Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Elise Bjørnebekk-Waagen, Lise Christoffersen, Arild Grande og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Gisle Meininger Saudland og lederen
Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Kristelig Folkeparti, Torill
Selsvold Nyborg, viser til Representantforslag 45 S (2020–2021) fra
representantene Solfrid Lerbrekk og Audun Lysbakken, hvor regjeringen
bes om å lage en forskrift som sikrer at uføre fra yrkesgrupper
med særaldersgrenser ikke får samordnet bort store summer fra særaldersgrensen
til fylte 67 år.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at folketrygdens uførepensjon ble lagt om til ny uføretrygd fra
1. januar 2015. Fra samme tidspunkt ble uføretrygd i offentlig tjenestepensjon
omlagt fra en brutto ytelse til et netto påslag på folketrygdens
uføretrygd og dermed ikke gjenstand for samordning mellom folketrygd
og tjenestepensjon. Flertallet viser
til at uføre offentlig ansatte med særaldersgrense i en periode
fra og med særaldersgrense for stillingen vil ha brutto alderspensjon
fra tjenestepensjonen som samordnes med folketrygdens uføreytelse.
Samordningsreglene er tilpasset at folketrygdytelsen er lagt om,
og de nye samordningsreglene gir i mange tilfeller et høyere samordningsfradrag
enn med de tidligere reglene. Flertallet viser til at det
er innført overgangsordninger for uføre med særaldersgrense i offentlig
sektor som mottok uførepensjon fra folketrygden før 2015, og som
når aldersgrensen for stillingen før 2025. Endringene ble behandlet
i Prop. 66 L (2013–2014) Endringer i folketrygdloven, lov om Statens
pensjonskasse og enkelte andre lover (tilpasninger til ny uføretrygd
i folketrygden og ny uførepensjonsordning for offentlig tjenestepensjon),
jf. Innst. 289 L (2013–2014), samt i forskrift 1. desember 2015
nr. 1374 om samordning av alderspensjon før 67 år og enke- og enkemannspensjon
fra offentlig tjenestepensjonsordning med uføretrygd fra folketrygden
– overgangsregler.
Flertallet er enig med forslagsstillerne
i at regler som viser seg å ha konsekvenser som ikke er tilsiktet,
må vurderes på nytt. Pensjonsreglene er kompliserte, og det er viktig
at regelverket virker etter sin hensikt. Regjeringen har oppnevnt
et pensjonsutvalg som skal evaluere pensjonsreformen under ett.
Flertallet bemerker at rettstilstanden
før endringene som er nevnt ovenfor, medførte at uføre særalderspensjonister
kunne komme bedre ut enn ikke-uføre særalderspensjonister. Flertallet viser
til at overgangsreglene gjelder uføre som når særaldersgrensen før
2025.
Flertallet viser til svarbrev
fra statsråden av 30. november 2020, der statsråden blant annet
uttaler følgende:
«Jeg er uenig i premisset
til forslagsstillerne om at uføre med særaldersgrense risikerer
å tape store summer i perioden fra man skulle gått av med pensjon
på grunn av særaldersgrensen og fram til 67 år. Denne gruppen, som
ikke omfattes av den ovennevnte overgangsforskriften, kommer om
lag likt ut etter skatt som de ville gjort dersom de ikke ble uføre.
Etter min mening er det ikke et tap for de uføre når de kommer om
lag likt ut som de ville gjort dersom de ikke ble uføre.»
Flertallet påpeker at det er
viktig at pensjonssystemet oppfattes som rettferdig. Hensynet til
arbeidslinjen tilsier at ytelsene til uføre, også med særaldersgrense,
ikke overstiger ytelsene til ikke-uføre pensjonister.
Et annet flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
bemerker at omleggingen av uføreordningene i de lovfestede offentlige
tjenestepensjonsordningene og innføring av ny uføretrygd ble grundig
behandlet i Prop. 66 L (2013–2014). Etter lovendringen blir uførepensjonen
fra tjenestepensjonsordningen omgjort til en alderspensjon fra særaldersgrensen,
mens uføretrygden løper frem til 67 år. Årskullene født før 1963
fikk videreført sin alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen
som en bruttopensjon, mens personer med særaldersgrense fikk videreført
en tilsvarende ytelse frem til fylte 67 år, også for årskull født
etter 1963. I lovforslaget fremgår det at de foreslåtte samordningsreglene
gjelder nye tilfeller, og at det vil bli gitt særskilte regler for
løpende ytelser i forskrift. Departementet har lagt vekt på at det
bør være samsvar mellom personer som ikke har vært uføre før særaldersgrensen
inntraff, og personer som har vært uføre i perioden. Med de nye
reglene får uføre med særaldersgrense tilnærmet samme nivå på ytelsen
etter skatt som ikke-uføre i perioden fra særaldersgrensen og frem til
67 år.
Dette flertallet viser også
til de vurderinger som ble gjort i forbindelse med forskrift 1. desember 2015
S nr. 1374 om samordning av alderspensjon før 67 år og enke- og
enkemannspensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning med uføretrygd
fra folketrygden – overgangsregler, som gjelder uføre som når særaldersgrensen
før 2025. Forskriften innebærer justering av overgangsreglene, hvor
hensynet til forutsigbarhet for den enkelte har vært tungtveiende.
Dette flertallet bemerker at
pensjonsreformen og uførereformen har medført økonomiske konsekvenser
for den enkelte. Endringer i opptjeningsregler, samordningsregler,
skatteregler og innføring av levealdersjustering av alderspensjon
har medført endringer hos alle grupper pensjonister. Dette flertallet registrerer
at representantforslaget kun tar for seg gruppen uføre med særaldersgrense.
Dette flertallet viser til
at pensjonsreformen hadde bred tilslutning, og at endringene har
vært tilsiktet.
Dette flertallet vil på denne
bakgrunn avvise forslaget som er fremmet i representantforslaget.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til Stortingets
behandling av Prop. 66 L (2013–2014) Endringer i folketrygdloven,
lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (tilpasninger
til ny uføretrygd i folketrygden og ny uførepensjonsordning for
offentlig tjenestepensjon), jf. Innst. 289 L (2013–2014). Disse medlemmer viser
til at som en konsekvens av uførereformen ble uførepensjon fra offentlig
tjenestepensjon, i motsetning til alderspensjon, omgjort fra en brutto
ytelse til et netto påslag på folketrygdens nye uføretrygd, noe
som gjelder alle uføre i offentlig sektor, ikke bare dem med særaldersgrense.
Det betyr at de ikke er omfattet av samordningslovens bestemmelser
i tidsrommet frem til særaldersgrense, men at de blir omfattet fra
og med tidspunktet for overgang til brutto alderspensjon i tjenestepensjonen,
både i kombinasjon med uføretrygd fra folketrygden og påfølgende
alderspensjon fra folketrygden ved fylte 67 år.
Disse medlemmer viser til at
brutto uføretrygd fra folketrygden er høyere etter uførereformen
enn tidligere uførepensjon, som ble beregnet på samme måte som alderspensjon.
Det betyr at samordningsfradraget i brutto alderspensjon fra offentlig
tjenestepensjon blir høyere enn før uførereformen, i perioden fra
og med særaldersgrense frem til fylte 67 år, med overgang fra uføretrygd
til alderspensjon i folketrygden.
Disse medlemmer viser til at
statsråden i sitt brev opplyser om at det er gitt overgangsordninger
for uføre fra offentlig sektor som når særaldersgrensen for stillingen
før 2025.
Disse medlemmer viser til at
en del av begrunnelsen for representantforslaget er følgende: «Dette
er en så uforståelig regel, at det er grunn til å tvile på at konsekvensene
er tilsiktet.» Disse
medlemmer viser i den forbindelse til Stortingets behandling
av Prop. 66 L (2013–2014), jf. Innst. 289 L (2013–2014), der en
samlet komité uttaler følgende:
«Noen høringsinstanser
har påpekt at regelendringene, kombinert med at uføre heretter skal beskattes
som lønnsmottakere, i mange tilfeller medfører en reduksjon i netto
utbetalt ytelse, sammenlignet med dagens regler. Komiteen viser
til at dette kun vil gjelde for nye tilfeller og støtter regjeringens
forslag.»
Disse medlemmer viser til høringsinnspillene fra
Fagforbundet og Sykepleierforbundet, som ber om en ny vurdering
av saken. Disse
medlemmer viser samtidig til komitémerknadene over, med henvisning til
pensjonsutvalget som skal evaluere pensjonsreformen under ett. Disse medlemmer viser
til at utvalgets mandat er noe uklart når det gjelder hvorvidt problemstillingene
i dette representantforslaget omfattes av mandatet eller ikke. Utvalget
skal i henhold til mandatet legge hovedvekten på alderspensjon,
men samtidig se på forholdet mellom alderspensjon og andre ordninger,
som for eksempel uføretrygd.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at pensjonsutvalget som skal evaluere
pensjonsreformen, herunder forholdet mellom ny alderspensjon og
andre ordninger, som presisering av sitt mandat, får i oppgave å
vurdere den problemstillingen som reises i Representantforslag 45
S (2020–2021).»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til statsrådens svarbrev, der det
uttales:
«Denne problemstillingen
vil være borte dersom særaldersgrensene ble avviklet, da ville alle
uføre i offentlig sektor blitt overført til alderspensjon fra samme
alder. Det er ikke en ubetinget fordel å ha en særaldersgrense,
hverken for arbeidsføre eller uføre.»
Disse medlemmer viser i den
forbindelse til at det har vært ført forhandlinger mellom regjeringen
og arbeidstakerorganisasjonene om fremtidige regler for særaldersgrenser
over en lang periode, men at forhandlingene har ført til brudd. Disse medlemmer viser til
at regjeringen deretter på egen kjøl har hatt på høring forslag
om å fjerne plikten til å fratre ved aldersgrensen for personer
med lavere aldersgrense enn den øvre aldersgrensen i staten. Disse medlemmer er
uenige i at et slikt forslag kan sendes på høring og planlegges fremlagt
for Stortinget uten at det foreligger et forhandlingsresultat med
de ansattes organisasjoner. Det vises videre til høring om forslag
om å øke den øvre aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år, som etter disse medlemmers mening
bør sees i sammenheng med spørsmålet om særaldersgrenser for ansatte
i særlig belastende yrker.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjenoppta forhandlingene med arbeidstakerorganisasjonene
om fremtidige regler for særaldersgrenser, herunder også de problemstillingene
som reises i Representantforslag 45 S (2020–2021).»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at særaldersgrenser undergraver
arbeidslinjen og forutsetningene for velferdsmodellen om høy yrkesdeltakelse
og at flere må stå lenger i arbeid. Dagens adgang til å fastsette
særaldersgrenser bidrar til å pensjonere mennesker som ikke vurderes
ut fra skikkethet og kompetanse, men utelukkende basert på en oppnådd
alder.
Disse medlemmer viser til OFTP-utvalgets
rapport fra 2009, som viser at mange av de som går av ved særaldersgrense,
fortsetter å arbeide, gjerne også utenfor offentlig sektor, og på
den måten kan heve full særpensjon i tillegg til lønn før de hever
ordinær alderspensjon ved oppnådd pensjonsalder. Det er videre slik
at enkelte kan gå av ved særaldersgrenser, allerede ned mot 40 år.
En slik praksis kan etter disse medlemmers syn ikke fortsette,
og det må legges til rette for at de som i dag omfattes av særaldersgrenser
primært skal vurderes til annet arbeid innad i virksomheten de er
ansatt i, dersom de vurderes ikke å inneha kompetanse og skikkethet
til å fortsette.
Disse medlemmer viser til at
vi har et godt utbygd velferdssystem som ivaretar dem med helseutfordringer
gjennom generelle ordninger som arbeidsavklaringspenger og eventuelt
uføretrygd. I den grad særaldersgrenser ble opprettet for å ivareta
de som hadde store fysiske eller psykiske belastninger, vil de generelle helserelaterte
ytelsene sikre mulighet til å slutte i arbeidet og sikres inntekt
frem mot pensjonsalder. Forslaget i representantforslaget om å unngå
samordning av pensjonsytelser for en som allerede får uføretrygd,
med henvisning til fordelene en ønsket å oppnå med særalder, vil
ikke bidra til å ivareta forutsetningene for bærekraftige velferdsordninger.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å oppheve lovhjemlene for å fastsette
særaldersgrenser for pensjon.»
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at denne saken har et komplisert
og uoversiktlig regelverk. Utilsiktede konsekvenser må løpende vurderes
på nytt. En offentlig ansatt med særaldersgrense som blir ufør,
skal ikke få en samordning av ulike pensjoner, som følge av overgang
fra folketrygdytelsen uførepensjon til uføretrygd med virkning fra
1. januar 2015, som innebærer lavere utbetalinger.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at flere viktige yrkesgrupper
i offentlig sektor, som hjelpepleiere, sykepleiere, renholdere, politi
og brannkonstabler, har særaldersgrenser. Særaldersgrensene gjelder
for yrker som ofte er fysisk krevende, og aldersgrensen er satt
for å ivareta samfunnets interesser og den enkelte. Dersom man blir
ufør i yrker med særaldersgrenser, risikerer man at man taper store summer
i perioden fra man skulle gått av med pensjon på grunn av særaldersgrensen,
og frem til 67 år. Denne regelen fremstår både som uhensiktsmessig
og en lite tilsiktet konsekvens av regelverket.
Dette medlem viser til innspill
fra Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund (NSF) om forslaget.
Det vises i innspillet til at 90 pst. av de med særaldersgrense
på 65 år er kvinner. Uføreandelen blant de med særaldersgrense på
65 år er høy, og de fleste har jobbet i helse- og omsorgssektoren. Dette medlem mener
i likhet med Fagforbundet og NSF at det er urimelig og tilfeldig at
deres tjenestepensjon blir redusert med mange tusen kroner fra 65
til 67 år, hvor ytelsen igjen går opp. Uføre offentlig ansatte med
ordinær aldersgrense vil kunne få høyere ytelse i årene frem til
67 år enn de som har særaldersgrense på 60, 63 eller 65 år. Dette
utfallet er ikke rimelig. Begrunnelsen for særaldersgrensen er de
belastninger jobben utsetter arbeidstakerne for, slik at noen også
blir uføre før aldersgrensen.
Dette medlem viser til at det
i flertallets innledende merknader påpekes at regjeringen har oppnevnt et
pensjonsutvalg som skal evaluere pensjonsreformen under ett. Det
er feil å henvise til pensjonsutvalget. Utvalget skal verken evaluere
uføretrygden eller offentlig tjenestepensjon, som er det denne saken
omhandler.
Dette medlem viser til at hensikten
med omlegging av uførepensjonen ikke var å redusere nivået. Det ble
tvert imot lovet at nivået skulle opprettholdes, men at pensjonen
skulle inntektsbeskattes, slik at forskjellene i skattesystemet
mellom lønn og pensjon skulle bli mindre og skape grunnlag for økt
mobilitet og utprøving i yrkeslivet for uføre.
Dette medlem understreker
at uføre særalderspensjonister alltid kommer dårligere ut samlet
sett enn de som har hatt god nok helse til å jobbe helt inn mot pensjonsalder.
Uføretrygden samlet utgjør maks rundt 70 pst. av tidligere inntekt.
Uføretrygden skattes som arbeidsinntekt, og alderspensjon som pensjonsinntekt. Videre
har alderspensjonister med særalderspensjon mulighet til å kombinere
både særalderspensjon og folketrygd før 67 år, noe de uføre ikke
har anledning til. Derfor vil de uføre svært ofte komme dårligere
ut og ha mindre fleksibilitet mellom særaldersgrensen og 67 år sammenlignet
med arbeidsføre.
Dette medlem viser til brev
fra arbeidsministeren, hvor det anbefales at forslaget avvises av
Stortinget. Hovedbegrunnelsen er at dette er en tilsiktet ordning
for ikke å gi «fordeler» til uføre særalderspensjonister sammenlignet
med særalderspensjonister som jobber frem til aldersgrensen. Dette medlem er
uenig i premisset om at dette er en tilsiktet ordning og en intensjon.
Basert på hva som foreligger av forarbeider til uførereformen eller
forskriftene, viser dette ikke at dette er en tilsiktet ordning.
Dette medlem understreker
at dersom pensjonssystemet skal oppfattes som rettferdig og ha legitimitet,
må det være forutsigbart og forståelig. I denne saken mener dette medlem at
det ikke er et godt argument at det er urettferdig for de som har
hatt helse til å jobbe helt til aldersgrensen, at andre som har
blitt syke og uføre, sikres en forutsigbar pensjon til 67 år. Mange
i denne gruppen vil oppleve å ha en stabil pensjon for å deretter
å få en nedsatt pensjonsutbetaling i 2 til 7 år, som så går opp
igjen ved 67 år. Dette er verken rettferdig eller hensiktsmessig.
De uføre er uføre uavhengig av aldersgrense, og en relevant sammenlikning
bør derfor være uføre uten særaldersgrense. Dette er en gruppe som
vil ha samme pensjon fra både folketrygd og tjenestepensjon frem
til 67 år.
Dette medlem viser til at
arbeidsministeren omtaler situasjonen for uføre med særaldersgrense
upresist i sitt brev. Inntektsreduksjonen som i Prop. 66 L (2013–2014)
ble omtalt som en noe lavere samlet ytelse, beskrives nå i brevet
som langt lavere, samtidig som det flere steder presiseres at det
kommer 1/4 G på toppen av 66 pst. ytelse. Det uttales i brevet at
uføre som når særaldersgrensen, vil komme om lag likt ut etter skatt
som de arbeidsføre som når særaldersgrensen, med en 66 pst. ytelse
pluss 1/4 G i samordningsfordel. Situasjonen der all offentlig tjenestepensjon
bortfaller grunnet samordning, beskrives ikke, selv om den rammer
mange. I brevet heter det på side 3 at en samlet ytelse overstiger
66 pst. ettersom det er samordningsfrie deler. Dette er et utsagn
som for mange ikke vil være korrekt.
Dette medlem viser til at
mange av de berørte yrkesgruppene har hatt varierende inntekter
og stillingsgrad og på denne måten oppnår ulike pensjonsgrunnlag
i folketrygd og tjenestepensjon. I disse tilfellene oppstår reduksjoner
i alderspensjonen helt ned til null kroner. Dersom det er departementets
hensikt at det skulle gis samordningsfrie deler i perioden mellom aldersgrensen
og 67 år, og dette i mange tilfeller viser seg at ikke skjer, så
styrker dette behovet for forslaget om å rette opp denne feilen
i regelverket som gjør at uføre mister pensjon.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen så snart som mulig lage en forskrift som sikrer
at uføre fra yrkesgrupper med særaldersgrenser ikke får samordnet
bort store summer fra særaldersgrense til 67 år.»