Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Elise Bjørnebekk-Waagen, Lise Christoffersen, Arild Grande og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Gisle Meininger Saudland og lederen
Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Kristelig Folkeparti, Torill
Selsvold Nyborg, viser til at saken gjelder endringer i lov 14. desember
2012 nr. 81 om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalen vedlegg
V punkt 2 (forordning (EU) nr. 492/2011) om fri rørsle av arbeidstakarar
innanfor EØS-området (EØS-arbeidstakarlova) og samtykke til godkjenning
av EØS-komiteens beslutning nr. 302/2019 om innlemmelse i EØS-avtalen
av forordning (EU) 2016/589 om et europeisk nettverk for arbeidsformidling
(EURES), tilgang til mobilitetstjenester for arbeidstakere og ytterligere
integrasjon av arbeidsmarkedene og syv gjennomføringsbeslutninger.
Forordning (EU) 2016/589
opphever tidligere Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 492/2011
kapittel II om arbeidsformidling.
Forordning (EU) 2016/589
trådte i kraft i EUs medlemsstater 12. mai 2016. Forordningen har
som hovedformål å fremme jobbmobilitet i EU/EØS-området og skal
legge til rette for fri bevegelighet av arbeidstakere gjennom et
felles arbeidsnettverk i medlemsstatene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at Norge har deltatt i EURES siden 1994, og at endringene som
foreslås, fornyer regelverket knyttet til EU-regelverket for fri
bevegelse av arbeidskraft innenfor EØS. De økonomiske og administrative
konsekvensene begrenser seg til utviklingskostnader knyttet til
IKT-løsninger estimert til rundt 15,5 mill. kroner, som kan tas
over tid og dekkes av gjeldende budsjettramme. Flertallet merker seg at ingen
av høringsinstansene, inkludert Landsorganisasjonen, hadde innvendinger
verken mot reglene i forordningen som sådan eller forslaget om at den
skal gjennomføres i norsk rett gjennom vedlegg til EØS-arbeidstakarlova.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at
gjennomføringen av forordningen og gjennomføringsbeslutninger i
norsk rett vil kreve lovendring og innebære økonomiske konsekvenser
for staten og vårt private nærings- og arbeidsliv. Stortingets samtykke
til godkjenning av EØS-komiteens beslutning er derfor nødvendig
etter Grunnloven § 26 andre ledd:
«Traktater om saker
som er av særlig stor viktighet, og i alle tilfeller traktater hvis
iverksettelse etter Grunnloven nødvendiggjør en ny lov eller stortingsbeslutning, blir
først bindende når Stortinget har gitt sitt samtykke dertil.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
bemanningsforetakenes innflytelse over det norske arbeidslivet bør
begrenses, og den offentlige arbeidsformidlingen styrkes. Disse medlemmer understreker
at de nasjonale kravene til bemanningsforetak som ønsker å bli medlemmer
av EURES-nettverket, må tilpasses det norske arbeidslivet og minimum
tilfredsstille relevante bestemmelser i norsk lov- og regelverk.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til sine merknader i Innst. 108 L
(2020–2021), hvor dette
medlem påpeker at proposisjonen er skrevet på en så uoversiktlig
måte at det uten inngående kjennskap og analyse av system og detaljer
knapt er mulig å få oversikt over konsekvensene av de beslutninger
som regjeringen inviterer Stortinget til å fatte. Proposisjonen er
derfor, etter dette
medlems vurdering, et godt eksempel på «den konstitusjonelle
katastrofe» som EØS-avtalen innebærer. Meget komplekse saker tas
inn i norsk rett uten at Stortinget gis en presentasjon av sakskomplekset
som opplyser sakens realiteter på et forståelig språk.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forstår saken slik
at regjeringen foreslår å innlemme forordning (EU) 2016/589 i EØS-avtalen.
Innlemmingen betyr en omfattende utbygging av EUs nettverk for arbeidsformidling (EURES)
og ytterligere integrasjon av de nasjonale arbeidsmarkedene. Konkret
skjer det ved å godta at syv omfangsrike og svært detaljerte «gjennomføringsbeslutninger»
innlemmes i EØS-avtalen. Den samlede mengden med lovtekst utgjør
95 sider.
Disse medlemmer viser til at
jobbmobiliteten i EU skal styrkes ved å øke antall jobbtilbud og
heve sannsynligheten for jobbmatch mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.
Det skal i tillegg etableres nasjonale godkjenningssystemer som
skal sikre at arbeidsmobilitet bygger på frivillighet og respekt
for arbeidsmarkedslover. Et flertall av EU-landene har tatt en serie
med forbehold knyttet til den formelle utformingen ved innlemmingen
og har kritisert flere sider av den nye ordningen. Det gjelder blant
annet detaljeringsgraden, systemet for godkjenning av EURES-partnere,
bruken av delegerte rettsakter og mulige økonomiske og administrative
byrder.
I en felles EØS/EFTA-kommentar
vises det til at de tre EØS/EFTA-regjeringene, på lik linje med
flere EU-land, reiser en del forbehold til EU-kommisjonens forslag
som burde diskuteres videre. Dette blir blant annet trukket frem:
-
At det kan føre til
problem at nettverket åpnes for private markedsaktører.
-
At de administrative
og økonomiske byrdene for nasjonale myndigheter kan bli betydelige
når et så omfattende samarbeidsopplegg skal bygges opp.
-
At alle ledige stillinger
skal deles på EU-nivå, uten jobbsøkerens eksplisitte samtykke.
-
At det ikke er opplagt
hvordan godkjenning av partnere i nettverket vil fungere.
-
At det er uklart
hvordan en felles europeisk klassifisering av ferdigheter, kompetanse,
kvalifikasjoner og yrker kan skje.
I tillegg
vises det til at spørsmål om finansiering ikke er tilstrekkelig
forklart. Disse bekymringene verken imøtegås eller kommenteres av
regjeringen i Prop. 141 LS (2019–2020).
Disse medlemmer vil påpeke
at tilslutning til denne saken vil innebære at en sidestiller offentlig
og privat arbeidsformidling. Etter disse medlemmers vurdering
setter dette en stopper for eventuelle krav om offentlig arbeidsformidling
i fremtiden. Videre vil disse
medlemmer påpeke at saken innebærer en sterkere samordning
på EU-nivå som ytterligere snevrer inn rommet for nasjonal arbeidslivspolitikk.
Etter disse medlemmers vurdering
betyr innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2016/589 i norsk
lov at disse medlemmers ambisjon
om at Norge skal ha rett til å lyse ut stilling i det lokale arbeidsmarkedet
først, blir torpedert.
Disse medlemmer mener derfor
ut fra en helhetsvurdering at det er vanskelig å ha en klar forståelse av
hva denne innlemmingen i EØS-avtalen av forordningen og de syv direktivene
vil innebære. Det er liten grunn til å tro at uklarheter kan avklares
ved å forhandle om endringer i teksten i forordning og direktiv. Disse medlemmer vil
derfor konkludere med at Stortinget reserverer seg mot å ta forordningen
og direktivet inn i EØS-avtalen.
Disse medlemmer mener en reservasjon
nå vil gjøre det mulig å dra nytte av erfaringene våre naboland Danmark
og Sverige gjør med å innlemme disse rettsaktene i sitt eget lovverk.