Brukernes
rettigheter
Komiteen vil trekke fram at
forslagene ikke gjelder andre deler av folketrygdloven enn direkte
oppgjør. Målet fra regjeringen er at brukernes rettigheter ikke skal
begrenses.
Komiteen viser til at det årlig
bevilges 35 mrd. kroner i stønad til helsetjenester etter kapittel
5 i folketrygdloven. Komiteen viser
til folketrygdloven kapittel 5 om at formålet er å gi hel eller
delvis kompensasjon for medlemmers nødvendige utgifter til helsetjenester
ved sykdom, skade, lyte, familieplanlegging, svangerskap, fødsel
og svangerskapsavbrudd. Stønaden er for dem som trenger helsetjenester
som er nærmere regulert i lovens kapittel 5. Stønaden gjelder for
legehjelp, viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr, behandling
ved private laboratorier og røntgeninstitutter, tannlegehjelp, tannpleierhjelp,
psykologhjelp, behandling hos fysioterapeut og kiropraktor, behandling for
språk og taledefekter, behandling hos ortoptist, jordmorhjelp, stønad
ved fødsel utenfor institusjon, apotek og bandasjist.
Komiteen konstaterer at brukeren,
hvis loven endres, skal slippe å legge ut for den delen av betalingen som
det offentlige skal dekke. Brukere vil ikke måtte fylle ut skjemaer
for å få refusjoner. Tjenesteyteren skal få ansvaret, under direkte
oppgjør, for refusjoner og søknader om refusjon. Komiteen viser til at endringen kan
gi en budsjettkonsekvens. Noen brukere har ikke aktivt fremmet krav
om stønad ved lave beløp, fordi søknadsprosessen oppleves som tidskrevende
og kompleks.
Komiteen viser til at forslaget
innebærer at brukerne ikke skal kunne søke om krav under folketrygdloven
kapittel 5. Refusjonen skal fremsettes av, og utbetales til, tjenesteyteren
under direkte oppgjør. Hvis tjenesteyteren ikke har direkte oppgjør,
kan behandlingen ikke bli betalt av Helfo. Da må brukeren betale
selv. Forslaget innebærer dermed at det ikke blir mulig for brukere
å søke Helfo om stønad personlig, heller ikke om de fyller de øvrige
vilkårene om stønad i folketrygdloven kapittel 5.
Komiteen viser til at forslaget
ikke vil endre § 5-24 om stønad til helsetjenester i utlandet. Det
vil ikke bli et vilkår for direkte oppgjør for utenlandske tjenesteytere,
siden det vil stride mot ikke-diskrimineringsreglene for tjenesteytere
innenfor EØS. Det betyr at brukeren selv må søke om refusjon under
§ 5-24 for behandling og tjenester mottatt i utlandet. Lovendringen
vil dermed ikke føre til endringer for saker når tjenester blir mottatt
i utlandet under § 5-24.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil
fremheve at antibiotikaresistens er et større problem i nesten alle
andre land i EØS enn i Norge. Disse medlemmer mener at de
som får helsehjelp i utlandet, bør få god informasjon om faren det
er for helsen og for folkehelsen i Norge.
Disse medlemmer viser til følgende
forslag, som ble fremmet i Dokument 8:2 S (2016–2017), jf. Innst.
170 S (2016–2017):
«Stortinget ber regjeringen
snarest sikre at pasienter som vurderer å benytte seg av utenlandske
helsetjenestetilbydere utenom Norden, klart advares om risikoen
for smitte med antibiotikaresistente bakterier.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
forslaget ble stemt ned av dagens regjeringspartier og Fremskrittspartiet.
Komiteen viser
til side 22 i Prop. 121 L (2019–2020):
«Dersom bruker oppsøker
en tjenesteyter uten direkte oppgjør (altså uten rett til refusjon),
vil bruker ikke ha rett på stønad etter de nevnte bestemmelsene
i kapittel 5. Dersom bruker ønsker å motta helsehjelp fra tjenesteyter
uten direkte oppgjør, vil bruker måtte betale for dette selv uten
stønad fra trygden.»
Komiteen viser
til at dette betyr at det blir brukernes ansvar å velge tjenesteytere
som har direkte oppgjør.
Komiteen flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, mener det ikke skal være brukernes
ansvar å vite hvilke tjenesteytere som har direkte oppgjør. Flertallet viser
til skriftlige innspill fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon
(FFO), som anmoder komiteen om at private tjenesteytere skal opplyse
om de har direkte oppgjør eller ikke, og hva det innebærer, og at
det ikke skal være brukernes ansvar. I den muntlige høringen uttalte
Den norske tannlegeforening at de støtter FFO på dette punktet.
Flertallet mener helsemyndighetene
har ansvar for å opplyse befolkningen om endringen i loven, og at tjenesteyter
har ansvaret for å informere brukere om tjenesteyter har direkte
oppgjør eller ikke, og hva det innebærer. Flertallet mener at tjenesteyter
skal ha opplysningsplikt på forhånd før en mulig refusjonsbehandling
starter.
Flertallet påpeker at nesten
alle tjenesteytere vil opplyse pasientene. Men hvis en tjenesteyter
skjuler informasjon eller ikke opplyser brukerne om at behandlingen
vil koste mer med denne tjenesteyteren siden tjenesteyteren ikke
har direkte oppgjør, skal ikke tjenesteyteren kunne kreve betaling
fra brukeren for behandlingen, eller deler av en behandling, hvis
disse beløpene ville blitt dekket av folketrygdloven kapittel 5
dersom tjenesteyteren hadde hatt direkte oppgjør.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at en
pasient ikke vil få refusjon dersom han eller hun benytter seg av
en tjenesteyter uten direkte oppgjør. Helsepersonell har et ansvar
her og skal etter helsepersonelloven § 6 sørge for at helsehjelpen
ikke påfører pasient, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig
tidstap eller utgift. Plikten gjelder også ved ytelse av helsehjelp til
den enkelte pasient. Det vises til særskilte regler om trygderefusjon
etter folketrygdloven kapittel 5 som gir grunnlag for at pasienter
skal få dekket nødvendige utgifter til behandling. Kravet til ressursbruk
er underlagt to ulike kontrollsystemer: Helsetilsynet og Arbeids-
og velferdsdirektoratet. Helsetilsynet håndhever helsepersonelloven
og må i sin vurdering foreta en helhetlig vurdering av ressursbruk. Disse medlemmer viser
også til at tannleger og tannpleiere i dag har en selvstendig forskriftsfestet
plikt til å vurdere hvorvidt et medlem har en tilstand som kan gi
krav på stønad i medhold av folketrygdloven § 5-6 eller § 5-6 a,
jf. forskrift om stønad til dekning av utgifter til tannbehandling
§ 1 tredje ledd.