Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tore Hagebakken, Hege Haukeland Liadal, Tuva Moflag, Tellef Inge
Mørland og Gaute Børstad Skjervø, fra Høyre, Mats A. Kirkebirkeland,
Erlend Larsen, Mari Holm Lønseth og Sveinung Stensland, fra Fremskrittspartiet,
Kari Kjønaas Kjos og Morten Stordalen, fra Senterpartiet, Kjersti
Toppe, fra Sosialistisk Venstreparti, Nicholas Wilkinson, fra Venstre, Carl-Erik
Grimstad, og fra Kristelig Folkeparti, lederen Geir Jørgen Bekkevold,
viser til forslagene i Dokument 8:43 S (2020–2021) om å sikre likeverdige
og gode rehabiliteringstjenester i hele landet. Statsråd Bent Høie
har uttalt seg om dokumentet i brev til komiteen av 16. november
2020. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen. Komiteen har
mottatt 15 skriftlige innspill om forslagene.
Komiteen viser til at flere
av høringsinnspillene tar opp at det er betydelige geografiske forskjeller
når det gjelder hva slags rehabiliteringstilbud som gis. Komiteen mener
derfor det må være en prioritert oppgave å sørge for at bosted ikke
er avgjørende for tilgangen og kvaliteten på det habiliterings-
eller rehabiliteringstilbudet den enkelte får.
Komiteen er videre opptatt
av at en nedbygging av tilbudet i spesialisthelsetjenesten på dette
feltet ikke må skje uten at kommunene samtidig er i stand til å overta
oppfølgingen av disse pasientene. Dette er, som LHL Hjerneslag påpeker,
også en problemstilling som kommer til uttrykk i Helsedirektoratets
eget analysenotat fra 2018, og som komiteen mener må følges opp
i en dialog mellom statlige og kommunale helsemyndigheter.
Komiteen merker seg at statsråden
har gitt tilbakemelding om at evalueringen av opptrappingsplanen for
rehabilitering og habilitering skulle vært klar 15. januar 2021,
men denne rapporten er ikke blitt offentliggjort innen fristen. Komiteen merker
seg at rapporten først ble offentliggjort 16. februar 2021, og komiteen har
av den grunn dessverre ikke hatt anledning til å omtale innholdet
i rapporten i denne innstillingen.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til midtveisrapporteringen for Opptrappingsplan for
rehabilitering og rehabilitering 2017–2019 (Helsedirektoratet, 2018).
Den viste at færre brukere mottok rehabilitering i både spesialisthelsetjenesten
og i kommunehelsetjenesten. Dette medlem viser til at det
er et stort behov for en reell opptrapping av tilbudet innen habilitering
og rehabilitering. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sikre en opptrapping av rehabiliterings- og habiliteringstilbudet,
basert på Helsedirektoratets evaluering av Opptrappingsplan for
habilitering og rehabilitering 2017–2019, og legge dette fram for
Stortinget på egnet vis.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, mener det er uakseptabelt at
man har store geografiske forskjeller i habiliterings- og rehabiliteringstilbudene
som gis. Flertallet mener
man også må sørge for en bedre samhandling mellom stat og kommune
når det gjelder pasienter som trenger spesialisert rehabilitering.
Det er ikke akseptabelt at tilbud i spesialisthelsetjenesten legges
ned uten at man har fått bygd opp gode løsninger i kommunene.
Flertallet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at rehabiliteringstilbud innen spesialisthelsetjenesten
ikke legges ned før man har sikret at kommunene er i stand til å overta
ansvaret for de aktuelle pasientgruppene.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
i tillegg følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen iverksette tiltak for å redusere de geografiske
forskjellene innen habilitering og rehabilitering.»
«Stortinget
ber regjeringen sette i gang forsøk med ambulerende team i spesialisthelsetjenesten,
som kan bidra til riktig oppfølging og kompetanse i et desentralisert
behandlingstilbud til personer med behov for spesialisert rehabilitering.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er kjent med
situasjoner der en ansatt i en rehabiliteringsinstitusjon har måttet
gjennomføre rehabilitering ved sin egen arbeidsplass, da dette var
det eneste rehabiliteringstilbudet i den aktuelle kommunen. Dette
har skjedd selv om nabokommunen hadde mulighet for å tilby rehabilitering.
Hjemkommunen til pasienten ønsket imidlertid ikke å kjøpe eller
bytte plass med nabokommunen. Disse medlemmer viser til at
ansatte på tvers av ulike profesjoner som jobber i rehabiliteringsinstitusjoner,
kan få behov for rehabilitering på lik linje med den øvrige befolkningen,
og at det kan oppleves som en stor tilleggsbelastning å måtte behandles
av sine egne kollegaer, med personlig stell og alt det innebærer. Disse medlemmer viser
til at en slik praksis ikke er i tråd med målsettingen om medvirkning
fra bruker og pårørende og en helsetjeneste hvor pasienten settes
i sentrum.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at ansatte i rehabiliteringsinstitusjoner
som får behov for rehabilitering, skal få mulighet til å gjennomføre
slik rehabilitering ved en annen institusjon enn der de selv er
ansatt.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets mangeårige
kamp for å sikre fritt brukervalg og fritt behandlingsvalg. Disse medlemmer mener
problemstillingene som tas opp vedrørende store geografiske forskjeller
i habiliterings- og rehabiliteringstilbudene som gis, er gode eksempler
på hvorfor det er viktig å sikre nettopp fritt behandlingsvalg og
fritt brukervalg for alle. Disse medlemmer mener det bør
være en selvfølge at alle har frihet til å velge det behandlingsstedet
de ønsker, uavhengig av om det er offentlig eller privat, og uavhengig
av hvilken kommune man bor i.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, understreker at å sikre gode
rehabiliteringstjenester øker livskvaliteten, øker selvstendigheten
og får folk raskere tilbake i arbeid eller til et liv der de klarer
seg mer selv.
Flertallet viser til at Norsk
Pasientforening har understreket følgende:
«Manglende rehabilitering
gir stort tap av livskvalitet, redusert funksjonsnivå, store belastninger
for pårørende, og store samfunnsmessige kostnader. Kostnadene som
oppstår fordi mange får et altfor dårlig rehabiliteringstilbud,
er trolig mye høyere enn prislappen på et godt rehabiliteringstilbud.»
Flertallet merker seg at Riksrevisjonen
i 2016 viste til at kapasiteten i kommunehelsetjenesten i liten grad
har blitt styrket etter samhandlingsreformen. Få kommuner har etablert
forsterkede korttidsplasser for utskrivningsklare pasienter eller
rehabiliteringsplasser. I tillegg er det slik at de fleste må ha
rehabilitering og tilrettelegging der de lever livene sine: i hjemmet,
på arbeidsplassen og i skolen. Kvaliteten er ulik, og kapasiteten
er for liten.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener statlig finansiering av hele
behandlingstjenesten ville gjort det enklere å få til rehabilitering og
habilitering på riktig nivå til riktig tid.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
også til at kvaliteten på rehabiliteringstilbudet i kommune- og
spesialisthelsetjenesten i Norge har store variasjoner. Kvaliteten
er ulik, og kapasiteten er ofte for liten. Dette indikerer et generelt
behov for å styrke rehabiliteringstjenestene. Det er behov for mer
kunnskap og kartlegging av variasjoner og ulikheter som pasienter kan
møte rundt i landet.
Disse medlemmer viser til at
de store geografiske forskjellene i rehabiliteringstilbudet i både
kommune- og spesialisthelsetjenesten har blitt slått fast en rekke
ganger, både i Stortinget, av regjeringen og av pasient- og brukerombudene.
Disse medlemmer viser til at
dette underbygges av innspill fra Landsforeningen for hjerte- og
lungesyke:
«Når det gjelder
lungesykdom er det store forskjeller mellom de ulike HF'ene når
det gjelder antall pasienter som får tilbud om slik rehabilitering.
For eksempel har Helse Sør-Øst avtale om 23.300 døgn per år for
lungerehabilitering, mens Helse Nord bare har avtale om 2.500 døgn.
Basert på befolkningen i regionene på henholdsvis 3 mill. og 0,5
mill. betyr dette at lungepasienter i HN har ca 35% dårligere tilbud
enn tilsvarende syke i HSØ (ca 8 døgn per 1.000 innbyggere i HSØ
mot 5 døgn per 1.000 innbyggere i HN). Dette til tross for at forekomsten
av kronisk lungesykdom er høyere i HN enn i HSØ.»
Disse medlemmer viser til høringsuttalelse
fra Norsk Fysioterapeutforbund:
«For å kunne øke
funksjon og mestring hos befolkningen og ta ut de samfunnsmessige
gevinstene av innsatsen, må den habiliterings- og rehabiliteringsfaglige kompetansen
og bevisstheten styrkes. Det er i dag for liten kunnskap om innholdet
i det eksisterende habiliterings- og rehabiliteringstilbudet til
ulike pasient- og brukergrupper. Det er for liten bevissthet om
gevinstene ved å satse på rehabilitering, det vil si både gevinster
for den enkelte i form av økt funksjon, selvstendighet og verdighet
og lavere kostnader til pleie- og omsorgstjenester og utbetalinger
fra NAV. Og, det mangler tydelige styringssignaler som sier at habilitering-
og rehabilitering er et satsingsområde. Å styrke habiliterings-
og rehabiliteringstjenesten er ikke bare et kommunalt ansvar eller
spesialisthelsetjenestens ansvar. NFF etterlyser tydelige signaler
fra helsemyndighetene om at habilitering og rehabilitering er et
prioritert område, og mener at det er nødvendig med et offentlig utvalg
som kartlegger og vurderer kunnskap om dagens habiliterings- og
rehabiliteringstilbud.»
Disse medlemmer viser til Nasjonal
kompetansetjeneste for aldring og helse, som i sin høringsuttalelse
skriver:
«… personer med demens
som pasientgruppe [er] ofte uten et reelt rehabiliteringstilbud.
Verken de kommunale helse og omsorgstjenestene eller spesialisthelsetjenesten
tilbyr målrettet kognitiv rehabilitering til personer med demens,
for å bevare eksisterende funksjoner, bremse utvikling av funksjonstap
og tilpasse livet til endrede forutsetninger. I praksis kan se ut
som om pasientgruppen rutinemessig blir kategorisert som «ikke-rehabiliterbare».»
Disse medlemmer viser også
til at Kreftforeningen uttaler:
«Kreftforeningen
gjorde i 2019 en undersøkelse ’Å leve med og etter kreft’ hvor vi
har kartlagt behov og erfaringer med rehabilitering blant over tusen
kreftpasienter i vårt brukerpanel. I denne undersøkelsen var bare
1 av 3 kreftpasienter helt eller delvis enig i at de hadde fått
et godt nok rehabiliteringstilbud. Dette forteller oss at rehabiliteringstilbudene
ikke er gode nok.»
Disse medlemmer viser
til Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering 2017–2019,
men så langt disse
medlemmer kan se, er det fortsatt betydelig avstand mellom
faktisk behov og dimensjonering av rehabiliteringstilbudet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til
at dette trolig handler mye om utilstrekkelige bevilgninger, men
at det også i stor grad kan handle om hvordan ressursene blir brukt.
Samme ressursinnsats kunne trolig vært benyttet smartere og gitt
vel så gode resultat.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det viktigste nå er
å sikre en reell opptrapping av rehabiliterings- og habiliteringstilbudet
heller enn å sette ned et utvalg som skal utrede dette, og vil ut
fra det ikke støtte et slikt forslag nå.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at et bredt faglig
sammensatt offentlig utvalg kan kartlegge status slik den er i dag, identifisere
beste-praksis-prosjekter og skaffe til veie et godt beslutningsgrunnlag
for fastsetting av en fremtidig nasjonal standard på tjenestene.
Et slikt redskap vil også være et godt supplement i arbeidsgrupper
som jobber med reformen Leve hele livet.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sette ned et offentlig utvalg som skal kartlegge
ulikhetene i rehabiliteringstilbudet i kommuner og spesialisthelsetjenesten
og komme med konkrete forslag til hvordan man kan levere gode rehabiliteringstilbud
basert på:
-
medvirkning fra
brukere og pårørende
-
reduserte forskjeller
i tilbudet
-
bruk av velferdsteknologi
-
samarbeid mellom
primærhelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste og andre velferdsaktører
-
likeverdige tjenester
i hele landet.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer i
tillegg følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen etablere en langsiktig tilskuddsordning for kommuner
som gjennom nyskapende utviklingsarbeid legger til rette for rehabiliteringstjenester
der pasientens behov står i sentrum, og der pasienten får et løp
tilpasset og tilrettelagt sine behov.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til det positive arbeidet med innovativ rehabilitering som gjøres
i Indre Østfold. En samfunnsbasert rehabiliteringsmodell, der ny
teknologi går sammen med tverrfaglige vurderingsteam og sterk pasient-
og brukerinvolvering, er en svært god modell med god effekt. Disse medlemmer mener
erfaringene fra denne måten å utvikle og organisere rehabiliteringstilbud
på bør gjøres tilgjengelige for flere.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener dette kan gjøres ved å
etablere et nasjonalt utviklingssenter for rehabilitering med vekt
på samarbeid mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten, bygge
på brukerperspektivet og basert på nyskapende tjenester. Dette medlem merker
seg at Indre Østfold kommune og Sunnaas sykehus HF ønsker å bidra
i et slikt prosjekt. På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen etablere et nasjonalt utviklingssenter for rehabilitering,
med utgangspunkt i brukerspektivet og med nyskapende tjenester,
som legger til rette for godt samarbeid mellom tjenestenivåer.»