Offentlig
beklagelse og erstatningsordning for transpersoner
Komiteen viser til forslag
1 om en offentlig beklagelse og forslag 2 om en erstatningsordning
for transpersoner som har gjennomgått irreversibel sterilisering. Komiteen viser
til forslagsstillernes innledende forslagstekst om at inntil 1. juli
2016 har mennesker i Norge kunnet endre juridisk kjønn på to ulike
måter. I begge tilfeller har personen måttet gjennomgå irreversibel sterilisering
og har fått diagnosen F64.0 Transseksualisme. Komiteen registrerer at før
1. juli 2016 endret ca. 500 personer sitt juridiske kjønn i Norge,
mens etter at lovendringen som fjernet kravet om diagnosen transseksualisme
for å endre kjønn, trådte i kraft, har over 1 500 personer gjort
det samme.
Komiteen er enig med forslagsstillerne
i at personer som ønsker å endre juridisk kjønn har møtt mye diskriminering
og noen ganger også trakassering og vold. Komiteen viser videre til statsråd
Bent Høies svar om at den praksisen man hadde før man fikk lov om
endring av juridisk kjønn, kan ha presset noen til å gjennomgå inngrep
som de i ettertid skulle ønske ikke var blitt gjort.
Komiteen registrerer at statsråd
Bent Høie har vært i dialog med Justis- og beredskapsdepartementet vedrørende
spørsmålet om oppreisning/kompensasjon i forbindelse med en henvendelse
fra Likestillings- og diskrimineringsombudet om opprettelse av en
egen ordning for den berørte gruppen. Komiteen registrerer videre
at statsråd Høie slutter seg til Justis- og beredskapsdepartementets
vurdering av at det i utgangspunktet er prinsipielt betenkelig å
etablere en egen ordning for én gruppe i henhold til særskilte kriterier,
og at opprettelsen av en slik særordning dermed vil kunne føre til
forskjellsbehandling. Komiteen viser
videre til statsrådens svar om at i St. meld. nr. 44 (2003–2004),
Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere
og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener, ble den generelle
behandlingen av erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet vurdert.
Hovedkonklusjonen var da at det bør vises tilbakeholdenhet med opprettelse
av særskilte billighetsbaserte erstatningsoppgjør, og at alle former
for rimelighetsbaserte erstatningskrav for fremtiden bør kanaliseres
gjennom rettferdsvederlagsordningen. Komiteen registrerer at Stortinget
sluttet seg til dette, og at statsråden er av den oppfatning at
det i utgangspunktet ikke bør opprettes en egen kompensasjonsordning
for personer som ble sterilisert for å endre juridisk kjønn, men at
slike krav må kanaliseres gjennom allerede etablerte ordninger,
slik som rettferdsvederlagsordningen.
Komiteen registrerer for øvrig
at det pågår en konkret sak i rettsapparatet knyttet til problemstillingen
som forslagsstillerne tar opp, og at det i brev fra statsråden fremkommer
at han ønsker å avvente en endelig konklusjon i spørsmålet om en
kompensasjonsordning til det foreligger en rettskraftig dom.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre og
Kristelig Folkeparti, slutter seg til statsrådens vurderinger
i spørsmålet om en kompensasjonsordning.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen påse at de som har måttet gjennomgå et irreversibelt
steriliseringsinngrep i forbindelse med endring av kjønn, får sakene
sine grundig behandlet innenfor de generelle erstatningsordningene
som i dag finnes.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til sine respektive partier, som støttet lovendringen i 2016 der
krav til medisinsk diagnose og sterilisering ble tatt bort. Disse medlemmer vurderer
at den tidligere praksisen med krav til sterilisering og diagnose
synes å ha vært klart diskriminerende.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til lovendringen som trådte i
kraft 1. juli 2016. Disse
medlemmer mener at tiden er moden for å evaluere loven for
å sikre at lovendringen ikke har en innretning som kan ha gitt utilsiktede
konsekvenser for enkeltmennesker. Disse medlemmer mener det er
viktig at regjeringen følger opp dette. På denne bakgrunn fremmes
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen evaluere lov om endring av juridisk kjønn for å
sikre at lovendringen ikke har en innretning som kan ha gitt utilsiktede
konsekvenser.»
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i forbindelse
med Stortingets behandling av lovendringen i 2016 fremmet forslag
om å gjennomføre en konsekvensutredning av loven om endring av juridisk
kjønn, dette med utgangspunkt i de foreslåtte aldersgrensene, behovet
for en refleksjonsperiode og antall ganger man skal kunne endre
juridisk kjønn.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at praksis har vært
at mennesker i Norge har kunnet endre juridisk kjønn på to ulike
måter. Den ene måten har vært innsendelse av en bekreftelse fra Nasjonal
behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) Oslo universitetssykehus
om at «endelig konvertering av kjønn har funnet sted». Fra juni
2013 har også Helsedirektoratet kunnet utstede tilsvarende bekreftelse til
folkeregistermyndighetene for personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende
behandling, inkludert kastrasjon, andre steder enn ved NBTS, altså
i utlandet. I begge tilfeller måtte personen ha gjennomgått irreversibel
sterilisering og fått diagnosen F64.0 Transseksualisme.
Dette medlem viser til at ekspertgruppa
som i 2015 kom med rapporten «Rett til rett kjønn – helse til alle
kjønn», ikke fant noen helsefaglige argumenter for kravet om irreversibel
sterilisering som forutsetning for å endre kjønn. Kravet som gjaldt
fram til 1. juli 2016 om at diagnosen F64.0 Transseksualisme skulle
være satt, og at irreversibel sterilisering måtte være gjennomført
for å få endret kjønn, førte til at mange fram til juli 2016 enten
ikke fikk endret juridisk kjønn fordi de ifølge fagmyndighetene
ikke fikk diagnosen, eller fordi de ikke ønsket å gjennomføre sterilisering.
Dette medlem mener at å leve
med feil juridisk kjønn samtidig som du lever som det kjønnet du
er, fører til store vansker. Man kan bli «outet» som transperson
på alle arenaer, og det kan også føre til at ens identifikasjonspapirer
ikke kan brukes til å identifisere hvem man faktisk er. Dette har
gjort at mange transpersoner i Norge ikke har kunnet delta i yrkeslivet
og ta utdanning på lik linje med andre. Mange har ikke kunnet forlate landet
fordi passet deres har vist feil kjønn, og atter andre har møtt
på problemer i det daglige når de skal til legen, hente pakker på
posten, låne bøker på biblioteket eller ta førerkort.
Dette medlem viser til at Sverige
har innført en ordning der mennesker som har gjennomgått inngrepet,
enkelt kan søke om erstatning. I Norge er det anslagsvis 500 personer
som har gjennomgått en slik irreversibel sterilisering for å kunne
endre juridisk kjønn. Ikke alle disse lever i dag, og ikke alle
kommer til å søke om erstatning. Dette medlem mener det er snakk om
en beskjeden total utgift for staten.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen på vegne av staten komme med en offentlig beklagelse
til transpersoner som frem til 1. juli 2016 ikke kunne endre juridisk
kjønn med mindre de hadde den psykiatriske diagnosen transseksualisme
og gjennomgikk irreversibel sterilisering.»
«Stortinget
ber regjeringen om å opprette en erstatningsordning for dem som
har måttet gjennomgå et irreversibelt steriliseringsinngrep i forbindelse
med endring av juridisk kjønn.»