Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, lederen Anniken Huitfeldt, Martin Kolberg, Marianne Marthinsen og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Hårek Elvenes, Trond Helleland, Ingjerd Schou og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Christian Tybring-Gjedde og Morten Wold, fra Senterpartiet, Emilie Enger Mehl og Liv Signe Navarsete, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, fra Venstre, Trine Skei Grande, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, merker seg at det har skjedd en betydelig internasjonal utvikling i bruken av sanksjoner som politisk virkemiddel.

Komiteen viser til at økt målretting av sanksjoner og sanksjoner rettet mot enkeltmennesker og foretak ikke nødvendigvis fanges opp av gjeldende norsk lovgivning som er skrevet med utgangspunkt i mer tradisjonelle sanksjonsformer. Grunnen til dette er at den eksisterende lovgivningen er begrenset til gjennomføring av tiltak rettet mot «statar eller rørsler», og ikke omfatter tiltak rettet mot individer eller enheter uten tilknytning til en bestemt stat eller bevegelse.

Komiteen ser at flere av Norges viktigste allierte og handelspartnere, herunder EU, Storbritannia og USA, har tilpasset og oppdatert egen lovgivning for å tillate smidig innføring av mer målrettede sanksjoner rettet mot enkeltmennesker og enheter som har begått menneskerettighetsbrudd eller på annen måte har opptrådt i strid med grunnleggende internasjonale normer. Komiteen vil understreke at Norge ikke har noen tradisjon for unilaterale sanksjoner, men at Norge ved flere anledninger har sluttet opp om sanksjoner eller restriktive tiltak gjennomført i norsk rett, i tillegg til folkerettslig bindende FN-sanksjoner. Erfaringsmessig gjelder det spesielt for EUs restriktive tiltak.

Derfor legger komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti, til grunn at Norge har behov for et hjemmelsgrunnlag som gir regjeringen rask og effektiv anledning til å slutte opp om disse tiltakene og gjennomføre dem i norsk rett.

Komiteen vil påpeke at det nye lovforslaget også vil medføre at Norge foretar en selvstendig vurdering av hver enkelt sanksjon eller restriktivt tiltak rettet mot enkeltmennesker og enheter, såkalt listeføring.

Komiteen merker seg at Den norske Helsingforskomité i sitt høringssvar anbefaler å gi regjeringen fullmakt til unilaterale sanksjoner. Regjeringen har vurdert norske unilaterale sanksjoner som lite effektive som politisk virkemiddel, og som et brudd med en lang norsk tradisjon for å kun tilslutte seg sanksjoner og restriktive tiltak som er bredt forankret blant våre næreste allierte og handelspartnere. Komiteen vil påpeke at innføring av unilaterale sanksjoner vil kunne være mulig gjennom et eventuelt eget lovvedtak, og at dette på en bedre måte sikrer god forankring for slike potensielt kontroversielle tiltak.

Komiteen viser i denne sammenheng til at Norge allerede har sluttet opp om EUs sanksjonsregimer mot alvorlige menneskerettsovergrep, mot cyberoperasjoner som truer europeisk sikkerhet, og mot bruk og spredning av kjemiske våpen. Gjeldende lovgivning har imidlertid ikke gitt regjeringen hjemmel til å gjennomføre disse tiltakene fullt ut i norsk rett.

Komiteen understreker at en ny sanksjonslov, som foreslått, vil gi regjeringen fullmakt til å gjennomføre sanksjoner vedtatt av mellomstatlige organisasjoner eller som har bred oppslutning blant likesinnede stater. Komiteen er kjent med at under gjeldende lovgiving har Norge utelukkende sluttet seg til EUs restriktive tiltak. Dette lovforslaget legger opp til at Norge også kan tilslutte seg listeføring av personer sammen med en større gruppe av likesinnede stater i tilfeller der tiltakene ikke finner enstemmig støtte i mellomstatlige organisasjoner.

Komiteen understreker videre at Norge gjennom sin tilslutning til internasjonale menneskerettskonvensjoner plikter å ivareta rettssikkerheten til personer som får norske sanksjoner rettet mot seg.

Komiteen viser i den sammenheng til at forslaget om ny sanksjonslov innebærer å gi de som rammes av listeføring, forvaltningsrettslig adgang til å klage på en slik listeføring under norsk lov.

Komiteen viser videre til at rettssikkerheten til listeførte også styrkes ved at listeførte som går til sak mot staten for domstolene, gis en rett til å kunne få oppnevnt egen advokat, noe som igjen vil kunne ivareta muligheten for kontradiksjon.

Komiteen merker seg videre at det i lovforslaget blir foreslått å utvide sanksjons- og eksportkontrollovgivningens geografiske virkeområde til å omfatte Svalbard og Jan Mayen. Komiteen vil understreke at forslaget om utvidet virkeområde ble positivt mottatt både av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Finans Norge.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at spørsmålet om sanksjoner rettet mot enkeltpersoner først ble tatt opp i Norge av representantene Karin S. Woldseth (Fremskrittspartiet), Peter Skovholt Gitmark (Høyre), Hans Olav Syversen (Kristelig Folkeparti) og Trine Skei Grande (Venstre) i et brev til daværende utenriksminister Espen Barth Eide (Arbeiderpartiet), datert den 17. april 2013. Representantene spurte den daværende utenriksministeren om Norge ville vurdere å innføre individuelle sanksjoner mot de som var delaktige i «fengslingen, torturen og mordet på Sergej Magnitskij».

Disse medlemmer peker på at Sergej Magnitskij ble fengslet etter å ha avdekket en omfattende korrupsjonssak i Russland. Magnitskij ble holdt i varetekt i 358 dager og var gjenstand for tortur før han ble myrdet den 19. november 2009.

Disse medlemmer viser til svarbrevet fra utenriksministeren fra den daværende rød-grønne regjeringen, datert den 17. april 2013, der han uttaler at «[e]nsidige tiltak mot enkeltland eller enkeltpersoner har Norge ikke tradisjon for, og har etter vår mening heller ikke nødvendig legitimitet og rettslig virkning til å kunne være effektivt».

Disse medlemmer viser til at Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti i Granavolden-plattformen besluttet å «utrede hvordan Norge, som del av en bred felleseuropeisk løsning, kan bidra til utvikling av et sanksjonsregime mot personer for grove brudd på menneskerettighetene».

Disse medlemmer viser til at Prop. 69 L (2020–2021) åpner for at Norge kan gjennomføre sanksjoner rettet mot enkeltmennesker og foretak. Dermed følger regjeringen opp både Granavolden-plattformen og brevet fra de fire partiene til daværende utenriksminister Espen Barth Eide i 2013.

Disse medlemmer viser til at Riksadvokaten i sin høringsuttalelse til regjeringens forslag til ny sanksjonslov gir sin

«tilslutning til behovet for et modernisert lovverk, og fremmer ikke et alternativt forslag eller en alternativ lovtekst, men minner om at kravene til klarhet blir særlig viktig når straffansvaret er forskriftsregulert på denne måten. De vide fullmaktene som regjeringen med dette er gitt, stiller særlig krav til en forsvarlig saksbehandling og utformingen av presise forskrifter».

Disse medlemmer er enige i Riksadvokatens uttalelse og mener det er behov for et oppdatert lovverk. Samtidig mener disse medlemmer at Riksadvokatens bemerkning om behovet for forsvarlig saksbehandling og utformingen av presise forskrifter er på sin plass. Disse medlemmer legger til grunn at regjeringen vil følge Riksadvokatens anbefaling i utformingen av forskrifter etter at loven er vedtatt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at Riksadvokaten i forbindelse med departementets høring uttalte følgende:

«Forslaget til ny forskriftshjemmel representerer en ikke ubetydelig utvidelse på flere nivåer sammenlignet med dagens lovverk […] Utvidelsen har skjønnsmessig preg som åpner for ulike tolkninger, og utfordrer klarhetskravet i lovgivningen. Det åpnes for en praksis hvor noen land kan innføre restriksjoner om «det meste» […] Regjeringen gis i realiteten vide fullmakter til å innføre konkurransevridende og markedshemmende tiltak overfor bedrifter og enkeltpersoner … Riksadvokaten har forståelse for at Norge må tilpasse seg den internasjonale utviklingen og samhandlingen, og på en rask og ansvarlig måte skal kunne gi sin tilslutning til internasjonale sanksjoner. Samtidig må utgangspunktet være at man utviser varsomhet med å kriminalisere nye handlinger.»

Disse medlemmer mener at Riksadvokatens uttalelse reiser noen betenkeligheter.

Disse medlemmer noterer at loven vil styrke rettssikkerheten til personer som får sanksjoner rettet mot seg, men at klageadgangen etter lovforslaget er begrenset til personer med en viss tilknytning til Norge.

Disse medlemmer viser til at regjeringen argumenterer med at en ny sanksjonslov vil sikre at blant annet EUs restriktive tiltak som Norge slutter opp om, raskt og effektivt kan gjennomføres i norsk rett. Disse medlemmer påpeker imidlertid at en lov kan vedtas i Stortinget på tre dager (jf. Grunnloven § 76 og Stortingets forretningsorden § 39 c og d), og viser til at det i forbindelse med situasjonen på Storskog i 2015 ble gjort endringer i utlendingsloven gjennom hurtigbehandling i Stortinget. Disse medlemmer mener at dette svekker argumentet om at loven er nødvendig for raskt å innføre sanksjoner.

Disse medlemmer mener at sanksjoner er et viktig utenrikspolitisk verktøy, men vil understreke at det må brukes med varsomhet – særlig når det rettes mot enkeltpersoner og foretak. Disse medlemmer ønsker ikke en situasjon der sanksjoner brukes på stadig nye områder som vil virke inngripende mot den nasjonale selvbestemmelsesretten, uten at dette har en tydelig forankring i Stortinget. Disse medlemmer mener at det foreliggende lovforslaget ikke tilstrekkelig avgrenser regjeringens fullmakter til å innføre sanksjoner.

På denne bakgrunnen vil disse medlemmer avvise Prop. 69 L (2020–2021) Lov om gjennomføring av internasjonale sanksjoner (sanksjonsloven).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til utenrikskomiteens behandling av lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing av økonomisk eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler (Innst. O. nr. 50 (2000–2001)). Under behandlingen av overnevnte lov ble det uttrykt en bekymring for en rekke aspekter ved utvidede fullmakter til regjeringen på dette området. Disse medlemmer viser til at sanksjoner siden 2001 har utviklet seg betydelig og blitt et langt mer hyppig brukt virkemiddel. Disse medlemmer peker også på at sanksjoner i økende grad er blitt del av en polariserende global dynamikk. Disse medlemmer anerkjenner behovet for et oppdatert og klargjørende regelverk for det norske sanksjonsregimet og støtter endringen som gjør det mulig å slutte seg til sanksjoner mot personer som står bak alvorlige menneskerettighetsovergrep.

Samtidig vil disse medlemmer understreke at norsk tilslutning til sanksjoner må hvile på selvstendige helhetsvurderinger av både effekter og implikasjoner. Når politiske sanksjoner får videre implikasjoner for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, er det ønskelig at tilslutningsvurderingene forankres i Stortinget.

Disse medlemmer påpeker at forslaget til sanksjonslov legger til grunn en fullmakt basert på vedtak i mellomstatlige organisasjoner eller om sanksjonen eller de restriktive tiltakene «ellers har bred internasjonal oppslutning». Disse medlemmer ser det som spesielt viktig at tilslutning til sanksjoner som ikke skjer i FN-regi, blir gjenstand for både demokratisk forankring og åpen, offentlig debatt. Disse medlemmer mener også at regjeringen bør rapportere jevnlig til Stortinget om de sanksjonene og de restriktive tiltakene som Norge har sluttet seg til.