verdipapirhandelloven som gjennomfører
endringene i rapporteringsdirektivets bestemmelser om hjem- og vertsstatsregulering.
Forslaget tar utgangspunkt i NOU 2016:2.
I kapittel 2.5 foreslår
departementet forskriftshjemler for å kunne gjennomføre varslede
EU-regler om innføring av et felles europeisk tilknytningspunkt
for de nasjonale lagringsmekanismene for informasjonspliktige opplysninger
(heretter OAM). Formålet med bestemmelsene er at europeiske investorer
enkelt skal få tilgang til informasjonspliktige opplysninger for
alle selskaper notert på regulert marked i EØS.
Endringsdirektivet
gir også regler om rapportering av betaling til myndigheter, såkalt
land-for-land-rapportering. Reglene krever at utstedere som driver
virksomhet innen utvinningsindustrien, skal utarbeide en rapport
om betaling til myndigheter. Slike regler var i hovedsak allerede
gjennomført i norsk rett før endringsdirektivet ble utredet av Verdipapirlovutvalget, og
de øvrige endringene om land-for-land-rapportering som ble foreslått
i NOU 2016:2, ble gjennomført i lov 16. juni 2017 nr. 52 med utgangspunkt
i Prop. 76 L (2016–2017).
Endringsdirektivet
gjør også endringer i rapporteringsdirektivets regler om flagging
av eierposisjoner i noterte selskap, samt krav til sanksjoner. Dette
er også utredet av Verdipapirlovutvalget i NOU 2016:2. Departementet
vil i en senere proposisjon til Stortinget behandle Verdipapirlovutvalgets
forslag i NOU 2016:2 til slike regler.
Departementet legger
til grunn at plikt til å holde årsrapport og halvårsrapport offentlig
i ti år, mot fem etter dagens regler, vil kunne medføre noe økte
kostnader til å gjennomgå rutiner og systemer for å foreta tilpasningen.
Det foreslås forskriftshjemler
til å gjennomføre fremtidige regler om et felles tilknytningspunkt
for OAM-ene i EØS hos ESMA og et felles rapporteringsformat. Løsningen
vil antakelig medføre enklere informasjonstilgang for investorene
som vil finne informasjonspliktige opplysninger for alle utstedere
som har noterte, omsettelige verdipapirer på regulerte markeder
i EØS på ett sted, og i standardisert format.
Dette vil medføre
behov for utvikling av felles tekniske løsninger innen EØS. Det
vil dermed kunne påløpe utviklingskostnader for OAM-ene og nasjonale myndigheter.
Kravet om rapporteringsformat
vil påføre utstederne engangskostnader og deretter årlige kostnader.
Departementet legger
til grunn at endringene i reglene om hjem- og vertsstatsregulering
ikke vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.