Innledning

Komiteen viser til at staten etter andre verdenskrig etablerte en satsing på atomreaktorvirksomhet som hadde som formål å se på sivil bruk av atomkraft til energiforsyning og transport som en del av industrireisingen og moderniseringen av Norge. Det er Institutt for energiteknikk (IFE), tidligere Institutt for atomenergi (IFA), som har hatt ansvar for å planlegge og gjennomføre den norske atomsatsingen. Den første reaktoren ble startet opp på Kjeller allerede 1951. Komiteen har merket seg at det over flere år er bygget opp sterke kompetansemiljøer her i landet, og at Norge også har tatt aktivt del i internasjonalt samarbeid for å bidra til sikker drift av atomreaktorer.

Komiteen viser til at den nukleære forskningen gir viktige bidrag til industribygging og verdiskaping her i landet, blant annet knyttet til fornybar energi, kreftmedisin og petroleumsvirksomheten.

Komiteen viser videre til at Norge har hatt fire atomreaktorer: tre på Kjeller og én i Halden. Alle disse er nå stengt, og den norske nukleære virksomheten er derfor inne i en ny fase med nedbygging av atomanleggene og håndtering av atomavfallet. Komiteen viser også til etableringen av den statlige etaten Norsk nukleær dekommisjonering (NND) i 2018, som har fått ansvar for å forestå arbeidet med å bygge ned atomanleggene. Komiteen ser det som naturlig at staten på denne måten tar en aktiv rolle i oppryddingen etter reaktordriften.

Komiteen merker seg at kostnadene knyttet til oppryddingen etter de norske atomanleggene er beregnet til om lag 21 mrd. kroner, men at det foreløpig er knyttet stor usikkerhet til disse anslagene. Oppryddingen er også veldig komplisert og et langsiktig arbeid som antas å pågå i 50–60 år.

Komiteen merker seg at regjeringen anslår at så mange som 15 storting vil bli involvert i beslutninger knyttet til oppryddingsarbeidet, og at regjeringen av den grunn legger fram stortingsmeldingen tidlig i arbeidet med oppryddingen. Komiteen påpeker at flere sentrale problemstillinger fortsatt er under utredning.

Komiteen ser det som svært viktig at det forestående arbeidet med å sikre trygg nedbygging av anleggene og trygg håndtering av avfallet planlegges nøye, og at det lages en plan for selve gjennomføringen.

Komiteen forutsetter også at regjeringen holder Stortinget løpende orientert om fremdriften gjennom de årlige budsjettproposisjonene.

Statens ansvar og organisering av arbeidet

Komiteen understreker betydningen av at det vektlegges å sikre gode prosesser som ivaretar miljø, helse og sikkerhet. Samtidig må det legges til rette for en mest mulig kostnadseffektiv håndtering av det radioaktive avfallet.

Komiteenviser til at det også er radioaktivt avfall fra helsevesenet, industri, forskning og Forsvaret. Komiteen merker seg videre at NND fra 2020 også har ansvar for statens opprydding etter Søve gruver og avfallet der.

Komiteen er kjent med at Norge har internasjonale forpliktelser knyttet til håndtering av nukleært materiale og avfall. I henhold til IAEAs felleskonvensjon om sikkerhet ved håndtering av brukt kjernebrensel og sikkerhet ved håndtering av radioaktivt avfall, som Norge er tilsluttet, har staten både et overordnet og et generelt ansvar for å garantere sikkerheten ved håndtering av brukt brensel og radioaktivt avfall. Komiteen merker seg at selv om det formelle og juridiske ansvaret for drift, sikkerhet og sikring av atomanlegg og håndtering av brukt brensel og radioaktivt avfall på Kjeller og i Halden siden 1953 har ligget hos IFA/ IFE, er regjeringen i meldingen tydelig på at IFE ikke vil være i stand til å håndtere kostnadene ved oppryddingen. Det vises også til at IFE, som er en selvstendig stiftelse, heller ikke er egnet for å ha ansvar for oppryddingen sett fra et statlig styrings- og kontrollperspektiv.

I Prop. 1 S (2016–2017) fra NFD foreslo regjeringen at staten på samfunnsmessig og moralsk bakgrunn skal ta et medfinansieringsansvar for å sikre trygg opprydding etter IFEs nukleære aktivitet. Stortinget sluttet seg til dette, men fordelingen av finansieringen mellom IFE og staten ble ikke avklart, da dette skulle utredes nærmere.

IFE etablerte fra og med 2013 en ordning med en årlig avsetning på 3 mill. kroner til Stiftelsen IFEs dekommisjoneringsfond, basert på prinsippet om at forurenser betaler. Komiteen merker seg imidlertid at regjeringen i Meld. St. 8 (2020–2021) slår fast at gitt størrelsen på opprydningskostnadene, samt IFEs økonomiske situasjon, kan ikke forurenser betale mer enn en begrenset andel av kostnadene. Statens medfinansieringsansvar innebærer derfor at staten i all hovedsak vil måtte finansiere oppryddingen etter den nukleære virksomheten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at Stortinget må slå fast at staten skal ta det fulle og hele ansvaret for oppryddingen, og at staten også skal dekke kostnadene. Dette innebærer at dagens modell med medfinansiering fra IFE ikke videreføres.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn i det videre arbeidet med oppryddingen knyttet til IFEs nukleære virksomhet at staten tar det fulle og hele ansvaret for oppryddingen og dekker alle nødvendige kostnader forbundet med dette. Det at Stortinget nå slår fast dette prinsippet, skal imidlertid ikke danne presedens for eventuelle andre oppryddinger hvor staten har hatt en initierende rolle.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti merker seg at IFE har tatt sitt ansvar som forurenser og avsatt midler i et eget dekommisjoneringsfond siden 2013. Disse medlemmer mener at dersom staten skulle ta ansvaret for all finansiering av oppryddingskostnadene etter IFEs nukleære aktivitet, ville dette i disse medlemmers øyne innebære et brudd med «forurenser betaler»-prinsippet. En slik presedens vil potensielt ha uoversiktlige konsekvenser for andre forurensningssaker hvor staten har hatt en initierende rolle. Disse medlemmer mener et begrenset bidrag fra IFE til oppryddingsarbeidet vil være håndterlig for instituttet, gitt en årlig omsetning på 1 mrd. kroner.

Disse medlemmerviser til den lange tidshorisonten for oppryddingen og at 98 pst. av utgiftene skal finansieres av staten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det er viktig å sikre at oppryddingen får tilstrekkelig og forutsigbar finansiering hvert år. Flertallet mener at regjeringen derfor bør legge frem en langsiktig finansieringsplan for Stortinget.

Komiteen viser til at Stortinget i 1981, i forbindelse med navneendringen fra Institutt for atomenergi (IFA) til Institutt for energiteknikk (IFE), vedtok endringer i formålsparagrafen i instituttets vedtekter. Dette ble gjort for å stimulere instituttet til å utvikle seg innenfor et bredere energiteknisk fagfelt, i tråd med anbefalingen i St. meld. nr. 69 (1978–79) om energiforskning. IFE har etter dette utviklet sin forskning bl.a. innen fornybar energi, nukleær medisin og materialteknologi.

Komiteen viser til at IFE representerer viktig kompetanse inn i det grønne skiftet. Under den åpne høringen i komiteen ble det fra Forskningsrådets side gitt uttrykk for at det vil påvirke den videre utviklingen av IFE negativt dersom det stilles krav om økonomisk medansvar for den nukleære oppryddingen, og endog kunne påvirke IFEs mulighet for deltakelse i EUs rammeprogram.

Dekommisjonering av atomanlegg og håndtering av avfall

Komiteen merker seg at dekommisjonering av atomanleggene på Kjeller og i Halden vil foregå over en periode på 20–30 år. Det er rundt 50 000 tonn avfall som må håndteres, hvorav omtrent en tredjedel forventes å kunne være forurenset med menneskeskapt radioaktivitet.

Komiteen anser det som viktig at det legges opp til en så rask overføring av ansvar, oppgaver og atomanlegg fra IFE til NND som mulig. Dette er viktig for å sikre statlig kontroll med prosessene og klare ansvarsforhold, men også for å forhindre tap av viktig kompetanse dersom overføringen trekker ut. Kostnadene må også antas å bli større enn nødvendig dersom man over tid har parallelle funksjoner hos IFE og NND.

Komiteen har merket seg at IFE og NND har satt 1. januar 2024 som mulig dato for virksomhetsoverdragelsen, men at det i høringen ble signalisert at det er ønskelig å forsere overføringen hvis mulig. Komiteen støtter dette, forutsatt at det ikke foreligger saklig grunn til å utsette.

Komiteen viser til at det i meldingen presenteres mulige løsninger for håndtering og lagring av radioaktivt avfall og dekommisjonering av atomanlegg og hvilke handlingsalternativer som på nåværende tidspunkt synes å være mulige. Regjeringen kommer imidlertid ikke med konkrete forslag til løsninger, siden flere sentrale problemstillinger fortsatt er under utredning.

Komiteen viser videre til at regjeringen vurderer om det bør gjennomføres nye vurderinger knyttet til dekommisjoneringsnivå for atomanleggene på Kjeller og i Halden, når det bl.a. foreligger tilstrekkelig informasjon om anleggenes tilstand. Komiteen merket seg innspill under fagdagen som ble avholdt for komiteen, og også i den åpne høringen i komiteen, om at det er behov for avklaringer knyttet til forventet fremdrift i de ulike prosessene. Komiteen merket seg spesielt at NND etterlyste en nasjonal gjennomføringsstrategi med en tidslinje for beslutningspunkter som blir viktige. Komiteen støtter dette.

Komiteen mener en gjennomføringsstrategi må inneholde en fremdriftsplan, en oversikt over hvem som til enhver tid har ansvaret, og også en tidsangivelse for viktige avgjørelser i den grad det lar seg gjøre. Dette er viktig for å sikre tilfredsstillende fremdrift i alle de ulike prosessene som skal gjennomføres, og for å unngå at ansvarsforholdene blir uklare.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en nasjonal strategi for gjennomføring av dekommisjoneringen av norske atomanlegg.»

Komiteen viser til at det signaliseres at det må bygges nye anlegg, deponier og lagre for atomavfallet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at regjeringen varsler at det kan bli aktuelt å gå sammen med andre land om felles deponier for avfall, men at regjeringen legger til grunn at Norge ikke skal motta andre lands brukte atombrensel og avfall. Disse medlemmer bemerker i den forbindelse at regjeringen likevel ikke legger opp til å lovfeste et forbud mot å motta utenlandsk avfall i Norge, slik enkelte av våre naboland har gjort. Disse medlemmer merker seg videre at regjeringen holder muligheten åpen for at et internasjonalt anlegg kan ta imot det norske avfallet hvis mulig. Disse medlemmer støtter at muligheten for internasjonale løsninger holdes åpen, men at dette må vurderes nærmere, og at Stortinget må involveres dersom dette skulle vise seg å bli aktuelt.

Disse medlemmer merker seg at hvilke behandlingsmetoder som det vil være behov for når det gjelder det norske brenselet, og hvorvidt de foreslåtte behandlingsmetodene kan realiseres, er under utredning, og at forslag om dette vil bli lagt fram for Stortinget på egnet måte når regjeringen er klar til å komme med en anbefaling.

Komiteen viser til at det i meldingen gis beskrivelser av det norske reaktorbrenselet, alternative behandlingsmåter og hvilke utfordringer ulike behandlingsmåter vil representere. Mulig behandlingsmåte for brenselet er imidlertid fortsatt noe som utredes, og regjeringen kommer ikke med forslag om dette i meldingen. Komiteen merker seg også at et av temaene som skal avklares, er hvorvidt en del av det brukte brenselet fra atomreaktorene eventuelt må behandles i utlandet før det kan deponeres.

Komiteen merker seg at Norge har lite reaktorbrensel i internasjonal målestokk, men at dette brenselet, som er det mest krevende avfallet, må sikres en trygg oppbevaringsløsning for en periode på flere hundre tusen år.

Komiteen merker seg videre at regjeringen vektlegger behovet for en helhetlig avfallsstrategi for radioaktivt avfall, og støtter dette.

Komiteenviser til viktigheten av en åpen og god dialog med sivilsamfunnet, berørte kommuner, interesseorganisasjoner og lokalsamfunnet under oppryddingsarbeidet og planlegging og lokalisering av nukleær infrastruktur. Komiteen fremholder at lokalisering bør baseres på frivillighet og bred enighet i de berørte kommunene.

Komiteen har merket seg at Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) har pålagt IFE å utbedre de nåværende lagringsforholdene og opprette nye lagre. Komiteenmerker seg også at det er behov for både lagre for radioaktivt avfall og deponier for brukt brensel. Samtidig er det behov for å bygge et nytt lager for lavt og mellomradioaktivt avfall, da dagens anlegg ikke har kapasitet til å motta alt avfallet fra dekommisjoneringen av atomanleggene. Komiteen merker seg at det vil ta lang tid å etablere et nytt deponi for avfall, og at det i påvente av dette vurderes å etablere et nytt mellomlager, men at dette også er et arbeid som tar mange år. Komiteen ser det derfor som viktig at arbeidet med å planlegge lagre og mellomlagre for avfallet starter opp så snart som mulig, og understreker betydningen av at aktuelle kommuner tas med i planleggingen i en tidlig fase.

Komiteen merker seg videre at det ved dekommisjonering av reaktorene og lagring av radioaktivt avfall og brensel kan være aktuelt for staten å overta grunn der anleggene står, eller der avfall skal lagres. Komiteen støtter at dette vurderes.

Nasjonal kompetanseutvikling og verdiskaping

Komiteen understreker betydningen av å ivareta og videreutvikle den nukleære kompetansen hos IFE, noe som vil være avgjørende for å sikre en vellykket oppryddingsprosess.

Komiteen er kjent med at dekommisjonering og håndtering av avfall fra den nukleære virksomheten gir muligheter for både norske kunnskapsmiljøer og bedrifter for å utvikle og levere tjenester både nasjonalt og internasjonalt. Mulighetene knyttet til næringsutvikling og verdiskaping er imidlertid lite omtalt i meldingen. Komiteen merket seg innspill under høringen fra Bellona om at flere land i Europa står foran nedbygging av sine kjernekraftreaktorer, forskningsreaktorer og nukleære anlegg i årene som kommer. Komiteen deler Bellonas syn på at den kompetansen vi nå bygger opp her i landet i forbindelse med nedbygging av våre atomanlegg, også vil kunne være attraktiv for andre land.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for næringsutvikling og økt verdiskaping basert på kompetanse innen dekommisjonering og håndtering av avfall fra den nukleære virksomheten.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti er positive til at oppryddingen vil medføre betydelige oppgaver for lokalt og nasjonalt næringsliv. Meldingen skisserer videre muligheter for næringsutvikling som følge av dekommisjoneringen. Særlig er NNDs planlagte konsept for et småskala dypdeponi interessant. Dette er et utviklingsarbeid som kan ha betydelig internasjonal interesse og gi muligheter til næringsutvikling innen en rekke områder.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti påpeker at det er delte meninger i fagmiljøene om hvor stort næringspotensial Norge har som følge av dekommisjoneringsarbeidet og behandlingen av det norske avfallet. Det store markedet finnes internasjonalt, og store atomnasjoner har langt bredere og lengre erfaring med dette arbeidet enn Norge, samt relevant og kostbar infrastruktur. Disse medlemmer mener en næringsstrategi kan være med på å avdekke et bredere mulighetsrom, men bør ikke prioriteres av hensyn til de mange andre mer vesentlige oppgavene vi står overfor, og fordi potensialet vurderes å være begrenset.

Komiteen merker seg videre innspill fra Forskningsrådet om at når NND overtar arven etter reaktorvirksomheten i Norge, er det viktig at IFE samtidig gis riktige rammebetingelser for sin gjenværende rolle. IFE skal bidra til grønn omstilling og utvikling av norsk industri i årene som kommer. Da bør IFE sikres like betingelser som de øvrige teknisk-industrielle instituttene, som alle har samme oppgave. Komiteen merker seg signaler som ble gitt under høringen om at «nye» IFE kompetansemessig vil være godt rustet for oppgaven.

Komiteenser det som viktig å legge til rette for at IFE gis mulighet til å utvikle seg videre som en viktig aktør innen fremragende forskning.