1.2 Endring av revisjonsdirektivet og ny revisjonsforordning
Europarlaments- og
rådsdirektiv 2014/56/EU, revisjonsdirektivet, som endrer Europaparlaments-
og rådsdirektiv 2006/43/EF og Europaparlaments- og rådsforordning
(EU) nr. 537/2014 om særskilte krav ved revisjon av foretak av allmenn
interesse, revisjonsforordningen, ble vedtatt av Europarlamentet
og Rådet 16. april 2014. De to rettsaktene utgjør EUs revisjonspakke
«EU-reform av revisjonsmarkedet».
Det overordnede formålet
med EUs regulering av revisjon og revisorer er å bidra til kvalitet
i den finansielle rapporteringen og et indre marked for revisjonstjenester
i EØS.
Direktiv 2014/56/EU
er et endringsdirektiv av direktiv 2006/43/EF. Dette bygger igjen
på åttende selskapsdirektiv fra 1984 (direktiv 84/253/EØF). Direktivene
har etablert harmoniserte krav i EU til revisors kvalifikasjoner
og uavhengighet. Forordning (EU) nr. 537/2014 om særskilte krav
ved revisjon av foretak av allmenn interesse avløser revisjonsdirektivets
regler om revisjon av slike foretak. Revisjonspakken er en oppfølging
av EUs arbeid med revisjon etter finanskrisen i 2008. Arbeidet bygger
blant annet på utredningen «Audit Policy: Lessons from the Crisis»
fra 2010 om revisjonstjenester i Europa. Kommisjonen fremhever seks hovedformål
med reformen:
-
Klargjøring og presisering
av revisors rolle
-
Styrking av revisors
uavhengighet og profesjonelle skepsis
-
Å gjøre toppsjiktet
av revisjonsmarkedet mer dynamisk
-
Å forbedre tilsynet
med revisorer
-
Å legge til rette
for grensekryssende tjenesteyting innenfor revisjon av finansielle
rapporter
-
Å redusere unødvendige
byrder for små og mellomstore bedrifter
Revisjonspakken
innebærer at revisjonsdirektivet fra 2006 (2006/43/EF) endres på
en rekke punkter. Etter direktivets artikkel 52 kan Norge fastsette
strengere regler enn det som følger av direktivet. Endringene har
til formål å bidra til finansiell stabilitet ved å øke tilliten
til selskapers finansielle rapportering, eksempelvis selskapets
regnskap. I kjølvannet av finanskrisen i 2008 fremhevet EU forbedret
revisjon som et viktig virkemiddel for å reetablere tilliten i finansmarkedene.
Et sentralt virkemiddel i direktivet er å øke kravene til harmonisering
av EU-retten i reguleringen av revisorene. Direktivet bygger hovedsakelig
på de hovedprinsippene som følger av revisjonsdirektivet fra 2006.
I revisjonsdirektivet
av 2014 er det i en endring av artikkel 21 lagt til et mer presist
krav om profesjonell skepsis som en del av revisjonen. I endringen
i bokstav b fremgår det at revisor særlig skal utvise profesjonell skepsis
når revisor gjennomgår ledelsens beregning av virkelige verdier,
verdifall på eiendeler, avsetninger og fremtidige kontantstrømmer
som er relevante for foretakets evne til fortsatt drift. Videre
er profesjonell skepsis betegnet som grunnleggende innstilling som
innebærer å stille kritiske spørsmål, være oppmerksom på forhold
som kan tyde på feilinformasjon som følge av feil eller misligheter,
og vurdere revisjonsbevis på en kritisk måte.
Videre er det i endringsdirektivet
inntatt mer detaljerte bestemmelser om revisors uavhengighet. I
et nytt avsnitt nr. 4 i artikkel 22 om uavhengighet er det blant annet
inntatt en bestemmelse om eierskap i finansielle instrumenter av
revisor i det reviderte foretaket. I et nytt avsnitt nr. 5 er det
tatt inn et forbud mot gaver til revisor fra det reviderte foretaket.
Det er videre i et nytt avsnitt nr. 6 tatt inn regler om uavhengighet
og sammenslåing av revisjonsselskaper. I en ny artikkel 22a er det
inntatt regler om ansettelse av revisorer i reviderte foretak. Artikkel
22b inneholder nye regler om forberedelse av revisjonsoppdraget
og vurderingen av uavhengighet.
Revisjonsdirektivet
av 2014 inneholder krav til organiseringen og kvalitetsstyringen
i revisjonsselskaper, artikkel 24a og 24b. Det er innført mer detaljerte
bestemmelser om revisjonsberetningen i artikkel 28. Formålet er
å sikre at medlemslandene har regler som gjør denne mer informativ
for brukerne av beretningen. Tilsynsmyndigheten er styrket ved at
det er innført nye sanksjonsmuligheter. I artikkel 30a i endringsdirektivet er
det fremhevet hvilke sanksjonsmuligheter tilsynsmyndigheten skal
ha adgang til å ha. Disse skal være tilgjengelige for tilsynsmyndigheten
så fremt medlemslandet ikke har strafferettslige regler som gjelder
for samme område, jf. artikkel 30 nr. 2 annet avsnitt.
Tidligere inneholdt
revisjonsdirektivet bestemmelser rettet mot «foretak av allmenn
interesse». Foretak av allmenn interesse er foretak som har utstedt
omsettelige verdipapirer som er opptatt til handel på regulert marked
i et EØS-land, banker, kredittforetak og forsikringsforetak. Nå
er pliktene for slike foretak regulert i forordningen. Forordningsteksten
må vedtas ordrett, uten nasjonale tilpasninger.
Forordningen innebærer
at det stilles strengere og mer detaljerte krav til revisjonen av
foretak av allmenn interesse. Dette har sin bakgrunn i disse foretakenes
sentrale posisjon i det finansielle systemet. Det stilles blant annet
mer detaljerte krav til revisjonsberetningen. Det innføres plikt
for foretakene til å bytte revisjonsselskap etter et visst antall
år, se forordningen artikkel 17.
I artikkel 16 i forordningen
er det inntatt mer detaljerte regler om hvordan foretak av allmenn
interesse skal forberede og velge oppdragsansvarlig revisor. Etter artikkelen
har revisjonsutvalget en helt sentral rolle i å forberede valget
av revisor. Revisjonsutvalget skal etter artikkel 17 annet avsnitt
lage en anbefaling til det ledende organet i det reviderte foretaket,
hvor det blant annet skal begrunne sin anbefaling og legge ved to
egnede alternativer som foretakets revisor. Foretaket skal følge anbudsprosessen
i artikkel 17 tredje avsnitt ved valg av revisor.
Forordningen innebærer
også et forbud for valgt revisor å tilby nærmere angitte tjenester
i tillegg til revisjon til foretak av allmenn interesse. Artikkel
5 nr. 1 første avsnitt angir hvilken tidsperiode forbudet gjelder for.
Nr. 1 annet avsnitt angir nærmere hvilke tjenester utenom revisjon
som i utgangspunktet er forbudt å yte av revisor til en revisjonsklient.
Dette gjelder blant annet nærmere angitte skattetjenester, tjenester
som innebærer deltakelse i det reviderte foretakets ledelse eller
beslutningstaking, bokføring og utarbeiding av regnskapsmessige
spesifikasjoner og regnskaper, lønnstjenester, nærmere angitt internkontrolltjenester, verdsettingstjenester
og juridiske tjenester.
Etter artikkel 5
nr. 2 kan medlemsstatene forby andre tjenester enn dem som er oppført
i nr. 1, om medlemsstaten anser at disse tjenestene utgjør en trussel mot
revisors uavhengighet.
Etter artikkel 5
nr. 3 kan medlemsstatene likevel tillate at revisor utfører tjenester
knyttet til utfylling av skatteskjemaer, identifisering av offentlige
tilskudd og skatteinsentiver, bistand med skatteinspeksjoner, beregning av
direkte og indirekte skatt samt utsatt skatt, yting av skatterådgivning
og verdsetting. Slike tjenester kan i så fall kun gis om enkelte
nærmere vilkår er oppfylt.
Videre setter artikkel
4 begrensninger i forholdet mellom revisjonstjenester og tilleggstjenester
knyttet til størrelsen av vederlaget som betales til revisor. Etter
artikkel 4 nr. 2 kan ikke det totale vederlaget for tilleggstjenester
utgjøre mer enn 70 pst. av gjennomsnittet av vederlaget for lovfestet
revisjon i løpet av de tre siste årene. Hvis revisjonsforetaket
mottar mer enn 15 pst. av sitt totale vederlag fra ett foretak av
allmenn interesse, skal det gjøre revisjonsutvalget i det reviderte
foretaket oppmerksom på dette og i tillegg diskutere trusler mot
revisors uavhengighet og tiltak satt i verk for å sikre uavhengigheten.