Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Elise Bjørnebekk-Waagen, Lise Christoffersen, Arild Grande og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning Riise, fra Fremskrittspartiet, Gisle Meininger Saudland og lederen Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Kristelig Folkeparti, Torill Selsvold Nyborg, viser til Representantforslag 87 S (2020–2021) om gode arbeidsvilkår for gode velferdstjenester, og understreker at ryddige og gode arbeidsforhold er viktig for å sikre kvaliteten i våre felles velferdstjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at ryddige og gode arbeidsforhold er en grunnleggende verdi i norsk arbeidsliv, og viktig for å sikre kvaliteten i velferdstjenestene i Norge. Kravene til kvalitet i tjenestene og trygge arbeidsforhold for de ansatte må være de samme uavhengig av hvem som eier tilbudet. Alle i norsk arbeidsliv skal ha ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Offentlig sektor har et særlig ansvar for å bidra til dette og skal gå foran som et godt eksempel ved kjøp av tjenester fra private leverandører.

Flertallet mener at velferdssamfunnet sikres best gjennom et samspill mellom det offentlige og private og ideelle aktører. Å ha et mangfold av tilbydere, enten det gjelder barnehager, skoler, sykehjem eller barnevernsinstitusjoner, skjerper innovasjonsevnen og øker sjansene for et godt og tilpasset tilbud til flere. Dette bidrar til å sikre et helhetlig velferdstilbud, valgfrihet, medvirkning, tilpasning og bedre kvalitet for innbyggerne. Det offentlige skal ha og tar ansvar for finansiering og oppfølging av kvaliteten i tjenestene, anstendige arbeids- og lønnsforhold og gode arbeidsvilkår for gode velferdstjenester.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Velferdstjenesteutvalgets NOU 2020:13 Private aktører i velferdsstaten, viser at kommersielle produsenter i gjennomsnitt har et lønnsnivå som ligger 9 pst. lavere enn hos offentlige produsenter, mens ideelle produsenter i gjennomsnitt har tilnærmet likt nivå som det offentlige. Men den viser også at gjennomsnittlig lønnsnivå i ideelle og kommersielle virksomheter er omtrent likt med de offentliges for næringene arbeidstrening (arbeidsmarkedstiltak), barnehager og undervisning i videregående skole, samt at kommersielle virksomheter har et høyere gjennomsnittlig lønnsnivå enn offentlige innenfor institusjoner m.m. for psykiatri og rus. Videre viser statistikken at ideelle virksomheter har høyere lønnsnivå enn offentlige innen sykehus, og at ideelle har likt lønnsnivå med det offentlige innenfor pleie- og omsorgstjenester i institusjon (sykehjem) og institusjoner innen barne- og ungdomsvern. Kommersielle virksomheter har lavere lønnsnivå enn det offentlige spesielt innen hjemmesykepleie, institusjoner innen barne- og ungdomsvern, sosialtjenester til eldre og funksjonshemmede uten botilbud (hjemmetjenester) og sykehusinstitusjoner hvor lønnsandelen ligger på litt under 90 pst. av offentlige virksomheters gjennomsnittlige lønnsnivå. Dersom det korrigeres for utdanningsnivå, vil lønnsforskjellene bli noe mindre, og for noen grupper kan bildet bli helt motsatt. For bachelorutdannede viser resultatene at kommersielle sykehus har gjennomsnittlig høyere lønnsnivå enn offentlige.

Disse medlemmer mener derfor at bildet av lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere som jobber med velferdstjenester i Norge, enten disse er drevet av offentlig, privat eller ideell virksomhet, er langt mer nyansert enn representantforslaget fremstiller det som. I tillegg slår Velferdstjenesteutvalgets rapport fast at rundt 80 pst. av alle arbeidsforhold i offentlig finansierte velferdstjenester er i offentlige virksomheter. Rapporten gir ikke grunnlag for å så tvil om anstendige lønns- og arbeidsvilkår i private eller ideelle virksomheter som leverer velferdstjenester, eller kvaliteten på velferdstjenestene som leveres.

Disse medlemmer legger til grunn at både offentlige og private leverandører av velferdstjenester følger krav i lov og kontrakt. Det er allerede et omfattende regelverk knyttet til krav det offentlige kan stille til virksomheter som leverer tjenester til det offentlige. I forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter pålegges offentlige oppdragsgivere å stille krav om at ansatte hos leverandører og eventuelle underleverandører skal ha visse lønns- og arbeidsvilkår. Etter forskriften kan oppdragsgiverne også forbeholde seg retten til å gjennomføre nødvendige sanksjoner dersom vilkårene ikke etterleves, og gjennomføre nødvendig kontroll med at kravene overholdes.

Disse medlemmer viser til at flere offentlige oppdragsgivere stiller krav til sine leverandører som går lenger enn det som pålegges gjennom anskaffelsesregelverket. Spørsmål om finansiell rapportering for virksomheter som leverer tjenester til det offentlige, er et sentralt tema i NOU 2020:13, som nå er på høring.

Disse medlemmer viser til at faste, hele ansettelser er og skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv, så også når det gjelder at offentlig finansierte velferdstjenester hovedsakelig skal uføres av ansatte, ikke av selvstendig næringsdrivende som erstatning for faste ansatte. Grensen mellom selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere med hensyn til arbeidsforhold reguleres i arbeidsmiljøloven. Det er det reelle forholdet mellom partene som skal legges til grunn, og både private og offentlige virksomheter må følge arbeidsmiljøloven og sørge for at de som reelt er arbeidstakere, ansettes.

Disse medlemmer understreker viktigheten av et godt organisert arbeidsliv og et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid, men mener at krav om at alle aktører som har oppdrag for det offentlige skal ha tariffavtale, vil gripe inn i partenes frie forhandlingsrett. I tillegg vil kravet være problematisk sett opp mot grunnleggende rettigheter som organisasjonsfriheten.

Disse medlemmer viser til at Velferdstjenesteutvalgets innstilling NOU 2020:13 Private aktører i velferdsstaten, er sendt på alminnelig høring, og avventer innspill fra høringsinstansene. Disse medlemmer avviser på denne bakgrunn forslagene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter forslagsstillers overordnede målsetting om at lønns- og arbeidsvilkår for de som arbeider i offentlig finansierte velferdstjenestesektorer, skal være på linje med de vilkår som gjelder for offentlig ansatte i tilsvarende sektor.

Disse medlemmer understreker at disse partier mener at velferdsytelser i langt større grad må skje i det offentliges egenregi, og at markedstankegang ikke skal ligge til grunn for hvordan vi styrer velferden i landet vårt. Arbeidsgivere som tilbyr dårligere lønns- og pensjonsvilkår, skal ikke ha et konkurransefortrinn i anbudsutsetting av velferdstjenester.

Disse medlemmer vil understreke at det materielle innholdet i tariffavtaler er partenes ansvar.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at de som arbeider i velferdstjenestesektorer som er finansiert av det offentlige, skal ha lønns- og arbeidsvilkår, herunder tjenestepensjonsordninger, som er på linje med det offentliges, samt sikre mer innsyn i og bedre kontroll av foretak som finansieres med offentlige midler.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå virkninger av reservasjonsretten i arbeidsmiljøloven § 16-2 annet ledd, herunder konsekvensene for lønns- og arbeidsvilkår, og fremme lovforslag som styrker arbeidstakernes vilkår ved virksomhetsoverdragelse.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at offentlig finansierte velferdstjenester hovedsakelig skal uføres av ansatte, ikke av selvstendig næringsdrivende.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser videre til forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med Stortingets behandling av Representantforslag 21 LS (2020–2021), jf. Innst. 97 L (2020–2021):

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i arbeidsmiljøloven som sikrer lovens formål med trygge arbeidsforhold ved å:

• sikre at den som reelt har bestemmende innflytelse over et arbeidsforhold, har rettigheter og plikter som arbeidsgiver.

• presisere hovedregelen om faste og direkte arbeidsforhold i norsk arbeidsliv.

• hindre at arbeidsgiver kan organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret.

• sikre at lønns- og arbeidsvilkår ikke svekkes ved anbudsprosesser, oppsplitting av selskaper og andre endringer i selskapsstruktur.»

Disse medlemmer viser også til Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis merknader i Representantforslag 28 S (2020–2021), som er til behandling i Kommunal- og forvaltningskomiteen, og som omfatter flere forslag knyttet til kommersielle velferdsaktører.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det skal være ryddige og gode arbeidsvilkår i arbeidslivet generelt, og ønsker gode arbeidsvilkår hos både offentlige og private velferdstilbydere.

Disse medlemmer vil understreke at det gis gode velferdstjenester av kommersielle tilbydere, og det er et gode å ha et mangfold av velferdstilbydere, styrt på kvalitet, pris og innhold. Konkurranseregimet har over år vist seg å gi bedre og rimeligere tjenester. Rundt 80 pst. av alle arbeidsforhold i offentlig finansierte velferdstjenester utføres i dag i offentlige virksomheter.

Disse medlemmer mener det er klokt å ha god kontroll og oversikt over arbeidsforhold hos velferdstilbydere, uavhengig av om de er drevet i offentlig eller privat regi. Gjennomganger og kontroll av kontraktsforhold og etterlevelse av disse må derfor gjelde alle aktører.

Disse medlemmer vil påpeke at det å fastsette pensjonsordning for ansatte ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett. Øvrige arbeids- og lønnsvilkår har sine rammer i arbeidsmiljøloven og eventuelle tariffavtaler.