Merknad til ordlyden i § 3-19
tredje ledd annet og tredje punktum
Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil
bemerke at det som utgangspunkt er tjenesteyterens ansvar å forsikre
seg om at denne har inngått avtale med rette vedkommende. Disse medlemmer kan
derfor, som et utgangspunkt, slutte seg til departementets forslag
om at en handleplikt for rettighetshaveren først oppstår når rettighetshaveren
blir kjent med at misbruk av de elektroniske signaturfremstillingsdataene
har funnet sted. I motsetning til etter departementets forslag legger
imidlertid disse
medlemmer til grunn at en slik handleplikt også bør foreligge
der rettighetshaveren måtte kjenne til at et misbruk har funnet
sted, jf. forslag til § 3-19 tredje ledd annet punktum. Denne handleplikten
kan etter disse medlemmers syn
likevel ikke gjøres gjeldende til ulempe for rettighetshaveren i
tilfeller der tjenesteyteren ikke har oppfylt sine plikter etter
loven eller avtalen, jf. tredje punktum.
Disse medlemmer viser til
følgende eksempel: Dersom en mor oppdager at datteren har misbrukt
hennes elektroniske signaturfremstillingsdata og tatt opp et forbrukslån
på 10 000 kroner hos kredittyter A, kan det være at moren velger
å ikke varsle om misbruket fordi hun ikke ønsker at datteren skal
få anmerkning om svindel på vandelsattester som følge av en politianmeldelse
(fra kredittyter A). Moren velger heller å dekke tapet selv, vel
vitende om at hun dermed ikke kan gjøre krav på ansvarsbegrensningen.
En tid senere viser det seg at datteren har tatt opp enda et lån
som moren ikke kjente til. Denne kreditten er tatt opp hos kredittyter
B, som er en annen tjenesteyter enn den som moren fra tidligere
var kjent med at det forelå et misbruk overfor (kredittyter A).
Kredittyter B vil trolig hevde at moren ikke kan gjøre ansvarsbegrensning
gjeldende, siden moren kjente til et annet tilfelle med misbruk. Disse medlemmer vil
bemerke at dersom kredittyter B i eksempelet ikke har gjort det
denne kan for å sikre at rettighetshaveren faktisk får kunnskap
om lånet, vil offeret selv måtte finne frem til hvor hennes elektroniske
signaturfremstillingsdata kan ha blitt misbrukt. Siste punktum vil
derfor etter disse
medlemmers oppfatning innebære at tjenesteyter får en egeninteresse
i å nå frem til rettighetshaveren. Siste punktum gjør det dessuten klart
at reglene i tredje ledd får anvendelse i relasjon til en bestemt
tjenesteyter der rettighetshaveren kjente til, eller måtte kjenne
til, at rettighetshaverens signaturfremstillingsdata er blitt uberettiget
benyttet i et forsøk på å inngå avtale i rettighetshaverens navn.
Noe annet ville etter disse
medlemmers syn innebære at tjenesteyteren ville få adgang
til å påberope seg en større rett ved ugyldige avtaler etter misbruk
av signaturfremstillingsdata enn for det tilfellet der det foreligger
gyldig avtale med en rettighetshaver, men hvor tjenesteyteren for
øvrig har misligholdt sine plikter etter loven til å gi kunden informasjon
om den inngåtte avtalen. Et slikt resultat ville etter disse medlemmers syn
vært klart urimelig.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
Ǥ 3-20 skal
lyde:
§ 3-20 Ansvar for tap ved
misbruk av elektronisk signatur
(1) Erstatningsansvar
som tjenesteyteren kan gjøre gjeldende mot rettighetshaveren i samsvar
med ellers gjeldende rettsregler for misbruk av elektroniske signaturfremstillingsdata,
kan ikke overstige de egenandeler som følger av annet til femte
ledd.
(2) Rettighetshaveren
svarer med en egenandel på inntil 450 kroner. Rettighetshaveren
svarer likevel ikke med en slik egenandel dersom rettighetshaveren
ikke kunne ha oppdaget misbruket på forhånd og heller ikke har opptrådt
svikaktig.
(3) Rettighetshaveren
svarer med en egenandel på inntil 12 000 kroner dersom tapet skyldes
at rettighetshaveren grovt uaktsomt har unnlatt å oppfylle sine
plikter etter § 3-19 første og annet ledd.
(4) Rettighetshaveren
svarer med en egenandel tilsvarende det tapet tjenesteyteren kan
gjøre gjeldende i samsvar med ellers gjeldende rettsregler, dersom
rettighetshaveren har misligholdt en eller flere av sine plikter etter
§ 3-19 første og annet ledd forsettlig slik at rettighetshaveren
måtte forstå at misligholdet kunne innebære en nærliggende fare
for at de elektroniske signaturfremstillingsdataene kunne bli misbrukt.
(5) Rettighetshaveren
svarer ikke for tap som skyldes tjenesteyteren selv, noen som opptrer
på tjenesteyterens vegne, eller noen som tjenesteyteren selv representerer.
Med mindre rettighetshaveren har opptrådt svikaktig, svarer rettighetshaveren
heller ikke for tap i følgende tilfeller:
-
a) når tap oppstår
etter at rettighetshaveren har varslet tilbyderen eller tjenesteyteren
om misbruk eller fare for misbruk i samsvar med § 3-19 annet ledd
-
b) når plikten til
å tilrettelegge for varsling etter § 3-17 eller § 3-18 er misligholdt
-
c) når den elektroniske
signeringen ikke er tilstrekkelig sikker
-
d) når tjenesteyteren
ikke har krevd sterk kundeautentisering eller tilsvarende sikkerhet
i den utstrekning det for øvrig er relevant i forbindelse med avtaleinngåelsen
-
e) når det foreligger
forhold som gjør at tjenesteyteren er nærmest til selv å bære risikoen
for misbruk.
(6) Kongen kan i
forskrift gi nærmere regler om krav til sikkerhet etter femte ledd
bokstav c og d.»
I første
ledd foreslås ordlyden endret fordi disse medlemmer ønsker å unngå
en eventuell tvil om at rettighetshaveren ikke må fremme noe særskilt
krav for å bli vernet av ansvarsbegrensningen etter loven. Overholdelse
av plikter etter § 3-19 vil være tilstrekkelig for å begrense rettighetshaverens
ansvar.
Disse medlemmer viser videre
til at ordlyden i fjerde ledd endres for tydelig å uttrykke at det
ikke er hele tapet, men bare det tapet tjenesteyteren kan kreve erstattet
etter alminnelige regler, som utgjør maksgrensen for rettighetshaverens
egenandelsansvar. Det innebærer blant annet at ansvaret kan lempes
eller settes ned som følge av alminnelige regler om lemping eller skadelidtes
medvirkning. Samtidig ønsker disse medlemmer å presisere
den nærmere forståelsen av forsettsbegrepet. I motsetning til hva
departementet har uttalt på side 186 i proposisjonen, legger disse medlemmer til
grunn at forsettskravet er oppfylt bare dersom rettighetshaveren
måtte forstå at mislighold av pliktene etter § 3-19 første og annet
ledd kunne innebære en nærliggende fare for at de elektroniske signaturfremstillingsdataene
kunne bli misbrukt. Forslaget innebærer at en rettighetshaver som
har fått bistand til å betale regninger på en slik måte at hjelperen
får kjennskap til personlig sikkerhetsinformasjon, ikke nødvendigvis
har handlet med forsett. Det vil imidlertid være opp til domstolen
å avgjøre i konkrete tilfeller hvorvidt handlemåten kan bebreides
slik at det foreligger forsett, men disse medlemmer viser til
at siden den personlige sikkerhetsinformasjon ikke alene er tilstrekkelig
til å utføre misbruk, kan det at uvedkommende kjenner slik informasjon,
heller ikke alene være tilstrekkelig for å si at vedkommende måtte
forstå at det forelå en nærliggende fare for misbruk. Situasjonen
vil derfor i mange tilfeller falle utenfor ansvarsbegrensningen
etter fjerde ledd, idet svindleren også må ha tilgang til å bruke
de elektroniske signaturfremstillingsdataene. Etter disse medlemmers syn
må rettighetshaveren i slike tilfeller kunne påberope seg ansvarsbegrensning etter
tredje ledd jf. den foreslåtte ordlyden i første ledd.
Disse medlemmer viser til
at de foreslåtte endringene innebærer at personer som blir lurt
til å oppgi personlig sikkerhetsinformasjon knyttet til de elektroniske
signaturfremstillingsdataene, ikke vil få ansvaret for hele tapet
som svindelen forårsaket. I tillegg vil eldre personer og personer
som ikke kan språket godt, og som har behov for hjelp av andre til
å betale regninger, også være dekket av egenandelen på 12 000 kroner
istedenfor å måtte være ansvarlig for hele tapet som en eventuell
svindel forårsaker. Videre legger disse medlemmer til grunn
at endringen vil føre til at norske regler om misbruk av elektroniske
signaturfremstillingsdata vil samsvare med de tilsvarende reglene
i det reviderte betalingstjenestedirektivet slik disse blir praktisert
i Sverige og Danmark, som for øvrig samsvarer med alminnelige regler
om skadeserstatning hvor forsett foreligger når skadevolderen holder
det for mest sannsynlig («måtte forstå») at den aktuelle skaden
vil inntreffe som et resultat av skadelidtes handling. Disse medlemmer foreslår
derfor en tilsvarende endring av ordlyden i § 4-30 fjerde ledd. Disse medlemmer legger
for øvrig til grunn at domstolene vil ta utgangspunkt i at norsk
rett må presumeres å samsvare med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen
i den videre tolkningen av forsettsbegrepet.
Disse medlemmer viser til
at forslaget også innebærer en endring av bestemmelsens femte ledd bokstav
c og bokstav d og et nytt sjette ledd. Disse medlemmer har merket
seg at det i forordning (EU) 2018/389 stilles nærmere krav til sterk
kundeautentisering i forbindelse med betalingstjenester. Disse medlemmer viser
dessuten til forordningens fortalepunkt nr. 27 som innebærer at
for å «styrke brugernes tillid og sikre stærk kundeautentifikation
bør der tages hensyn til brug af elektroniske identifikationsmidler
og tillidstjenester som omhandlet i Europa-Parlamentets og Rådets
forordning (EU) nr. 910/2014, navnlig for så vidt angår anmeldte
elektroniske identifikationsordninger.» Det er disse medlemmers oppfatning
at hensikten med departementets forslag har vært å kreve tilsvarende
autentisering i forbindelse med signering som sterk kundeautentisering
for betalingstjenester. Disse medlemmer viser imidlertid
til at den teknologiske utviklingen går raskt for sikkerhetsløsninger
i tilknytning til e-signatur. Av denne grunn synes det mer hensiktsmessig
om tekniske minstekrav fastsettes i forskrift.
Disse medlemmer foreslår derfor
at § 3-20 femte ledd bokstav c og d i departementets forslag erstattes av
formuleringer som i generell form krever tilstrekkelig sikker signering
og eventuelt andre relevante former for sikkerhet i forbindelse
med avtaleinngåelsen. I et nytt sjette ledd foreslås det at Kongen
kan gi nærmere regler om krav til sikkerhet etter bokstav c og d
i forskrift. Femte ledd bokstav e er ment å fange opp at tjenesteyteren, ut
fra den risikoen som transaksjonen utgjør, er den som kan innføre
ytterligere tiltak som f.eks. innsending, videotelefonsamtale, telefonsamtale,
kontroll av opplysninger mot tilgjengelige registre osv. Rettighetshaveren
er ikke den som skal iverksette tiltak for at tjenesteyteren skal
være sikker på at avtale inngås med rette vedkommende.
Det bør etter disse medlemmers syn
fremdeles være slik at tjenesteyteren skal bære risikoen for å ha valgt
å tilby løsninger for avtaleinngåelse som innebærer større risiko
enn andre løsninger, jf. også kravet til å opptre «faglig forsvarlig»
i § 3-1. I en misbrukssituasjon er det derfor ikke bare rettighetshaverens
pliktbrudd som er relevant, men også i hvilken grad tjenesteyteren
kjente til at den aktuelle avtaletypen generelt utgjør en risiko
for misbruk som stiller større krav til aktsomhet fra tjenesteyterens
side enn kun å godta at elektronisk signaturfremstillingsdata blir
benyttet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
Ǥ 3-21 skal
lyde:
§ 3-21 Lemping av rettighetshaverens
egenandelsansvar
(1) Rettighetshaverens
ansvar etter § 3-20 annet og tredje ledd kan lempes når det er rimelig
tatt i betraktning arten av den personlige sikkerhetsinformasjonen som
var knyttet til de misbrukte elektroniske signaturfremstillingsdataene,
omstendighetene som forelå da misbruket ble utført, og eventuell
manglende aktsomhet eller andre forhold på tjenesteyterens side
som har medvirket til at tapet oppsto.
(2) Rettighetshaverens
ansvar etter § 3-20 annet og tredje ledd kan også lempes dersom
en leverandør av varer eller tjenester som har mottatt en ytelse
på grunnlag av misbrukte elektroniske signaturfremstillingsdata i
tilknytning til en finansiell tjeneste, forsto eller burde forstå
at bruken av de elektroniske signaturfremstillingsdataene var urettmessig.
(3) Første og annet
ledd begrenser ikke rettighetshaverens adgang til lemping eller
til å gjøre gjeldende andre innsigelser på annet grunnlag.»
Disse medlemmer foreslår
å endre ordlyden i første og annet ledd for å tydeliggjøre at reglene
om lemping i § 3-21 gjelder for egenandelsansvaret etter § 3-20
annet og tredje ledd. Selv om det dermed motsetningsvis følger av
ordlyden at reglene ikke vil være til hinder for lemping etter blant
annet skadeserstatningsloven § 5-2, foreslås det at dette poenget
fremgår også av forslaget til tredje ledd. Disse medlemmer oppfatter
det slik at departementet gir uttrykk for det samme gjennom et utgangspunkt
om erstatningsansvar etter ellers gjeldende rett, herunder blant
annet regler om lemping, foreldelse mv. Det vil i praksis trolig
være slik at flere av de momenter som allerede er vurdert i forbindelse
med skadeserstatningsloven § 5-2, også inngår i en vurdering etter
§ 3-21. Når et eventuelt egenandelsansvar kan lempes ytterligere
etter finansavtaleloven, skyldes dette etter disse medlemmers syn et behov for
tilstrekkelig fleksible regler som også kan gi rettighetshaveren
et rimeligere resultat enn det man i praksis har sett eksempler
på etter gjeldende rett.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
Ǥ 4-30 fjerde
ledd skal lyde:
(4) Kunden svarer
for hele tapet dersom tapet skyldes at kunden forsettlig har misligholdt
sine plikter slik at kunden måtte forstå at misligholdet kunne innebære en
nærliggende fare for at betalingsinstrumentet kunne bli misbrukt.»
Når det
gjelder disse
medlemmers forslag til endringer i fjerde ledd, vises det
til disse medlemmers forslag
og merknad til tilsvarende endringer i § 3-20 fjerde ledd.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at egenandelen
i lovforslaget § 3-20 tredje ledd på 12 000 kroner ved grov uaktsomhet
for første gang ble vedtatt i 2009. Siden da har prisstigningen
redusert verdien av dette beløpet. At verdien reduseres, fører til
at incentivet for rettighetshaver til å opptre ansvarlig med sine BankID-opplysninger,
reduseres.
Disse medlemmer mener at flere
beløp i lovgivningen burde knyttes til grunnbeløpet i folketrygden, slik
at de automatisk justeres etter prisstigning. Dette vil føre til
at endringer ikke må gjøres med jevne mellomrom av lovgiver. På
den annen side vil beløp som knyttes til grunnbeløpet, fremstå mindre
forståelige for forbrukere som leser loven.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen vurdere om egenandelen i finansavtaleloven § 3-20
tredje ledd bør oppjusteres for å ta hensyn til prisstigningen de
siste årene og for å sørge for at beløpet gir et godt nok incentiv
til at rettighetshaverne bruker sin elektroniske signatur på en
forsvarlig måte. Regjeringen bes også vurdere om beløpet bør knyttes
til grunnbeløpet i folketrygden slik at det automatisk justeres
for prisendringer. Disse vurderingene bør også gjøres for beløpet
i § 4-30 tredje ledd.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg kritikken som lovforslaget §§ 3-19, 3-20 og 3-21
har mottatt. Kritikken av lovforslaget går ikke bare på tolkningstvil
om hva reglene faktisk betyr, men også på det materielle innholdet
i disse reglene.
Flertallet mener i lys av
kritikken at § 3-19 tredje ledd bør fjernes i sin helhet fra lovteksten.
Dette begrunnes med at det vil virke urimelig at forbrukere skal
tape sine krav mot en finansinstitusjon, hvis de ikke har oppdaget
at de er svindlet, eller hvis de har mistet midler på grunn av andre
feil hos institusjonen. Flertallet trekker videre
frem at det som regel er institusjonen selv som merker svindler
eller feil først, og at det kan være uheldig at institusjonen kan
få et insentiv til ikke å varsle en forbruker på så tydelig måte
som mulig. Flertallet mener
at en 13 måneders absolutt frist, som det legges opp til, bør ha
en meget sterk begrunnelse, og flertallet kan ikke se at
denne er gitt. Flertallet kan
heller ikke komme på andre begrunnelser som kan forsvare en så streng
regel som beskytter finansinstitusjonene mot krav fra forbrukere.
Flertallet mener at de gjenstående
ledd i paragrafen burde gi god nok beskyttelse av finansinstitusjonene,
selv om det da bare fremgår hva en forbruker må gjøre for å fremme
et krav mot institusjonen. Flertallet mener det er viktig
at en forbruker ikke taper en rett til å fremme et krav mot en finansinstitusjon
hvis forbrukeren ikke handler innen en spesifisert og tidsangitt frist.
Paragrafen stadfester en endelig reklamasjonsfrist som det er vanskelig
å forstå begrunnelsen for, og bør derfor ikke vedtas.
På denne bakgrunn
vil flertallet stemme
imot forslaget til ny § 3-19 tredje ledd.
Flertallet mener det er viktig
å sikre at forbrukere ikke stilles dårligere etter lovforslaget
i § 3-20 enn de gjør etter gjeldende rett, og fremhever viktigheten
av at det tydeliggjøres overfor dem som skal tolke den nye § 3-20,
at det ikke har vært meningen å gjøre forbrukers ansvar strengere. Flertallet er
derfor av den oppfatning at paragrafen bør endres.
På denne bakgrunn
fremmer flertallet følgende forslag:
Ǥ 3-20 skal
lyde:
§ 3-20 Ansvar for tap ved
misbruk av elektronisk signatur
(1) Tjenesteyter
bærer tap som oppstår etter misbruk av elektroniske signaturfremstillingsdata
når ikke annet følger av reglene i annet til tredje ledd.
(2) Tjenesteyteren
kan holde rettighetshaveren ansvarlig for en egenandel på 450 kroner
dersom rettighetshaveren kunne oppdaget misbruket. Tjenesteyteren
kan holde rettighetshaveren ansvarlig for inntil 12 000 kroner dersom
tapet er voldt ved grov uaktsomhet. Tjenesteyteren kan holde rettighetshaveren
ansvarlig for hele tapet når dette er voldt forsettlig eller rettighetshaveren
har opptrådt svikaktig. Rettighetshaveren er bare ansvarlig etter
første til tredje punktum så langt slikt ansvar følger av alminnelige
erstatningsrettslige regler.
(3) Rettighetshaveren
svarer ikke for tap som skyldes tjenesteyteren selv, eller noen
som opptrer på tjenesteyterens vegne, eller noen som tjenesteyteren
selv representerer. Med mindre rettighetshaveren har opptrådt svikaktig,
svarer rettighetshaveren heller ikke for tap som nevnt i andre ledd
i følgende tilfeller:
-
a) når tap oppstår
etter at rettighetshaveren har varslet tilbyderen eller tjenesteyteren
om misbruk eller fare for misbruk i samsvar med § 3-19 annet ledd
-
b) når plikten til
å tilrettelegge for varsling etter § 3-17 eller § 3-18 er misligholdt
-
c) når det ikke
er benyttet sikkerhetsnivå «høyt» til et elektronisk identifikasjonsmiddel,
herunder de tekniske minstespesifikasjonene, minstestandardene og
minstekravene for fremgangsmåter som er fastsatt i medhold av forordning
(EU) nr. 910/2014 om elektronisk identifikasjon og tillittjenester
for elektroniske transaksjoner i det indre marked artikkel 8 nr.
3 bokstav c
-
d) når tjenesteyteren
ikke har krevd sterk kundeautentisering hvis dette er relevant.»
Flertallet fremhever
at de foreslåtte endringene i teksten i § 3-20 vil være rettsteknisk
enklere å praktisere. I foreslått lovtekst vil man ta utgangspunktet
i hva tjenesteyter kan gjøre eller kreve, i motsetning til foreslått
lovtekst, som tar utgangspunkt i hva forbrukeren må gjøre eller
forholde seg til. Foreslått omskrivning av lovteksten vil også tydeliggjøre
grenseoverganger og plikter mye bedre i forbrukers favør, slik det
er fremhevet at intensjonen med mange av endringsforslagene i lovverket
er. Endringene vil samtidig sikre at ansvarsreglene som vedtas,
ikke gir hjemmel for en strengere erstatningspraksis etter ny lov
enn det allerede er praksis for i Norge i alle andre erstatningstilfeller,
jf. de generelle erstatningsrettslige reglene.
Flertallet fremhever at den
foreslåtte lovteksten fortsatt vil sikre at kunder som har begått
svindel eller hjulpet til med slik svindel, vil måtte bære hele
tapet selv, men dette må bevises. Også veldig uforsiktige kunder,
som ikke har ment å bidra til svindel, vil med forslaget måtte tåle
en høy egenandel på 12 000 kroner. Et viktig poeng flertallet trekker frem ved
forslaget til ny lovtekst, er at det blir helt tydelig stadfestet
at det etableres en øvre grense for hva en forbruker skal måtte tåle
av tap på grunn av uforsiktighet alene. Dette er et viktig moment
som har vært etterspurt i lang tid. Dermed kan man hindre uheldige
dommer hvor både hus og hjem har kunnet gå tapt, i saker hvor det
ikke kan bevises handlinger gjort med viten og vilje. På denne måten
anser flertallet man
i større utstrekning vil kunne hindre at barn og familiemedlemmer
risikerer å miste sin trygghet ved en situasjon som bunner i uforsiktighet fra
en av foreldrene.
Flertallet oppfatter at lovforslaget
§ 3-21 tredje ledd kodifiserer en strengere erstatningsregel enn
den generelle man i dag kan lene seg på. Flertallet kan ikke se at
det er angitt noen gode begrunnelser for at en forbruker skal ha
dårligere beskyttelse etter det nye lovforslaget, enn man i dag
har etter de generelle erstatningsrettslige regler. Flertallet mener
det ikke er behov for et slikt tredje ledd som begrenser forbrukernes rettigheter
ut over adgangen skadeserstatningsloven allerede gir. Subsidiært
mener flertallet man
kan erstatte teksten med en henvisning til de generelle erstatningsrettslige
regler hjemlet i skadeserstatningsloven.
På denne bakgrunn
vil flertallet stemme
imot forslaget til § 3-21 tredje ledd.
Flertallet forventer at finansinstitusjonene
kjenner til bestemmelsen i § 3-20, og at de vurderer hvor stor del
av kravet forbruker kan holdes ansvarlig for i lys av denne bestemmelsen.
Finansinstitusjoner er ikke avhengige av forbrukers «varsel» om
at de bare vil være ansvarlig for en egenandel. Flertallet forventer at finansinstitusjoner
vurderer lovens § 3-20, og mener det vil være urimelig om finansinstitusjoner
som opererer i dette markedet til daglig, kan omgå foreslått § 3-20
bare fordi en forbruker ikke kjenner til detaljene i lovverket.
Flertallet ser et mønster
i at i saker mellom bank, forbruker og svindler er forbrukeren som
regel den svakeste parten. Flertallet støtter derfor
lovforslagets intensjon om å gi bedre rettslig beskyttelse til bankkunder,
hvis ID har blitt svindlet, som har blitt erstatningsansvarlige
for lån som de selv ikke har tatt opp. I dette perspektivet vil flertallet gjøre
oppmerksom på at Høyesterett 23. oktober 2020 avsa en dom som slår
fast at bankene har et langt større ansvar ved svindel med BankID
enn de så langt har tatt. I denne saken slår Høyesterett fast at
det er banken som har hovedansvaret for tapet som oppstår ved svindel.
Saken gjaldt en privatperson som ble ID-svindlet av en kollega,
og banken mente det var svindelofferet som skulle ta regningen. Høyesterett
har med dette hevet terskelen for å gi ansvaret til privatpersonen.
Begrunnelsen her er at bankene har valgt et system som har en viss
risiko, og når noen misbruker dette systemet, må bankene selv ta
ansvar.