0.5 Kulturmiljøforvaltning i Norge anno 2020
I kapitlet redegjøres
det for sentrale aktører i kulturmiljøforvaltningen. Her gis det
både et kort historisk tilbakeblikk samt en oversikt over dagens
forvaltning.
Aldersverdi var tidlig
et hovedpoeng for bevaringsarbeidet. Lov om fredning og bevaring
av fortidslevninger fra 1905 etablerte et forvaltningsmessig skille
ved middelalderen, der de arkeologiske landsdelsmuseene i Oslo,
Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø fikk ansvar for forvaltningen
av de eldste sporene, mens Fortidsminneforeningen fikk ansvaret
for bygninger. Dette skillet har preget kulturmiljøforvaltningen
siden.
Riksantikvarstillingen
ble opprettet i 1912 med ansvar for å ivareta landets kulturminner
fra middelalderen og nyere tid, både ruiner, bygninger og løse gjenstander,
vel og merke hvis disse ikke falt inn under museenes ansvarsområde.
Riksantikvaren ble etablert som direktorat med virkning fra 1. juli
1988. Riksantikvaren fikk da for første gang ansvar for arkeologiske
kulturminner fra før reformasjonen (1537), som fram til da hadde
ligget under ansvarsområdet til de fem arkeologiske landsdelsmuseene
i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.
Myndighet og en rekke
forvaltningsoppgaver ble overført fra Riksantikvaren til fylkeskommunene
fra 1. januar 1990. Samisk kulturminneråd og senere Sametinget fikk
overført tilsvarende myndighet for samiske kulturminner fra 1. september
1994. Fylkeskommunene og Sametinget har i løpet av disse årene bygd
opp og utviklet kulturmiljøfaglig kompetanse og fått overført flere
oppgaver. Utviklingen har skjedd i ulikt tempo og etter forskjellige
modeller. Fra 1. januar 2020 ble en rekke nye oppgaver og førstelinjeansvar
overført til fylkeskommunene som en del av regionreformen. Som en oppfølging
av regionreformen ble tilsvarende myndighet og oppgaver for samiske
kulturminner overført til Sametinget fra 1. januar 2020.
Regionreformen innebærer
også at Riksantikvarens rolle er endret. Riksantikvaren skal videreutvikle
sin rolle som fagdirektorat og har fremdeles et overordnet ansvar
for gjennomføringen av den nasjonale kulturmiljøpolitikken.
Klima- og miljødepartementet
har det overordnete ansvaret for politikkutviklingen og forvaltningen
av kulturmiljø i Norge. I samsvar med sektorprinsippet har de enkelte
departementene og underliggende virksomheter et selvstendig ansvar
for kulturmiljø i egen sektor.
Det er et felles
ansvar å ta vare på kulturarv og bidra til at den blir forvaltet
på en god måte. Eiere, frivillige organisasjoner og andre private
aktører gjør en uvurderlig innsats i dette arbeidet. Det samme gjelder
en rekke stiftelser, museer og andre offentlige aktører.
Offentlige virkemidler
skal bidra til at eiere av kulturminner og kulturmiljøer er i stand
til å ta ansvar for kulturhistoriske verdier på egen eiendom.
De sentrale aktørene
i kulturmiljøforvaltningen, som omtales nærmere i meldingen, er:
Riksantikvaren – direktoratet for kulturmiljøforvaltning, Kulturminnefondet,
fylkeskommunen, Sametinget, kommunen, de arkeologiske forvaltningsmuseene,
Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Sysselmannen
på Svalbard, som har det daglige forvaltnings- og tilsynsansvaret
når det gjelder kulturmiljø på Svalbard.
Verdenskommisjonen
for miljø og utvikling, Brundtland-kommisjonen fra 1987, fremmet
et sett med prinsipper og målsettingen om en bærekraftig utvikling. I
de påfølgende årene ble prinsippene videreutviklet. Noen av de mest
sentrale prinsippene var føre-var-prinsippet, miljøvern som sektorovergripende
ansvar, sektorprinsippet og prinsippet om at forurenser skal betale. I
Handlingsplan for kulturminneforvaltningen fra 1992 ble disse prinsippene
tilpasset bruk i forvaltningen. Prinsippene er nærmere omtalt i
meldingen.
Utvikling internasjonalt
har betydning for den norske kulturmiljøpolitikken. I tillegg til
føringer og forpliktelser gjennom konvensjoner har også globale
utfordringer og utviklingen i kulturmiljøpolitikken i Europarådet
og EU betydning for Norge.
Som svar på globale
og regionale utfordringer utvikles den internasjonale miljøretten
blant annet gjennom avtaler mellom stater. Slike avtaler inngås
vanligvis som konvensjoner og kan vedtas både på globalt og regionalt
nivå. Internasjonale konvensjoner har stor betydning for å sikre
bevaring av viktige kulturhistoriske verdier, viktige naturområder
samt planter og dyr.
I meldingen foretas
en kort gjennomgang av noen av de mest sentrale konvensjonene på
kulturmiljøfeltet, både FN-konvensjoner og Europarådets konvensjoner, og
hvilke føringer de gir for norsk kulturmiljøpolitikk.