Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsmund Aukrust, Espen Barth Eide, Ruth Grung, Else-May Norderhus og Runar Sjåstad, fra Høyre, Leif Erik Egaas, Liv Kari Eskeland, Stefan Heggelund og Lene Westgaard-Halle, fra Fremskrittspartiet, Jon Georg Dale og Terje Halleland, fra Senterpartiet, Sandra Borch og Ole André Myhrvold, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Venstre, lederen Ketil Kjenseth, fra Kristelig Folkeparti, Tore Storehaug, og fra Miljøpartiet De Grønne, Per Espen Stoknes, viser til Meld. St. 33 (2019–2020) Langskip – fangst og lagring av CO₂.

Komiteen viser til Parisavtalen fra 2015 med mål om å holde den globale temperaturstigningen under 2 grader celsius sammenliknet med førindustrielt nivå og å arbeide for å avgrense temperaturøkningen til 1,5 grader celsius målt mot samme nivå. Skal målene nås, er det behov for omfattende reduksjon av utslipp av CO₂. På lang sikt må det gjøres ved at det globale samfunnet begynner å bruke mer fornybar energi.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, peker på at samfunnet fortsatt er avhengig av energien fra fossile brensler, samt at prosessindustrien trenger tid til å utvikle nye produksjonsmetoder.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti peker på at samfunnet fortsatt er avhengig av fossile brensler, samt at det med dagens kunnskap for noen typer prosessindustri ikke er mulig å redusere utslipp av CO₂ betydelig uten CO₂-håndtering.

Komiteen viser til at karbonfangst og -lagring derfor er en avgjørende innsatsfaktor for å begrense de menneskeskapte klimaendringene og nå målene i Parisavtalen. Komiteen vil understreke at industriell fangst og lagring av CO₂ (CCS) er avgjørende i de fleste scenarioer for å nå togradersmålet og i alle scenarioer for å nå 1,5-gradersmålet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det lenge har vært et tverrpolitisk ønske om å realisere karbonfangst og -lagring i Norge, dette fordi det knapt finnes klimamodeller som med en rimelig sannsynlighet makter å nå internasjonale mål uten dette.

Komiteen viser videre til at det også er bred enighet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere, ulike næringsinteresser, forskermiljøer og miljøorganisasjoner om at CCS er en stor teknologisk og industriell mulighet for Norge. Det finnes i form av et betydelig miljø med relevant industriell kompetanse, tilgang på større punktutslipp som er teknologisk mulige å fange, samt gunstige naturgitte forhold gjennom lagringsmuligheter i geologiske formasjoner på sokkelen.

I sum mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, at dette gjør realisering av karbonfangst og -lagring til en lovende mulighet i kampen mot klimaendringene.

Flertallet viser til at det i global sammenheng er relativt få anlegg for håndtering av CO₂ i dag, hvorav ingen som fanger CO₂ fra røykgass knyttet til industriproduksjon. Flere prosjekt vil gi økt kompetanse, teknologisk utvikling og stordriftsfordeler. Flertallet peker også på at flere anlegg vil gi helt nødvendige kostnadsreduksjoner og effektivisering.

Komiteen viser til at Klimakur 2030, som presenterer forslag til tiltak for utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor, har vurdert CCS ved tre avfallsforbrenningsanlegg. Komiteen viser til at tiltakskostnadene her er vurdert å ligge i kategorien for middels kostnader, fra 500–1 500 kroner per tonn CO₂e.

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår å gi støtte til gjennomføring av ett norsk demonstrasjonsprosjekt for fullskala CO₂-håndtering som omfatter fangst, transport og lagring av CO₂. Komiteen merker seg videre at dette er et anlegg knyttet til industriell produksjon av sement ved Norcems fabrikk i Brevik og deretter avfallsforbrenningsanlegget til Fortum Oslo Varme på Klemetsrud. Det siste er under forutsetning av at Fortum Oslo Varme kan skaffe til veie tilstrekkelig egenfinansiering og finansiering fra EU eller andre kilder.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke viktigheten av å realisere begge anleggene. Norcems anlegg i Brevik står frem som representant for verdens sementindustri, som alene står for mellom fire og fem pst. av CO₂-utslippene globalt. Anlegget i Brevik vil således være en pilot og modell for en industri som ikke har alternative energikilder i sin produksjon.

Fortum Oslo Varmes anlegg representerer på sin side den delen av avfallskjeden som ikke er fornybar og ikke skal deponeres. Bare i Europa finnes om lag 400 anlegg av denne typen.

Komiteen merker seg at prosjektene som anbefales, Norcem og Northern Lights, får statsstøtte i tråd med framforhandlede avtaler. For Fortum Oslo Varme gjelder også framforhandlet avtale, men støtten avgrenses til to mrd. kroner i investeringer og én mrd. kroner i driftsutgifter. Totale kostnader for prosjektet er anslått til 25,1 mrd. kroner. Den samlede styringsrammen er for staten satt til 16,8 mrd. kroner, og komiteen merker seg at dette tilsvarer rundt to tredeler av kostnadene i prosjektet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg videre at Langskip skal demonstrere at CO₂-håndtering er trygt og mulig, samt legge til rette for læring og reduserte kostnader for senere prosjekt. I tilknytning til prosjektet blir det etablert ekstra kapasitet som andre prosjekt kan dra nytte av. Terskelen for å etablere nye CO₂-fangstprosjekt blir dermed lavere. Flertallet merker seg at Langskip også legger til rette for næringsutvikling gjennom å bevare, omstille og skape ny industri og næringsvirksomhet i Norge.

Flertallet viser til at det lenge har vært et uttalt tverrpolitisk ønske om å realisere karbonfangst og -lagring i Norge, blant annet fordi det knapt finnes andre norske klimaverktøy som i større grad enn dette kan bidra både til å nå internasjonale utslippsmål og samtidig bidra til verdiskaping i Norge. Flertallet viser til at Norge nå leder an i utviklingen av fullskala løsninger for CCS. Dette er, slik flertallet ser det, viktig klimapolitikk, men også særdeles viktig industripolitikk. Flertallet viser videre til at det er bred enighet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere, ulike næringsinteresser, forskermiljøer og miljøorganisasjoner om at CCS er en stor teknologisk og industriell mulighet for Norge.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at for å lykkes med karbonfangst og lagring er det etter dette flertallets mening viktig at man har på plass løsninger for en hel verdikjede, blant annet for å kunne gjennomføre industriens veikart for reduserte utslipp, for leverandørsiden for fangstanlegg og for å bidra til at teknologien utbredes internasjonalt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at en helhetlig verdikjede også har stor betydning for å sikre norsk gassindustri fremover, ved å legge til rette for betydelig produksjon av utslippsfritt (blått) hydrogen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil understreke hvor viktig investeringsbeslutning om fullskalaprosjektet for karbonfangst og -lagring er som grunnlag for mange nye industriprosjekter i årene fremover. Ved Langskip er grunnlaget for det første store CCS-verdikjedeprosjektet i Norge lagt, men det er etter dette flertallets mening avgjørende å komme et skritt videre allerede nå.

Dette flertallet vil vise til høring avholdt i energi- og miljøkomiteen 3. november 2020. I høringen ble det uttrykt overveiende støtte til Langskip-prosjektet, men også gitt helt tydelige signaler om betydningen av at også Fortum Oslo Varme realiseres. Det ble etter dette flertallets oppfatning sendt en klar henstilling om at Stortinget må sikre nødvendig finansiering for å få realisert begge prosjekter. Det ble blant annet pekt på hvordan realisering av to fangstprosjekt vil sikre større robusthet i hele verdikjeden og også senke kostnadene per enhet lagret CO₂. Dette flertallet merket seg at flere påpekte den usikkerheten som ligger i at Fortum henvises til å søke støtte gjennom EUs innovasjonsfond, i lys av EUs egne ambisjoner på dette området og den betydelige konkurransen om midlene i fondet. Dette flertallet mener derfor at to fangstprosjekter er svært viktig for å redusere risiko og styrke verdikjeden for utvikling av karbonfangst og -lagring. Norcem Brevik og Fortum Oslo Varme representerer to sektorer som står for store årlige utslipp, også globalt. Dette flertallet vil understreke at både sementindustrien og avfallsindustrien mangler andre sannsynlige eller raskt realiserbare løsninger og alternativer for å løse problemet.

Komiteen vil videre vise til at Norge har mulighet til å hevde seg internasjonalt og ta globale markedsandeler gjennom å satse på grønne fremtidsnæringer som CCS. Ved å være tidlig ute tar vi aktivt teknologisk lederskap og skaper forretningsmuligheter for norsk industri og næringsliv internasjonalt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at et mål om realisering av begge fangstprosjektene derfor ikke bare bidrar til å sikre robusthet for en norsk verdikjede for CCS, men bidrar også til å sikre norsk ledelse på teknologi- og kompetanseutvikling, som i seg selv kan bli et viktig eksportprodukt for Norge i årene som kommer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet deler det syn som er uttrykt knyttet til mulighetene i EUs innovasjonsfond, og mener at det er riktig å bidra til å øke mulighetene for å få innvilget støtte gjennom å øke statens betingede støtte fra 3 til 4,5 mrd. kroner. Derved reduseres søknadsbeløpet tilsvarende med 1,5 mrd. kroner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil påpeke at en søknadssum på 3 mrd. kroner, slik forslaget til regjeringen tilsier, utgjør 30 pst. av Innovasjonsfondets første utlysning. Flertallet deler den oppfatningen som er uttrykt om at det er svært usikkert om EU vil bevilge et så stort beløp til ett enkeltstående prosjekt, og at det mer sannsynlig at man vil ønske å spre midlene både til forskjellige industrisektorer og geografisk i hele eller store deler av Europa. Flertallet mener det er behov for å legge bedre til rette for at også Fortum Oslo Varme får finansiert realiseringen av et fullskalaanlegg, og at regjeringen ikke har gjort nok ved å overlate en så stor del av finansieringsbehovet til EUs Innovasjonsfond. Flertallet mener at sjansene for at denne støtten gis, ville øke betydelig dersom regjeringen hadde lagt til rette for det. Flertallet må derfor spørre seg om det faktisk er vilje i regjeringen til å realisere begge prosjektene.

Imidlertid vil flertallet foreslå at Fortum Oslo Varme på sin side også oppfordres til å gjøre grep for å bedre sine muligheter når det gjelder egenfinansiering. Dette mener flertallet er mulig ved å forsøke grep for å øke egenkapitalandelen opp mot 1 mrd. kroner, noe som, slik flertallet forstår det, sannsynligvis vil bidra til å øke muligheten for støtten det er behov for gjennom Innovasjonsfondet. Det er også viktig, slik flertallet ser det, at Fortums prosjekt holder seg gående og ikke mister fremdrift eller viktig kompetanse frem til finansieringsspørsmålet er avgjort. Flertallet viser til at Fortum selv har meldt at behovet i den forbindelse ligger på 30 mill. kroner, i påvente av svar på søknad.

I den forbindelse finner flertallet det riktig å understreke at statens støtte til finansiering i disse prosjektene må føre til positive ringvirkninger for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Det er, slik flertallet ser det, viktig at staten har et medeierskap til de eventuelle immaterielle rettighetene som kommer ut av teknologiutviklingen i prosjektene, samtidig som flertallet støtter industriens ønske om at visse deler av denne teknologien må gjøres åpent tilgjengelig. Videre støtter flertallet det som er uttrykt når det gjelder verdiskaping gjennom å bygge videre på teknologi- og innovasjonskraften i maritim næring, og en klar målsetting om å bidra til aktørmangfold og bruke mulighetene til å etablere en konkurransedyktig norsk leverandørkjede også her.

Flertallet har merket seg at det innenfor flere sektorer står aktører klare til å ta ansvar for å sikre norsk verdiskaping i forbindelse med karbonfangst og -lagring, og mener dette er et meget positivt utgangspunkt.

Flertallet vil understreke at støtte til fremdrift og realisering av begge fangstanleggene vil skape flere nye arbeidsplasser for fremtiden, i sektorer som har stort behov for omstilling mot fornybarsamfunnet. Det vil etter flertallets syn styrke både teknologisk og industriell kompetanse og demonstrere norsk gjennomføringsevne til å bygge slike anlegg. Videre ser flertallet at det anslås å generere over 3 500 arbeidsplasser dersom begge fangstanleggene blir realisert, bare frem til 2024. Flertallet vil peke på at dette er arbeidsplasser som favner over flere viktige sektorer, så vel innenfor skipsfart og skipsindustri som i industri på land, eksport- og leverandørindustrien. Flertallet viser til at dette også vil legge til rette for nye kunnskapsarbeidsplasser og er viktig for norske industri- og forskningsmiljøer.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti fremhever at med budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet og enigheten om Langskip er finansiering av det største klimaprosjektet i norsk industri noensinne sikret.

Disse medlemmer viser til at fangst og lagring av CO₂ i stort omfang er nødvendig om vi skal nå de globale klimamålene til lavest mulig kostnad. Disse medlemmer mener Langskip er en god måte for Norge å bidra i utviklingen av CO₂-håndtering på, og disse medlemmer støtter at Norge tar ledelsen innen CCS.

Disse medlemmer viser til at regjeringen siden 2013 har arbeidet målrettet med å realisere fangst og lagring av CO₂ i Norge. Regjeringen har vært opptatt av å ha et best mulig beslutningsgrunnlag, og disse medlemmer viser til at CCS-prosjektet på Norcem kom best ut av en rangering av fangstprosjektene i Norge basert på en grundig evaluering. Disse medlemmer understreker at både den eksterne kvalitetssikreren og Gassnova vurderer Norcems fangstprosjekt som det beste. Prosjektet bidrar til viktig teknologiutvikling, der restvarmen fra sementproduksjon reduserer energibehovet i en industri som står for om lag 7 pst. av de globale CO₂-utslippene.

Disse medlemmer ønsker å fremheve at Fortum Oslo Varme bidrar med svært viktige elementer til utvikling av CO₂-håndtering ved å demonstrere fangst av CO₂ på avfallshåndtering og kan dermed demonstrere hvordan CO₂-håndtering kan gi negative utslipp. Erfaring fra Fortum Oslo Varme vil ha stor overføringsverdi til andre forbrenningsanlegg både i Norge og i utlandet. Disse medlemmer vil også fremheve at prosjektet vil gi utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor, der Norge har ambisiøse mål.

Disse medlemmer fremhever at Norge gjennom vårt samarbeid med EU har mulighet for å søke støtte til klimaprosjekter, og at det er viktig å benytte denne muligheten. Disse medlemmer mener derfor det er fornuftig at Fortum Oslo Varme søker støtte fra EU eller andre finansieringskilder. Disse medlemmer peker også på at det ikke er urimelig at Oslo kommune selv bidrar til et prosjekt som er så viktig for å nå byens gode klimaambisjoner.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ønsker også å fremheve Northern Lights-prosjektet, som omfatter transport, mottak og permanent lagring av CO₂. Flertallet viser til samarbeidet Equinor har inngått med Microsoft knyttet til Northern Lights-prosjektet, som vil koble Microsofts digitale kompetanse til prosjektet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti viser videre til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet og i denne forbindelsen enigheten om Langskip og de forslagene som fikk flertall under Stortingets finansdebatt 3. desember 2020:

Vedtak 158:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til forhandlinger om å gå inn i transport- og lagerpartnerskapet med statlig eierandeler ved en eventuell utvidelse av infrastrukturen til mer enn 1,5 millioner tonn CO₂ per år.»

Vedtak 159:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget om hvordan staten kan ta en del av inntektene fra fremtidige utnyttelsestillatelser for CO₂-lagring. Vurderingen skal inkludere skattlegging og alternativer for statlige eierskap herunder SDØE-modell.»

Vedtak 160:

«Stortinget ber regjeringen følge tett opp kostnads- og risikokontroll i Langskip, på en slik måte at potensielle vesentlige negative avvik i prosjektene identifiseres tidlig, og at regjeringen bruker avtalens handlingsrom til å holde statens kostnader så lave som mulig.»

Vedtak 184:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse for hvordan Langskip er organisert, hvem som eier teknologien som blir utviklet og demonstrert og hvordan det kan legges til rette for at samfunnet får mest mulig igjen for at teknologien blir utviklet og demonstrert gjennom statlig støtte.»

Vedtak 185:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at så mye som mulig av teknologien som blir utviklet og demonstrert i Langskip og øvrig læring fra prosjektet blir utnyttet i Norge.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er tilhenger av industriutviklingsprosjekter som både kan gi nye arbeidsplasser i Norge, utvikle leverandørindustri og bidra til større verdiskaping i norsk næringsliv.

På denne bakgrunn har Fremskrittspartiet også støttet arbeidet med utvikling av prosjekter for karbonfangst og -lagring.

Disse medlemmer peker på at grunnlaget for dette har vært en måte å bygge ny industri på, samtidig som prosjektet, dersom det lykkes, har grunnlag for reduserte nasjonale klimagassutslipp.

Samtidig har det etter disse medlemmers syn vært avgjørende at man reduserer risikoen i prosjekter ved fangst og lagring av CO₂. Det er etter disse medlemmers syn en helt sentral lærdom å hente fra regjeringen Stoltenbergs forsøk på «en månelanding» på Mongstad, som etter disse medlemmers syn gav nesten 10 mrd. kroner i offentlige utgifter uten å realisere noe i nærheten av den verdiskapingen man skisserte.

På denne bakgrunn har disse medlemmer etter en samlet vurdering ikke kunnet støtte regjeringens forslag i «Langskip, fangst og lagring av CO₂».

Det er fire sentrale spørsmål ved innholdet i meldingen som verken meldingen, svarbrev fra Olje- og energidepartementet eller høringen i komiteen bidrar til noen klarhet i, og som bidrar til at disse medlemmer ikke kan støtte forslaget slik det foreligger i Meld. St. 33 (2020–2021).

For det første gir etter disse medlemmers syn verken meldingen eller høringen noen svar som skulle indikere at man ved å gjennomføre to prosjekter parallelt fremfor sekvensielt potensielt får tilgang til noen ny teknologi som skulle veie opp for den økte risikoen ved parallell fremdrift. Heller ikke den økte kostnaden kan etter disse medlemmers syn forsvares i lys av dette.

Disse medlemmer peker i den sammenhengen på at man ved en sekvensiell fremdrift kunne både redusert kostnadene for norske skattebetalere, ifølge Prop. 1 S (2020–2021) med 2,6 mrd. kroner, samtidig som man ved en gjennomføring på et senere tidspunkt kunne høstet lærdom av gjennomføringen av det første prosjektet.

Disse medlemmer mener regjeringen med sitt forslag til gjennomføring bidrar til unødig høy risiko i prosjektet, høyere kostnader enn nødvendig og mindre muligheter til å lære av feil i gjennomføringen enn man kunne fått.

For det andre mener disse medlemmer at en for stor andel av finansieringen må tas av skattebetalerne over statsbudsjettet. At skattebetalerne tar nærmere 70 pst. av kostnadene ved et prosjekt med så høy risiko i gjennomføringen, bidrar etter disse medlemmers syn i for liten grad til en sunn insentivstruktur i gjennomføringen av prosjektene. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at selskapene burde tatt en større del av utviklingskostnadene i prosjektet og slik overtatt en større del av risikoen og finansieringen av «Langskip».

Disse medlemmer registrerer også at med regjeringens forslag legger gjennomføringen av «Langskip» beslag på en betydelig andel av det handlingsrommet man vil ha i de kommende budsjettårene dersom økonomien finner tilbake til normalen etter covid-19.

Disse medlemmer registrerer at det fra regjeringens side heller ikke er lagt frem forslag til andre måter å finansiere disse investeringene på som kunne bidratt til å dempe både den store belastningen for skattebetalerne og samtidig kunne bidratt til å sikre delvis offentlig kontroll over teknologien som kan utvikles.

Disse medlemmer mener det fins flere ulike modeller for en slik type finansiering som kunne vært vurdert, herunder en modell som baserer seg på prinsippene bak Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) på norsk sokkel. Gjennom Petoro sikres interessene i ulike utvinningstillatelser både gjennom deleierskap av infrastruktur på sokkelen og gjennom en kontantstrøm som holdes på utsiden av statsbudsjettet. Disse medlemmer peker eksempelvis på at infrastruktur på sokkelen og investeringer i lagringssegmentet gjennom Northern Lights i Langskip etter disse medlemmers syn har klare likhetstrekk.

Dette henger også sammen med det tredje sentrale poenget som begrunner disse medlemmers syn, nemlig at mens skattebetalerne tar den største delen av regningen og risikoen, så er det helt og holdent selskapene som sitter igjen som eiere av teknologien dersom man lykkes.

Disse medlemmer er normalt tilhengere av mest mulig privat eierskap, men det fordrer også i stor grad at det er de private selskapene og aksjonærene som tar størsteparten av risikoen ved ulike investeringer. I «Langskip» er dette i for liten grad tilfelle. Disse medlemmer mener det er usikkerheter forbundet med dette som verken meldingen eller høringen gir noen som helst avklaringer rundt.

Disse medlemmer mener at det ikke finnes noen holdepunkter som nå tilsier at ikke teknologien som norske skattebetalere finansierer opp mot 17 mrd. kroner av, kan kommersialiseres utenfor Norge og slik sett bidra til minimal verdiskaping eller nye arbeidsplasser i Norge. Dette er etter disse medlemmers syn en klar indikasjon på at risikoen og potensiell gevinst ikke er godt nok fordelt i prosjektet.

Den siste, men ikke mindre viktige, innvendingen er at man gjennom meldingen heller ikke har sørget for at staten, som står for det alt vesentlige av finansiering og risiko, ikke har mulighet til å stoppe prosjektet eller trekke seg ut av det dersom man underveis ser at risikoen for overskridelser er betydelig eller teknologien for umoden. Det virker etter disse medlemmers syn som at man, dersom en slik situasjon skulle oppstå, har gjort seg helt avhengig av hvordan selskapene selv vurderer denne situasjonen. Det setter etter disse medlemmers syn staten og skattebetalerne i en uheldig situasjon.

Disse medlemmer viser til at man i meldingen omtaler et tak for å håndtere en potensiell slik situasjon, men slik disse medlemmer forstår dette, risikerer man at man altså potensielt har brukt opp mot 25,1 mrd. kroner samlet i prosjektene før en slik klausul inntreffer.

Dette er etter disse medlemmers syn ikke forsvarlig bruk av skattepenger, og understreker det problematiske med finansierings- og risikoprofilen i «Langskip» slik det er foreslått fra regjeringen.

På denne bakgrunn kan disse medlemmer ikke støtte regjeringens opprinnelige forslag. Disse medlemmer viser til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet om statsbudsjettet for 2021. Når Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett falt under behandlingen av finansinnstillingen, har Fremskrittspartiet stemt subsidiært for budsjettavtalen. Som en del av denne budsjettavtalen er det også lagt sentrale føringer for prosjektet. Disse føringene, som flertallet i Stortinget står bak, gjengis derfor i sin helhet i denne innstillingen og danner grunnlaget for gjennomføring av CCS-prosjektet i Norge. Disse medlemmer understreker at disse føringene imøtekommer flere av de sentrale innvendingene disse medlemmer opprinnelig anførte mot regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil understreke alvoret i klimasituasjonen. I rapporten Energy Transition Outlook 2020 fra DNV-GL av 8. september 2020 anslås det at verden vil passere nivået som driver temperaturen over 1,5 grader allerede i 2028. Dermed er vi i en svært alvorlig situasjon som gjør at vi ikke kan ta de nødvendige utslippskuttene litt etter litt.

Disse medlemmer vil også peke på at regjeringens mål om å kutte 50–55 pst. av utslippene sammenliknet med 1990 og EUs mål om å kutte minst 55 pst. sammenliknet med 1990 ikke er tilstrekkelig til å nå Parisavtalens mål om å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Disse medlemmer vil peke på at det er bred enighet om at fattige land skal få øke sine utslipp, men at det må motsvares av desto større kutt i rike land. Disse medlemmer vil peke på at når verden som helhet skal halvere sine utslipp fram mot 2030, så betyr det mer enn en halvering fra rike land.

Disse medlemmer stiller seg kritisk til at regjeringen foreslår å utsette realiseringen av karbonfangst ved Oslo Fortum Varme enda et år og sette sin lit til EUs Innovasjonsfond. Det vil være hard konkurranse om midlene i EUs Innovasjonsfond. Det er dermed ikke usannsynlig at andre prosjekter vil få bevilget midler før Fortum Oslo Varme. I tillegg risikerer man å utkonkurrere liknende CO₂-fangstprosjekter i Europa som kunne levert CO₂ til Northern Lights.

Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig å sikre fullfinansiering av karbonfangst ved Fortum Oslo Varme. Det vil gi langt større robusthet og lavere kostnad per enhet CO₂ lagret. Disse medlemmer mener derfor at statens betingede støtte må økes fra 3 til 6,8 mrd. kroner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, peker på at avfallsforbrenning er en stor kilde til CO₂-utslipp i Norge og verden. Vi kan øke vår materialgjenvinning, men det vil i lang tid være brennbart avfall vi ikke kan gjenvinne. Fangst av CO₂ fra norske forbrenningsanlegg er derfor nødvendig for å nå målene om klimareduksjoner i 2030 og 2050.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at dersom Fortum Oslo Varme blir fullfinansiert, vil det bidra til betydelige utslippskutt lokalt og nasjonalt og ikke minst til teknologiutvikling som kan bidra til å løse klimautfordringen knyttet til avfall globalt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener at det er svært viktig med teknologiutvikling i ulike bransjer – samt volum – for å lykkes. Flertallet peker på at læringseffekten og teknologiutviklingen ved realisering av fangstprosjektet for Fortum Oslo Varme vil redusere kostnad og risiko for CO₂-fangst og -lagring ved de 17 andre forbrenningsanleggene i Norge. Jo raskere Fortum Oslo Varme realiserer CO₂-rensing, desto raskere vil resten av Norges energigjenvinningsanlegg kunne kutte utslippene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener at dersom det ikke er flertall på Stortinget for å finansiere CCS-satsingen hos Oslo Fortum Varme, så bør det være rom for å se på om det kan finnes andre måter å tette finansieringsgapet på. Disse medlemmer vil derfor vise til rapportene laget av Zero, «Nye forretningsmodeller for karbonfangst og -lagring», og Multiconsult, «Hvordan gjøre CO₂-fangst og -lagring lønnsomt – hvordan nye virkemidler kan utvikle markeder for lavkarbonprodukter» (bestilt av LO-NHO-familien), som ser på finansieringskilder.

Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede ulike måter å få sikret resterende finansiering av Fortum Oslo Varmes karbonfangst på, gjennom bruk av innovative finansieringsmekanismer, offentlig innkjøpspolitikk eller pålegg om bruk av avfallshåndtering med energigjenvinning med karbonfangst, og fremme forslag om slik finansiering i forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2021.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil peke på at kvoteprisen i EU ikke er tilstrekkelig til å utløse bygging av nødvendige karbonfangstanlegg. De to anleggene vi nå diskuterer, kan ikke være de eneste CCS-anleggene Norge bygger. Derfor mener flertallet at regjeringen må ha en modell for å drive frem karbonfangst på anlegg der dette er hensiktsmessig. Per dags dato har aktører som vurderer CCS, ingen informasjon om hvordan staten har tenkt å gi bidrag. Skal man utvikle en CCS-næring i Norge, må det finnes en plan for videre utrulling av CCS. En slik plan må regjeringen legge frem. Det gjelder både støtteordninger og pålegg eller annet.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen avklare videre regime for støtte til norske bedrifter som ønsker å ta i bruk karbonfangst, og fremme forslag om dette i forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2021.»

«Stortinget ber regjeringen utrede ulike måter å sikre sterke nok incentiver til å ta i bruk CCS i energigjenvinning av avfall på, med mål om at all energigjenvinning av avfall skjer med karbonfangst.»

«Stortinget ber regjeringen utrede hvilke næringer som har prosessutslipp som er vanskelig å erstatte, og foreslå virkemidler som er sterke nok til å ta i bruk karbonfangst i disse næringene, og komme tilbake med forslag om dette i forslag til statsbudsjett for 2022.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil peke på at det ikke finnes noen bruk av demoprosjekt for DAC – direct air capture. Disse medlemmer mener dette kan bli viktig for å holde temperaturøkningen under 1,5 grader Celsius. Disse medlemmer foreslår derfor at det tas initiativ til at det gjennomføres en pilot som tar i bruk DAC i Norge, for at norsk karbonfangstnæring skal kunne høste erfaringer også med denne teknologien. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette mål om utprøving av CO₂-fangst fra luften i Norge og sikre finansiering av slike testanlegg.»